I denne ukas Kristiansand avis har jeg debattinnlegget "MDG svarer om klima" på trykk, som svar på et debattinnlegg av Knut Rellsmo sist uke ("Utfordring til MDG").
– Dersom verden skal nå målet om to graders oppvarming er vi nødt til å la nye funn ligge. Dette handler om å ta hensyn til kommende generasjoner, sier Hanna E. Marcussen, talskvinne for MDG.
Marcussen er svært skuffet over at det ikke finnes noen miljøopposisjon på Stortinget etter at samtlige partier stemte for petroleumsmeldingen før jul, som la opp til fortsatt høyt utvinningstempo og åpning av nye områder i Barentshavet.
– Konsensusen rundt oljepolitikken viser behovet for et nytt, grønt parti ved stortingsvalget i 2013, sier Marcussen.
Gode poenger. Dersom SV vil fortsette å presentere seg som et miljøparti, så kunne de jo slutte seg til forslaget om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann. Det samme med Venstre. Hva sier dere, godtfolk?
"Ny utslippsrekord i 2009", melder NRK i en overskrift med henvisning til globale klimagassutslipp, nærmere bestemt de viktigste drivhusgassene CO2 og metan. Det er misvisende - eller rettere sagt feil.
Globale utslipp av CO2 gikk pga. finanskrisen ørlite ned fra 2008 - men mindre enn ventet, jf. min post i Utopisk Realisme, som viser til en fersk nyhetsmelding fra AFP.
Det NRK mener å vise til, er at "konsentrasjonen av klimagassutslipp i atmosfæren har nådd rekordhøyder" (som det står i selve artikkelteksten). Men det er en annen sak. Saken er jo den at globale utslipp må kuttes 50-80% for at konsentrasjonen av bl.a. CO2 skal stabiliseres, dvs. slutte å øke (og på litt sikt gå noe ned). Ett fattig års lille nedgang i CO2-utslipp fører ikke til lavere CO2-konsentrasjon i atmosfæren. I 2009 slapp vi ut 98,7% av hva vi slapp ut i 2008, og >100% av hva vi gjorde i samtlige foregående år.
En korrekt overskrift kunne lyde "Ny rekordkonsentrasjon av klimagasser i 2009", eller "Nye rekordnivåer for klimagasser i 2009".
***
NRK har nå, etter å ha blitt gjort oppmerksom på posten i Utopisk Realisme, rettet overskriften til "Konsentrasjonen av klimagasser har aldri vært høyere". Også ingressen er korrigert.
Tidsskriftet Nature Climate Change inviterer nå akademiske bidrag. De tar sikte på å bli verdens ledende klimatidsskrift, og vil skille seg fra modertidsskriftet Nature og andre ved å ønske velkommen klima-artikler av både naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig art.
Akademikere og andre involverte kan prøve seg på å be om et gratis abonnement.
Første nummer av det nye Nature-tidsskriftet er ventet i april til neste år.
Uheldig oversettelse - siden alle som er godt orienterte i klimasaken er klar over at kloden har opplevd baade varmere og kaldere perioder, de siste 500.000 aar saavel som i det virkelig lange löp.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.
Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.
Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.
Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet.
Bare AP og Frp godtar StatoilHydros canadiske oljesandprosjekt, melder Dagbladet.
At det overveiende statlige gigant-selskapet ikke stanses i denne saken er en miljøpolitisk skandale av dimensjoner selv i oljelandet Norge. I Norge går produksjonen av fossil energi sakte men sikkert nedover (samtidig som gass mer og mer erstatter olje i produksjonen), siden utvinningstempoet gikk i taket med Jens Stoltenberg i forskjellige sentrale posisjoner. StatoilHydro har "derfor" (siden ethvert norsk selskap må sikte mot stjernene) for lengst kastet blikket mot utlandet.
