tirsdag 8. september 2009

Norge som kolonimakt

Norges kolonivirksomhet har en fortid, en samtid og – med mindre vi skjerper oss – en fremtid.


[Kronikk i Fædrelandsvennen i dag - jf. de tidligere postene Norge som kolonimakt: Hvor er avisene? og Kolonimakten Norge]


Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.


Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.


Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.


Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".


"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.


"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.


Morten Tønnessen

Blogger og filosof

UtopiskRealisme.blogspot.com


Noen relaterte saker fra de siste dagene:

Venter på dommen nå (VG)

Moland og French står foran dommeren (Dagbladet)

Tør ikke dra på diktatorfest (Dagbladet)

Drivende spenning - Eirik Wekre: "Operasjon Isbjørn" (VG)

Klimaendringer i Sapni (Norske Samers Riksforbund)

Slår tilbake mot oljedirektør (Vårt Land) - Biskop Tor Berger Jørgensen avviser at kirkens engasjement mot oljeboring er religiøs fundamentalisme.

Flertall i nord vil vente med boring (Altaposten)

6 kommentarer:

Anonym sa...

Hvorfor skal vi gi avkall på Svalbard? Vi har da Svalbardtraktaten som regulerer den. Norges posisjon der har sørget for at ikke NATO har satt ut våpen der noe som har sørget for demping av den kalle krigen.
Dronning Mauds land er ikke internasjonalt anerkjent at Norge eier.
Jan Mayen er det vel ingen andre som kan hevde bedre enn oss. Øyene i sørishavet har vi eid pga hvalfangsten som var viktig tidligere. Hvorfor skal andre overta disse øyene? Ved å gi avkall på dem vil jo bare andre ta dem som betyr ny konflikt.

At danskene vil gi fra seg Grønland er en sannhet med modifikasjoner. Grønland er en kjempekostnad for Danmark. Likeså har mange kolonier for andre land blitt et problem i stedet for nytte. Nederland sliter enormt med gamle avtaler fra sine kolonier som medfører massiv innvandring og narkotikasmugling i stor skala. England har mange ganger ønsket å stikke fra regningen men har opplevd hva det vil si når en kontrollerende makt trekker seg ut. Israel/Palestine var fredelig under deres kontroll med unntak av enkelte opprør. Videre kan man nevne Vietnamkrigen som resultat av kolonihærredømme i oppløsning. Som du sikkert vet så startet ikke krigen med USA.
Så hva er så bra med at Norge skal gi fra seg land i områder der enten nordmenn bor eller ingen andre bor? Så vidt historien kan bedømme-> ingenting

Anonym sa...

selvhøytidelig vrøvl..

Anonym sa...

Enig med de to over, dette er bare tull, kolonimakt - Norge? Som du selv sier, så har det ikke bodd noe særlig med mennesker på disse stedene, og Norge benyttet de som baser for hvalfangst etc. Noen ble også lagt krav på i vår nasjonalistiske periode, når vi nettopp hadde blitt frie og trengte ting å få nasjonal stolthet fra.

Om det nå viser seg at det finnes f.eks. olje i havområdene rundt, så er det vel Norge, som har driftet/bebodd etc. disse mini-øyene som ingen ville ha før olje ble et tema, som burde ha retten til eventuelle naturressurser?

Og at FN skal ta over land.. skal FN bli en slags multinasjonal stat som holder territorier nå altså? "Gi det til FN" - er ikke en grei løsning for verdens problemer

For å legge til et annet eksempel i tillegg til det med Grønland, så har vi Falklandsøyene, som Storbritania gjerne ville kvitte seg med, men de som bodde der ville heller være under britisk styre enn Argentinsk, og når Argentina da invaderte, måtte britene reagere, selv om de egentlig gjerne ville gi øyene til Argentina.

Anonym sa...

Helt enig, med første kommentar, ikke blogginnlegget. Meget velskrevet, ja, men utifra å lese og forstå motargumentet (selv om jeg ikke ville klart å gi det av egne ord eller kunskaper).. må jeg si at det du sier høres litt ut som piss.

Du tar ikke hensyn til "what if" eller svaret på det, som allerede gjennom historien har vist seg.

Anonym sa...

Dette var virkelig vrøvl fra ende til annen, snakk om å ta politisk korrekthet til nye nivåer.

Norsk suverenitet over Svalbard er regulert gjennom Svalbardtraktaten som i praksis gir alle stater som ratifiserer avtalen lik tilgang til å utnytte ressursene på øygruppen innenfor de miljøbestemmelsene satt av Norge. Premissene i avtalen gir et incentiv til den suverene staten å innføre et svært strengt "miljøbevisst" regime. Med andre ord er det vanskelig å argumentere at norsk overhøyhet skader hverken Svalbard's natur eller andre staters rettigheter.

Når det gjelder Dronning Maud's land eller Peter I's Øy er disse regulert gjennom Antarktistraktaten og er hverken internasjonalt anerkjent eller disputert. Uansett så har dette minimalt å si hverken for Norge eller andre land da det er en implisitt oppfatning om at Antarktis burde bli latt "i fred".

Når det gjelder Bouvetøya og Jan Mayen så ser jeg ingen grunn til at Norge unilateralt skulle oppgi sin suverenitet over disse to perifere utpostene. Bouvetøya er et naturreservat, Jan Mayen de facto likeså. Hva skulle være "bedre" for øyenes natur enn at man sørger for å la dem være i fred?

Morten Tønnessen sa...

Til siste ("Dette var virkelig vrøvl fra ende til annen"):
- Det er riktig at Svalbardtraktaten gir også andre traktatland lik tilgang til å utnytte ressursene på øygruppen - nettopp derfor er det "imperialistisk" når Norge forsøker å monopolisere ressursutnyttelsen.
- Ad Dronning Maud's land: Hva skal det bety at landet "hverken [er] internasjonalt anerkjent eller disputert"? Forøvrig er det jo ikke slik at bare fordi det finnes en internasjonal traktat, og dermed finnes et snev av "internasjonalo rett", så motsier det at vi la beslag på landstykket gjennom erobring (og at legitimiteten til denne erobringen kan betviles).
- Det er videre riktig at det i dag er en utbredt oppfatning at Antakrtis bør få ligge i fred. Samtidig er norske interesser i dag involvert i økende cruise-turisme (Hurtigruten), og ikke langt unna satser Aker stort på krill-fiske. Med den historiske norske hvalfangsten i området for et århundre eller så siden, er det klart at Norge har en tradisjon for næringsvirksomhet i området. Det er lett å tenke seg at denne interessen styrkes. I så fall er min problemstilling aktuell.
- Du bruker som argument (om Bouvetøya og Jan Mayen) at siden dette er "perifere utposter", så spiller det jo ingen rolle at vi sitter på dem. Det er et svakt argument for nasjonal annektering. Hva er den positive begrunnelsen for at disse øyene skal være underlagt én nasjonalstat?