Debattinnlegg: "Rekordmange sau tatt av ulv?"

Dette innlegget hadde jeg på trykk i Fædrelandsvennen 8. august.

Rekordmange sau tatt av ulv?

«I år drepes rekordmange sauer av ulver, men ikke i Vest-Agder», melder Fædrelandsvennen 4. august. Hvor har avisen det fra at rekordmange sauer har blitt tatt av ulv i år? Ingressen er av samme slaget: «Så langt i år har ulver tatt ekstremt mye lam og sau i Norge».

For Hadeland i Oppland kan karakteristikkene stemme godt. Men ikke for Norge sett under ett. Som Fædrelandsvennen skriver, er det så langt i år kun registrert ett tilfelle i Vest-Agder av sau eller lam skadd av rovdyr. Også i en rekke andre fylker er årets tap små. Hvorfor da betegne situasjonen slik Fædrelandsvennen gjør – at det tas «ekstremt mye lam og sau» i Norge av ulv, i år?

I 2016 ble det dokumentert at ulv tok 367 sau. Denne beitesesongen nærmer vi oss et lignende tall. Det er da verd å merke seg at 2016-tallet var det laveste siden 2011. Faktisk har antall sau erstattet som tatt av rovvilt gått jevnt og trutt nedover de siste ti årene. Fra 2005 til 2015 gikk antall erstattede sau ned med 42%. Og bare for en uke siden kunne Miljødirektoratet melde at det er en nedgang fra i fjor til i år, i antall sau dokumentert tatt av rovvilt.

Fædrelandsvennens oppslag har med andre ord ikke rot i fakta. Det er uheldig at avisen bidrar til å reprodusere stereotypier om ulv som tar sau. En mer faktabasert tilnærming hadde vært å foretrekke – ikke minst i et valgår.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis (UiS) og stortingskandidat for Vest-Agder MDG

På talerstolen på MDGs landsmøte

Bilder fra når jeg var på talerstolen igår. Jeg snakket om rovdyr og gjeting i naturvern-debatten. Og duellerte med Einar Wilhelmsen i B-debatten om karbonfangst. Holdt visstnok gode innlegg, men tapte avstemning i begge saker.

Programendringsforslag - MDG

I kveld har jeg sendt inn to forslag til MDGs arbeidsprogram for 2017-21, foran landsmøtet i vår.

Tillegg: "Tilrettelegge for gjeting av sau i utmarka gjennom en tilskuddsordning og arbeidsmarkedstiltak."

Begrunnelse: En velfungerende politikk for vern av store rovpattedyr forutsetter at vi passer på sauene våre. Tiltaket vil tjene dyrevelferden til sau både i forhold til fare for predasjon ved rovdyr og ellers, og føre til flere arbeidsplasser i landbruket.

Jeg foreslo også, sammen med Birte Simonsen og Energipolitisk utvalg i Rogaland MDG, å stryke: "Gjennomføre en storstilt satsing på karbonfangst (CCS) i industrien, med minst tre anlegg etablert i løpet av stortingsperioden, og krav om rensing av alle store punktutslipp innen 2030."

Begrunnelse: En storstilt satsning på karbonfangst i industrien bryter etter vårt syn med føre-var-prinsippet og prinsippet om at forurenseren skal betale, i og med at det i realiteten overfører ansvar for våre klimagassutslipp til fremtidige generasjoner. Karbonfangst er svært energi- og ressurskrevende, og det er betydelig tvil om hvorvidt det fører til reelle utslippskutt i et systemperspektiv.

Tekst i DN: "Ulv og sau - et naturlig par?"

Forskningsformidling i dagens Dagens Næringsliv, i spalten Forskning / Forskning viser at...:

Her er hele teksten slik som jeg sendte den inn:

***

Ulv og sau – et naturlig par?

I menneskets forestillingsverden har ulven og sauen vanket sammen i tusener av år, som en slags arketypisk motsetning. Sammen har de preget våre tenkemåter og talemåter, og til og med vår tro.

Alle vet at ulv og sau hører naturlig sammen i samme setning. Det skyldes at radarparet ulv og sau nettopp er et klassisk eksempel på dyr som ikke passer sammen. Dette kommer godt til uttrykk i Bibelen, der det heter at ”[u]lven og lammet skal beite sammen” – i paradis (Jesaja 65,25). Med andre ord: I den jordiske verden, der vi lever, der er det helt utenkelig at ulv og sau skal gå sammen. Motsetningene mellom rovdyret ulven og beitedyret sauen kan bare overvinnes i en visjon om himmelsk fred.

