Norges største politiske blogger

Bloggerne skriver fletta av rikssynserne, melder VG (de omtaler særlig Knut Johannessen aka Vox Populi, se under. Den følgende listen er komponert fra info fra Bloggurat, og gjelder antall unike (forskjellige) besøkende siste 7 dager. Jeg skulle gjerne også ha basert meg på Blogglisten, men de oppgir kun antall treff (visninger), så tallene er ikke sammenlignbare. Se ellers Valgprat.no for oversikt over ulike politiske blogger ("uavhengige" inkludert).

Endel rimelig kjente politiske blogger er ikke koblet opp til Bloggurat, i hvert fall ikke med besøksteller. Det gjelder f.eks. flere av bloggene til Erna Solberg og andre etablerte politikere, bloggeren Torbjørn Røe Isaksen inkludert. Generelt er det vanskelig å få tilgang til tall for politiske bloggere på VG.

Jeg har uansett gått gjennom topplistene under kategoriene "politikk", "samfunn" og "meninger" (stort sett bare tenåringsprat i sistnevnte), og luket ut de som ikke er tydelig politiske. Så har jeg lagt til dem jeg har visst om og kunnet finne tall for. Neste problem består i å skille mellom politiske blogger og blogger som omtaler samfunnsforhold i presseklippformat (se mitt innlegg om Jan Simonsen som blogger, om skjeiv virkelighetsfremstilling her), eller som blander hummer og kanari i varierende blandingsforhold. Her har jeg under stor tvil ekskludert Jan Simonsen fra hummer og kanari-lista (i det minste er kommentarene fra leserne hans klart politiske), som dermed får figurere på den politiske lista.

Hummer og kanari-lista (halvpolitiske blogger):
1. Norske forhold 12.930 besøkende
2. I mitt Norge 3,007 besøkende
3. Revolusjonært roteloft (Ida Jackson) 2,580 besøkende

Nummer to på lista, I Mitt Norge, er en slags høyreradikal presseklipptjeneste som faktisk overgår Jan Simonsens blogg i ensidighet (den fremstår som en samling nyhetsmeldinger om voldtekter begått av innvandrere osv.). Norske forhold - som etter sigende startet så seint som i april - ville ha gått til topps på lista over politiske blogger om den hadde blitt tatt med der (denne bloggen fremstår imidlertid ikke som 100 % politisk motivert). Se ellers min kommentar til Revolusjonært rotelofts skepsis til å gi oljefondet i bistand her.

Så til selveste Lista:

1. Jan Simonsens blogg 10,980 besøkende
2. Are Slettan 6,175 besøkende
3. Sosialdemokraten.no (Bjørn Jarle Røberg-Larsen) 5,537 besøkende
4. Vox Populi ( Knut Johannessen) 5,525 besøkende
5. Christer's blogg (Christer Gulbrandsen) 4.817 besøkende
6. Politisk ukorrekt 3,615 besøkende
   
7. Blått og godt 3,088 besøkende
8. Liberaleren (red. Per Aage Pleym Christensen) 2,336 besøkende
9. Frp-koden 2,112 besøkende
10. unfiltered perception (Gunner Roland Tjomlid) 1,250 besøkende

Nummer to på lista, Are Slettan, er politisk kommentator for NA24, og fremstår som (etter det jeg vet) Norges synligste blogger innen politisk journalistikk. unfiltered perception befinner seg i gråsonen mellom politisk blogg og halvpolitisk blogg.

Noen som mangler? Tips meg!

Utopisk Realisme slo ellers, med 548 besøkende sist uke, Paul Chaffeys blogg (306 besøkende) - som har hele 34 lenker til seg på Bloggurat, mer enn Jan Simonsens blogg (28 lenker). Utopisk Realisme kom også knapt foran prisbelønte (men rabulistiske) Onar Åms lillablogg (541 besøkende) - men bak velrenommerte Konrads tankesmie (651 besøkende).

PS. Utopisk Realisme flytter i løpet av uka til Kristiansand.

Estland og den nordiske velferdsmodellen: Hvorfor det ikke er mer enn 11 flyktninger i Estland

Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland.

Den estiske ukeavisen Kesknädal publiserte 13. februar i fjor en redaksjonell kommentar til mitt intervju med den estiske presidenten, Toomas Hendrik Ilves. Overskriften lød "Ilves sammenligner Estlands og Norges sosialsystem" ("Ilves võrdles Eesti ja Norra sotsiaalsüsteemi"). Her følger en oversettelse av størsteparten av artikkelen.

Det baltiske, engelskspråklige bladet City Paper publiserte i februarnummeret et intervju med Estlands president Toomas Hendrik Ilves. Den norske journalisten Morten Tønnessen åpnet med spørsmål til presidenten om innvandring og problemer på arbeidsmarkedet.

Tønnessen sa: "Estland har uttalt at landet ønsker å komme nærmere de skandinaviske landene. Samtidig er det f.eks. betydelige forskjeller mellom velferdsystemene til Estland og Norge. Hva er likheten mellom den skandinaviske velferdsmodellen og Estlands?"

Ilves sa: "Det gjør meg trist å høre at slike utdaterte klisjeer blir distribuert så vidt. Jeg vil anbefale deg å gjøre hjemmeleksa di og finne ut hva som virkelig skjer i Estland. Estlands og de skandinaviske landenes 'sosiale systemer' er ikke forskjellige - faktisk de er svært like. Hovedproblemet er penger. "

Journalisten avslutter intervjuet ved å si: "Etter den sovjetiske okkupasjonen av Estland har landet satt alt inn på medlemskap i EU og NATO. Selv om Estland [etter sigende] setter "liberale verdier" høyt, er det mer enn ett paradoks som gjenstår. For eksempel mener jeg at Estlands forhold til Russland og russere har hatt en betydelig innvirkning på utformingen av Estlands innvandringspolitikk, som følgelig har blitt så restriktiv. I henhold til data fra UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger), som sist publiserte tall i 2004, er det ikke mer enn 11 flyktninger i Estland, mens tallet i Norge er over 40 000. Hva slags visjon har presidenten for fremtiden?"

