Bloggen Teknofaun (aka Øyvind Strømmen) har utfordret Utopisk Realisme til å ta opp temaet ”Hvilket ansvar har Norge for Europa?”. Problemstillingen er kort sagt om vi har et ansvar for å forsyne Europa med fornybar energi, gitt at Norge er tynt befolket, har store landarealer og naturlige forutsetninger for slik energiproduksjon.
I WWFs ferskeste beregning av ulike nasjoners økologiske fotavtrykk (Living Planet 2008) kommer vi alt i alt ut med et fotavtrykk på 6,9 hektar per person, mens vi på den annen side har en beregnet biokapasitet på 6,1 hektar per person. Vi legger med andre ord beslag på mer land enn det det vi har, til tross for at Norge sammenlignet med andre land (særlig europeiske) er tynt befolket (legg merke til at når vi her snakker om å ”legge beslag på land”, så snakker vi om den bruken av land som er det maksimale vi kan ta ut uten å overbelaste jorda. Legger vi beslag på ”mer land enn vi har”, så overbelaster vi med andre ord jorda).
Teknofaun viser til at Norge i dag har en elforsyning som nesten utelukkende er basert på vannkraft – som er fornybar energi, men resulterer i store naturinngrep. Gitt store, ”ubrukte” landarealer kan vi ha kapasitet til storstilte utbygginger av ulike former for fornybar energi, og en kunne tenke seg at overskuddet fra denne produksjonen ble eksportert til det øvrige Europa, som slik kunne hjelpes i en overgang fra fossil til fornybar energi.
Den grønne politikeren og bloggeren Dirk Geldof skal nylig ha vist til de langt mer dramatiske forholdstallene mellom økologisk fotavtrykk og biokapasitet på kontinentet. Belgia, f.eks., har nesten like stort fotavtrykk per person som oss, men langt mindre landareal, og langt mindre produktiv jord. Resultatet blir at belgierne i praksis legger beslag på fem ganger så mye land som de har.
Teknofaun har rett i at ”det er direkte pinlig at vi ikke har kommet lenger enn det vi har” i Norge, gitt våre naturlige forutsetninger og vår rikdom på landareal. Årsaken til det er selvsagt delvis at vi har satset tungt på våre naturlige forutsetninger for å utvinne olje og gass. Ikke på noe tidspunkt har vi, når sjansen har bydd seg, valgt bort å satse næringsmessig på en energiproduksjon som vi har gode forutsetninger for sammenlignet med andre land (kjernekraft er tilgjengelig for alle teknisk avanserte nasjoner, og hadde det vært opp til den politiske eliten hadde vi hatt det også i dag).
Teknofaun viser til en studie fra det tyske Heinrich Böll-instituttet som viser at det er fullt mulig å forsyne hele Europa med fornybar energi; forutsatt at land som Norge bidrar. ”Er det noe norske grønne er forberedt på å gjøre?” lyder spørsmålet. Jeg vil oppsummere mitt syn i ti punkter.
- Jeg kommer ikke til å gå nærmere inn på hvordan det økologiske fotavtrykket beregnes. Man må imidlertid problematisere hvilke deler av den økonomiske aktiviteten som trekkes inn i beregningen – produksjon til innenlands bruk, produksjon til eksport, utenlandsk produksjon til import osv.
- Når vi snakker om Norges andel av klimaproblemet, så gjør det en enorm forskjell om vi bare ser på det vi selv brenner av (som er utgangspunktet for offisielle tall) eller om vi også tar den oljen og gassen vi eksporterer med i beregningen. Mens Norges offisielle drivhusgass-utslipp ikke er stort mer enn en promille av verdens samlede utslipp, er vi opprinnelseslandet til grovt sagt tre prosent av verdens petroleumsforbruk. Hva vi gjør med petroleumsressursene – hvor mye vi til slutt velger å la ligge – er i utgangspunktet mye viktigere for verdens klima enn en ev. satsning på fornybar energi.
- Ideen om vårt økologiske fotavtrykk har én stor svakhet: Nemlig at hva som er bærekraftig defineres ut fra at vi kan legge fullt beslag på alle tilgjengelige, fornybare ressurser. En slik definisjon på bærekraft er antroposentrisk, i og med at den bygger på en antakelse om at mennesket uten videre kan tillate seg å maksimere ressursuttak og bruk av land, til fortrengsel for andre livsformer. Går vi i stedet ut fra et mer balansert natursyn, hvor også andre livsformer innrømmes egenverdi og rett til livsutfoldelse, ser vi at menneskets økologiske fotavtrykk ikke bør stabiliseres på nivå med biokapasiteten, men snarere bør minimeres.
