For et par dager siden skrev jeg om Farene ved å inngå en avtale nå. Der argumenterte jeg for at tidens ledende nasjoner (herunder Norge) per idag ikke er modne for å inngå en klimaavtale som virkelig kan løse klimakrisen, og hintet om at en dårlig avtale kan være verre enn ingen avtale (fordi den potensielt kan gi oss en illusjon om at problemet er løst, mens vi i realiteten fortsetter i samme spor).
Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).
De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset
En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).
En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.
Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).
De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.
Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)
Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).
De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset
a) at globale utslipp per 2050 må være 50-80 % under 1990-nivåfører til en utrolig innsvevring av hva som er
b) aktuelle (realiserbare) samfunnsmodellerså lenge det samtidig legges til grunn
c) at verdens energibehov MÅ mangedobles i overskuelig fremtid (og senere?).Det som legges til grunn i forhandlingene, er et høyteknologisk, sterkt sentralisert lavutslippssamfunn, med globalt overforbruk. Det er naivt å tro at et slikt samfunn ville innebære noen "løsning" på miljøproblemene. Tvert imot ville det høyst sannsynlig føre til et fortsatt tiltakende press på landressurser og "økosystemtjenester" (tenk bare på all den bruken det nå snakkes om, av "unyttige" landområder, til klimaformål).
En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).
En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.
Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).
De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.
Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)
1 kommentar:
En forenklet beregning viser at dette isfjellet har en ca. vekt på 135 mrd tonn!
Dermed vil sammenstøtet være enorm! Dette vil selvsagt skape et jordskjelv..
Legg inn en kommentar