«Må» vi ha karbonfangst?
I sine svarinnlegg 2. februar til vårt innlegg «Karbonfangst
er dyrt, risikabelt og usolidarisk» fremstiller både Gassnova og ZERO det som
om karbonfangst er noe vi «må» gjennomføre.
Miljøorganisasjonene er ifølge Trude Sundset, administrerende
direktør i Gassnova, «nærmest samstemte når det gjelder karbonfangst og
-lagring». Det er med respekt å melde ikke sant. I Norge har Greenpeace, FIVH
og Miljøvernforbundet vært motstandere av en storstilt satsning på karbonfangst
helt fra starten av. Tilsvarende er bildet internasjonalt at «[i] mange land
har miljøbevegelsen vært sterkt skeptisk til CCS» («Derfor forsker vi på
karbonfangst», forskning.no). Særlig Greenpeace har gjort seg bemerket med godt
begrunnet kritikk av karbonfangst.
Camilla Svendsen Skriung (ZERO) hevder CO2-utslipp fra store
industriutslipp ikke kan fjernes på annen måte enn gjennom karbonfangst. Tilsvarende
skriver Gassnova-direktøren at de tre norske industrielle prosjektene som nå
vurderes «representerer alle industrier som har utslipp som bare kan kuttes
hvis CO2-håntering tas i bruk.» Heller ikke det er helt korrekt. For eksempel
har sementprodusenten Norcem på Brevik gjennom flere år kuttet CO2-utslippene,
bl.a. ved delvis å erstatte bruk av kull med energi fra forbrenning av
restavfall.
I vårt innlegg var vi tydelige på at virksomhet som ikke
makter å kutte utslippene må nedskaleres eller i noen tilfeller fases ut. La
oss ta avfallsanlegg som et eksempel: Siden 1996 har mengden husholdningsavfall
i Norge fordoblet seg. Er det da slik at vi «må» innføre karbonfangst ved store
avfallsanlegg? Eller kunne et alternativ være å redusere søppelmengden?
Tilsvarende med sementproduksjon: Er det slik at den globale sementproduksjonen
«må» øke voldsomt de neste tiårene, slik at vi følgelig «må» rense
CO2-utslippene knyttet til sementproduksjon for å få regnestykket til å gå opp?
Eller kunne et alternativ være å si at verden kunne ha klart seg med noe mindre
sementproduksjon enn i dag?
Et uuttalt premiss for både ZERO og Gassnova er at
verdensøkonomien, og verdens energiforbruk, «må» fortsette med å vokse i
overskuelig tid. Et slikt vekstscenario ligger også til grunn for scenariene
til Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel. På dette viktige
punktet tenker begge disse institusjonene for konvensjonelt.
Skriung mener vi «blander kortene» når vi «snakker om bruk
av CO2 til merutvinning av olje, og fangst og lagring av CO2 i samme åndedrag».
I Olje- og energidepartementets mulighetsstudie av fullskala CO2-håndtering i
Norge heter det imidlertid om lossing av CO2 offshore: «Dette kan også gi
verdifull læring med hensyn til fremtidig CO2-injeksjon til økt oljeutvinning
(EOR).» Det er ikke vi som blander kortene, det er det dagens norske politikk
som gjør.
Ifølge The Global CCS Institute er det per i dag 16
karbonfangstprosjekter i drift internasjonalt, knyttet til 0,1% av verdens
CO2-utslipp. Av disse baserer 13 seg på bruk av CO2 til økt oljeutvinning.
Sammenhengen mellom karbonfangst og oljeindustriens agenda for økt utvinning er
altså ikke noe vi bare finner på.
Sett fra et miljøstandpunkt er det selvsagt bedre å deponere
CO2-en uten videre bruk, enn å bruke den til økt oljeutvinning. Men fra et
økonomisk synspunkt blir jo CO2-håndteringen da desto dyrere, når CO2-en ikke
lenger får noen bruksverdi. Nylig konkluderte Finansdepartementet med at
satsning på karbonfangst per i dag ikke er kostnadseffektivt sammenliknet med
andre klimatiltak. Slike vurderinger er en viktig grunn til at entusiasmen for
karbonfangst internasjonalt i dag er dalende.
Et annet uuttalt premiss både ZERO og Gassnova legger til
grunn i sin argumentasjon, er at naturen er forutsigelig på linje med en
maskin. Vi har et noe annet natursyn. De siste generasjonenes erfaring taler på
ingen måte for at vi i dag forstår naturprosessene fullt ut, og at disse er
kontrollerbare ved enkle ingeniørgrep.
Det er selvsagt teknisk mulig å injisere CO2 i underjordiske
deponier også uten å bruke den fangede klimagassen til økt oljeutvinning. På
Sleipner-feltet har Norge, som både Skriung og Sundset viser til, gjort dette
siden 90-tallet. Men tyve års injisering av CO2 gir ikke grunnlag for å omtale
CO2-deponier som «sikker lagring» i et tusenårsperspektiv.
Om lagring av CO2 i geologiske formasjoner forsikrer Sundset
oss om at forskning og erfaring viser «at gjort på rett måte, er dette trygt.»
Hun viser i denne sammenhengen til overvåkingsmetoder og avbøtende tiltak. Hun
svarer imidlertid ikke på hvordan hun ser for seg at dette kan gjennomføres
uten å skyve ansvaret for våre klimautslipp over på fremtidige generasjoner:
Hvem skal stå for denne overvåkingen, og disse avbøtende tiltakene, de neste
århundrene og årtusenene? Og hvem skal ta regningen? Det er på en slik bakgrunn
at vi omtalte karbonfangst som dyrt, risikabelt og usolidarisk.
Birte Simonsen, 1. kandidat Vest-Agder MDG
Morten Tønnessen, 2 kandidat Vest-Agder MDG