I flere tusen år har ulv og sau hatt en motsetningsfylt symbolikk. Mens ulven forbindes med glupskhet, grådighet, sult, lyst og vold, forbinder vi sauen med uskyld, tro og det sårbare som vi må beskytte mot naturkreftene. Disse kulturelle forestillingene er så dypt rotfestet i vår kultur at vi ikke uten videre får øye på dem. Ulven representerer det ustyrlige ved naturen, og billedlig, gjennom varulven, også ved mennesker. Sauen derimot, har Jesus, hyrden, som sin forsvarer, mens vanlige troende billedlig talt tilhører den saueflokken han er satt til å gjete.

Sagnomsuste skapninger

Ulven har ikke bare blitt demonisert, den har også i flere kulturer blitt tilbedt. Det gjelder særlig utpregede krigerkulturer. I norrøn mytologi spiller ulven en tvetydig rolle, som guden Odins voktere, men også et slags endetidstegn, gjennom Fenrisulven. Under ragnarok skal Fenrisulven ifølge norrøn mytologi vokse til enorme proporsjoner, og sønnene hans skal svelge solen og månen. Forestillingen om abnormt store ulver gjenfinner vi i moderne folklore.

Ulven dukker opp i utallige sagn og eventyr, visdomsord og uttrykk. Å være ”en ulv i fåreklær” betyr at man ikke er den man utgir seg for å være. Stadig flere terrorister omtales i dag som ”enslige ulver”, motsatsen til flokkens sorte får. I tillegg til sine mer dystre assosiasjoner, forbindes ulven også med frihet, ekthet, styrke, samhold, familie og individualitet. Sauen derimot betegnes typisk som et flokkdyr med flokkmentalitet, uten evne til å opptre individuelt – herav uttrykket ”dum som en sau”.

Konfliktstoff

I norsk sammenheng har mange i dag inntrykk av at konflikter om rovdyrforvaltning for en stor del handler om nettopp ulv og sau. Sauebønder har da også for en stor del kommet til å symbolisere motstanden mot dagens verneregime. Dette er en naturlig konsekvens av den dype historiske symbolikken knyttet til ulv og sau. 

Men det er viktig å være klar over at rovdyrkonflikten også har andre aspekter. Når det gjelder skader på dyr i menneskers varetekt, så står sauenæringen, sammen med reindriftsnæringen, sentralt også ”på bakken”. Men de andre store rovdyrene er vel så betydelige skadegjørere som ulven – det er faktisk jerv og gaupe som tar flest saueliv.

Noe som ikke kommer så godt frem i mediedekningen av konfliktene, er at motstanden mot dagens rovdyrforvaltning er vel så mye preget av jaktinteresser som av bøndenes interesser. Som boken Ulvekonflikter får frem, er det særlig bruk av jakthunder som kommer i konflikt med tilstedeværelsen av ulv. Mange opplever dessuten at vern av ulv går utover elgjakten. For det er jo i hovedsak elg den norske ulven spiser – ikke sau, som mange kanskje tror.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

Norsk prosjektleder for ”Dyr i landskap i endring” (EMP151)

Referanser

Skogen, Ketil, Olve Krange og Helene Figari 2013. Ulvekonflikter – en sosiologisk studie. Oslo: Akademika forlag.

Tønnessen, Morten 2016. Historicizing the Cultural Semiotics of Wolf and Sheep. Pakistan Journal of Historical Studies 1(2) (temanummer “Emotions, Humans and Animals”): 76–101. doi:10.2979/pjhs.1.2.03.

Fakta ikke nok i ulvedebatten

Sakset fra min akademiske blogg "Utopian realism":

The dissemination article "Forskere: Fakta er ikke nok i ulvedebatten" [Researchers: Facts are not enough in wolf debate], written by Benedicte Pentz (see also previous posts), was published in Norwegian on ansatt.uis.no, the "internal" webpage (for employees) of University of Stavanger, on November 16th 2015.

Debattinnlegg: "Om pels og de som bærer den"

Her er et innlegg jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen lørdag. Om ulv, katter og andre pelsdyr.

