Som hvit nordmann har jeg bare begrenset erfaring med å bli beglodd på grunn av min hudfarge (det var i et par mindre byer i India. Ni av ti steder jeg reiste til, enten det var i byer eller på landsbygda, vakte mitt nærvær liten eller ingen oppsikt). Noe før jul kom imidlertid min brasilianske forlovede på besøk for noen måneder, og det ga meg et innblikk i hvordan det er å være svart i Estland. Hun er svart, med portugisere, indianere og afrikanske slaver representert lenger tilbake i slekten.
Den første uka var tøff for henne. Alle disse blikkene. Barna naturlig uhemmet, de voksne mer i skjul. Hun fant det først svært ubehagelig. Aller verst var det under et senere helgeopphold i Narva, der vi overhodet ikke så noen svarte. I løpet av den første uka telte vi to i Tartu og en i Tallinn. Den endelige opptellingen etter to måneder på estisk jord viser at vi i løpet av besøket hennes så fem personer med afrikansk utseende og om lag like mange av asiatisk opphav.
Innvandringskvoten
Estisk innvandringspolitikk er svært streng. Vil man gifte seg med en ester eller Schengen-borger er lovverket greit nok – om man bare får til å møtes. Det samme ser ut til å gjelde arbeidsinnvandring. Også etniske estere, EU-borgere og personer fra USA, Japan, Norge, Island og Sveits stiller rimelig bra. For alle andre gjelder den offisielle innvandringskvoten, som er fastsatt til 0,05 % av befolkningen per år. For 2007 betyr det i teorien i underkant av 700 personer.
ETNISK SAMMENSETNING
Per 1. januar 2006 Andel
Estere 921.908 68,6 %
Russere 345.168 25,7 %
Ukrainere 28.321 2,1 %
Hviterussere 16.316 1,2 %
Finner 11.163 0,8 %
Tatere/romani 2.500 0,2 %
Latvere 2.230 0,2 %
Polakker 2.097 0,2 %
Lituanere 2.079 0,2 %
Jøder 1.939 0,1 %
Tyskere 1.895 0,1 %
Andre 9.068 0,7 %
I alt 1.344.684
Kilde: www.stat.ee
Arven fra Sovjet
I Norge snakker man om mennesker med bakgrunn fra ”ikke-vestlige” kulturer. I estisk sammenheng er det mer treffende å tale om en (svært liten) minoritetsbefolkning fra ”ikke-postsovjetiske” eller ”ikke-postkommunistiske” kulturer. Det etniske mangfoldet er rimelig stort i Estland målt etter hvilken sovjet-republikk man har bakgrunn fra (Estland, Russland, Ukraina, Hviterussland og i begrenset grad Latvia og Litauen), men minimalt i enhver annen henseende.
Av finnene, taterne, polakkene, jødene og tyskerne i Estland, som samlet utgjør 1,5 % av befolkningen, har de fleste dype røtter i landet. I samlekategorien ”andre” finner vi knapt 10.000 mennesker, hvorav de fleste etter alt å dømme er fra det øvrige Øst-Europa og vestlige land. I et intervju med The Baltic Times nylig anslo en talsmann for den latviske organisasjonen AfroLat (www.afrolat.lv) den fargede befolkningen i Latvia til rundt 200 personer. Han mente tallet måtte være enda mindre for Estlands og Litauens del.
FLYKTNINGER
Antall Norge Estland
Per 2004
Flyktningebefolkning 44.046 11
Herav konvensjonsflyktninger 14.988 4
Opphold som flyktninger 3.539 0
I 2004
Antall Norge Estland
Nye søknader 7.945 14
Innvilget opphold, konv.flyktninger 508 0
Innv. opphold, humanitært grunnlag 3.633 0
Kilde: www.unhcr.org
Ekstremt få flyktninger
Av Norges innvandringsbefolkning er rundt 44.000 ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) å betrakte som flyktninger. Det tilsvarende tallet for Estland er 11 (!), hvorav fire har fått opphold med henvisning til FNs flyktningekonvensjon. Det samme absurde størrelsesforholdet gjør seg gjeldende når det gjelder antall asylsøknader. I 2004 søkte bare 14 personer om asyl i Estland, ingen fikk opphold.
