Oljekutt og Kjetil Lunds regneferdigheter

[Publisert som debattinnlegg i Aftenposten idag 27. juni.]

Oljekutt er effektiv klimapolitikk, argumenterer forskere fra Statistisk Sentralbyrå i Aftenposten 18. juni. I sin kommentar 25. juni avviser Kjetil Lund, Aps statssekretær i Finansdepartementet, forskernes funn om at lavere norsk oljeproduksjon kan gi kostnadseffektive globale utslippskutt på en lite innsiktsfull måte. Lunds fremste argument er at «ensidige» norske kutt i produksjonen kanskje vil erstattes fullt ut av økt produksjon i andre land – og i så fall blir det ingen klimaeffekt. Lund forutsetter da at ingen følger etter Norge. Men mye av poenget med produksjonskutt av klimahensyn vil jo være å gi en signaleffekt, og å gå inn i rollen som et foregangsland. Dersom dette blir riktig vellykket og ingenting av produksjonskuttet erstattes av økt produksjon i andre land, vil klimaeffekten bli langt større enn SSB-forskerne anslår.

Det er for øvrig ganske utrolig at Arbeiderpartiet og Finansdepartementet går så hardt ut mot et så moderat forslag, som kun ville innebære et produksjonskutt på 3-4% av dagens produksjonsnivå. Som Det internasjonale energibyrået (IEA) påpeker må 2/3 av den fossile energien bli liggende ubrukt om vi skal ha brukbar sjanse til å unngå en global temperaturstigning på over 2 grader. I det perspektivet har heller ikke SSB-forskerne gått dypt nok inn i materien.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Stavanger

Kjetil Lund

Om lek og blodig alvor [Kors:vei]

[Publisert i Kors:vei 2/2013]

Hva er lek, og hva har det med sivilisasjonens opprinnelse å gjøre? Jo nå skal du høre. Historien begynner med en katt ved navn Muki. Muki bor i Tartu, Estland, og liker som mange katter å leke med maten, i hvert fall når det er mus som står på menyen. For Muki var leken storartet – men for musen var det ingen lek. Musen lekte ikke, for ham eller henne (hva vet jeg) var det blodig alvor, et drama på liv og død. Grusomhetslek, kaller jeg sånt – det er det som finner sted når én leker på en annens bekostning.

Men det var dette med sivilisasjonens opprinnelse. Etologen Marc Bekoff er meget glad i dyr og framhever gjerne det samfunnsbyggende med lek. Den som er med på leken må nemlig stole på de andre lekende – det handler om tillit. Tillit til at alle holder seg til spillets regler. Ta for eksempel lekeslåssing, som forekommer blant både mennesker og dyr: Der handler det om å ha tillit til at man ikke skader andre bare fordi man kan. Under lekeslåssing er det helt avgjørende at den som er stor og sterk bedriver det som på forskerspråk kalles selv-handikapping – og altså holder seg tilbake – for at leken skal være moro for alle parter. Lek handler med andre ord om et nøye tilstrebet likeverd.

Men si det til Muki, du, midt i kampens for henne lattermilde hete. Jeg har sett henne leke seg med å torturere en forkommen liten mus, og jeg har sett henne leke med en tøymus ved først å kaste sistnevnte veggemellom. Men det er ikke så moro, i lengden, med en tøymus som ikke vil noen steder på egen hånd.  Så Muki gikk lei. Den levende musen derimot gikk hun ikke fort lei av, der bidro Mukis selv-handikapping bare til å forlenge seigpiningen, og altså leken.

Det er vel bare katter som er så yndige vesener at de kan komme unna med å være så borti natta grusomme folk. Men men: Det var Muki som fikk meg til å forstå at om leken er tillitens og spillereglenes og likeverdets og altså sivilisasjonens opphav, så er den også opphav til en hel rekke usmakelige fenomener – tortur og annet grums som vi finner i sivilisasjonens skyggedaler.

Det gjelder å ha en lekepartner – å more andre, ikke bare seg selv.

Morten Tønnessen er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger. Han driver ellers bedriften Spør Filosofen (www.sporfilosofen.no).