Nye lenker: To essays og en rapport/analyse

Lenker til de følgende tekstene, skrevet av meg, er nå lagt til i sidemenyen "Aktuelle tekster på nett":

- Analyse av partiprogrammer for 2013-2017 utført for Dyreetikkonferansen 2013 (rapport/analyse, 21 sider)

- Menneskedyret og dets plass i verden (akademisk essay, 18 sider)

 - Visjon 2040: Fra overlagt rovdrift til Utopi Buane (akademisk essay, 18 sider)

Pressemelding for Dyreetikkonferansen 2013: Dyrs natur under press

[Pressemelding]

Dyreetikkonferansen 2013
Dyrs natur under press
Hvordan vi former dyr i vårt bilde

I årets utgave av Dyreetikkonferansen rettes søkelyset mot alt vi mennesker gjør for å tilpasse dyr til våre formål og behov. Er det etisk akseptabelt å avle opp ville dyr til et liv i fangenskap? Er et vilt dyr som radiomerkes og overvåkes døgnet rundt fortsatt «vilt»? Hvordan kan vi i praksis anerkjenne at husdyr også har naturlige behov? Spørsmålet vi stiller oss ved denne konferansen er hvor langt vi mennesker etisk sett kan gå i å manipulere dyrs atferd. Hvor vilt bør egentlig et dyr få være?

Den årlige konferansen arrangeres i år for andre gang. Bak arrangementet står representanter for Rådet for dyreetikk, Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo, Minding Animals Norge, samt Norges veterinærhøgskole.

– I dyrevelferdsloven heter det at dyrs velferd skal vurderes ut fra «artstypiske og individuelle behov», sier Kristian Bjørkdahl, forsker ved SUM, fagetisk medlem i Rådet for dyreetikk, og en av arrangørene av konferansen.

– I loven står det også at vi plikter å gi dyrene muligheten til å utøve «naturlig atferd». Men ofte øves det vold mot disse bestemmelsene. I landbruket, i naturforvaltningen, i hjemmene våre, og i mange andre sammenhenger, får dyr ofte ikke leve ut naturlig atferd. Det er fordi vi mennesker begrenser, hemmer, avler bort, overser, nedprioriterer, eller rett og slett frarøver dyr denne muligheten.

Utgangspunktet for årets utgave av Dyreetikkonferansen er at vår tilpasning av dyr skjer både med ville dyr og med husdyr, og konferansen ønsker derfor å belyse disse feltene under ett: Mink og rødrev holdes i nettingbur med små muligheter til å bevege seg; store rovdyr utsettes for frihetsberøvelse i form av radiomerking, overvåking, bedøvelse, prøvetaking og jakt; sosiale kjæledyr tilpasset et liv i flokk tilbringer dagene alene og i ro; naturlig nysgjerrige griser oppbevares i et miljø nærmest ribbet for stimuli.

– Alle disse praksisene er eksempler på at vi begrenser dyrs frihet for å tilfredsstille våre egne behov, sier Bjørkdahl. – Kanskje er noen grad av frihetsberøvelse en betingelse for å holde dyr i det hele tatt. Spørsmålet er bare hvor langt vi kan etisk sett kan gå.

I forbindelse med konferansen, har arrangørene sendt ut en partiundersøkelse om dyrevelferd til alle de større politiske partiene. Hensikten er blant annet å kartlegge de ulike partienes oppfatninger og forpliktelser på området. Arrangørene går gjennom de ulike partiprogrammene med samme siktemål. Resultatene av disse undersøkelsene vil bli offentliggjort.

Dato og tid:       22. august 2013, 10:00-15:25

Sted:                  Litteraturhuset i Oslo, Wergeland-salen

Arrangører:    Rådet for dyreetikk, Senter for utvikling og miljø, Minding Animals Norge, Norges veterinærhøgskole

Nettside:            dyreetikkonferansen.no

Kontakt:            post@dyreetikkonferansen.no eller Kristian Bjørkdahl

Foto: Morten Tønnessen

Dyreetikkonferansen er en årlig møteplass for formidling, utveksling og debatt for de ulike aktørene som er interessert i dyreetikk og dyrevelferd i Norge. Hensikten med konferansen er å løfte debatten om dyrs velferd opp fra skyttergravene og åpne opp for nye perspektiver, bedret forståelse, og bedre forutsetninger for sameksistens mellom dyr og mennesker.

Program

10.00-10.05        Velkomst ved Kristian Bjørkdahl (UiO/Rådet for dyreetikk)

10.05-10.15        Åpning ved Ellen Øseth (statssekretær i Miljøverndepartementet)

10.15-10.25        Videohilsen ved Marc Bekoff (University of Colorado)

10.25-10.50        «Hva er natur i en verden uten villmark?»