Og ikke bare mot utlandet, men også mot andre, skitnere kilder til fossil energi. Når oljesanden er så viktig, så skyldes det ikke så mye at den er skitnere enn vanlig olje, som at det finnes så store mengder av den. Det er ikke noe mål å utvikle bedre teknologi for å få utnyttet oljesanden. Oljesanden bør overhodet ikke anses, og anvendes, som en økonomisk ressurs. Ender vi på globalt plan opp med å utnytte all olje, all gass, og i tilleggall oljesand, så må IPCCs prognoser justeres grundig oppover.
Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet. I denne sammenhengen er det uholdbart å skille skarpt mellom StatoilHydro og Norge. StatoilHydro er like sentrale i Norges økonomiske ekspansjon som Det britiske ostindiske kompani var for den britiske kolonimakt.
StatoilHydro er et Norge jeg ikke vil være bekjent av.
På åpningsdagen her på verdenskongressen i miljøhistorie talte nobelprisvinner i kjemi Paul Crutzen, med tittelen "The Anthropocene: Humans as a force in global environmental cycles". "The Anthropocene" er navn på en geologisk æra. Det tradisjonelle navnet på vår geologiske æra er "the Holocene", fra og med slutten av sist istid. Crutzen mener imidlertid at vi mennesker har hatt så kraftig innvirkning på allverdens naturlige sykler på kloden at det berettiger oss til å snakke om mennesket som en geologisk kraft, fra og med tidlig på 1800-tallet. Naturlovene er ikke hva de en gang var.
Crutzen ga uttrykk for desperasjon med tanke på utsiktene for stadig kraftigere klimaendringer. Desperasjonen skriver seg - tror jeg - fra at samtlige regjeringer i dag holder fast på økonomisk vekst som et absolutt mål. Alle kurver peker oppover - og i tillegg skal altså skarer av fattige verden over løftes opp på anstendige velstandsnivåer i løpet av dette århundret (men vi andre? Vi kunne vel ha satt en stopper for økonomisk vekst nå, for vår egen del).
Helst, sa Crutzen, burde vi ha faset ut bruk av fossil energi. Men det hadde han ikke så stor tillit til at politikerne (enn si næringslivet) vil bli enige om. Og da gjenstår altså geo-ingeniørvirksomhet, som et siste, desperat tiltak (det Crutzen beskrev var utslipp av sulfur - over minst 100 år - for å motvirke oppvarmingen vi opplever med en tilsvarende nedkjøling). Crutzen understreket at han ikke var for geo-ingeniørvirksomhet - men holdt altså fast på at det burde utredes, som en siste utvei, og kanskje settes i verk tidligst om en 10-15 år, dersom man ikke innen da har kommet noen vei i klimasaken.
Problemet med det er at geo-ingeniørvirksomhet er helt i tråd med dagens tekniske tenkning. Det er mange som innbiller seg at det ville være en enkel løsning - som ville tillate oss å holde frem som før med økonomisk og teknisk utvikling. Slike kretser vil ikke se på geo-ingeniørvirksomhet som en siste utvei - men som den beste og mest logiske løsningen. Altså vil de heller ikke sette noe inn på å prøve ut andre tiltak først. Vinner den leiren, så får vi fortsatte klimautslipp, etterfulgt av geo-ingeniørvirksomhet (etterfulgt av Gud vet hva).
Den enkle løsningen på klimakrisen består naturligvis i raskt å fase ut eller skjære drastisk ned på bruk av fossil energi. Det er fullt praktisk gjennomførbart - om vi bare vil. Det eneste "problemet" er at det strider med vekstideologien og dens vekt på ikke bare å opprettholde vekst, men maksimere veksten (etter slike tanker må vi følgelig "vente" med å fase ut bruk av fossil energi til "teknologien er klar" - ellers taper vi vekstmuligheter, eller økonomien blir i verste fall "kvelt").
Geo-ingeniørvirksomhet - det kan vi snakke om etter at dagens alt for høye fossile utslipp har opphørt (skjønt hele ideen er teknokratisk og naiv).
Se ellers mitt spørsmål til Crutzen om økonomisk vekst i min akademiske blogg, Utopian Realism.
Hvor mye av olja vil du og partiet ditt la ligge? Dét er stridsspørsmålet som burde kjennetegne moderne norsk politikk. La børsene skjelve for en klimabevissthet som veit å skille lys fra skitt!
