onsdag 30. januar 2013
Min artikkel om klima, økonomi og fossil energi i E-International Relations
lørdag 21. mai 2011
Klima: Utrolig naivt fra Randers og Håndlykken
Håndlykken stemmer i med å si at løsningen på klimaproblemet i grunn er veldig enkelt, han hevder nemlig at all verdens produkter lar seg produsere fullstendig uten (klima)utslipp. Løsningen består simpelthen i å gå over fra fossile til fornybare energikilder. Så kan forbruksmønstre ellers fortsette å utvikle seg som før.
På direkte spørsmål fra NRKs journalist svarer både Randers og Håndlykken at økonomisk vekst ikke er noe problem, bare vi altså går over til den riktige klimavennlige teknologien.
Det begge to har neglisjert, i sitt mangeårige og til dels prisverdige arbeid, er at klimaspørsmål ikke kan ses i isolasjon fra andre miljøspørsmål. Joda, det lar seg kanskje teknisk sett gjøre å gå mot et globalt høyforbrukssamfunn basert på avansert teknologi, uten særlige klimautslipp. Men et slikt samfunn hadde uansett blitt enormt ressurskrevende, særlig i form av bruk og binding av areal. Noe miljøvennlig samfunn ville det dermed ikke vært (det ville f.eks. bli svært dårlige kår for villmark og ville dyr). Håndlykkens og ZEROs syn på biodrivstoff er illustrerende i denne sammenheng. Idag blir en tredjedel av klodens landareal brukt til produksjon av mat (særlig kjøtt) til mennesker. Det er på ingen måte tilfelle at en "klimakur" alene vil gi oss fritt fram til å legge beslag på allverdens areal og ressurser. Et ytterst problematisk press på naturressursene blir det uansett. Randers og Håndlykkens fremtidsvisjon innebærer en nærmest total båndlegging av de fleste av klodens ressurser - for å realisere et høyteknologisk menneskesamfunn.
Begge to neglisjerer ovenipåkjøpet at økonomisk vekst må vurderes utifra et temporalt (tid-lig) perspektiv. Det er meningsløst simpelthen å si "ja" eller "nei" til om økonomisk vekst er forenlig med en klimavennlig politikk (i hvilke deler av verden? For hvor lang tid?). Se i denne sammenheng min tidsskriftartikkel "The future of growth".
Randers er med andre ord økonom, men forstår seg ikke på økonomi. Håndlykken er tilsvarende miljøverner, men forstår seg ikke på natur.
tirsdag 1. februar 2011
Statoil i The Economist: Conflict of interest
Utopian Realism wrote:Dear Sir,
in "About sponsorship" The Economist states that your sponsors "must declare any relationship or conflict of interest they have with the subject under discussion." Statoil, the Norwegian petroleum giant, is increasingly depending on sale of natural gas, since Norwegian oil reserves are shrinking fast, while sale of natural gas is just as steadily on the rise, due to larger unexploited resources. Where is Statoil's declaration of conflict of interest to be found? I would very much like to see it, in print.
***
"This house believes that natural gas will do more than renewables to limit the world's carbon emissions."***
Se også Statoils PR-side Good ideas / Take part in the conversation (en oversikt over Statoils målrettede satsning på å kjøpe seg innflytelse over meningsdannelsen generelt og i kommersielle rom)
***
Også i siste nyhetsbrev fra The Economist annonserer Statoil: "Less CO2-emissions. Powered by Norwegian gas." Annonsen er å se ikke mindre enn TRE ganger - samtidig, altså, som The Economist kjører nettdebatt nettopp om holdbarheten i den påstanden. Petrokrati på norsk?
torsdag 20. januar 2011
Dagens graf: Energi/BNP
Sakset fra The Economists Power slide.
Nettips I: Ny klimaartikkel fra James Hansen
Utdrag fra abstract:
We conclude that Earth in the warmest interglacial periods was less than 1°C warmer than in the Holocene and that goals of limiting human-made warming to 2°C and CO2 to 450 ppm are prescriptions for disaster.
If warming reaches a level that forces deglaciation, the rate of sea level rise will depend on the doubling time for ice sheet mass loss. Gravity satellite data, although too brief to be conclusive, are consistent with a doubling time of 10 years or less, implying the possibility of multi-meter sea level rise this century. The emerging shift to accelerating ice sheet mass loss supports our conclusion that Earth's temperature has returned to at least the Holocene maximum. Rapid reduction of fossil fuel emissions is required for humanity to succeed in preserving a planet resembling the one on which civilization developed.
onsdag 24. november 2010
Finanskrisen og globale klimautslipp
USA: - 6,9%
Japan: - 11,8%
Storbritannia -8,6%
Men i store framvoksende økonomier gikk de like kraftig opp:
India: +6,2%
Totalt sett på planeten Jorda ble utfallet at de globale CO2-utslippene falt med 1,3% fra rekordutslippsåret 2008 til 2009 - i det første året siden andre verdenskrig hvor man (muligens) opplevde redusert globalt BNP år-til-år.
Og i år ventes de globale utslippene å peke oppover igjen. Moral: Det er en tydelig sammenheng mellom økonomisk vekst og vekst i CO2-utslipp - men skal vi løse klimakrisen på den måten må vi se kraftig redusert BNP. Og for de som synes at dét høres naivt eller bakstreversk ut, så skal en huske at et mangedoblet BNP 50-100 år inn i fremtiden - som er mainstream-scenariet - vil gjøre oppgaven vanskeligere jo høyere vekst vi har. Mer om det i The future of growth.
