Både norskspråklig og engelskspråklig hjemmeside for det norsk-estiske forskningsprosjektet "Animals in changing environments: Cultural mediation and semiotic analysis" har nå blitt lansert. Prosjektet har på norsk fått tittelen "Dyr i landskap i endring".
Lørdag 15. desember ble et 17-minutters intervju med meg som leder av Minding Animals Norge (samt filosof og semiotiker ansatt ved Universitetet i Stavanger) sendt på P2 i Verdibørsen. Podcast er tilgjengelig her. Intervjuet var ved Aase Cathrine Myrtveit.
Trygve Slagsvold Veum, landbruksminister og leder av
programkomiteen til Senterpartiet, har gjort det klart at Senterpartiet nå vil
gå inn for fri jakt på ulv, og at det ikke skal være ulv i Norge. Standpunktet
er ikke overraskende, gitt partiets holdninger de siste årene.
De andre store rovdyrene i Norge – gaupe, jerv og bjørn –
skal SP fortsatt gå inn for at vi skal ha her i landet. Som Senterpartiet er
godt kjent med, står disse tre artene for langt større skader på sau og rein
enn ulven gjør. Hvorfor da gå inn for å utrydde nettopp ulven?
Jeg forsvarte min doktorgrad om miljøfilosofi og norsk
ulveforvaltning i fjor, et arbeid som dekket historisk tid samt særlig årene
2006-2011. Hovedfunnet mitt i forhold til ulveforvaltning var at den sterke, om
enn marginale motstanden mot ulv bare kan forklares om vi tar ulvens sterke
symbolikk i betraktning. Det er ingenting ulven gjør som kan forklare hatet mot ulven, hvis vi sammenligner med
holdningen til de andre rovdyrene.
Ulven har blitt et symbol på avmakt og frustrasjon på bygda,
og på sentralmyndighetenes overstyring av lokale ønsker. Det er ikke egentlig
ulven ulvemotstanderne vil til livs, det er alt det den representerer – ikke
minst dårlige kår for tradisjonelle driftsformer i landbruket. Ulven er ikke
bare poster boy for de andre
rovdyrene – noe som, med medienes hjelp, har gitt uinformerte byfolk inntrykk
av at det er ulven som spiser all sauen som tas av rovdyr. Den har også blitt
en syndebukk for den uheldige utviklingen i mange landbrukspregede
utkantområder.
Denne utviklingen er det Senterpartiet – og ikke minst
landbruksministeren fra partiet – burde snakke om. Hva mener de om den stadige
nedgangen i antall gårdsverk med sau, om de stadig større besetningene av sau,
om umuligheten av å få en normal norsk inntekt og samtidig ha godt med tid til
dyrene på gården? Kort sagt, hvordan mener partiet at vi skal ta vare på sauen
vår i dette landet, gitt gjeldende politikk og prognoser? Selv mener jeg at vi
trenger å ta et krafttak for å gi anstendige rammevilkår til bønder som driver
i liten skala og med tradisjonelle driftsformer. Hva mener Slagsvold Veum?
Alt dette er viktige saker som Senterpartiet kunne ha sagt
noe vettugt om. Men i stedet går de nok en gang i strupen på ulven, symbolet på
alt partiet er imot. Den triste sannheten er at resultatet av Slagsvold Veums
visjoner, om de hadde blitt ført ut i livet, knapt hadde hjulpet norsk landbruk
det minste. Naturmangfoldet ville derimot være svekket, samtidig som Norges
allerede middelmådige renommé internasjonalt hadde blitt svekket ytterligere.
Utspillet til landbruksministeren er forståelig gitt Senterpartiets
kulturelle fordommer, men det hadde tjent partiet til ære om de hadde maktet å
forholde seg mer til realiteten enn til kulturelle symboler.
Morten Tønnessen
Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger
On a personal note, it was in Peter Wessel Zapffe’s Norwegian language magnus opum On the Tragic (Om det tragiske) that I first encountered the Umwelt theory of Jakob von Uexküll (Zapffe 1996 [1941]). Zapffe is one of the three classical ecophilosophers of Norway, along with deep ecologist Arne Næss (1913–2009), who also to some extent referred to the work of Uexküll. For Zapffe, Uexküll was the biologist, and thus important for carving out his “biosophy” – philosophy of biological wisdom. From Uexküll, Zapffe learnt that everything alive is fundamentally different from everything not alive (that which is alive is what matters), and that all that lives navigates along the lines of its interests. His infamous pessimism (Zapffeheld that humankind should voluntarily stop reproducing) lies in his take on what is characteristic of human interests and abilities. Claiming that we, as a species, are over-equipped in terms of consciousness, his analysis of cultural life amounted to a series of observations of the various ways in which we delude ourselves in order to escape if not our predicament, then at least our awareness of it.