Foredrag ved Morten Tønnessen (UiS/Minding Animals Norge)

10.50-11.25        «Alle liker ulv»

Foredrag ved Ketil Skogen (NINA), inkludert 15 minutter til spørsmål og diskusjon

11.25-11.40        Pause

11.40-12.40        «Fritt vilt? Forvaltningen av de store rovdyrene»

Paneldebatt med Arnodd Håpnes (Naturvernforbundet), Siri Martinsen (NOAH), Ketil Skogen (NINA) og Åsmund Ystad (Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk). Ordstyrer: Morten Tønnessen

12.40-13.40        Lunsj

13.40-14.15        «Hva er dyrevelferd?»

Foredrag ved Randi Oppermann Moe (Norges Veterinærhøgskole), inkludert 15 minutter til spørsmål og diskusjon

14.15-15.15        «Hvor naturlige liv lever husdyr?»

Paneldebatt med Bjarne Braastad (UMB/Foreningen norske etologer), Rasmus Hansson (Miljøpartiet De Grønne), Siri Martinsen (NOAH), Randi Oppermann Moe (NVH), Ola Nafstad (Animalia), Hege Gaudernack Tønnesen (Norges pelsdyralslag), Torgeir Trældal (FrP). Ordstyrer: Kristian Bjørkdahl

15.15-15.25        Avslutning ved Gudbrand Bakken (Rådet for dyreetikk)

Intervju om truede arter og reintroduksjon av arter i Mandag Morgen

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

May 24th (in no. 20/2013) an extensive article entitled "- Vil gi mer rom for villmark" [- Wants to give more space for wilderness] was published in the Norwegian weekly Ukebrevet Mandag Morgen. I am one of those interviewed in the 5-page article, referred to as Associate professor at University of Stavanger. In the 1 page or so that reiterates the interview with me, I support George Monbiot's stance with regard to rewilding, but emphasise that today's threatened species should be given priority. In the Norwegian context this includes the four large predators wolves, brown bears, lynx and wolverine, which I stipulate will only be close to universally accepted in a couple of generations. With these predators Norwegian ecosystems will be more complete and self-regulating. I further state that I generally support reintroducing species that have gone functionally or totally extinct in Norway during the last few hundred years but that are today present in other parts of Europe. I also refer to the Anthropocene notion, and state that in my mind exiting the Anthropocene in the long term (i.e., in the scope of a few hundred years) is an ethical imperative.

In 2008 I freelanced writing for the same publication (see searches on correct and incorrect spelling of my name), with a total of 5 articles researched and written.

Hvem er villest i landet her?: Forsidebilde; lenke til boklansering

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

The upcoming book launch May 15th of the Norwegian Human-Animal Studies anthology I have co-edited has been announced on the website of Department of Criminology and Sociology of Law (University of Oslo), which will host the event - see here.

Also, here's a version of the cover image in somewhat higher resolution:

Norske rovdyrbestander stabile eller på vei ned

En fersk oversikt fra Rovdata om bestandsstatus for de fire store norske rovdyrene (bjørn, gaupe, jerv og ulv) viser at samtlige bestander er enten stabile eller mindre enn året før.

Lenker:

Rovdatas nyhetssak

Rovdatas brev til Direktoratet for Naturforvaltning

Minding Animals: Kritisk høringsuttalelse om norsk bjørneforvaltning

Minding Animals Norge (MAN), som jeg leder, har levert sin første høringsuttalelse, i anledning Miljøverndepartementets forslag til endring av Rovviltforskriften. Høringsuttalelsen, som du også finner i PDF-utgave på MAN sine sider, gjengis nedenfor i sin helhet.

HØRINGSUTTALELSE OM ENDRING AV ROVVILTFORSKRIFTEN

Vi viser til høringsbrev fra Miljøverndepartementet datert 3. januar 2012, og leverer med dette høringsuttalelsen til Minding Animals Norge.

Innledningsvis vil vi nevne at det etter vårt syn er uheldig og kritikkverdig at ovennevnte forskrift ble endret den 6. juli 2011 uten forutgående høring med hensyn til utvidelse av lisensfellingsperioden for bjørn. Denne forbigåelsen av relevante høringsinstanser er symptomatisk for rovviltpolitikkens manglende forankring i fagmiljøer så vel som blant ulike interessenter.