[Opprinnelig skrevet som tekstprøve for spalteforslaget "Ti bud for en ulvetid"]
Det er rart så lett det er å miste grepet. Paul Chaffey sier i en kommentar til kirkas utspill at dette ikke ville gjøre noe som helst for verdens miljø. Nei, selvsagt ikke – eller vent, hadde ikke dette med klimaet noe med bruk av olje, kull og gass å gjøre? Som jeg sa det i innspillet mitt til Lavutslippsutvalget lar hvor mye av den fossile energien vi tar opp seg måle i antall grader global temperaturøkning. Mange av de som nå rister på hodet av kirkas “uforstand” lider sjøl av en langt verre mangel på perspektiv.
Hvor mye av olja vil du og partiet ditt la ligge? Dét er stridsspørsmålet som burde kjennetegne moderne norsk politikk. Chaffey mener det ville være lettere å forstå kirka om de hadde gått inn for å legge ned all oljeproduksjon i morgen. En talsmann for oljeindustrien sier i et lignende tonelag at olje- og gassindustrien ikke er noe som man bare kan slå av og på. Mon det? Som Magne Lerø, redaktøren for Ukeavisen Ledelse sier, vil verdien til StatoilHydro falle dramatisk om kirkelederne får det som de vil. StatoilHydro vil i tilfelle bli regna som et selskap som halvveis har lagt inn årene.
Jeg tar med glede til orde for en folkebevegelse for å frede norsk kontinentalsokkel – petroleumsfrie soner, det er bare oppvarmingen. Inspirasjon kan vi hente fra Alta-aksjonen og opptakten til Fellesaksjonen mot gasskraftverk. I stedet for “La elva leve!” blir slagordet nå ”La olja ligge!”. Første bud for den ulvetida vi lever i lyder derfor: Du skal gjøre ditt til at StatoilHydro blir nedlagt. La børsene skjelve for en klimabevissthet som veit å skille lys fra skitt!
91,000 risikerer å få skiltet klippet av på grunn av ubetalt årsavgift, melder VG - som i juni rapporterte at 15,000 flere per da risikerte avskilting målt opp mot året før (pga. 107,000 flere registrerte biler). Rundt 100,000 bilister mangler forøvrig lovpålagt ansvarsforsikring.
Her strides anarkisten i meg en smule med miljøverneren. Som frihetlig (og ikkevoldelig) anarkist har jeg ikke sansen for statens tvangsinndrivning av lovpålagte avgifter - uten mulighet for å "mene" noe om den aktuelle avgiften. Som miljøverner skulle jeg imidlertid gjerne ha sett så mange biler som mulig avskiltet og parkert for godt - ut og kleppe skilter!
Det finnes ulike anslag over hvor stor den globale bilparken er - ett anslag oppgir 850 millioner kjøretøy. Bare i USA er det 232 millioner biler, nesten 1 per person (skjønt Kina for øyeblikket har passert USA som største bilmarked målt i antall solgte nye biler). Hva skjer om antallet biler globalt dobles? spør ingeniør-professor Victor Miguel Ponce på nettstedet CarsAndPeople.
I Norge vokste bilparken sterkt (fra 1 bil i 1899, 3 biler i 1902...) inntil midt på 80-tallet, da antallet nådde mer enn halvannen million (se SSB magasinet). Også det siste tiåret har antallet registrerte biler økt med 2-4 prosent årlig. Per i dag er antallet 2,575,000 (og antall biler per 10 nordmenn har siden 1985 økt fra 4 til 5,4).