The core contribution from Uexküll in Zapffe’s thought was the former’s view that in the case of animals, there is a harmonious relationship between ability and need. Zapffe’s philosophical innovation is his claim that this is not valid in the case of human beings. He thus establishes man as an exceptional creature in the living world (as have countless others, each in their own way). While the behaviour of most animals is more or less fixed, Zapffe observed, human behaviour is exceptionally unfixed – exceptionally plastic. More precisely, we have become fixed in being unfixed. Instead of having highly specialized limbs or organs, we have acquired an ability to apply tools and technology so as to extend our capabilities. We compensate for our bodily simplicity by innovations and armour. Over time, the specialization of labour and technology has gone so far that the development has long since spun out of control. The technological development is not regulated by any external force, but only by our own choices. Due to our near-global delusion, there is not much hope.
So far Zapffe. Honestly speaking, his portrait of the biological world is very biased, since he everywhere (except for in his humorous prose stories) emphasizes grief and misery and downplays delightful undertakings. He talked of a “brotherhood of suffering”, ranging from the amoeba to the dictator or artistic genius. Empathy or sympathy thus has a place in his worldview. But why not a “brotherhood of pure delight” as well?
Zapffe failed to see the true significance of Uexküll’s attribution of phenomenological status to other mindful creatures. He was the first major figure in Norwegian culture to call for conservation measures – but like Uexküll, he did not observe, or foresee that the apparent harmony between animal ability and need turns out not to be a timeless fact. In the case of endangered species in volatile ecological situations – such as our current situation – the abilities of any animal can prove to be insufficient to meet their needs. In short, Zapffe’s existentialism did not break with the tradition of focusing solely on the human existence, despite the fact that it – perhaps for the first time – incorporated the value of nature (though first of all for recreational purposes) in existentialist thought.
NASS, the Nordic Association for Semiotic Studies, held its general assembly during its seventh conference, which took place in Lund, Sweden, May 6-8. The general assembly took place Saturday May 7th. Göran Sonesson stepped back as president and is now treasurer, whereas Luis Emilio Bruni of Denmark is our new president. I was elected as secretary of NASS, plus ordinary national representative of Norway (Torill Strand was elected as suppletant in this role).
These roles will likely remain for two years, until the next conference of NASS is arranged (in either Denmark or Estonia).
This is the full text of the last section of my introduction to the roundtable Futures of Zoosemiotics, which took place in Tartu, Estonia, on April 6th as part of the conference Zoosemiotics and Animal Representations.
What does "blindness with regard to meaning", as Jakob von Uexküll wrote about, mean today? Do animals exist? What is ethics in an age of extinction? What is the role of science as we enter the sixth mass extinction in Earth history? And how much does extinction matter, in a world of increasing global wealth, and longer human life expectancy than ever before? By year 1700 10 % of our planet's land surface was used for producing food for humans. Today 1/3 is. What is natural in a time of global anthropogenic environmental change? What is a wild animal on a tamed planet? What is a native animal in a time of climate change, seasonal shifts and enduring migration? What is semiotics in a time of semiotic crisis? I think that globalization can be expressed as correlated trends of diversification and depletion of semiotic diversity. How do we preserve semiotic diversity? Like Sartre, I believe that the human is a being that defines itself. Unlike Sartre, I do not believe that others are hell. I believe the question of the human is an empirical question. I believe that what kind of creatures we will turn out to be is still an open question. I believe that Man has not yet been defined. I believe the past is still a living memory. I believe in the reality of absence and meaninglessness in animal lives. I believe in the reality of Umwelt, and semiosphere. I believe authenticity and dignity is at stake, today, as always perhaps. I believe the Anthropocene will one day end. I believe history is not over. I believe science has just begun. I believe there are words that have not been spoken, thoughts that have not been thought, theories that have never been theorized (some of which are utter nonsense). I believe there are worlds that have not been seen by any human eyes - some that one day will, others that never will. I believe there is a time, and place, when the lines of history converge.