Mens Estlands flyktningebefolkning på én person nær kan telles på to hender, finner vi på den annen side ikke mindre enn 855 flyktninger fra Estland bosatt i andre land, først og fremst i Tyskland og USA (og flyktningestrømmen fortsetter: I 2004 søkte 70 personer fra Estland om asyl i andre land).
Sagt med et økonomisk vokabular er Estland med andre ord en netto eksportør av flyktninger, et land som gir opphav til flere problematiske menneskeskjebner enn det selv tar til seg. At det ikke er noen antirasistisk organisasjon her er kanskje ikke så rart, så lenge det knapt er noen farget befolkning å snakke om? Det er likevel et sykdomstegn for en moderne kultur når den stedegne befolkningen teller flere skinheads enn fargede.
1-0 til rasistene
En annen målestokk for et moderne demokrati er om det er flere organiserte antirasister enn organiserte rasister. 1-0 til rasistene i denne omgang.
I en kommentar i det baltiske turistmagasinet City paper het det i fjor høst at den baltiske politikken overfor høyreekstremister må forstås ut fra offer-identiteten som skriver seg fra krigshistorien, og landets manglende oppgjør med noen form for medansvar for Holocaust. Mens man i det øvrige Europa på bakgrunn av en historisk skyldfølelse for det som hendte slår hardt ned på høyreekstremisme, er praksisen til baltiske myndigheter mer liberal. Verdier som ytringsfrihet og retten til politisk organisering blir identifisert med den ennå nyvunne friheten.
Integrasjon og liberale verdier
Med bakgrunn fra SOS Rasisme (og som opphavsmann til antirasistiske debattartikler som ”Ikke mobb uvennen min!”) er jeg klar over at man ikke kan komme rasismen til livs simpelthen ved å forby den. Det denne unge nasjonens ideologer burde reflektere over, er snarere hva det innebærer – i kulturelle og demografiske termer – å bli integrert i ”det internasjonale samfunnet”. Skal de vestlige land stå som modell, er det verd å huske på at ikke i noe vestlig land finner man så få fargede som i Estland.
Den estiske integrasjonsdebatten har så langt fokusert nesten utelukkende på den store russiske minoriteten, et fokus som også har lagt føringer på den generelle innvandringspolitikken. Betraktet som et ”liberalt demokrati” vil landet uansett, etter vestlig målestokk, forbli umodent inntil de høyt prisede liberale verdiene også får spillerom i innvandrings- og flyktningepolitikken. Resultatet av dagens innvandringspolitikk er at man for en stor del binder landets kulturelle og demografiske fremtid til forhistorien som sovjetisk republikk. Og det var vel ikke hensikten?
Ting tar tid
Det hjelper å snakke med folk. Å se dem, om ikke annet, og få bekreftet at de er mennesker, de også, som deg og meg. I huset hvor jeg bor ble forloveden min tatt godt imot, med klemmer og thumbs up, det var visst litt stas å ha fremmedfolk iblant seg. Etter en tid i landet begynte hun å snakke om at hun hadde esterne under opplæring, bare ved å la dem venne seg til synet av henne.
Men ting tar tid. Om Estland i forhold til befolkningen hadde tatt imot like mange av FNs kvoteflyktninger som Norge siden uavhengigheten (tør jeg foreslå 300 nye hvert år?), hadde fargede mennesker i dag vært et synlig innslag i gatebildet. Universitetet i Tartu satser etter sigende på internasjonalisering, likevel var det i fjor ikke flere enn 400 utenlandske studenter. Et lignende antall estiske studenter er for et semester eller to ved et utenlandsk lærested, og vender hjem med nye erfaringer fra land med en mer global form for etnisk mangfold. Hvor er vi så en generasjon frem i tid?
Under min forlovedes opphold her i Tartu var jeg fristet til å innkalle til pressekonferanse i forkant av parlamentsvalget og presentere byens befolkning for Tartus svarte minoritet. Så kunne de stille opp i kø, fleipet vi, og ta min kjære og de få andre fargede i byen nærmere i øyesyn – bare for en gang for alle å få godtgjort at de er virkelige mennesker av kjøtt og blod. Det hadde vært noe, det – et riktig interessant politisk stunt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar