Jens Stoltenbergs blamerende uttalelser om etikk og oljefondet

Jeg synes finansminister Jens Stoltenbergs uttalelser om etikk og oljefondet er blamerende. Et hovedpoeng han fremhever er at å sikre oljefondet er "etisk" i seg selv, fordi det bidrar til finansiering av norsk velferd. Det er et absurd argument i en globalt perspektiv: Det er altså etisk (dvs. moralsk riktig?) at mindre enn 0,1% av verdens befolkning skal eie, og få avkastning fra, 1,5% av verdens børsnoterte selskaper, fordi det kommer norsk velferd, herunder norske pensjoner, til gode? Det er åpenbart at et slikt argument ikke lar seg bruke universelt, dvs. anvendt på resten av verdens befolkning.

Stoltenberg gjør det hele verre ved i neste skritt å argumentere for at siden vi har så store inntekter fra oljefondet, bør vi ikke trekke oss ut fra selskaper av etiske grunner i samme grad som vi gjør i dag, og i hvert fall ikke trekke oss ut av de aller største og mest lukrative selskapene, uansett hva de gjør. Dette er i praksis en fullstendig amoralsk holdning til kapitalismen generelt og oljefondets investeringer spesielt.

Stoltenbergs holdning burde vel kanskje ikke overraske, gitt den klima- og oljepolitikken Norge har hatt, hvor inntektene fra olje- og gassutvinning alltid har trumfet klimahensyn i et globalt perspektiv. Men det er uansett blamerende resonnementer.

Statoils CO2-fangst og CO2-utslipp - grønnvasking i forholdet 1:200

Hvert år fører forbrenning av olje og gass Statoil produserer til CO2-utslipp på noe sånt som 200 millioner tonn. Samtidig fanger Statoil hvert år ca. 1 million tonn CO2, og injiserer dette i Utsira-formasjonen. Dette ser endel ellers oppegående mennesker som bevis på at karbonfangst kan løse klimaproblemene. En smule naivt? Det vises da gjerne til at Statoil på 20 år har fanget 20 millioner tonn CO2. Men samtidig har de altså, på de samme 20 årene, pumpet opp olje og gass som har ført til utslipp av noe sånt som 4.000 millioner tonn CO2.

Svar til Stein Bergsmark: "Fremtiden til leverandørindustrien"

Idag hadde jeg innlegget "Fremtiden til leverandørindustrien" på trykk i Fædrelandsvennen, et svarinnlegg til klimaskeptikeren Stein Bergsmark. Lagt ut i fulltekst på hjemmesiden til Vest-Agder MDG med uredigert, litt lengre tekst.

Bilde av Anna Kvam og Rogalandsdelegasjonen

Her er saken fra Stavanger Aftenblad. Bilde fra MDGs landsmøte, Rogalandsdelegasjonen, fredag 19. mai.

120 på UiS-debatt om petroleumsforskning og klima

Her er lenke til opptak fra torsdagens panaldebatt på Universitetsbiblioteket i Stavanger, "Olje eller omstilling: Hvilken vei bør UiS gå?". Av panelistene skilte instituttleder Hans Borge, som mener det ikke foregår menneskeskapte klimaendringer, seg klart ut. De andre tre panelistene uttrykte at de ønsker seg endringer i forskningsprofil og/eller forskningsetisk vurdering av samarbeid med petroleumsbransjen. Så mange som 120 publikummere møtte opp for å følge debatten.

Se også debattsidene til UiS, hvor rektors svar på min kronikk (se under - Stavanger Aftenblad 5/11) nå er lagt ut.

UiS debatt: Hvordan vil rektor følge opp NENTs forskningsetiske vurdering av petroleumsforskning?

I forbindelse med at Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) idag har offentliggjort sin forskningsetiske vurdering av petroleumsforskning, har jeg sendt følgende innlegg til UiS sine debattsider:

Hvordan vil rektor følge opp NENTs forskningsetiske vurdering av petroleumsforskning? 

Morten Tønnessen (2. vara til UiS-styret; førsteamanuensis i filosofi) 

Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har idag offentliggjort sin forskningsetiske vurdering av petroleumsforskning (hele uttalelsen er tilgjengelig her. Uttalelsen er på flere punkter kritisk til universitetenes håndtering av petroleumsforskning per idag. NENT skriver bl.a.: 

"NENT finner det slående at universitetene ikke i større grad reflekterer over egen mulige konserverende rolle gjennom sitt samarbeid med petroleumsnæringen. Komiteen savner i den forbindelse en tematisering av overordnede spørsmål som omhandler universitetets respons på kunnskapsutfordringene i dagens energi- og klimarealiteter. Hva er de sentrale kunnskapsutfordringer vi står overfor, og hvordan skal vi møte dem? Bidrar universitetene samlet sett til en videreutvikling av dagens samfunn, eller er den en konstruktiv aktør i å vri utviklingen? Hva slags plass skal forskning som er med på å forlenge oljealderen ha på forskningsinstitusjonene? Binder samarbeidet med petroleumsnæringen i for stor grad opp intellektuell kapasitet og kompetanse over tid? Bidrar petroleumsfinansiert forskning til en legitimering av at en omstilling ikke haster?" 