[Publisert i Aftenposten i dag, i noe forkortet utgave:]
Ulv, ulv!
Aftenposten fortjener ros for å ta opp det ømfintlige spørsmålet om hvor stor andel av de innmeldte tapene av sau til rovdyr som er reelle. 140 millioner kroner per år hadde vært en grei pris å betale, hadde det bare ført til aksept for rovdyr i norsk natur. Problemet er at dagens ordning bare fyrer opp under misnøyen.
Leder i Norges Bondelag Nils Bjørke kan ikke forstå hvordan det kan jukses med tapstall. Tillat meg å forklare: Ordningens matematikk er enkel – rovdyrene beskyldes for tap av enhver sau som ikke kommer til rette. Bonden fritas dermed i realiteten for ansvaret for sine dyr.
Det mest sigende med Aftenpostens oppslag er imidlertid det følgende: Ulv på forsiden, ulv brettet ut inne i avisen. Ikke et ord om at ulven faktisk er det av våre rovdyr som tar færrest sau. Slik reproduserer avisen den feilaktige forestillingen om ulven som det typiske rovdyret, og som sauens nemesis.
PS: At ulven uler mot månen, det er noe vi ser mest av i menneskers fortellinger. Bare i eventyret er det alltid fullmåne.
Morten Tønnessen PhD-student i semiotikk, Universitetet i Tartu
Det er tittelen på et debattinnlegg jeg nå nettopp har skrevet og sendt til Aftenposten, som tilsvar til dagens hovedoppslag "Spiser rovdyrene for 136 millioner?" (illustrert av en ulv som uler mot en full måne).
Jeg er en av arrangørene av konferansen "Zoosemiotics and Animal Representations", som arrangeres i Tartu, Estland, 4.-8. april 2011 (hjemmeside her). Vi kan nå gå ut med at David Rothenberg blir ett av trekkplastrene.
David er bl.a. kjent for bøkene Why birds sing og Thousand mile song, en bok om hans forsøk på å spille klarinett med hvaler. I norsk sammenheng er han - ved siden av som jazzmusiker - mest kjent som Arne Næss sin biograf (Is it painful to think?) og oversetteren av Næss sitt økofilosofiske hovedverk Økologi, samfunn og livsstil.
En stor retoriker er han, Obama - og det forundrer meg ikke om gårsdagens tale blir stående som en historisk viktig tale. Retorikerens forføreriske evner er bemerkelsesverdige. Det som undrer meg personlig, er at "kommentatorer" og "journalister" kan påberope seg å analysere denne talen, når de ikke engang sammenligner det som ble sagt med det som ikke ble sagt (se gårsdagens innlegg). Det er jo det politisk retorikk består i: Mesterlig å henlede oppmerksomheten mot det som tjener din sak eller agenda, nettopp ved også å vite hva man må unnlate å si som det er.
Obama hevder han møter verden "slik den er". Så enkelt er det ikke. Ved å tro på krigens evige nødvendighet, reproduserer han en verden hvor krig rent faktisk er nødvendig. Med høyere (men likeså realistiske!) vyer - som Gandhi, eller King - kunne vi ha kommet akk så mye lenger.
Obama maskerer i realiteten amerikanske interesser i påtatt globale, påtatt etiske termer. Ikke så forskjellig fra hvordan vi her til lands maskerer norske næringsinteresser i en utenrikspolitikk som offisielt og retorisk er bygd på fred og miljø og sånn. Ikke så rart, kanskje, at Den Politiske Allmuen falt pladask.
Innlegget mitt "Ulven som syndebukk" står i dag på trykk i Dagbladet, som et debattinnlegg. Opprinneglig sendte jeg det som kronikk. Her er den komplette teksten (kronikk-versjon):
Ulven som syndebukk
Noe må skje med rovdyrdebatten. For slik som den bedrives i dag, er den ikke til nytte for noen parter. Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder.
Tilsynelatende forholder både tilhengere og motstandere av å legge til rette for ulv og andre rovdyr i Norge seg til fakta – men kildebruken og tilliten til ”vitenskap” er radikalt forskjellig. Slik skusles mange fakta bort. Her er det forøvrig kritikkverdig at avisen Nationen ikke forholder seg balansert til fakta, men ensidig baserer sitt virkelighetsbilde på identifikasjonen med utvalgte interessegrupper. Verre er det at den norske rovdyrdebatten har blitt nærsynt og perspektivløs. Ulvetilhengerne nøyer seg typisk med å forholde seg til verneproblematikk, og ulvemotstanderne til situasjonen for norsk landbruk. Skal vi komme ut av den bakevja rovdyrdebatten har havnet i, så må begge parter forsøke å ta den andre sidens interessehorisont og kunnskapsbakgrunn inn over seg.