- Gjennomsnittsalderen for biler levert inn mot vrakpant varierer forresten med bilmerket, i følgende rekkefølge - eldste først (se figuren til SSB her):
1. Mercedes (ca. 22 år) 2. Chevrolet 3. Volvo 4. Saab 5. Toyota 6. Mazda 7. BMW 8. Volkswagen 9. Audi 10. Subaru 11. Lada 12. Honda 13. Opel 14. Nissan 15. Ford 16. Daihatsu 17. Mitsubishi 18. Peugeot 19. Fiat 20. Citroën 21. Suzuki 22. Renault 23. Chrysler 24. Seat 25. Hyundai 26. Skoda 27. Kia (ca. 11 år)
PS: Vrakpantordninger kan faktisk øke CO2-utslipp sett i et livsløpsperspektiv dersom de ikke er riktig utformet, se her. Hvor gammel bilen din bør være før du vraker den avhenger av om du erstatter den med en ny. Gjør du det, bør du ikke gjøre det for tidlig. Bytter du den derimot med f.eks. en sykkel (eller nye sko) spiller alderen på bilen din liten rolle.
Nedenfor har jeg oversatt de seks hovedkonklusjonene fra København-rapporten til norsk (se tidligere innlegg her). Hentet fra rapportens side 6, 'Executive summary'.
Viktig melding 1: Klimatiske trender Nyere observasjoner viser at utslipp av klimagasser og mange aspekter av klimaet endrer seg nær den øvre grensen av IPCCs spekter av prognoser. Mange viktige klimaindikatorer er allerede i bevegelse utover det mønsteret av naturlige svingninger som det moderne samfunnet og økonomien har utviklet seg og vokst frem innen. Disse indikatorene inkluderer gjennomsnittlig global overflatetemperatur, stigende hav, global havtemperatur, utbredelsen av is i Arktis, forsuring av havet og ekstreme klimatiske hendelser. Med uforminsket utslipp vil mange klimatrender sannsynligvis akselerere, noe som fører til en økende risiko for brå eller irreversible klimatiske skift.
Viktig melding 2: Sosiale og miljømessige forstyrrelser Forskningssamfunnet byr på mye informasjon for å støtte opp om diskusjoner om "farlige klimaendringer". Nyere observasjoner viser at samfunn og økosystemer er svært sårbare selv for klimaendringer av beskjedent omfang, med fattige land og samfunn, økosystemtjenester og biologisk mangfold spesielt utsatt. Temperaturøkninger på mer enn 2 grader vil være vanskelig for moderne samfunn å håndtere, og vil trolig forårsake store samfunnsmessige og miljømessige forstyrrelser gjennom resten av århundret og senere.
Viktig melding 3: Langsiktig strategi: Global mål og tidsplaner Raske, varige og effektive tiltak basert på koordinert global og regional handling er nødvendig for å unngå "farlige klimaendringer", uavhengig av hvordan det defineres. Svakere mål for 2020 øker risikoen for alvorlige konsekvenser, inkludert at man passerer vippe-punkter, og gjør oppgaven med å møte mål for 2050 vanskeligere og mer kostbart. Det å fastsette en holdbar, langsiktig pris på karbon, og å iverksette en politikk som fremmer energieffektivitet og lav-karbonteknologier, er sentralt for effektiv handling.
Viktig melding 4: Rettferdighetsbetraktninger Klimaendringer har, og vil ha, sterkt differensierte effekter på mennesker innen og mellom land og regioner, for denne generasjonen og for fremtidige generasjoner, og på menneskelige samfunn og den naturlige verden. En effektiv, godt finansiert sikkerhetsnett for tilpasning er nødvendig for dem som i minst grad er i stand til å håndtere virkninger av klimaendringer, og rettferdige handlingsstrategier er nødvendige for å beskytte de fattige og mest sårbare. Det å takle klimaendringer må sees som en vesentlig del av de bredere målene om å styrke sosioøkonomisk utvikling og likhet over hele verden.
Viktig melding 5: Ingen unnskyldning for passivitet Samfunnet har allerede mange verktøy og tilnærminger - økonomiske, teknologiske, atferdsmessige og forvaltningsmessige - for å håndtere utfordringen med klimaendringer på en effektiv måte. Med mindre disse verktøyene blir kraftfullt og bredt implementert, vil man ikke oppnå en tilpasning til de uunngåelige klimaendringene og den samfunnsmessige forvandlingen som er nødvendig for å de-karbonisere økonomien. En rekke fordeler vil følge fra en samlet innsats for å oppnå effektiv og rask tilpasning og handling. Disse inkluderer jobbvekst i den bærekraftige energisektoren; reduserte kostnader knyttet til helsemessige, sosiale, økonomiske og miljømessige effekter av klimaendringer, samt reparasjon av økosystemer og revitalisering av økosystemtjenester.