NENT påpeker at det er en "fare for at slike overordnede spørsmål faller mellom ulike stoler, der universitetene eksempelvis kan vektlegge at spørsmål om petroleumsforskning er et politisk spørsmål, mens det politiske nivå i departementene på sin side kan vektlegge forskningsinstitusjonenes akademiske frihet." Det er absolutt tilfelle. Resultatet er, som NENT påpeker, ansvarsfragmentering. "Resultatet kan bli at ingen egentlig tar ansvar." 

"På lengre sikt", skriver NENT videre, "er det klart at en sterk avhengighet av petroleum ikke er bærekraftig, verken med tanke på å håndtere verdens miljøutfordringer eller for å kunne respondere på fremtidens energibehov." I denne sammenhengen har universitetene "et særlig ansvar i kraft av sin rolle som kunnskapsbærer." 

NENT konkluderer bl.a. med å påpeke at "det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som, Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås." 

Hvordan vil rektor følge opp NENTs forskningsetiske vurdering av petroleumsforskning?

Kronikk: "Universitetenes petroleumsforskning og fremtiden"

Under følger originalteksten til kronikken "Hva slags forskning er etisk forsvarlig?" (publisert i Aftenposten mandag denne uka).

***

Universitetenes petroleumsforskning og fremtiden

Av Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

 

Universitetene må ta samfunnsansvar og stå imot statens subsidiering av lite fremtidsrettet petroleumsforskning. Deres uavhengighet er i dag truet av samrøre med både stat og næringsliv. 

I kjølvannet av tildelingen av Sofie-prisen til Bill McKibben pågår det en debatt om universitetenes bindinger til petroleumsbransjen. Blant annet har Statoils såkalte «Akademia-avtale» vært i fokus. Dette er bare ett av flere eksempler på forskning i universitetssektoren som er sponset av petroleumsbransjen. At universitetene ønsker å øke den eksterne finansieringen slik at de kan bli mindre avhengige av det statlige basistilskuddet er ikke så merkelig. Og hvem vil vel hoppe over nettopp den bransjen som nå investerer omtrent 200 milliarder kroner i året, dvs. brorparten av norsk næringslivs investeringer overhodet? 

Den generøse ordningen med skatterefusjon av 78 % av oljeselskapenes utgifter til letevirksomhet gjør i denne sammenhengen forskningssamarbeid mellom universitetene og private aktører til en parodi. Ofte legges det til grunn at hver part skal bidra med 50 % av midlene – men siden oljeselskapet får det meste av dette tilbake igjen, blir realiteten at staten betaler 89 % og oljeselskapet selv kun 11 %. Statens nåværende subsidiering av letevirksomhet utgjør kraftig stimuli til utvidelse av den fossile tidsalderen, og gir problematiske føringer for universitetenes forskning på dette området. 

Det er nå allment akseptert – i prinsippet – at mesteparten av de gjenværende fossile ressursene må bli liggende ubrukt dersom vi skal ha rimelig sjanse til å unngå en gjennomsnittlig global økning av temperaturen på mer enn to grader. Dersom våre folkevalgte mener alvor med at vi skal klare å unngå de verste klimascenariene, så må den nevnte TFO-ordningen avvikles. I stedet kunne man etablere en lignende skatterefusjonsordning for investeringer innen fornybar energi. Dette ville også bidra til å dreie universitetenes forskning over fra petroleumsfag til mer fremtidsrettede næringer. Hører dere, Miljøpartiet De Grønne, SV, KrF og Venstre? 

Akademiske utslipp

Hovedproblemet med universitetssektorens petroleumsforskning er at den i stor grad bidrar til en forlengelse av vår tids altfor store klimautslipp. Forskningsmiljøer landet rundt kniver i dag om å få være med på å utvikle metoder for boring langt nord. I fjorårets utgave av den politiske plattformen til Studentparlamentet i Oslo het det: «UiO skal ikke drive med forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning.» Det var et prisverdig standpunkt. I årets plattform har denne formuleringen falt bort, men noe lignende er kommet med: «Grønn, miljøvennlig og bærekraftig forskning skal alltid prioriteres over forskning på fossilt brensel ved tildelinger av forskningsmidler og forskningsprosjekter.» 

Problematikken rundt petroleumsforskning reiser en rekke forskningsetiske spørsmål: Hva slags forskning er etisk forsvarlig? Hva slags forskning bør vi prioritere, med tanke på samfunnsutviklingen og fremtidsutsiktene? Og hva er universitetenes økologiske fotavtrykk, om vi tar forskningens virkninger med i regnestykket?

Er all forskning av det gode?

Norsk forskningspolitikk reduseres ofte til et spørsmål om hvor stor andel av den totale verdiskapingen man ønsker å bruke til forskning – og så gjelder det å ikke henge etter sammenlignbare land. Om vi kun legger et slikt perspektiv til grunn, så blir statens forskningspolitikk amoralsk – det som teller er da ikke hva det forskes på – hva forskningen vil og gjør – men rett og slett hvor mange kroner som brukes. Etiske vurderinger av varierende kvalitet er rutinemessig inne i bildet på flere fagfelt – men i petroleumsforskningens tilfelle er miljøetiske vurderinger ofte fullstendig fraværende. 