Demonisering av ulven er ikke noe nytt fenomen. Også våre grunnleggende forestillinger om sau og lam går langt tilbake i vår kulturkrets (tenk bare på tanken om Jesus som ”Guds lam”). Noe av bakgrunnen for at nettopp striden mellom ulv og sau har kommet til å representere striden mellom by og land, er at mennesket og ulven økologisk sett slett ikke er så ulike. Opprinnelig levde vi begge i små, familiebaserte grupper med rimelig store jaktområder innen territoriet. Men siden vi begynte med landbruk og husdyrhold har sauen og andre husdyr kommet imellom oss og ulven. En problematisk forestilling i vår tid er ideen om at mennesket har monopol på utnyttelse av byttedyr. Denne tanken innebærer at vi, som mennesker, skulle ha et slags økologisk voldsmonopol i egenskap av å være det dominerende (kanskje det eneste) rovdyret. Ulv, bjørn, gaupe og jerv blir da redusert til å være frekke konkurrenter i kampen om ”vårt” matfat. ”Tap” av sau til ulv regnes av mange i dag som sløsing med ressurser.
Alle nordmenn ”vet” i dag at ulven spiser sau. Men hva er fakta? Faktum er at ulven så langt i år skal ha tatt nærmere 400 sau. Mer enn hundre ganger så mange sau går ”tapt” av andre grunner. Studier av ulvens diett har vist at sau og husdyr spiller en helt marginal rolle i skandinavisk sammenheng (og selv i norsk sammenheng). Det er elgen som er ulvens foretrukne bytte – rådyr er andrevalget, bever tredjevalget. Tydeligere enn noe annet demonstrerer disse faktaene at striden rundt ulv og sau er en symbolsk konstruksjon. Med det mener jeg at striden om ulv og sau har mer å gjøre med våre kulturelle forestillinger enn med ulvens faktiske atferd.
Men det går dypere enn dette. Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.
Det er imidlertid mange måter å være virkelighetsfjern og fremmedgjortpå. Neglisjering av bygdefolks realiteter er én metode som kan lede i den retningen – neglisjering av økologiske realiteter en annen. Ideen om at mennesket har monopol på byttedyr og andre naturlige ressurser er etisk uforsvarlig, og må overkommes både i byen og på landet. Fra en fenomenologisk perspektiv gir det god mening at dagens sauebønder opplever ulven som et nytt og fremmed element i norsk natur, siden ulven praktisk talt ble drevet til utryddelse i Sør-Norge allerede for 150 år siden. Men den hører til her. I tusener av år har bønder levd side om side med ulv i norsk natur. Det nye ved dagens situasjon er ikke at det er ulv i Norge, men at det er så få av dem – og så mange mennesker, med aktiviteter så omfattende at andelen ”villmark” det siste århundret har gått ned fra omlag halvdelen av landarealet til en åttendedel.
Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.
Fra et fenomenologisk ståsted (om vi nå for en gangs skyld setter oss i dyrenes sted) er denne utviklingen innen landbruket svært uheldig. Færre og større bruk betyr flere dyr per bonde. Denne utviklingen har nå gått så langt at det for mang en bonde i praksis har blitt uhåndterlig vanskelig å følge opp husdyrene på en personlig måte. Norske sauer ble en gang i tiden gjetet. Og ennå hører vi forslag, i våre dagers rovdyrdebatt, om flere gjetere, som en løsning på hele problemet. Men så ”rike” som vi har blitt, har vi ikke råd til å holde oss med gjetere!
Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder. Flere hender i norsk landbruk! Med et lavere forholdstall mellom antall husdyr og antall bønder blir alt enklere – ikke minst et forsvarlig husdyrhold, og gode bondeliv. La oss derfor se en allianse av bønder og miljøvernere – en allianse som tar til orde for organisering av vårt samfunn etter en ny (men velprøvd) økonomisk modell, med sterkere vekt på lokal produksjon og selvforsyning – og driftsformer som både er mer humane og dyrevennlige enn dagens! Hadde denne visjonen blitt virkeliggjort, så hadde ulven med det samme opphørt å fungere som offerlam i norsk offentlighet.