Viktig melding 6: Å leve opp til utfordringen For at den samfunnsmessige forvandlingen som er nødvendig for å møte utfordringen med klimaendringer skal kunne oppnås, må en rekke begrensninger av betydning overvinnes og kritiske muligheter benyttes. Disse inkluderer å redusere tregheten i sosiale og økonomiske systemer; å bygge på et voksende folkelig ønske om at regjeringer må gjøre noe med klimaendringene; å redusere aktiviteter som øker utslippene av klimagasser og redusere standhaftighet (f.eks. subsidier); og å muliggjøre overgangen fra ineffektiv forvaltning og svake institusjoner til innovativt lederskap innen administrasjon, privat sektor og det sivile samfunnet. Det å koble klimaendringer til bredere anliggender som bærekraftig forbruk og produksjon, menneskerettighetsspørsmål og demokratiske verdier er avgjørende for å endre samfunn i retning av mer bærekraftige utviklingsbaner.
"Jens er i utakt med folket", skriver Dagsavisen - det nye klimabarometeret til TNS Gallup viser nemlig at et massivt flertall ikke har noen tro på at gasskraft med CO2-håndtering bidrar til å begrense klimaendringene.
Dette samsvarer generelt godt med resultatene fra en spørreundersökelse jeg gjennomførte blant aktører i norsk miljødiskurs høsten 2006 (jf. 'The nature view held by environmentalists. Attitudes in the Norwegian environmental establishment', poster her). Der ble gasskraft med bruk av CCS rangert ganske nøyaktig midt på treet, og også der systematisk lavere enn enhver form for fornybar energi. Interessant nok ser ikke CCS ut til å ha bredere oppslutning i folket i dag, til tross for at teknologien i mellomtiden har blitt hypet av regjering og media.
Folk har et dårligere inntrykk av gasskraftverk med CO2-håndtering (såkalt CCS) enn av alle de fornybare energikildene.
Bare 22 prosent mener CCS bidrar til å begrense klimaendringene. Til sammenligning sier 76 og 74 prosent at vindkraft henholdsvis til havs og på land bidrar.
Ikke mer enn 38 prosent sier de totalt sett har et positivt inntrykk av månelandingsprosjektet, mot 87 prosent for vannkraft og 69 prosent for vindkraft.
"Den norske klimasatsingen får passet sitt påskrevet i undersøkelsen", skriver Nettavisen - kun "14 prosent av oss blir stolte når vi tenker på Norges innsats for å begrense klimautslippene."
Etatsgruppen Klimakur 2020 har bedt offentligheten om innspill om virkemidler. Mitt bidrag heter 'Tidsperspektivet for vekstøkonomien', og er postet i forumet til Klimakur 2020 under kategorien 'Andre tema'.
Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt
Tidsperspektivet for vekstøkonomien
Det er ingen tvil om at det er en sammenheng mellom den vekstøkonomien vi har adoptert og vår tids klimaproblemer. Her ligger roten til prognosene om økt "energibehov" (strengt tatt: etterspørsel) i fremtiden osv. Med en annen økonomisk modell ville denne tørsten etter mer og mer energi kunne gi seg. Samtidig antar 'alle' i dag naivt a) at det ikke finnes noe legitimt alternativ til vekstmodellen (skjønt fagfeltet 'ecological economics' er etablert, og bl.a. har rotfeste i Norge gjennom Senter for økologisk økonomi, Tromsø). Følgen er at ingen økonomer, politikere eller byråkrater i full offentlighet reiser spørsmålet: Hvor lenge kan vekstøkonomien vedvare? Og hvor lenge bør den vedvare? Jf. min artikkel 'THE STATISTICIAN’S GUIDE TO UTOPIA: THE FUTURE OF GROWTH'.