Miljøetikkens fravær på petroleumsfeltet kan tenkes å bunne i to typer habilitetsproblemer som norske universiteter har havnet i: Samrøre med staten, og samrøre med det private næringsliv (i den grad vi har sånt her i landet). Siden staten ved Kunnskapsdepartementet eier universitetene, er deres virksomhet for en stor del bundet opp av føringer derfra. Det gjør det vanskeligere for universitetene å utføre sitt samfunnsoppdrag som kilder til kritikk og samfunnsdebatt. En stiftelsesmodell ville fra et forskningsetisk ståsted være å foretrekke. I Norge er staten så å si altomfattende, og dens lange armer griper dypt inn i både næringsliv og organisasjonsliv. Bedre blir det ikke da av at toneangivende universiteter forsøker å integrere sin virksomhet mest mulig med det lokale næringsliv. Her må også universitetenes delvis frittstående enheter for oppdragsforskning tas med i betraktning.

Universitetene og fremtiden

Hvordan skal universitetene makte å bli kraftfulle stemmer for en samfunnsutvikling som både samfunnet og naturen for øvrig kan nyte godt av? Så langt har jeg vist til problematiske koblinger til både stat og næringsliv. Det problematiske ved disse samarbeidsforholdene er kort sagt ikke at de forekommer, men at de etableres på en ukritisk og ureflektert måte, i den tro at integrasjon med stat og næringsliv er naturlig og bra. Dermed foretas heller ingen særlig utsiling av uønskede samarbeidsforhold – for alt teller likt. Hvordan skal universitetene kunne utføre sitt samfunnsoppdrag som kritiske, uavhengige aktører, hvis disse bindingene skal ligge i bunn? 

Ett aspekt ved dette er at grunnforskningen nedprioriteres til fordel for anvendt forskning, i verdiskapingens og samfunnsnyttens navn. Dermed er universitetenes egeninteresse ubønnhørlig koblet opp mot den norske vekstøkonomiens suksess. Jeg tror at noe av løsningen på problemet med universitetssektorens miljøskadelige bidrag til klimaendringene ligger i å tegne opp fremtidsscenarier for det gode samfunn, og legge opp forskningspolitikken etter disse. Men da må det først bli slutt på universitetenes nåværende fremtidsscenario basert på «business as usual».

Norsk Olje og Gass synes ikke vi skal redusere produksjonen

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

In a letter to the editor in the Norwegian daily Aftenposten, Norway's biggest daily, Tore Killingland, Director for strategy and environment in the Norwegian Oil & Gas Association, indirectly refers to my letter to the editor "Oljekutt og regneferdigheter" [Oil cut and numeracy skills], published June 27th, given that he refers to (my translation) the fact that "Undersecretary of the Ministry of Finance Kjetil Lund has had several replies to his letter to the editor in Aftenposten June 25th about Statistics Norway's work paper/discussion memo on oil cut as a climate measure". Killingland's letter to the editor is entitled "Oljekutt og virkeligheten [Oil cut and reality]", and focuses on arguing for the climate benefits of burning natural gas.

Tweet om Norges dobbeltmoral i klima- og oljesaken

Science Nordic om Norges dobbeltmoral i klima- og oljesaken - uttalelser fra flere viktige stemmer; rett til kjernen! sciencenordic.com/economists-cal…
— Morten Tønnessen (@SporFilosofen) May 8, 2013

Kritisk til tette bånd mellom UiS og olja

Mitt debattinnlegg "Kritisk til tette bånd mellom UiS og olja" ble 30. august 2012 trykket i Stavanger Aftenblad - følger du lenken finner du teksten i PDF-fil.

Jeg undertegnet debattinnlegget som "Førsteamanuensis i filosofi ved UiS og varamedlem i UiS-styret" (jeg har siden rykket opp til å bli fast styremedlem).

Min artikkel om klima, økonomi og fossil energi i E-International Relations

Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:

On January 27th my article "Cutting the Gordian knot: Two Addictions at the Root of Our Climate Change Problem" was published on E-International Relations, which is according to itself "the world's leading website for students of international politics". This is the closest thing to a position statement I have published on the important topic of climate change.

I was invited to contribute with an article by E-IR's Commissioning Editor Jacob Kennedy a couple of weeks back.

Full text:

Cutting the Gordian knot: The two addictions that are the roots of our climate change problem

Interest internationally in environmental issues including climate change has tended to evolve in waves and slumps. These developments are reflected in membership totals for environmental NGOs, the extent and intensity of media coverage, and, noticeably, political will to commit to ambitious plans and significant societal change. The last wave crest arguably coincided with the Copenhagen climate summit in 2009, the so-called COP15 or 15th Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). A majority of concerned scientists, activists and politicians all employed a real hope that the international community would finally get around to commit to make the necessary changes in policy. As we all know, no such turning point was accomplished. The sentiment at the time of the Doha summit (COP18) in December 2012 was very different (for a recent e-International Relations article on the Doha summit, see The “Doha Miracle”? Where are the Women in Climate Change Negotiations? by Katharina Höne). The Kyoto protocol, which first commitment period (2008-2012) was about to run out, was nominally renewed for a second commitment period (2013-2020), but it included no new national commitments beyond what EU countries and the other implied countries had already committed to, and the Kyoto I countries Japan, Russia, Canada and New Zealand chose not to take part. It is symptomatic that a major news TV channel such as the CNN did not even report the agreement that had been reached. The new protocol covers only 14% of global carbon dioxide emissions, and is of marginal importance compared to Kyoto I, which was itself criticized by environmentalists and scientists for not being ambitious enough.

The UNFCCC was adopted at the Earth Summit in Rio de Janeiro, Brazil, in 1992 (for a recent e-International Relations article on the UNFCCC process and its prospects, see 2015 the New Copenhagen? The UNFCCC Process Risks Falling into Faulty Patterns by J. Jackson Ewing). 2012 was thus the year of Rio+20, a follow-up to the first Earth Summit and officially a United Nations Conference on Sustainable Development, yet again hosted by Brazil. However, no major breakthroughs were made there either. Environmentalists at large appear to hope that the lackluster performance of recent international conferences on environmental issues is indicative of a slump in the interest in these issues internationally, and that the public’s interest in such matters will soon grow again.

Given the described stalemate, one would perhaps think that the state of the Earth has improved in the last few years, and thus that the current prospects of future generations of humans and non-humans have improved. That could indeed have been a valid reason for not taking action – if, that is, a business as usual scenario actually had good results to show to. At least as far as climate change is concerned, however, that is not at all the case. Emissions of greenhouse gases in general and carbon dioxide emissions in particular keep on increasing year after year [1], as does the atmospheric level of carbon dioxide [2]. In consequence average global temperature still shows a clear long-term warming trend [3]. This is all well-documented, and there is considerable consensus in the scientific community about the basics of these correlations. Nevertheless there is heated debate about them, largely due to Big Oil lobbying, advertising campaigns etc., and a worryingly widespread and not unrelated anti-scientific sentiment. The facts, however, support two interrelated observations that are fundamental in deep ecology: That our present interference with the non-human world is excessive and the situation rapidly worsening, and that policies affecting basic economic, technological and ideological structures must therefore be changed [4].

The economic problem

In order to understand the driving forces behind anthropogenic (in other words human-made) climate change, we have to start by grasping the driving forces – or at least the fundamental development – in the economy. The connection between economic growth and environmental problems has been discussed ever since the publication of The Limits to Growth in 1972 [5]. The most reliable historical data on Gross Domestic Product (GDP) figures were gathered and processed by Angus Maddison (1926-2010) [6], whose work is presented by the Groningen Growth and Development Centre. Revised estimates based on his groundbreaking work have recently been published by Bolt and van Zanden [7]. Measured in Purchasing Power Parity (PPP), a technique which displays the real GDP understood as the value of an economy’s production at fixed prices, their data shows that average GDP per capita globally has declined only in four years since 1950. In other words, humanity as a whole has on average experienced economic growth all years since 1950 except these four years – namely in 1975, 1982, 1991 and 2009. By this measure average global wealth per capita has doubled since 1970 and tripled since 1955. Meanwhile world population has increased from 2,8 billion in 1955 via 3,7 billion in 1970 to some 7 billion today [8], which in sum means that the size of the world economy as a whole has grown seven- or eightfold since 1955 and almost fourfold since 1970.

In the essay ‘Economic possibilities for our grandchildren’, written during the depression, John Maynard Keynes envisioned that “the economic problem”, the struggle for subsistence – which had always up till then been the primary, most pressing problem of the human race – “may be solved, or be at least within sight of solution, within a hundred years” [9]. 83 years have now passed. “If the economic problem is solved,” reasoned Keynes, “mankind will be deprived of its traditional purpose” – “for the first time since his creation man will be faced with his real, his permanent problem – how to use his freedom from pressing economic cares, how to occupy the leisure, which science and compound interest will have won for him, to live wisely and agreeably and well.” It is arguably the case that more than half of all the economic activity that has ever taken place – since the birth of humankind – has taken place since the publication of Keynes’ essay [10]. We have reached our “destination of economic bliss”. And yet, there is no end in sight. The aim of pursuing (endless) economic growth has been universally acclaimed across the globe, as a primary attachment of our time.

As we have seen, there is a correlation between post-war economic growth and the steady increase in emissions of greenhouse gases we witness, and there is further a correlation between the increase in emissions of carbon dioxide, for one thing, and the somewhat similarly increasing atmospheric level of carbon dioxide. These correlations are not static or simple, but they exist – and this is a scientific fact. Why, then, have we seen so little progress in our collective handling of climate change? Keynes’ wise words point to a partial answer: Overall, in 2012, there is no lack of wealth anymore; the socioeconomic problems that occur are a result of poor distribution of wealth internationally. But since we have in this sense solved the economic problem, we have been deprived of our traditional purpose – the struggle for subsistence. While this should be good news to any thinking politico, it is arguably the case that we as humanity, in other words as one international community, have so far not dared to face our permanent problem – in Keynes’ words, how to use our new-won freedom to live wisely and agreeably and well. Had that been the case, why would even the richest countries on Earth keep pursuing seemingly endless economic growth, despite the well-documented detrimental effects on the environment [11] and so-called happiness studies indicating that people in rich countries are not getting much happier once a certain level of wealth has been attained? The fact is that our societies and our political systems are addicted to economic growth. And this may in turn be viewed as the deepest of all the roots of the climate change problem that we are currently facing.