På dette punktet svarte Ilves i en irettesettende tone: "Estland har mye mer liberal innvandringspolitikk og er åpnere enn mange andre EU-land. Norge er simpelthen rikere og har flere fordeler for migranter. Vanligvis setter jeg pris på intervjuer der journalisten prøver å legge litt mer ettertanke i spørsmålene."

I senere år har estisk utenrikspolitikk dvelt ved sine favorittemner ... IT-sektorens fremgang og menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan ... Men når spørsmål om etnisitet og sosialpolitikk besvares, da endres tonen radikalt. Hvorfor? Fordi på disse to områdene har Estland verdens øyne på seg.

Koalisasjonspolitikkens vanlige måte å håndtere utenlandsk kritikk knyttet til sosiale problemer på er å identifisere [kritikeren som] inkompetent og å henvise til deres manglende evne til å forstå forholdene i Estland.

Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland. ... Har presidenten virkelig følt at journalisten ikke har gjort hjemmeleksa si, eller [så han] et uventet speil under nesen?

Verden kommer til Europa - lykke til på ferden!

Kreftsyke Steinar Lem har flagget seg i debatten om Norges påstått islamske fremtid, etter nylig å ha gått inn for redusert barnetrygd og kontrollert innvandring med sikte på å oppnå en lavere norsk befolkning av hensyn til miljøet. Flaggingen foregår på HRS sin hjemmeside, og bærer tittelen "Grunnen til at innvandringen må begrenses".

Det grunnleggende spørsmålet er hvordan vi best ivaretar den "frihetstenkning og humanitet som representerer Europa på sitt beste". Men den enhetstenkningen Lem taler om, er nok allerede historie - det er innvandringsdebatten bevis for.

Lem peker på at Oslo snart får et flertall med ikke-vestlig bakgrunn (noe som ikke er urealistisk), "med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret" (noe som er langt mindre sikkert). Uansett er det riktig nok at landegrensene til dels er i ferd med å viskes ut i denne forstand - dette er et bredere fenomen, muliggjort av kombinasjonen av globale velstandsforskjeller, økende global velstand og lettere muligheter for reiser over lange avstander. Resultatet kan avleses på demografisk statistikk over hele Vest-Europa, både i nord og sør (i langt mindre grad i Øst-Europa). "Verden kommer til Europa".

Lems andre forutsetning, at "de fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn", er ikke selvsagt, i hvert fall ikke om vi i stedet spør hvor mange som vil være muslimer etter f.eks. en generasjon eller to i Norge. Lem hevder videre:

Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge – ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur.

Ytringsfriheten vil bli satt langt tilbake, selv med dagens beskjedne antall muslimer fikk vi nesten en katastrofe av en lovparagraf som ville forby kvalifisert religionskritikk. (Ja, ja, kvalifisert kritikk sier selvfølgelig mer enn ukvalifisert.) Det norske samfunn vil bli kraftig splittet i konflikter på bekostning av den enhetsfølelse som et samfunn trenger hvis det skal fungere.

En integrering på hovedsakelig norske premisser lar seg ikke gjennomføre hvis tilstrømningen av mennesker uten utdannelse og med patriarkalske og hierarkiske holdninger blir for stor.

Den norske enhetstenkningen er vel allerede historie. Innvandringsdebatten er bevis nok på det. Til Lems øvrige punkter vil jeg si som følger: Jo, det er forskjeller på "norske" verdier og andre kulturers verdier. Joda, i mange tilfeller er vi bærere av en sosial og liberal kulturarv som vi kan være stolte av, og bør kjempe for. Spørsmålet er hvor den kampen skal tas. Vi vinner vel ikke kampen for sosiale og liberale verdier ved å stenge grensene for alle dem som har andre syn? Verden forblir vel da den samme?

Jeg personlig ser ikke at det skulle være noe i veien for å adskille disse to forholdene: På den ene siden spørsmålet om bosetning og inn- og utvandring, og på den annen side spørsmålet om kulturelle verdier og praksiser. Det er derfor all grunn til å arbeide for å gjenreise "en stolthet over den frihetstenkning og humanitet som representerer Europa på sitt beste". Men å stenge grensene, det er ikke noe godt uttrykk for denne stolte tradisjonen - som for å ha livets rett også må utvikles, under den enkle forutsetning at også vi kan ha noe å lære - av andre (glem ikke at det var den arabiske verden som ivaretok mye av vårt (antikke greske) tankegods under den såkalte middelalderen, og gjennom dem at vi "fikk det tilbake", under renessansen).

Det Lem later til å overse, er at man ikke uten videre kan gå ut fra at mennesker er uforanderlige, og kan reduseres til sin bakgrunn. Mennesket er det mest plastiske av alle mulige vesener, ikke minst i en migrasjonssituasjon.

"Det må bli legitimt å snakke åpent", sier Lem. Det har han rett i. Og det er da også helt avgjørende for at noe som helst preg av "enhetskultur" igjen skal kunne gjøre seg gjeldende for Norge. Du ønskes alt vel i din kamp mot kreften, Steinar, og i det som kan bli dine siste stunder på Jorden.