Viser innlegg med etiketten klimascenarier. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten klimascenarier. Vis alle innlegg

onsdag 30. januar 2013

Min artikkel om klima, økonomi og fossil energi i E-International Relations

Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:


On January 27th my article "Cutting the Gordian knot: Two Addictions at the Root of Our Climate Change Problem" was published on E-International Relations, which is according to itself "the world's leading website for students of international politics". This is the closest thing to a position statement I have published on the important topic of climate change.

I was invited to contribute with an article by E-IR's Commissioning Editor Jacob Kennedy a couple of weeks back.

Full text:



Cutting the Gordian knot: The two addictions that are the roots of our climate change problem

Interest internationally in environmental issues including climate change has tended to evolve in waves and slumps. These developments are reflected in membership totals for environmental NGOs, the extent and intensity of media coverage, and, noticeably, political will to commit to ambitious plans and significant societal change. The last wave crest arguably coincided with the Copenhagen climate summit in 2009, the so-called COP15 or 15th Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). A majority of concerned scientists, activists and politicians all employed a real hope that the international community would finally get around to commit to make the necessary changes in policy. As we all know, no such turning point was accomplished. The sentiment at the time of the Doha summit (COP18) in December 2012 was very different (for a recent e-International Relations article on the Doha summit, see The “Doha Miracle”? Where are the Women in Climate Change Negotiations? by Katharina Höne). The Kyoto protocol, which first commitment period (2008-2012) was about to run out, was nominally renewed for a second commitment period (2013-2020), but it included no new national commitments beyond what EU countries and the other implied countries had already committed to, and the Kyoto I countries Japan, Russia, Canada and New Zealand chose not to take part. It is symptomatic that a major news TV channel such as the CNN did not even report the agreement that had been reached. The new protocol covers only 14% of global carbon dioxide emissions, and is of marginal importance compared to Kyoto I, which was itself criticized by environmentalists and scientists for not being ambitious enough.

The UNFCCC was adopted at the Earth Summit in Rio de Janeiro, Brazil, in 1992 (for a recent e-International Relations article on the UNFCCC process and its prospects, see 2015 the New Copenhagen? The UNFCCC Process Risks Falling into Faulty Patterns by J. Jackson Ewing). 2012 was thus the year of Rio+20, a follow-up to the first Earth Summit and officially a United Nations Conference on Sustainable Development, yet again hosted by Brazil. However, no major breakthroughs were made there either. Environmentalists at large appear to hope that the lackluster performance of recent international conferences on environmental issues is indicative of a slump in the interest in these issues internationally, and that the public’s interest in such matters will soon grow again.

Given the described stalemate, one would perhaps think that the state of the Earth has improved in the last few years, and thus that the current prospects of future generations of humans and non-humans have improved. That could indeed have been a valid reason for not taking action – if, that is, a business as usual scenario actually had good results to show to. At least as far as climate change is concerned, however, that is not at all the case. Emissions of greenhouse gases in general and carbon dioxide emissions in particular keep on increasing year after year [1], as does the atmospheric level of carbon dioxide [2]. In consequence average global temperature still shows a clear long-term warming trend [3]. This is all well-documented, and there is considerable consensus in the scientific community about the basics of these correlations. Nevertheless there is heated debate about them, largely due to Big Oil lobbying, advertising campaigns etc., and a worryingly widespread and not unrelated anti-scientific sentiment. The facts, however, support two interrelated observations that are fundamental in deep ecology: That our present interference with the non-human world is excessive and the situation rapidly worsening, and that policies affecting basic economic, technological and ideological structures must therefore be changed [4].

The economic problem
In order to understand the driving forces behind anthropogenic (in other words human-made) climate change, we have to start by grasping the driving forces – or at least the fundamental development – in the economy. The connection between economic growth and environmental problems has been discussed ever since the publication of The Limits to Growth in 1972 [5]. The most reliable historical data on Gross Domestic Product (GDP) figures were gathered and processed by Angus Maddison (1926-2010) [6], whose work is presented by the Groningen Growth and Development Centre. Revised estimates based on his groundbreaking work have recently been published by Bolt and van Zanden [7]. Measured in Purchasing Power Parity (PPP), a technique which displays the real GDP understood as the value of an economy’s production at fixed prices, their data shows that average GDP per capita globally has declined only in four years since 1950. In other words, humanity as a whole has on average experienced economic growth all years since 1950 except these four years – namely in 1975, 1982, 1991 and 2009. By this measure average global wealth per capita has doubled since 1970 and tripled since 1955. Meanwhile world population has increased from 2,8 billion in 1955 via 3,7 billion in 1970 to some 7 billion today [8], which in sum means that the size of the world economy as a whole has grown seven- or eightfold since 1955 and almost fourfold since 1970.

In the essay ‘Economic possibilities for our grandchildren’, written during the depression, John Maynard Keynes envisioned that “the economic problem”, the struggle for subsistence – which had always up till then been the primary, most pressing problem of the human race – “may be solved, or be at least within sight of solution, within a hundred years” [9]. 83 years have now passed. “If the economic problem is solved,” reasoned Keynes, “mankind will be deprived of its traditional purpose” – “for the first time since his creation man will be faced with his real, his permanent problem – how to use his freedom from pressing economic cares, how to occupy the leisure, which science and compound interest will have won for him, to live wisely and agreeably and well.” It is arguably the case that more than half of all the economic activity that has ever taken place – since the birth of humankind – has taken place since the publication of Keynes’ essay [10]. We have reached our “destination of economic bliss”. And yet, there is no end in sight. The aim of pursuing (endless) economic growth has been universally acclaimed across the globe, as a primary attachment of our time.

As we have seen, there is a correlation between post-war economic growth and the steady increase in emissions of greenhouse gases we witness, and there is further a correlation between the increase in emissions of carbon dioxide, for one thing, and the somewhat similarly increasing atmospheric level of carbon dioxide. These correlations are not static or simple, but they exist – and this is a scientific fact. Why, then, have we seen so little progress in our collective handling of climate change? Keynes’ wise words point to a partial answer: Overall, in 2012, there is no lack of wealth anymore; the socioeconomic problems that occur are a result of poor distribution of wealth internationally. But since we have in this sense solved the economic problem, we have been deprived of our traditional purpose – the struggle for subsistence. While this should be good news to any thinking politico, it is arguably the case that we as humanity, in other words as one international community, have so far not dared to face our permanent problem – in Keynes’ words, how to use our new-won freedom to live wisely and agreeably and well. Had that been the case, why would even the richest countries on Earth keep pursuing seemingly endless economic growth, despite the well-documented detrimental effects on the environment [11] and so-called happiness studies indicating that people in rich countries are not getting much happier once a certain level of wealth has been attained? The fact is that our societies and our political systems are addicted to economic growth. And this may in turn be viewed as the deepest of all the roots of the climate change problem that we are currently facing.

Our two addictions
The pursuing of economic growth in an already more-than-wealthy country – say, Norway – is both wasteful and unjust. It is wasteful because the additional use and movement of material resources does generally not result in a happier population, and it is unjust in so far as one nation’s exploitation of resources limits another nation’s exploitation of resources. For instance, when Norway’s government aims to extract practically as much of its petroleum resources as is technically feasible, this implies that other, poorer nations will not be able to do the same if an international agreement is at some point made that prohibits such maximized petroleum extraction. Given that even the International Energy Agency (IEA) now says that 2/3 of all fossil fuels will have to stay in the ground if we are to avoid a 2⁰+ increase in global average temperature [12], this is not an altogether unlikely future policy.

Besides being addicted to economic growth, present societies are also generally addicted to fossil fuels. Two addictions thus combined constitute a Gordian knot in the root system of the climate change problematic. Can we cut the Gordian knot, and decouple these two addictions? That would amount to becoming able to think clearly about climate change. In essence the challenge we are facing given anthropogenic global warming is simple: We have to phase out our use of fossil fuels, at least to a very substantial degree. But the discourse about solutions has been muddled by the power of fossil fuels lobbyists and our addiction to fossil fuels. As an example, the concept of Carbon Capture and Storage (CCS) has become a focal point in the debate (as well as in research), giving false hope that the climate change problem can be overcome without phasing out our use of fossil fuels. Naturally, the commercial interests that some companies and some countries have in saving the fossil fuels industry, or prolonging it for as long as possible, explain why we are discussing CCS at all. And while we are waiting for mature CCS technology or the perfect techno-fix which saves our fossil fuels-based civilization, business as usual is the default policy – and the climate change problem grows. The CCS discourse is a distraction, and one that may cost us dearly.

