tirsdag 7. juli 2009

Vargen mot Staten: Negasjonens makt

Dagbladet har intervjuet Varg Vikernes ("Greven" angrer ingenting), som etter 16 år er ute på prøve. I intervjuet distanserer Varg seg fra kallenavnet Greven (som skriver seg fra et nick han brukte som musiker). Hva så med "varg"? Det er et interessant valg - som han har benyttet i lang tid. Varg er et eldre synonym for ulv - skjønt, i førmoderne tider ble varg brukt om både ulv og "bestialske" mennesker som man mente var besatt av den onde. Det er derfor iblant tvil om hva som menes når det i kirkebokoppføringer heter at den og den ble tatt av dage av varg. Enten kan det da være snakk om ulv - eller, "varg" kan simpelthen være en omskrivning av "uforståelig ondskap" (brutal drapsmann).

Den godeste Varg Vikernes uttrykker et tydelig behov for å definere seg selv, eller hvordan han fremstår for omverdenen. Det er et forståelig behov. I og med den fortsatte bruken av navnet "Varg" er det klart at han ikke har forlatt negasjonen som grunnleggende grep - til tross for hva han gir uttrykk for i intervjuet med Dagbladet. Noe av problemet med å konstruere sitt offentlige selv slik som han har gjort, er at tidligere utsagn og påstander henger ved også senere i livet. Og når han åpent vedgår å ha manipulert offentligheten bevisst og systematisk tidligere, hvorfor skulle vi da ta ham på ordet nå? Han er knapt den mest troverdige figuren. Når det er sagt, så er det selvsagt av verdi at han forteller historien sett fra sin side.

Varg ber om ro til en ny start. Det fortjener enhver som ærlig ønsker det. Jeg ser imidlertid ett stort problem med fortellingen til Varg Vikernes, slik som den fremkommer i Dagbladet: Nemlig at alt som har skjedd ham bortforklares eller unnskyldes med de vanskelige eller urettferdige omstendighetene. Skylden tilkommer til syvende og sist alltid noen andre; drapet på musikerkollega Øystein Aarseth forklares f.eks. med at denne etter sigende selv gikk med planer om tortur og drap av Varg ("Jeg kan ikke angre på at jeg tok livet av en som skulle drepe meg"). En ny start er en bra ambisjon - men her er selvinnsikt og ansvarsfølelse (å ta ansvar for det en har gjort) en begynnelse.

Ammunisjon og dynamitt i kjelleren forklares som beredskap i tilfelle angrep på landet - regjering og myndigheter kan vi jo ikke stole på, det viste de under andre verdenskrig (at både regjering og ikke minst stortingsrepresentanter utviste stor feighet da krigen kom til Norge er faktisk en ganske så korrekt beskrivelse). Her gir Varg assosiasjoner til de høyrevridde gerilja-grupperingene i USA - hadde drapsofferet hans vært et annet (og, hadde han - da dét kom på moten, valgt å fremstå som "terrorist"), kunne han lett ha endt opp som "Norges Timothy McVeigh".

Egenfremstilling er ingen enkel sak. Men et konspiratorisk verdensbilde er ikke det mest fruktbare (PS, jeg er anarkistisk anlagt og har selv sittet i fengsel (for sivil ulydighet), så poenget mitt er på ingen måte at ramsalt kritikk ikke kan være på sin plass). Det hadde vært interessant å høre mer om det politiske ståstedet ditt, Varg - men før en slik samtale kan bli fullt ut meningsfull, må man opphøre med å definere seg kun gjennom negasjoner (satanist, nazist, Varg).

Kanskje livet som småbruker kan være en positiv start? "Vi ønsket oss et stille og fredelig sted med flott natur utenfor byen", sier Varg til Dagbladet - "Jeg liker å snekre og har alltid likt å bruke kroppen". Lykke til med det.

1 kommentar:

Anonym sa...

En som fremdeles blir behandlet som en "varg i veum" (i. e. fredløs) burde jo også strengt tatt fortsette å kalle seg Varg.