Enstemmigheten på Stortinget rundt rovviltforliket 2011 gir etter vår vurdering et falskt inntrykk av at norsk rovviltpolitikk er bredt forankret. Det er imidlertid bare i nasjonalforsamlingen at en slik konsensus har kommet i stand, og siden politikken ikke er faglig begrunnet må enigheten kunne karakteriseres som en politisk konstruksjon. I Norge har vi fremdyrket en konsensuskultur, og det kan ha positive sider i form av felles verdier, samhold, en følelse av fellesskap osv. Striden rundt rovviltpolitikken illustrerer imidlertid at formell konsensus ikke nødvendigvis resulterer i reell konfliktløsning. I rovviltpolitikken må målet etter vårt syn ikke være bred enighet for enhver pris, men å ta tak i de vanskelige konfliktene. Det har imidlertid et samlet Storting skydd unna. Ingen av interessentene – enten det dreier seg om næringsinteresser eller miljø- og dyreverninteresser – er tjent med at nåværende forvaltningsregime videreføres simpelthen for å gi et skinn av enighet. Samtlige aktører vil være tjent med at det åpnes for reell nytenkning rundt rovviltpolitikken.

Blant de foreslåtte endringene i Rovviltforskriften er (§ 3 første ledd første punktum) at «[i] Norge skal det årlig være […] 13 ynglinger av bjørn», mot tidligere 15 (et mål som riktignok aldri har blitt nådd). Videre heter det i forslaget at antall årlige ynglinger av bjørn skal reduseres fra 2 til 1 i region 7, Nordland (§ 4 g), og fra 6 til 5 i Region 8, Troms og Finnmark (§ 4 h). For de øvrige seks forvaltningsregionene er det ikke foreslått noen endringer, noe som tilsier at det fremdeles skal være 3 årlige ynglinger av bjørn i Region 5, Hedmark, og 4 årlige ynglinger av bjørn i Region 6, Møre og Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag, og ingen ynglinger i resten av landet. Disse forslagene skriver seg fra departementet, ikke fra Rovviltforliket selv. I første ledd av § 7 er følgende formuleringer foreslått lagt til: “Videre har rovviltnemnden vedtaksmyndighet for bjørn når det er 10 ynglinger eller mer av bjørn i Norge. Miljøverndepartementet kan beslutte unntak fra bestemmelsen om vedtaksmyndighet for bjørn dersom det foreligger særskilte grunner.”

Som det pekes på i høringsbrevet skal det «[i]ht. rovviltforliket punkt 3.1 […] tilstrebes et jevnere forhold mellom binner og hannbjørner enn i dag og det settes et tak på antall hannbjørner slik at det ikke skal overstige 1,5 ganger antallet binner.» Sistnevnte nyvinning er belegg for at norsk bjørneforvaltning i økende grad blir detaljstyrt, noe som resulterer i tiltakende inngrep fra forvaltningens side i ulike aspekter av bjørnens liv – særlig når det gjelder reproduksjon, men også, med bakgrunn i den nå politisk bestemte kjønnsfordelingen, med sikte på den enkelte bjørns overlevelsessjanser, på bakgrunn av dyrets kjønn (og hvorvidt det har forekommet reproduksjon i ulike forvaltningsregioner). Minding Animals Norge kan ikke se noen faglig holdbare grunner for dagens økende detaljstyring av bjørnestammen. Det er ikke av hensyn til bjørnen at Storting, departement og rovviltnemnder detaljregulerer nøyaktig hvor det skal forekomme bjørn, og hva slags kjønnsfordeling som skal forekomme. Et viktig hensyn er beitedyr og tilknyttede næringsinteresser, men heller ikke hensynet til disse rettferdiggjør den tiltakende mikroforvaltningen av bjørn som vi bevitner (eller for den saks skyld av ulv, jerv eller gaupe), all den tid nåværende rovviltpolitikk ikke søker konfliktenes kjerne, og således lar høye tapstall i saue- og reindriftsnæringen fortsette år for år. Det er i denne sammenheng svært uheldig at Rovviltforliket 2011 ikke ble sett i sammenheng med landbrukspolitikken. Norsk rovviltpolitikk er i dag praktisk talt løsrevet fra landbrukspolitikken, noe som har resultert i en uavlatelig opprettholdelse av konfliktnivået.

Fordelingen de ulike forvaltningsregionene imellom er i og for seg ikke vårt anliggende. Men vi vil påpeke at den nøyaktige tallfestingen av antall ynglinger som «skal» finne sted både på nasjonalt plan og fordelt på de ulike forvaltningsregionene er symptomatisk for en uheldig kvantifisering av rovviltforvaltningen generelt og bjørneforvaltningen spesielt. Det "faglige grunnlaget" for slike måltall kan i hvert fall ikke skrive seg fra etologi/økologi. Den underliggende motivasjonen må snarere være et til dels urimelig menneskelig kontrollbehov. Når vi har med ville dyr å gjøre, blir det raskt problematisk. Det er således noe lett absurd ved norsk rovviltpolitikk som ikke stemmer overens med dyrenes behov, og bare i mindre grad svarer til bestandenes interesse av å overleve. Én problemstilling er at enkeltindividene med dagens forvaltningsregime lett ofres av hensyn til bestandens (eller unntaksvis artens) overlevelse, en annen at forvaltning og politikk i altfor høy grad er populistisk innrettet. De konkrete måltallene som Rovviltforskriften opererer med kan vi følgelig ikke ta stilling til, men vår klare holdning er at selve modellen med nøyaktig tallfestede bestandsmål og/eller nøyaktig tallfestede måltall for ynglinger er uheldig, i og med at den verken er faglig begrunnet eller er begrunnet i hensynet til dyrenes beste.