Universitetet i Tartu har publisert en komplett video med Umberto Ecos foredrag i Tartu 6. mai, 'On the Ontology of Fictional Characters: a Semiotic Study'. Mitt spørsmål, og Ecos svar, er å finne i intervallet 01:11:25- 01:14:15.
Ord for ord:
MTMy name is Morten Tønnessen, I’m a PhD student at Department of Semiotics. And – you talked about the difference between physical existence and fictional existence. And I would like you to say something about what role fiction can be said to play within natural science, or applied science.
UENo... No, I missed ... the real question.
MTLet me finish. First, it’s obvious of course that imagination and creativity are fundamental traits of humans in many walks of life. And often in applied science, we start out with imagining something that does not exist – it’s totally mind-dependent; and then we carry it into life. So it actually turns into something with a physical existence. Isn’t that the work of fiction?
UENo! I... Take, for instance the cold fusion. Typical example of a scientific hoax. It was untrue. I don’t say that fiction is mistake – which is different. Ptolemy believed in good faith the Earth was still immobile, huh? – and the Sun turned. It was not making fiction – it was committing a mistake. Simple and believed. I say that there is fiction when the author pretends to say the truth, and asks you to pretend that you are believing it. In this case you are in a fictional world. If not, it’s a lie. If I tell you there is an elephant outside, and you naively go out to see whether it is there or not, that is not a case of fiction, I am only a damn liar, that’s all. And you are too much naive, hehe. Except, you are not Thomas Aquinas, because it seems that ... comrades told him, because he was only studying, huh? – 'Thomas, there is an ass flying on the skies', and... (mimics Thomas looking to the skies:) Uh? He went out to look, and, there was not... they laughed: Ahaha... And he said, ‘I believed it was more, very similar... that there was an ass flying.’ Then the monk lied, ehehehe...
Kommentar: Ecos definisjon av fiksjon, at "there is fiction when the author pretends to say the truth, and asks you to pretend that you are believing it", er grei. Moteksemplene hans later på den annen side ikke til å ha noe som helst å gjøre med spørsmålet mitt, hvor jeg omtaler fiksjon (innen vitenskap) som noe som angår noe som først forestilles og så blir virkeliggjort (som noe fysisk eksisterende). Ecos eksempler angår enten a) feilslåtte vitenskapelige teorier eller b) løgner/spøker. Hvorvidt noen av disse kvalifiserer som 'fiksjon' er en sak for seg selv.
Norske Morten er første utenlandske doktorand i semiotikk: Ulver, trafikklys og kulturmiks
Morten Tønnessen (33) er ikke bare eneste norske doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu, men også den første utenlandske doktoranden ved avdeling for semiotikk. Men trolig ikke den siste.
Vi møter Morten i studentbyen Tartu, og han vil gjerne forklare oss hva semiotikk er for noe. - Et kjent eksempel er trafikklys. Det er et av de mest åpenbare tegnene som folk flest kan forstå. Når du har grønt og rødt med gult imellom, vet de fleste at dette har en konvensjonell mening. Grønt betyr kjør – og så videre. Men det er også en dobbeltkoding, en koding i forhold til rekkefølge. Et raskt blikk på et trafikklys, og du får lett tak i hva det er meningen du skal gjøre. De er symboler med tilfeldig mening som man bare har blitt enige om.
Semiotikk er altså læren om tegn og bruken av dem, får vi vite. – Men så ser vi hvordan mange i dag bare ser på tegnene – trafikklysene – og ikke lenger på trafikken. Dette er for meg et tegn på fremmedgjøring, folk er så til de grader til stede i tegnvirkeligheten at de ikke lenger ser naturen bak, mener Morten.
Semiotikken handler altså om tegnenes virkemåte, forklarer Morten engasjert. – Og om kontekst. Noe av det første en semiotiker vil spørre om, er hvilken sammenheng tegnene opptrer i.
IKKE BARE TARTU-MOSKVA
– Når det er snakk om Tartu og semiotikk nevnes ofte "Tartu-Moskva-skolen". Hva er egentlig det?