Our two addictions

The pursuing of economic growth in an already more-than-wealthy country – say, Norway – is both wasteful and unjust. It is wasteful because the additional use and movement of material resources does generally not result in a happier population, and it is unjust in so far as one nation’s exploitation of resources limits another nation’s exploitation of resources. For instance, when Norway’s government aims to extract practically as much of its petroleum resources as is technically feasible, this implies that other, poorer nations will not be able to do the same if an international agreement is at some point made that prohibits such maximized petroleum extraction. Given that even the International Energy Agency (IEA) now says that 2/3 of all fossil fuels will have to stay in the ground if we are to avoid a 2⁰+ increase in global average temperature [12], this is not an altogether unlikely future policy.

Besides being addicted to economic growth, present societies are also generally addicted to fossil fuels. Two addictions thus combined constitute a Gordian knot in the root system of the climate change problematic. Can we cut the Gordian knot, and decouple these two addictions? That would amount to becoming able to think clearly about climate change. In essence the challenge we are facing given anthropogenic global warming is simple: We have to phase out our use of fossil fuels, at least to a very substantial degree. But the discourse about solutions has been muddled by the power of fossil fuels lobbyists and our addiction to fossil fuels. As an example, the concept of Carbon Capture and Storage (CCS) has become a focal point in the debate (as well as in research), giving false hope that the climate change problem can be overcome without phasing out our use of fossil fuels. Naturally, the commercial interests that some companies and some countries have in saving the fossil fuels industry, or prolonging it for as long as possible, explain why we are discussing CCS at all. And while we are waiting for mature CCS technology or the perfect techno-fix which saves our fossil fuels-based civilization, business as usual is the default policy – and the climate change problem grows. The CCS discourse is a distraction, and one that may cost us dearly.

Cutting or untying the Gordian knot would not solve all our problems with regard to environmental issues. But if we succeed in decoupling our addiction to economic growth and our addiction to fossil fuels, we would at least be able to envision the low-carbon economy that has now almost become official orthodoxy on realistic terms. No matter how we approach climate change, it is crucial that other central environmental concerns, including nature conservation, are not sacrificed in the process of phasing out fossil fuels. After cutting the Gordian knot that is our current dual addiction, however, we would be faced with another challenge: Namely, how we are to reinvent our economic system. The current growth model served us well for a long time, but it does not do so anymore. At the very least this is the case for all already more-than wealthy countries. And besides, the quicker we make a transition to a truly sustainable economic system – one that does not depend on endless growth – the easier it will be to phase out our use of fossil fuels in time to avoid catastrophic climate change.

References

[1] Emission Database for Global Atmospheric Research (EDGAR). Retrieved January 22, 2013, from http://edgar.jrc.ec.europa.eu/overview.php?v=CO2ts_pc1990-2011

[2] National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) – Mauna Loa Observatory (Hawaii) dataset. Retrieved January 22, 2013, from http://co2now.org/

[3] Hansen, J., M. Sato and r. Ruedy (2013). Global Temperature Update Through 2012. Retrieved January 22, 2013, from http://www.columbia.edu/~jeh1/mailings/2013/20130115_Temperature2012.pdf

[4] Næss, Arne (1993). The deep ecological movement: Some philosophical aspects. In: Zimmerman, Michael (ed.), Environmental Philosophy: From Animal Rights to Radical Ecology. Englewood Cliffs: Prentice Hall, 193–212 (p. 197).

[5] Donella H. Meadows, Gary. Meadows, Jørgen Randers and William W. Behrens III (1972).

The Limits to Growth. New York: Universe Books.

[6] Maddison, Angus (2003). The World Economy. Historical Statistics. Paris: OECD.

[7] Bolt, Jutta and Jan Luiten van Zanden (2013). The First Update of the Maddison Project; Re-estimating Growth Before 1820. Maddison-Project Working Paper WP-4. Retrieved January 22, 2013, from http://www.ggdc.net/maddison/publications/pdf/wp4.pdf  

[8] International Data Base, according to United States Census Bureau. Retrieved January 22, 2013, from http://www.census.gov/population/international/data/idb/worldpoptotal.php

[9] Keynes, John Maynard (1931 [1930]). Economic possibilities for our grandchildren. Pp. 358-373 in John Maynard Keynes, Essays in Persuasion (1931). New York: W.W. Norton & Co.

[10] Tønnessen, Morten 2008. The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth. TRAMES 12.2: 115-126.

[11] Special report: How our economy is killing the Earth. New Scientist issue 2678, 16 October 2008.