Avslutningsvis vil vi understreke at vi i Norge som høringsbrevet påpeker har mye kunnskap om både bestandsstørrelse og belastning på bjørnestammen – og det er mange dyktige forskere som her har bidratt til forvaltningens faktagrunnlag. Det er imidlertid beklagelig at det ikke har blitt forsket mer på rovviltproblematikken fra tverrfaglige ståsteder (særlig humanistiske fag er her underrepresentert, men også samfunnsvitenskapelige fag utenom sosiologi). Mer av slik forskning ville utvilsomt ha styrket myndighetenes beslutningsgrunnlag, og åpnet for en bedre forståelse av dette konfliktfylte feltet.

Om Minding Animals Norge

Siden Minding Animals Norge er en relativt ny organisasjon vil vi til slutt si noen ord om hva slags organisasjon vi har dannet. Forskning på forholdet mellom mennesker og dyr er et voksende felt både i Norge og internasjonalt. Minding Animals Norge sikter mot å fange opp denne interessen i norsk sammenheng. Internasjonalt springer Minding Animals ut fra tverrfaglig arbeid innen ‘Human-Animal Studies’, hvor miljøvern og dyrevern typisk integreres. Initiativtakerne til Minding Animals Norge ønsker tettere forbindelser både mellom naturvitere og samfunnsforskere, og mellom forskere og aktivistmiljøer samt andre interessenter. Minding Animals Norge er organisert som en medlemskapsorganisasjon, og man behøver ikke å være forsker for å bli medlem, selv om hovedtyngden av medlemsmassen er akademikere. Vårt ståsted som tverrfaglige forskere med sans for etisk refleksjon gjør oss forhåpentligvis til kvalifiserte meningsytere.

Mvh

Dr. Morten Tønnessen, leder av Minding Animals Norge

Tid for foredrag om offisiell og uoffisiell rovviltforvaltning

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

As mentioned in June I am scheduled for giving a talk at this year's Den nasjonale konferansen om rovvilt, beitedyr og samfunn [The national conference on predators, grazing livestock and society] (Hamar, Norway, Oct. 31 - Nov. 1).

By now the organizer has released a full program. My talk "Offisiell og 'uoffisiell' rovviltforvaltning i Norge sett med et humanøkologisk blikk - Hva er motivene og handlingene?" [Official and "unofficial" predator management in Norway, as seen in a human ecology perspective - What are the motives and actions?] has been scheduled for November 1st at 13.55-14.35.

Paneldiskusjon om rovdyr i Finland

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

The Turku ESEH panel "Never cry wolf. Human-predator interactions", which I mentioned before it took place yesterday, was not attended by all that many - around 25 people including panelists and local staff. But contentwise it was good, really good. Even all contributions from the audience (made up of environmental historians) were without exception relevant and stimulating. The panel session lasted for 2 hours.

Heta Lähdesmäki was there instead of Jukka Bisi. Chair and initiator Timo Vuorisalo had brought a stuffed wolverine for the occasion. We the four panelists did not fundamentally disagree on any point, though there were some cases where the situation in Poland was not comparable to that in Norway, Sweden and Finland.

The 6th European conference in environmental history was my second conference in that field. In 2009 I participated at the 1st world congress in environmental history, in Copenhagen, where I introduced my notion of alienated wolves.

Om den svenske rovdyrutredningens forslag om å doble ulvebestanden

Ifølge oppslag i Nationen ("Vil doble ulvestammen") - videreformidlet på NRK radio - har leder for den svenske rovdyrutredningen Lars-Erik Liljelund gått ut og sagt at antall ulv i Sverige bør øke fra dagens 200 til 450, altså mer enn en dobling. Den egentlige kilden er gårsdagens pressekonferanse (Nationen nevner Svenska Dagbladet, men linker til Dagens nyheter).

Liljelund understreker at forslaget forholder seg til hva som ville være en livskraftig (bærekraftig) ulvebestand, og ikke tar i betraktning sosioøkonomiske faktorer - slike vurderinger overlates altså til politikerne.