Mitt argument er kort sagt som følger: Lykkeforskningen (happiness studies) viser at velstandsvekst i allerede rike land de siste tiårene ikke har resultert i bedre rapportert (opplevd) velvære. Samtidig er det i dag åpenbart hvilke konsekvenser fortsatt økt energiforbruk osv. har for miljøet. Fortsatt økonomisk vekst er derfor ikke konstruktuivt.
Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt, ettersom a) samtlige andre tiltak enten før eller siden vil miste sin netto virkning som følge av evig volumvekst i økonomisk virksomhet, eller b) vil gi opphav til andre slags miljøproblemer, som følge av høy prioritering av klimatiltak og neglisjering av andre miljøhensyn.
Utopisk Realisme skrev i går om de siste klimagasstallene fra SSB/SFT, for 2008. - Det er ikke uventet at utslippene går ned i disse krisetider, sier Knut H. Alfsen, forskningsdirektør i Cicero senter for klimaforskning, til Dagbladet. "Finanskrisen ga klimakutt", melder Dagsavisen/NTB. – Så snart vi får bedre råd igjen, vil vi kjøre mer, produsere mer og forurense mer, sier Bellona-nestleder Marius Holm til NTB.
Riktig nok. Her ligger det en lærepenge som gjenspeiler en av klimastatistikkens langsiktige sannheter: Flere "kriseår", takk. Mindre oljeproduksjon! Mindre veitrafikk! Lavere industriproduksjon!
For dem som måtte lure: Jeg er ikke ironisk.
Alle som kjenner forholdene vet at det over tid er en klar sammenheng mellom stadig økonomisk vekst og økte klimagassutslipp. Vekstlobbyen viser ofte til at utslippene per BNP-produksjon tenderer til å gå ned ettersom et land blir mer velstående. Det er riktig nok. Men en slik relativ målestokk blir fullstendig misvisende om man ikke også tar absolutte størrelser i betraktning. Det er ingen tvil om at globale klimautslipp fremdeles viser en eksponentiell vekstrate. Det hjelper lite hvor "karboneffektive" vi enn er, så lenge totalen er himmelvidt over førindustrielle nivåer.
Og denne såkalte krisen ... en krise som for en stor del preges av å være de rikes krise ... den er da slett ikke den verste vi har vært borti. Om vi bare hadde kunnet betrakte den som en sunn justering ... så kunne vi frivillig ha gått inn i en periode (10 år? 20?) med en villet og planlagt nedgang, år for år, i veitrafikk, i industriproduksjon, og ikke minst i produksjon av olje og gass (på dette området burde nedgangen skje langt raskere - steng kranene! (er det ett samfunnsområde hvor jeg hadde kunnet forsvare økosabotasje (utført i den elskverdigste åpenhet) - eller, bedre, bredt mobiliserte blokader etc. - så ville det sannelig ha vært innen petrobransjen. Som sagt: Steng kranene!)).
I går bloppet Utopisk Realisme om Norges 40-årsjubileum som oljenasjon, på OljeNorge 40 år ("Oljen har gitt meg dårlig samvittighet i verdensklassen ..."). Nå har de to talspersonene for Miljøpartiet De Grønne plukket opp tråden. Hva har oljen gjort for deg? lyder spørsmålet fra oljeindustrien. "Gjort meg medskyldig i å sette fremtiden til samtlige innbyggere av denne planeten på spill", skriver Hanne E. Marcussen. Sondre Båtstrand oppfordrer nå (på min tilskyndelse) i sin blogg "Grønn i Bergen": Skriv din egen oljeblopp!
Oljen har gjort Norge til en global versting i miljøpolitikken, og vi som bor i Norge har fått et stort ansvar for å rydde opp.
'World will not meet 2C warming target, climate change experts agree' er overskriften til en artikkel i The Guardian som oppsummerer en spørreundersøkelse den britiske avisen utførte blant klimaeksperter som deltok på klimakonferansen i København sist måned. Samtlige 1,756 deltakere fra konferansen ble tilsendt spørsmål, og 261 svarte (hvorav 200 naturvitenskapelige klimaforskere) - deriblant meg. Her følger mine svar.