– Det er en tradisjon eller skoleretning i semiotikken som først og fremst er knyttet til Juri Lotmans arbeid og til kultursemiotikk. Lotman og andre utvikler modeller for samfunnet og hvordan kultur og subkultur kan analyseres. Men en annen semiotikk-tradisjon som Tartu og Estland også har er knyttet til den tysk-baltiske biologen Jakob von Uexküll. – Dette er viktigere i mitt eget arbeid. Han var forløperen for den såkalte bio- eller natursemiotikken. I Estland har man dermed både en tradisjon for kultur- og for natur-semiotikk – en slags naturfilosofi om forholdet mellom menneske og natur. Det gjør Tartu til et potent sted innen semiotikk internasjonalt.
Morten utvikler det som på fint kalles en uexkülliansk fenomenologi, en slags naturfilosofi der Jakob von Uexküll står sentralt. – Et kjernebegrep er miljøforandring, i sammenheng med de konkrete opplevde livsverdenene til mennesker og andre levende vesener. Videre har jeg et case study om norsk ulveforvaltning – et norsk-estisk forskningsprosjekt som sammenligner det økologiske rommet i Estland og i Norge.
KULTURMØTE SOM BEVEGGRUNN
Det er ikke tilfeldig at sentrale personer i den estlandske semiotikktradisjonen har en sammensatt kulturell bakgrunn, mener Morten: – Juri Lotman var selv russisk jøde. Han hadde en kompleks bakgrunn, og endte opp i Tartu fordi han ikke ble tolerert i Russland. Sovjetmaktene lot ham være i et slags indre eksil i imperiets periferi, og Tartu hadde en gammel universitetstradisjon. Lotman dannet på 60-tallet det første internasjonale tidsskriftet for semiotikk – Sign Systems Studies – som fremdeles kommer ut i Tartu.
Den andre kilden til semiotikktradisjonen – Jakob von Uexküll, var derimot fra en tysk kulturkrets og en annen tid. Han fikk sin grunnleggende universitetsutdanning i Tartu, men oppholdt seg senere andre steder i Europa. Han regnet seg selv som tysk, selv om Estland i dag regner ham som en av sine egne.
En innvandret russer og en utvandret tysker står altså sentralt i det estiske semiotikkprosjektet, og akkurat dette ser Morten som et viktig poeng: – Kulturblandingen er sannsynligvis noe av beveggrunnen til disse forskerne.
INTERNASJONALISERING
– Hvorfor har ingen utlendinger tatt doktorgraden i semiotikk her før?
– Ja, hvorfor har ingen selv tatt seg hit før med den ambisjonen? Det er først i de siste årene at Universitetet i Tartu har søkt aktivt etter utenlandske studenter på alle nivåer. Nå foregår det som i Norge en internasjonalisering ved universitetet her. Foreløpig er det bare 5-600 internasjonale studenter her, av 15-20000.
Morten har flere besøk i Tartu bak seg før han tok fatt på doktorgraden. I år kom han for å begynne på alvor, og doktorgraden skal være fullført i 2011. Inntil da bor han fast i Tartu sammen med kona Helena, som er fra Brasil.
STUDENTBY OG KULTURSENTRUM
Tartu er med sine omlag 100000 innbyggere en fin by å studere i, mener han. – Studentene er veldig synlige i bybildet. Byen er også liten nok til å være ganske oversiktlig når det gjelder de fagene jeg er involvert i. Det er en by det er lett å føle seg hjemme i, akkurat passe stor. Samtidig er institusjonen Universitetet i Tartu gammel og stor nok til å bære brorparten av Estlands akademiske tradisjon. Tartu er en slags kulturell hovedstad.
Semiotikeren Morten har også et tips for dem som måtte ha fattet interesse for det han driver med. Til høsten åpner nemlig Universitetet i Tartu et engelskspråklig masterprogram i semiotikk.
STUDIEMULIGHETER I ESTLAND
Vil du lære estisk, er Estland et selvsagt valg. Men estiske læresteder har også over 100 internasjonalt godkjente studieprogrammer på engelsk. Vanlig løp er 3 år bachelor + 2 år master. Noen plasser er gratis, eventuelle skolepenger kan den norske lånekasen gi støtte til.
Engelskspråklig master – hete tips:
- IKT-programmene ved Tallinns tekniske universitet og Universitetet i Tartu: Cyber Security og Software Engineering.
- Programmet Film Arts - Baltic Film and MediaSchool (BFM), Tallinn.
- Animation – Estlands kunstakademi, Tallinn
- Materials and Processes for Sustainable Energetics – Univ. i Tallinn.