På NRK Radio presenteres dette som en nyhet. Men det er ikke noe nytt ved at forskerne har foreslått en større ulvebestand. Det har konsekvent blitt foreslått i en årrekke. Om spørsmålet er hva som er en livskraftig bestand med liten fare for (lokal) utryddelse, så er svaret klart: Dagens svenske bestand, som er omlag fem-seks ganger så stor som den norske, er ikke stor nok til å kalles livskraftig på sikt. Måltallet på 450 ulv skiller seg lite eller ingenting fra tidligere forslag som pekte på 500 individer som et antall som ville kunne rettferdiggjøre betegnelsen "livskraftig [viable] bestand" (den gang tror jeg kanskje det dreide seg om hele Skandinavia, altså inkludert Norge).

En faktor som knapt kommer frem i Nationens oppslag, men som er dekket i artikkelen til Dagens nyheter, er at anslaget på antall individer i en livskraftig bestand avhenger av graden av innavl. Idag er denne høy, noe som medfører at den genetiske variasjonen i den skandinaviske ulvepopulasjonen er tilsvarende lav. Svensk forvaltning sikter mot mindre grad av innavl - her er en rekke nye tiltak på trappene. Tidligere anslag gikk ut på at en ideell bestand bestående av 50 ulv med varierte gener ville være like livskraftig som en bestand på 500 sterkt innavlede ulver. Det må bemerkes at den svenske tilnærmingen i nyere tid forutsetter en fortsatt intens bestandsovervåkning og -forvaltning, med en god del forvaltning på mikronivå (en slik detaljstyrende tilnærming i rovdyrforvaltningen kan være problematisk, i hvert fall om den betraktes som noe mer varig enn en overgangsordning).

En annen ting det er verd å merke seg - som Nationen kort dekker, i og med en kommentar fra Folkeaksjon Ny Rovdyrpolitikk - er hvilke konsekvenser det får for Norge, om Sverige skulle gjennomføre en slik politikk. Nå må det først sies at det på ingen måte er gitt (slik WWFs Rasmus Hansson later til å gå ut fra på NRK Radio - skjønt det kanskje mest er en retorisk, appellerende uttalelse). Da svenskene endret politikk for et par år siden, var det jo Riksdagens initiativ, og ikke i tråd med forskernes anbefalinger hva bestandsmål (satt til 210) gjelder. Til tross for satsningen på genetisk mangfold innad i ulvebestanden innebar den nye politikken en innstramming hva bestandsmål gjelder.

Uansett er det fortsatt slik at Sverige har flere ulv enn Norge, dels på grunn av geografisk beliggenhet (nærmere den russiske bestanden) og dels på grunn av en årrekke med en mer liberal politikk enn Norge. Selv en frysing av dagens ulvetall i Norge og Sverige vil innebære at vi kan forvente et betydelig innslag av streifulv fra svenskegrensen. Det innebærer igjen at en "kunstig" høy andel av ulvene i Norge er streifulv, en kategori som er overrepresentert i forhold til predasjon på sau. Det er ingen åpenbar vinnerstrategi å satse på å minimere antall fastboende ulv i Norge i en situasjon hvor vi uansett kan vente oss et stadig innslag av innvandrende streifulv østfra. Om vi så landet på SPs og FNRs linje og utryddet ulven i Norge, hva fastboende ulv gjelder, kan det tenkes at problemene med predasjon på sau kunne vedvare på dagens nivå, grunnet fortsatt innsiv av streifulv. Verken status quo eller nasjonal utrydning av fastboende ulv er noen løsning på noe nivå.

Ulven som syndebukk

Innlegget mitt "Ulven som syndebukk" står i dag på trykk i Dagbladet, som et debattinnlegg. Opprinneglig sendte jeg det som kronikk. Her er den komplette teksten (kronikk-versjon):

Ulven som syndebukk

Noe må skje med rovdyrdebatten. For slik som den bedrives i dag, er den ikke til nytte for noen parter. Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder.

Tilsynelatende forholder både tilhengere og motstandere av å legge til rette for ulv og andre rovdyr i Norge seg til fakta – men kildebruken og tilliten til ”vitenskap” er radikalt forskjellig. Slik skusles mange fakta bort. Her er det forøvrig kritikkverdig at avisen Nationen ikke forholder seg balansert til fakta, men ensidig baserer sitt virkelighetsbilde på identifikasjonen med utvalgte interessegrupper. Verre er det at den norske rovdyrdebatten har blitt nærsynt og perspektivløs. Ulvetilhengerne nøyer seg typisk med å forholde seg til verneproblematikk, og ulvemotstanderne til situasjonen for norsk landbruk. Skal vi komme ut av den bakevja rovdyrdebatten har havnet i, så må begge parter forsøke å ta den andre sidens interessehorisont og kunnskapsbakgrunn inn over seg.

