Mer vrøvl om kolonimakten Norge

Jeg har fått inn en kommentar på innlegget "Norge som kolonimakt" som jeg nå har besvart. Innleggsskribenten hevder, i tråd med tidligere kommentatorer ("selvhøytidelig vrøvl", "det du sier høres litt ut som piss"), at dette var virkelig "vrøvl fra ende til annen". Selve innlegget er en smule mer velartikulert, men feiler ved å legge ensidig vekt på (det som fra et norsk ståsted kvalifiserer som) juss. I likmet med de aller fleste forsvar for norsk kolonialisme hviler også dette innlegget på grunnpremisset om at vi selvsagt er verdensmestere i forsvarlig forvaltning (noe "the historical record" ikke underbygger).

Dette var virkelig vrøvl fra ende til annen, snakk om å ta politisk korrekthet til nye nivåer.

Norsk suverenitet over Svalbard er regulert gjennom Svalbardtraktaten som i praksis gir alle stater som ratifiserer avtalen lik tilgang til å utnytte ressursene på øygruppen innenfor de miljøbestemmelsene satt av Norge. Premissene i avtalen gir et incentiv til den suverene staten å innføre et svært strengt "miljøbevisst" regime. Med andre ord er det vanskelig å argumentere at norsk overhøyhet skader hverken Svalbard's natur eller andre staters rettigheter.

Når det gjelder Dronning Maud's land eller Peter I's Øy er disse regulert gjennom Antarktistraktaten og er hverken internasjonalt anerkjent eller disputert. Uansett så har dette minimalt å si hverken for Norge eller andre land da det er en implisitt oppfatning om at Antarktis burde bli latt "i fred".

Når det gjelder Bouvetøya og Jan Mayen så ser jeg ingen grunn til at Norge unilateralt skulle oppgi sin suverenitet over disse to perifere utpostene. Bouvetøya er et naturreservat, Jan Mayen de facto likeså. Hva skulle være "bedre" for øyenes natur enn at man sørger for å la dem være i fred?

Så mitt svar:

Til siste ("Dette var virkelig vrøvl fra ende til annen"):
- Det er riktig at Svalbardtraktaten gir også andre traktatland lik tilgang til å utnytte ressursene på øygruppen - nettopp derfor er det "imperialistisk" når Norge forsøker å monopolisere ressursutnyttelsen.
- Ad Dronning Maud's land: Hva skal det bety at landet "hverken [er] internasjonalt anerkjent eller disputert"? Forøvrig er det jo ikke slik at bare fordi det finnes en internasjonal traktat, og dermed finnes et snev av "internasjonal rett", så motsier det at vi la beslag på landstykket gjennom erobring (og at legitimiteten til denne erobringen kan betviles).
- Det er videre riktig at det i dag er en utbredt oppfatning at Antarktis bør få ligge i fred. Samtidig er norske interesser i dag involvert i økende cruise-turisme (Hurtigruten), og ikke langt unna satser Aker stort på krill-fiske. Med den historiske norske hvalfangsten i området for et århundre eller så siden i minne, er det klart at Norge har en tradisjon for næringsvirksomhet i området. Det er lett å tenke seg at denne interessen styrkes. I så fall er min problemstilling aktuell.
- Du bruker som argument (om Bouvetøya og Jan Mayen) at siden dette er "perifere utposter", så spiller det jo ingen rolle at vi sitter på dem. Det er et svakt argument for nasjonal annektering. Hva er den positive begrunnelsen for at disse øyene skal være underlagt én nasjonalstat?

Vitsen Svalbard

Klimautslippene som skriver seg fra vår kolonisering av Svalbard står for 1 prosent av Norges samlede utslipp, melder KLIF (gamle SFT).

/

Med rundt 1.000 "fastboende" nordmenn er det godt gjort.

/

"Klimasatsningen Svalbard" er en vits (kom ikke til meg og snakk om spader).

Klimarelaterte utslipp fra Svalbard har økt kraftig siden 2000. Det sto for rundt 1 prosent av Norges utslipp i 2007. Nye beregninger viser at de største utslippene av klimagasser på Svalbard kommer fra kullbasert energiproduksjon og skipstransport, spesielt cruisetrafikken.

Hva nå, da?

/

Skal få fart på chartertrafikken til Svalbard (E24)

Aktuelle tekster på nett

Jeg minner om mine "Aktuelle tekster på nett" (permanente lenker i sidemenyen til høyre):

Aktuelle tekster på nett

• Norge som kolonimakt (kronikk, Fædrelandsvennen)
• Den kinesiske miljøbevegelsen (kronikk, Adressa)
• Intervju, Aftenposten (s.19): 'Ulver, trafikklys og kulturmiks'
• CVen min
• 20 års moratorium mot oljeleting
• Burlesk vitenskapsparodi (om klima)
• Historieløst om klima
• Om fluer og filosofi - intervju med Arne Næss
• Tidsvitne - Livshistorien til Jens L. Seip

Oljeimperialisme

Oljeforsker Helge Ryggviks bok "Til siste dråpe" vekker fortjent mye oppmerksomhet. Først ut var Dagbladet, under forsideoverskriften - Om åtte år er det slutt på oljen. Dét er selvsagt en tabloid utgave av Ryggviks påpekning av at kjente reserver bare vil rekke til åtte års produksjon med dagens tempo (så er spørsmålet hvor mye mer som påvises de kommende årene, hvor mye mer som kan presses opp av dagens felter pga. "bedre" teknologi, og hvor mange nye områder i norsk besittelse som åpnes for leting og senere produksjon). Ryggviks observasjon om at Jens Stoltenberg har hatt en viktig rolle i å maksimere norsk oljeproduksjon er helt på sin plass. Effekten ser vi allerede konturene av: Vill leting etter flere ressurser i egne og andres farvann (skjønt Ryggvik påpeker at Statoil har brent seg i Iran og Irak).