[12] World Energy Outlook 2012. IEA 2012.

Author bio

Morten Tønnessen (born 1976) is an Associate professor in philosophy at the University of Stavanger, Norway. He is the chair of Minding Animals Norway, the secretary of the Nordic Association for Semiotic Studies and a board member of the International Society for Code Biology. Tønnessen has an academic blog, Utopian Realism. His PhD thesis (2011) introduces Uexküllian phenomenology; other publications include “The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” (2008 – TRAMES 12 (62/57), 2: 115–126) and “The Global Species” (2010 – New Formations 69: 98-110).

MDG igjen med støtte til 20 års moratorium mot oljeleting - følger SV og Venstre etter?

Den 9. januar, dvs. for et par måneder siden, gjorde Miljøpartiet De Grønne det klart at de (fortsatt) går inn for et 20 års moratorium mot oljeleting.

– Dersom verden skal nå målet om to graders oppvarming er vi nødt til å la nye funn ligge. Dette handler om å ta hensyn til kommende generasjoner, sier Hanna E. Marcussen, talskvinne for MDG.

Jeg minner i all beskjedenhet om at forslaget først ble lansert i herværende blogg - se innlegget "Forslag fra Utopisk Realisme: 20 års moratorium mot oljeleting" (og MDG-talspersonenes raske respons) fra 2. juni 2008, samt ytterligere blogginnlegg. En firesiders tekst som argumenterer for et slikt moratorium forekommer i Scribd, hvor det kan leses samt lastes ned.

Marcussen er svært skuffet over at det ikke finnes noen miljøopposisjon på Stortinget etter at samtlige partier stemte for petroleumsmeldingen før jul, som la opp til fortsatt høyt utvinningstempo og åpning av nye områder i Barentshavet.

– Konsensusen rundt oljepolitikken viser behovet for et nytt, grønt parti ved stortingsvalget i 2013, sier Marcussen.

Gode poenger. Dersom SV vil fortsette å presentere seg som et miljøparti, så kunne de jo slutte seg til forslaget om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann. Det samme med Venstre. Hva sier dere, godtfolk?

Fortune Global 500: Liste over verdens 12 billionselskaper

Idag fikk jeg Fortune i posten, med årets versjon av Fortune Global 500.

Dagens dollarkurs er ifølge DnBNor 0,1818 dollar per NOK. Det vil si at for å omsette for én billion norske kroner (tusen milliarder kroner) må et selskap omsette for 181,811,570,000 amerikanske dollar. På Forbes Global 500-lista er det 12 slike selskaper:

1. Wal-Mart
2. Shell
3. Exxon Mobil
4. BP
5. Sinopec Group
6. China National Petroleum
7. State Grid (Kina)
8. Toyota Motor
9. Japan Post
10. Chevron
11. Total
12. Conoco Philips

Av de 12 billion-selskapene er 4 basert i USA, 3 i Kina, 2 i Japan, og 1 i henholdsvis Frankrike, Nederland og Storbritannia (det er med andre ord per idag 6 land som huser selskap med billionomsetning).

Ellers er det verd å merke seg av 4 av de 5 aller største billionselskapene er oljeselskaper. Og ialt 8 av disse 12 selskapene - eller nøyaktig 2/3. I tillegg er ytterligere ett selskap i energibransjen, og et tiende selskap en bilprodusent. Dermed er 10 av verdens 12 største selskaper knyttet til fossil energi.

Se også:

Fortune Global 500: Hvilke land er best representert?

Fortune Global 500: Liste over verdens største arbeidsgivere

Fortune 500 - smakebiter (om USAs 500 største bedrifter)

Dagens graf: USAs oljeproduksjon og rockens kvalitet

Kilde: The Hubbert Peak Theory of Rock, or, Why We're All Out of Good Songs (Overthinking it)

Lofoten-kompromisset: Kamel og ull, som ventet

Igår kom regjeringens oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet - Lofoten, jf. regjeringen.no. Kompromisset som innebærer at det ikke skal gjøres konsekvensutredning for Lofoten og Vesterålen i denne omgang - men derimot "kunnskapsinnhenting" - samtidig som store områder åpnes for oljeleting, ble overveiende positivt tatt imot av en til dels jublende miljøbevegelse. Oljeminister Borten påpekte med rette at dette er den nest største åpningen av nye områder noensinne, og Statoils Helge Lund - Norges miljøversting nr. 1 - framholdt at dette kun innebærer en utsettelse hva angår Lofoten og Vesterålen.

Resultatet ble som en kunne vente. Dette politiske arbeidsstykket går inn i et foruroligende mønster der miljøbevegelsens isolerte kamper og seire fører med seg tilbakeskritt i beslektede kamper, i det som i sum fortoner seg som et nullsumsspill. Aktuelt i denne konteksten: Tim Murrays What If We Stopped Fighting For Preservation and Fought Economic Growth Instead? og Tom Butlers svar What If We Stopped Fighting For Preservation? Sitat av Murray:

Each time environmentalists rally to defend an endangered habitat, and finally win the battle to designate it as a park “forever,” as Nature Conservancy puts it, the economic growth machine turns to surrounding lands and exploits them ever more intensively, causing more species loss than ever before, putting even more lands under threat.