Demonisering av ulven er ikke noe nytt fenomen. Også våre grunnleggende forestillinger om sau og lam går langt tilbake i vår kulturkrets (tenk bare på tanken om Jesus som ”Guds lam”). Noe av bakgrunnen for at nettopp striden mellom ulv og sau har kommet til å representere striden mellom by og land, er at mennesket og ulven økologisk sett slett ikke er så ulike. Opprinnelig levde vi begge i små, familiebaserte grupper med rimelig store jaktområder innen territoriet. Men siden vi begynte med landbruk og husdyrhold har sauen og andre husdyr kommet imellom oss og ulven. En problematisk forestilling i vår tid er ideen om at mennesket har monopol på utnyttelse av byttedyr. Denne tanken innebærer at vi, som mennesker, skulle ha et slags økologisk voldsmonopol i egenskap av å være det dominerende (kanskje det eneste) rovdyret. Ulv, bjørn, gaupe og jerv blir da redusert til å være frekke konkurrenter i kampen om ”vårt” matfat. ”Tap” av sau til ulv regnes av mange i dag som sløsing med ressurser.

Alle nordmenn ”vet” i dag at ulven spiser sau. Men hva er fakta? Faktum er at ulven så langt i år skal ha tatt nærmere 400 sau. Mer enn hundre ganger så mange sau går ”tapt” av andre grunner. Studier av ulvens diett har vist at sau og husdyr spiller en helt marginal rolle i skandinavisk sammenheng (og selv i norsk sammenheng). Det er elgen som er ulvens foretrukne bytte – rådyr er andrevalget, bever tredjevalget. Tydeligere enn noe annet demonstrerer disse faktaene at striden rundt ulv og sau er en symbolsk konstruksjon. Med det mener jeg at striden om ulv og sau har mer å gjøre med våre kulturelle forestillinger enn med ulvens faktiske atferd.

Men det går dypere enn dette. Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.

Det er imidlertid mange måter å være virkelighetsfjern og fremmedgjort på. Neglisjering av bygdefolks realiteter er én metode som kan lede i den retningen – neglisjering av økologiske realiteter en annen. Ideen om at mennesket har monopol på byttedyr og andre naturlige ressurser er etisk uforsvarlig, og må overkommes både i byen og på landet. Fra en fenomenologisk perspektiv gir det god mening at dagens sauebønder opplever ulven som et nytt og fremmed element i norsk natur, siden ulven praktisk talt ble drevet til utryddelse i Sør-Norge allerede for 150 år siden. Men den hører til her. I tusener av år har bønder levd side om side med ulv i norsk natur. Det nye ved dagens situasjon er ikke at det er ulv i Norge, men at det er så få av dem – og så mange mennesker, med aktiviteter så omfattende at andelen ”villmark” det siste århundret har gått ned fra omlag halvdelen av landarealet til en åttendedel.

Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.

Fra et fenomenologisk ståsted (om vi nå for en gangs skyld setter oss i dyrenes sted) er denne utviklingen innen landbruket svært uheldig. Færre og større bruk betyr flere dyr per bonde. Denne utviklingen har nå gått så langt at det for mang en bonde i praksis har blitt uhåndterlig vanskelig å følge opp husdyrene på en personlig måte. Norske sauer ble en gang i tiden gjetet. Og ennå hører vi forslag, i våre dagers rovdyrdebatt, om flere gjetere, som en løsning på hele problemet. Men så ”rike” som vi har blitt, har vi ikke råd til å holde oss med gjetere!

Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder. Flere hender i norsk landbruk! Med et lavere forholdstall mellom antall husdyr og antall bønder blir alt enklere – ikke minst et forsvarlig husdyrhold, og gode bondeliv. La oss derfor se en allianse av bønder og miljøvernere – en allianse som tar til orde for organisering av vårt samfunn etter en ny (men velprøvd) økonomisk modell, med sterkere vekt på lokal produksjon og selvforsyning – og driftsformer som både er mer humane og dyrevennlige enn dagens! Hadde denne visjonen blitt virkeliggjort, så hadde ulven med det samme opphørt å fungere som offerlam i norsk offentlighet.

Morten Tønnessen

Doktorgradsstudent i semiotikk ved Universitetet i Tartu