Ryggvik byr (slik jeg har sett det i avisintervjuer) på en fascinerende skildring av Norge som oljenasjon, med et politisk atferdsmønster - sett utenfra - som skiller seg lite fra klassisk kolonial/imperialistisk storpolitikk (erobring av land/sjø (riktignok med tanke på hvalolje, snarere enn petroleum) etterfulgt av hensynsløs og ekspansiv ressursutnyttelse). Se særlig Klassekampens oppslag i dag, Vil avdekke oljeeventyret.

Jan Mayen og oljen

Det gikk sannelig ikke lang tid fra tidligere statssekretær, nåværende oljeanalytiker Hans Henrik Ramm gikk inn for å kartlegge Norges del av sokkelen utenfor Jan Mayen, til regjeringen ved olje- og energiminister Terje Riis-Johansen fulgte etter. Island var først ute, med de norske selskapene Aker Exploration og Sagex Petroleum blant de interesserte. "Hvis vi skal opprettholde oljeinntektene", sier Riis-Johansen på SPs hjemmeside, "må vi komme i gang med virksomhet i nye områder." Men det var det da: Skal vi virkelig opprettholde oljeinntektene? SPs utspill illustrerer perfekt regjeringens schizofreni i olje- og klimapolitikken. Utspillet om Jan Mayen er likevel overraskende - Natur og Ungdom er tatt på senga, melder NRK.

SV har vært med på å åpne for kartleggingen, skjønt enkelte av partiets miljøpolitikere nå tar til motmæle. Til DN sier partisekretær Silje Schei Tveitdal - tidligere leder i Natur og Ungdom - at partiet er for seismisk datainnsamling, men mot oljeutvinning (- SV mener at miljøverdiene må veie tyngst, ikke minst fordi sjøfuglebestanden er av internasjonal betydning, sier Tveitdal på SVs hjemmeside: Sjøfugl er kanskje grunn god nok til å sette foten ned her, men hva med det større perspektivet?).

Problemet er naturligvis at Norge til dags dato har vært styrt av et eksploratorisk imperativ, som jeg tidligere har skrevet som gjesteskribent i Liberaleren - der vi finner olje, der utvinner vi den. Skal den trenden snus, så må noen få styr på olje- og energiministeren, som synes å dikteres av en blind og automatisert ressursutnyttelse. Dagbladet har på kommentarplass tatt til orde mot oljeutvinning nær Jan Mayen. De omtaler ministerens utspill som enøyd og frykter helt korrekt at åpning av nye områder for oljeleting "sinker omstilling i oljebransjen og utvikling av fornybar energi". De påpeker videre at regjeringen kunne ha satt en miljøstandard ved å gjøre det klart at den ikke vil ha oljeutvinning så langt nord.

Hvordan de rødgrønne skal takle Jan Mayen-debatten og finne et kompromiss skal bli en interessant thriller.

"Når den rødgrønne regjeringen og oljeminister Terje Riis-Johansen nå vil lete etter olje ved Jan Mayen," kommenterer Nationens Kari Gåsvatn, "da er det som en krampetrekning fra en gammeldags, ja, nettopp, fossil verden." I Lofoten forbereder Natur og Ungdom sommerleir med aksjonstrening (full støtte til det!). "Dette er kun et valgkampstunt for Riis-Johansen og Sp", sier Dagsavisen på lederplass - de mener utspillet er ment å gjenvinne stemmer som partiet har tapt i nord på å gå mot oljeleting i Lofoten og Vesterålen.

Det er fortsatt tilfelle at Norge ikke en eneste gang har funnet olje uten automatisk å utvinne den. Dette er ikke en fri og balansert politikk, men fremstår utfra et større perspektiv som tvangsmessig adferd. Den dagen vi klarer å holde fingrene av fatet, den dagen kan vi snakke om at Norge overhodet tar valg i forhold til forvaltning av oljeressursene (som i størst mulig grad bør bli liggende, ubrukt).

Se ellers mitt innlegg om Kolonimakten Norge. Denne saken illustrerer for alvor hvordan norske besittelser i dag holdes fast ved av hensyn til utsiktene til utvidet ressursutnyttelse. Et stadig ekspanderende imperium, med behov for å suge ut ressurser av stadig nye områder ... er det et slikt Norge vi vil ha?

Kolonimakten Norge

Under følger et debattinnlegg som skal stå på trykk i denne ukas Ny Tid. Det er en omredigert og utvidet utgave av min tidligere bloggpost 'Norge som kononimakt: Hvor er avisene?'.

Kolonimakten Norge

Av Morten Tønnessen (UtopiskRealisme.blogspot.com)

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.

For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."

^^^

Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.

Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.

Norge som kolonimakt: Hvor er avisene?

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden", hvor Norge figurerer som en av ni av samtidens kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweek, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem."

For Norges del er følgende besittelser omtalt:
1 Svalbard
2 Jan Mayen
3 Bouvet Island
4 Peter Island
5 Queen Maud Land

Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av disse uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial (imperialistisk) karakter er de okke som. Men det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," skriver Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! Særlig Dronning Mauds land står sentralt her, gitt Antarktikas langsiktige betydning i klimasammenheng og ellers. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv. I arktiske farvann er det heller ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende (i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed) å gi offisielt avkall på Svalbard.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek, "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."