Kilde ellers i denne posten: AFP/SGGP English Edition.
torsdag 11. februar 2010
Er miljøvernere troverdige kilder?
torsdag 19. november 2009
Kondom-klima
Ifølge FNs prognoser vil verdens samlede folketall sannsynligvis stabilisere seg en gang i siste halvdel av dette århundret. Afrikas folketall kan som BT skriver dobles (noe som i historisk perspektiv vil bringe kontinentet tilbake til en mer vanlig andel av verdens befolkning enn det som har vært tilfellet i kjølvannet av Europas oppblomstring og kolonisering). Men det vil ikke i seg selv gjøre avgjørende forskjell, på kort sikt, at "de fattige landene tar ansvar" i denne sammenhengen. Kinas og Indias klimautslipp har doblet seg siden 1990, noe som i svært liten grad skyldes befolkningsvekst. Snarere skyldes det massiv industrialisering. Det er globaliseringen av vekstmodellen (for en stor del etter vestlig modell) som er hovedproblemet i klimasammenheng.
Befolkningsspørsmålet er viktig, men først og fremst på virkelig lang sikt. Idet verdens befolkning stabiliseres vil vi, om ikke før, få en debatt om hvilken utvikling som er ønskelig: 1) Tilbake til vekst i verdensbefolkningen, (hvor lenge?), 2) Stabil verdensbefolkning på lang sikt eller 3) Lavere verdensbefolkning (etter en topp på kanskje 9-10 milliarder). Selv mener jeg at en lavere befolkning globalt og på samtlige kontinenter hadde vært det beste. Men en slik utvikling må være en langsiktig politikk. Det kan ta 500 år å komme ned, på humant vis, på et ønskelig befolkningsnivå.
Et av dogmene som må forkastes, er troen på at en ung og voksende befolkning er nødvendig av hensyn til økonomien. Men kortsiktige panikktiltak kan gjøre mer skade enn nytte. Selv om tiltak iverksatt de neste tiårene hadde resultert i en befolkningstopp på 1 milliarder mennesker mindre rundt 2050-2100, ville besparelsen i klimautslipp beøpt seg til mindre enn 10%. Til sammenligning gjør en årlig veksttakt i økonomien på 1,5 eller 2,5 % globalt en enorm forskjell. Lavvekstpolitikk - eller aller helst en slutt på vekstpolitikken - er altså et uten sammenligning langt viktigere tiltak.
Morten Tønnessen
Filosof og semiotiker (med demografi som del av utdanningen)
Relevante oppslag i dag:
- Gratis kondomer kan gi klimagevinst (Vårt Land)
Solheim: - Føler meg alene når jeg snakker om klima (VG)
tirsdag 8. september 2009
Norge som kolonimakt
Norges kolonivirksomhet har en fortid, en samtid og – med mindre vi skjerper oss – en fremtid.
Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.
Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.
Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.
Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".
"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.
"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.
Morten Tønnessen
Blogger og filosof
UtopiskRealisme.blogspot.com
Noen relaterte saker fra de siste dagene:
Venter på dommen nå (VG)
Moland og French står foran dommeren (Dagbladet)
Tør ikke dra på diktatorfest (Dagbladet)
Drivende spenning - Eirik Wekre: "Operasjon Isbjørn" (VG)
Klimaendringer i Sapni (Norske Samers Riksforbund)
Slår tilbake mot oljedirektør (Vårt Land) - Biskop Tor Berger Jørgensen avviser at kirkens engasjement mot oljeboring er religiøs fundamentalisme.
Flertall i nord vil vente med boring (Altaposten)
lørdag 29. august 2009
La oljen renne ut i sanden
Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet.Bare AP og Frp godtar StatoilHydros canadiske oljesandprosjekt, melder Dagbladet.
At det overveiende statlige gigant-selskapet ikke stanses i denne saken er en miljøpolitisk skandale av dimensjoner selv i oljelandet Norge. I Norge går produksjonen av fossil energi sakte men sikkert nedover (samtidig som gass mer og mer erstatter olje i produksjonen), siden utvinningstempoet gikk i taket med Jens Stoltenberg i forskjellige sentrale posisjoner. StatoilHydro har "derfor" (siden ethvert norsk selskap må sikte mot stjernene) for lengst kastet blikket mot utlandet.
Og ikke bare mot utlandet, men også mot andre, skitnere kilder til fossil energi. Når oljesanden er så viktig, så skyldes det ikke så mye at den er skitnere enn vanlig olje, som at det finnes så store mengder av den. Det er ikke noe mål å utvikle bedre teknologi for å få utnyttet oljesanden. Oljesanden bør overhodet ikke anses, og anvendes, som en økonomisk ressurs. Ender vi på globalt plan opp med å utnytte all olje, all gass, og i tillegg all oljesand, så må IPCCs prognoser justeres grundig oppover.
Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet. I denne sammenhengen er det uholdbart å skille skarpt mellom StatoilHydro og Norge. StatoilHydro er like sentrale i Norges økonomiske ekspansjon som Det britiske ostindiske kompani var for den britiske kolonimakt.
StatoilHydro er et Norge jeg ikke vil være bekjent av.
