Strukturasjonalisering: Ikke lønnsomt

I Aftenposten i dag (Landbrukssuksessen?) har Svenn Arne Lie (Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning) en meget interessant kronikk om ståa i norsk landbruk.

Utdrag:

Importen av sentrale innsatsfaktorer i norsk matproduksjon, er landbruksversjonen av sosial dumping.

Totalvolumet, som opprettholdes tross bruksnedlegging og brakklegging av eget jordbruksareal og utmarksbeite, baserer seg i økende grad på at vi legger beslag på andre lands jordbruksareal (ca. 2,5 millioner dekar) til å fôre opp våre egne husdyr, mens eget jordbruksareal gror igjen. Norsk matproduksjon dreies bort fra en ressurs vi har mye av (gressbeite), til en ressurs vi har lite av (kraftfôr).

Denne utviklingen foregår ikke i et vakuum. Politikken med bruksnedlegging og brakklegging av areal (særlig i distriktene), legger opp til store sentraliserte gårdsbruk med høye volum basert på et stort kraftfôrforbruk. Fra myndighetshold er det et sentralt argument at strukturrasjonaliseringen skal sikre et «robust og levedyktig landbruk».

I landbruksforvaltningen er det en svært sterk tro på stordriftsfordeler, til tross for at landbruket er en arbeidsintensiv næring hvor kostnadsbesparing gjennom økt skala ofte betyr lavere lønn. ... Dagligvareindustrien trives med denne volumpolitikken, men er det en god utviklingsstrategi for landbruket?

I perioden 1995–2008 økte total kjøttproduksjon i Norge med 36 prosent (utelukkende fra kraftfôrspisende svin og kylling) samtidig som antallet gårdsbruk ble redusert med 36 prosent. I samme periode økte importen av kraftfôr med 66 prosent. Mellom 1999 og 2009 økte gjelden i landbruket med 67 prosent og totale kostnader med ca. 40 prosent. De totale inntektene i landbruket (vederlag til arbeid og egenkapital) ble derimot redusert med ca. ti prosent.

Kronikken har endel til felles med mitt debattinnlegg i Dagbladet "Ulven som syndebukk" (26. oktober), hvor jeg bl.a. skriver (uavkortet, opprinnelig tekst):

Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.

...

Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.

Forskjellen mellom de to analysene er tilsynelatende at jeg vektlegger internasjonale rammevilkår og tendenser, mens Lie vektlegger norske politiske valg. Sannheten ligger vel et sted i mellom. Det er uansett interessant å nyansere bildet her - og ikke minst gå inn på hvordan norske bønder i stor grad selv går inn for en politikk som de ikke er tjent med, slik også Lie bidrar til i dagens kronikk.