I innlegget "Regjeringskrise? Neida" skrev jeg 15. april i fjor:

Så begynner "faktaene" om konsekvensene av oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen å komme på bordet. Magne Lerø, aka Ukeavisen Ledelse, mener APs strategi med ikke å ta stilling før man har mer kunnskap har lønnet seg. Han spår utgang av regjeringen for SVs del, med mindre SP kommer dem i forkjøpet.

Men slik blir det ikke nødvendigvis. SP er hestehandlere og går neppe ut pga. jordbruksoppgjøret. At SV skulle trekke seg er tilsynelatende mere sannsynlig (til tross for hva partiets høyeste representanter sier i offentligheten). Men da glemmer man hvor drevne også AP er i hestehandel.

Som Dagbladet påpeker, gir kartleggingen så langt grunnlag for et kompromiss mellom SV og AP. Årvåkne observatører ville legge merke til det alt da Kristin Halvorsen under valgkampen "stilte ultimatum": Den åpenbare realpolitiske løsningen går ut på å komme til en løsning som begge parter kan selge som en løsning. Med andre ord: SV får (i hvert fall midlertidig) vernet de mest kystnære blokkene, og enkelte andre særlig sårbare områder, mens AP får gjennomslag for å åpne størstedelen av området for oljevirksomhet.

Tidligere innlegg:
Nå blir det moro framover (om delelinjen med Russland)
Regjeringskrise? Neida
Feberheit oljekamp
Jan Mayen og oljen
Oljefritt Lofoten og Vesterålen
Forslag fra Utopisk Realisme: 20 års moratorium mot oljeleting
Liberaleren støtter forslag om oljemoratorium

Statoil i The Economist: Conflict of interest

Jeg har lagt inn et innlegg i The Economists nettdebatt om hvorvidt naturgass vil bidra mer enn fornybar energi i klimaløsningen:

Utopian Realism wrote:

Dear Sir,
in "About sponsorship" The Economist states that your sponsors "must declare any relationship or conflict of interest they have with the subject under discussion." Statoil, the Norwegian petroleum giant, is increasingly depending on sale of natural gas, since Norwegian oil reserves are shrinking fast, while sale of natural gas is just as steadily on the rise, due to larger unexploited resources. Where is Statoil's declaration of conflict of interest to be found? I would very much like to see it, in print.

Se også: Statoil sponser naturgass-debatt i The Economist

***

Stemmegivning per nå, 13 timer før debatten avsluttes: 40% ja, 60 % nei, til følgende standpunkt:

"This house believes that natural gas will do more than renewables to limit the world's carbon emissions."

***

Se også Statoils PR-side Good ideas / Take part in the conversation (en oversikt over Statoils målrettede satsning på å kjøpe seg innflytelse over meningsdannelsen generelt og i kommersielle rom)

***

Også i siste nyhetsbrev fra The Economist annonserer Statoil: "Less CO2-emissions. Powered by Norwegian gas." Annonsen er å se ikke mindre enn TRE ganger - samtidig, altså, som The Economist kjører nettdebatt nettopp om holdbarheten i den påstanden. Petrokrati på norsk?

Statoil sponser naturgassdebatt i The Economist

På nettsidene til The Economist foregår det i disse dager en debatt om naturgassens rolle i forhold til global oppvarming.

Economist debates: Natural gas

Debatten er "supported by Statoil", som de siste par ukene har annonsert tungt i The Economist (i hvert fall på nett) med slagord som presenterer naturgass fra Norge som et klimatiltak.

Statoil's perspective

I sitt forsvar for naturgass på The Economists sponsor-side argumenterer Statoil som sedvanlig for at naturgass blir en viktig del av en energisektor i klima-omstilling.

We believe that Europe can meet its climate ambition in a cost-efficient way if natural gas plays a key part in the energy mix in the coming decades.

I et inkludert intervju går Helge Lund langt i å nedtone CCS, til fordel for det allmenne klimaargumentet for bruk av naturgass (som Statoil TILFELDIGVIS er i ferd med å få mer av en olje - hyklerne).

Q. Can CO₂ emissions from gas be reduced?

A. The extensive emissions from coal-fired power plants mean that changing from coal to gas in the power sector alone will have a significant effect in reducing CO₂ emissions, even without CO₂ capture (in the power sector in Europe coal accounts for close to 70% of CO₂ emissions). If it is possible to use the heat produced from gas-fired power plants as well, efficiency will be further improved, which is also important from a CO₂ emissions perspective.

Work is being done on developing technologies for capturing CO₂ from power plants, but so far these technologies are immature and relatively expensive.

The Economists debatter er vanligvis ikke sponsede - vet ikke hvordan det skal slå ut her, at Statoil kjøper seg plass for å fremme sitt syn (som later til å være fullt og helt utslag av forretningsstrategi; forkledd som politisk debatt...).

CCS og norsk utenrikspolitikk - en kamuflasjehistorie

Norsk utenrikspolitikk er en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.