- Ut fra en bioregion-tankegang gir det god mening å se et større økosystem under ett når vi vurderer miljø- og energipolitikk. Men ”Europa” er ikke en bioregion. Barentshavregionen kan på den annen side trekkes inn her. I så fall har vi altså i utgangspunktet et større ansvar for landene og landområdene like øst og sør-øst for oss (inkludert Baltikum og deler av Russland og Tyskland) enn for mesteparten av det kontinentale Europa. En annen bioregion som kan trekkes inn i denne diskusjonen (først og fremst med tanke på en mulig kommende utvinning av fossil energi) er den arktiske. Den er praktisk talt ubebodd, men hva vi foretar oss der kan få avgjørende betydning for forløpet av drivhuseffekten, og dermed virke inn på landområder (befolkede og ubefolkede) over hele kloden.
- Begrepet selvforsyning er i ferd med å gå i glemmeboken. Men økologisk betraktet er det helt sentralt. Selv i de tilfellene hvor det er teknisk gjennomførbart er det ikke nødvendigvis miljøvennlig med en energiproduksjon hvor store mengder energi transporteres over lange avstander. Ett poeng her er den energien som tapes på veien. Et annet hensyn er forsyningssikkerhet. I en langsiktig diskusjon om bærekraftskriterier bør et sentralt kriterium være om en befolkning (si, den belgiske) er i stand til å være selvforsynt med fornybar energi. Er den ikke det, vel, så er det ikke en bærekraftig løsning på lang sikt å shippe inn ”grønn” energi fra Norge (store deler av Europa er, etter dette kriteriet, overbefolket).
- Det er en tendens, i norsk offentlighet, til at visjonen om Norge som en sentral europeisk energileverandør blir dominerende i en hvilken som helst debatt om energi og miljø. Næringsmotivet står med andre ord sterkt. Dersom vi i løpet av neste stortingsperiode hadde halvert oljeproduksjonen og i stedet satset sterkt på fornybar energi til eksport, så ville jeg selvsagt ha applaudert det. Men er det realpolitisk mulig å få til?
- En annen tendens i norsk energidiskurs (som ikke er enerådende, men som gjør seg tydelig gjeldende, spesielt på toppnivå) går ut på å si ja til alt. Denne dreiningen mot å akseptere en hvilken som helst form for energiproduksjon er del av en bredere internasjonal trend, som vi bl.a. så komme til uttrykk i den amerikanske presidentvalgkampen, særlig representert ved McCain, men også til dels av Obama. Blir dét utfallet – kommer altså en satsning på fornybar energi på toppen av olja – så blir resultatet alt i alt både skittent og ufokusert.
- Det er betimelig av Teknofaun å minne om at fornybar energi, vannkraft inkludert, innebærer naturinngrep. Fornybar energi er med andre ord ikke problemfritt, og det er ikke nødvendigvis slik at jo mer fornybar energi vi produserer, jo bedre er det. En mulighet i fremtiden kan bli eksport av biodrivstoff basert på norsk trevirke. Heller ikke det ville være uten negativ innvirkning på miljøet, karbonnøytralitet eller ikke. På en lignende måte som dagens fornybare energi fra vannkraft har resultert i oppdemming og regulering av store deler av Norges vassdrag, er norsk skogbruk allerede i dag basert på ”økosystem-regulering” i form av kontrollert planting og uttak, dvs. systematisk menneskelig manipulering av skogene.
- Drøye 20 år etter Brundtland-kommisjonens rapport synes den foreslåtte målsetningen om å redusere energiforbruket til de vestlige landene ut til å være fullstendig glemt. Mer miljøvennlig teknologi kan selvsagt være bra – men det gir ikke mening en gang å diskutere energiforsyning i en miljøsammenheng, uten også å snakke om hvor høyt det totale energiforbruket er. Kort sagt: Jo mindre energi vi forbruker, jo skitnere kan vi tillate oss at den er. Med et evig voksende energiforbruk kan til slutt bare en fullkomment problem-fri energiløsning bli god nok (og gambler vi på noe som markedsføres som problemfritt, så er sjansen stor for ubehagelige overraskelser. Føre-var-prinsippet erklæres herved avgått med døden).
- Midt oppe i den globale finanskrisen, som nå er i ferd med å redefinere realpolitikken, er det god grunn til å vise en sunn skepsis hver gang miljø brukes som salgsargument for nye vekstprosjekter. En grønnere økonomi vil for en stor del være en økonomi av et mindre omfang.