(1) Given the current growth in carbon emissions and range of mitigation options available, do you think that global average temperature rise CAN be limited to 2C?
If we took the right measures today, that would quite likely be possible. The chance of that happening, however, is remote. While there has been an emerging concensus the last couple of years that 'something has to be done', the discourse about what measures are the right ones has not progressed, but rather worsened - not least as a consequence of the green-washing of any conceiveable form of energy production (from nuclear energy to 'clean coal'), which has all been re-branded as 'climate friendly'. As for now it seems like all major energy sources will keep growing. With such a development, it is not remotely realistic to limit global temperature rise to 2C.
(2) Do you think the world IS currently taking the necessary action to limit the rise to 2C?
No. Some energy practices have to be excluded. Fossil fuel has to be phased out. It doesn't matter how much renewable energy we produce, as long as it supplements, rather than replaces, dirty energy. The world does not need 'more energy'.
(3) Given the scale of current action and the likely political response over the next few years do you think average temperature rise WILL be limited to 2C?
Probably not. A more fundamental societal change is likely to take more time to occur - though 'tipping points' exist in human societies as well, I don't see the constructive tendency in thought and attitudes that would be required.
(4) If yes, then what will bring about the required reduction in carbon emissions?
(CCS is not likely to be a solution. First of all, it continues our fossil era, meaning that IF it doesn't work out, we will lose valuable time, and in the meantime we will have increased the problem and grown even more dependent on fossil solutions. Even if it did work out, it could only be applied where there are big sources of emissions, meaning that a CCS strategy will favor big business and centralization of infrastructure, and all the same legitimize smaller sources of emissions, which taken together represent too high emissions already.)
(5) If no, then what do you think is the most realistic average temperature rise we can expect this century?
The real lesson from our climate awareness should be that nature is not something we can perfectly well predict and control. Is there a chance for a 2 degree increase? Yes. Is there a chance for a 5 degree increase? Maybe. With the lack of caution in today's climate policies (where many see climate change as a great business opportunity), we can only leave this question to future historians.
Is there a chance for a 1 degree increase? - Maybe - but that wouldn't necessarily mean that 'all environmental problems were solved' - it is conceiveable indeed that we can solve 'the climate problem', one way or another, and yet, a hundred years from now, have more substantial environmental problems than today. With current policies (and current thinking), we are likely to see increased environmental pressure, overall, regardless of what happens with the climate.
xxx
VG har en artikkel om The Guardian sitt oppslag. Der uteblir noen nyanser.
For å forhindre ekstreme klimaendringer må temperaturen ikke stige mer enn 2 grader. Nå mener klimaeksperter at det målet er helt umulig.
Det målet er ifølge mange av oss som svarte "helt umulig" gitt dagens politikk. Poenget var altså ikke at det ikke kan lykkes, dersom vi hadde satt inn de riktige tiltakene. Analysen er snarere at dét for tiden er lite tenkelig.
Et ytterligere poeng er at det er lite grunnlag for å si at 2 graders-målet er definisjonen på hva som vil føre til "ekstreme klimaendringer". På klimakonferansen i København ble nettopp usikkerheten understreket. Det finnes en rekke vippepunkter, som kan få verdenstemperaturen til å akselerere i den ene eller andre retningen - men for ingen av disse kan vi nøyaktig, på forhånd, forutsi hvilken (lokal!) temperatur som vil utløse dem. Det er altså ikke sånn at 1,9 graders temperaturøkning er "trygt", mens 2,1 grader er "utrygt". Det er ikke engang tilfelle at 1,5 grader nødvendigvis er trygt, mens 2,5 grader er utrygt. Om vi ender opp med "ekstreme klimaendringer" - hvordan nå dét skulle defineres - så vil vi sannsynligvis først oppdage det idet de er i ferd med å inntreffe, idet et vippepunkt alt er passert.
En hovedkonklusjon fra klimakonferansen i København var at 2-gradersmålet er en politisk konstruert målsetning.