Vårt Land omtalte for noen dager siden (som nå og alltid, og i all evighet, amen) regjeringens hovedspor i de pågående klimaforhandlingene: Bred satsning på CCS (Carbon capture and storage - fangst og lagring av CO2).

For å fremme utbredelsen av teknologien jobber Norge for at den skal godkjennes som et utslippstiltak i den såkalte grønne utviklingsmekanismen (CDM).

- Norsk mål en blindgate, heter stykket, og sitatet skriver seg fra forsker Asbjørn Torvanger ved CICERO.

I klimaforhandlingene er det Norge og andre oljeland som Canada og De forente arabiske emirater som har frontet forslag om å inkludere CCS i CDM.

Flere store utviklingsland som India og Brasil har derimot gått imot forslagene. De har både pekt på at den nye teknologien er umoden og uttrykt bekymring for mulige lekkasjer fra lagret CO2.

2 grader. Norske myndigheter mener CCS kan bli avgjørende for å nå målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må stige mer enn 2 grader. Også Det internasjonale energibyrået (IEA) og FN mener teknologien kommer til å bli et viktig bidrag for å nå et stramt klimamål.

Asbjørn Torvanger er mer skeptisk og peker på at det kan ta 20 eller 30 år før CCS er vanlig på kraftverk rundt om i verden. Hvis 2-gradersmålet skal tas på alvor, må utslippene av CO2 kuttes kraftig før den tid. Det betyr at det vil være mye mindre utslipp igjen å fjerne når først CCS er blitt en utbredt teknologi.

Dersom utgangspunktet i stedet er et litt mindre ambisiøst mål, vil CCS få en større rolle, tror Torvanger. Hvis man ikke satser på å kutte klimautslippene kraftig de nærmeste tiårene, kan fangst og lagring bli viktig senere i dette århundret for å unngå en katastrofal oppvarming på 5 eller 6 grader.

Det burde være en vekker for de som ennå tar stilling i denne sammenhengen utifra (etiske!) verdier, snarere enn næringsinteresser, at Norge stiller på lag med andre oljenasjoner. Det er jo så gjennomskinnelig: Norge satser på CCS fordi bare en slik "løsning" kan rettferdiggjøre at vi fortsetter som storaktør innen internasjonal olje- og gassvirksomhet.

Norsk utenrikspolitikk er her, som ellers, en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.

Leter etter problemer

Til venstre: Oljedop.

Oljeminister Terje Riis-Johansen åpner nå den 21. konsesjonsrunden på norsk sokkel, og signaliserer at han ønsker å gi industrien tilgang til hittil uutforskede områder. "Det er oljeselskapene selv som skal nominere blokker som de ønsker skal være en del av konsesjonsrunden", skriver Dagbladet.

Oljeministeren viser til hensynet til verdiskaping og sysselsetting. Hva angår verdiskaping, så har tydeligvis ikke Riis-Johansen forstått at vi i dag har for høy (sykt høy) verdiskaping. Som lykkeforskningen viser, har ikke den siste generasjonens vekst i de rikeste landene (som Norge tilhører) ført til bedre opplevd livskvalitet. Velferdsstatens kanskje fremste utfordring er ifølge mange analytikere økte utgifter til helsestell og pensjoner (ikke minst som følge av at yrkeslivet blir mer spesialisert og krevende, som følge av teknologisk utvikling og økende verdiskaping!). Hvordan kan Riis-Johansen og hans protegeer være så sikre på at forholdene i Norge blir bedre av å helle mer olje på bålet?

Så var det sysselsettingen. Det er ingen tvil om at oljerikdommen har ført til svære inntekter for nordmenn flest - men økonomisk sett er en av følgene økt kjøpekraft (og investeringsevne) og dermed høyere priser, lønninger og kostnadsnivå. Oljerikdommen har derfor finansiert offentlige arbeidsplasser osv. - men den har også økt lønns- og kostnadsnivå til høyder som gjør at det i Norge ikke "er økonomisk" å holde oss med endel "lavtlønnsyrker" som ellers kunne bidratt til sysselsetting landet over. Hushjelper er for u-land (eller mellominntektsland), i Norge blir omsorgsyrkene nødvendigvis høyt profesjonaliserte og institusjonaliserte (og byråkratiserte). Dette peker i retning av et paradoks som i og for seg burde ha veltet vekstøkonomien: Jo rikere vi blir (på den norske måten - med tilnærmet likelønn osv.), jo mindre har vi råd til!

Summa summarum? Noe å ta seg til (les: sysselsetting) har folk funnet til alle tider. Et Norge på oljedop går som et olja lyn - så lenge det varer. Men det er faktisk ressurser vi brenner opp (hvorfor fortest mulig? Hvorfor alt, nå?). - Og omsorgen, mann! Omsorgen. Den har vi knapt råd til lenger.

Statoil på Kongo-nivå

Statoil skuffer i tredje kvartal, melder Dagbladet.

På grunn av "fallende" oljepriser ble ikke overskuddet større enn 31,5 milliarder kroner.

Fortsetter det sånn ut året, så havner Statoils overskudd i år ganske nøyaktig på et beløp tilsvarende Kongos BNP.

Skuffende!