Cutting or untying the Gordian knot would not solve all our problems with regard to environmental issues. But if we succeed in decoupling our addiction to economic growth and our addiction to fossil fuels, we would at least be able to envision the low-carbon economy that has now almost become official orthodoxy on realistic terms. No matter how we approach climate change, it is crucial that other central environmental concerns, including nature conservation, are not sacrificed in the process of phasing out fossil fuels. After cutting the Gordian knot that is our current dual addiction, however, we would be faced with another challenge: Namely, how we are to reinvent our economic system. The current growth model served us well for a long time, but it does not do so anymore. At the very least this is the case for all already more-than wealthy countries. And besides, the quicker we make a transition to a truly sustainable economic system – one that does not depend on endless growth – the easier it will be to phase out our use of fossil fuels in time to avoid catastrophic climate change.

References
[1] Emission Database for Global Atmospheric Research (EDGAR). Retrieved January 22, 2013, from http://edgar.jrc.ec.europa.eu/overview.php?v=CO2ts_pc1990-2011
[2] National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) – Mauna Loa Observatory (Hawaii) dataset. Retrieved January 22, 2013, from http://co2now.org/
[3] Hansen, J., M. Sato and r. Ruedy (2013). Global Temperature Update Through 2012. Retrieved January 22, 2013, from http://www.columbia.edu/~jeh1/mailings/2013/20130115_Temperature2012.pdf
[4] Næss, Arne (1993). The deep ecological movement: Some philosophical aspects. In: Zimmerman, Michael (ed.), Environmental Philosophy: From Animal Rights to Radical Ecology. Englewood Cliffs: Prentice Hall, 193–212 (p. 197).

[5] Donella H. Meadows, Gary. Meadows, Jørgen Randers and William W. Behrens III (1972).

The Limits to Growth. New York: Universe Books.
[6] Maddison, Angus (2003). The World Economy. Historical Statistics. Paris: OECD.
[7] Bolt, Jutta and Jan Luiten van Zanden (2013). The First Update of the Maddison Project; Re-estimating Growth Before 1820. Maddison-Project Working Paper WP-4. Retrieved January 22, 2013, from http://www.ggdc.net/maddison/publications/pdf/wp4.pdf  
[8] International Data Base, according to United States Census Bureau. Retrieved January 22, 2013, from http://www.census.gov/population/international/data/idb/worldpoptotal.php
[9] Keynes, John Maynard (1931 [1930]). Economic possibilities for our grandchildren. Pp. 358-373 in John Maynard Keynes, Essays in Persuasion (1931). New York: W.W. Norton & Co.
[10] Tønnessen, Morten 2008. The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth. TRAMES 12.2: 115-126.
[11] Special report: How our economy is killing the Earth. New Scientist issue 2678, 16 October 2008.
[12] World Energy Outlook 2012. IEA 2012.

Author bio
Morten Tønnessen (born 1976) is an Associate professor in philosophy at the University of Stavanger, Norway. He is the chair of Minding Animals Norway, the secretary of the Nordic Association for Semiotic Studies and a board member of the International Society for Code Biology. Tønnessen has an academic blog, Utopian Realism. His PhD thesis (2011) introduces Uexküllian phenomenology; other publications include “The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” (2008 – TRAMES 12 (62/57), 2: 115–126) and “The Global Species” (2010 – New Formations 69: 98-110).

lørdag 21. mai 2011

Klima: Utrolig naivt fra Randers og Håndlykken

Jeg sitter og hører på radio. På NRKs Ekko (som sender fra Idéfestivalen, i anledning UiOs 200-årsjubileum) blir Jørgen Randers (BI) og Einar Håndlykken (ZERO) intervjuet om løsningen på klimaproblemet. Randers viser til Lavutslippsutvalgets forslag, som han var hovedmannen bak, og sier (som før) at han har vist at en løsning på problemet verken er teknisk vanskelig eller ville koste noe særlig. Klimaproblemet lar seg løse parallelt med løsning av fattigdomsproblemet - dvs. samtidig med at alle på kloden blir rike og teknisk avanserte.

Håndlykken stemmer i med å si at løsningen på klimaproblemet i grunn er veldig enkelt, han hevder nemlig at all verdens produkter lar seg produsere fullstendig uten (klima)utslipp. Løsningen består simpelthen i å gå over fra fossile til fornybare energikilder. Så kan forbruksmønstre ellers fortsette å utvikle seg som før.

På direkte spørsmål fra NRKs journalist svarer både Randers og Håndlykken at økonomisk vekst ikke er noe problem, bare vi altså går over til den riktige klimavennlige teknologien.

Det begge to har neglisjert, i sitt mangeårige og til dels prisverdige arbeid, er at klimaspørsmål ikke kan ses i isolasjon fra andre miljøspørsmål. Joda, det lar seg kanskje teknisk sett gjøre å gå mot et globalt høyforbrukssamfunn basert på avansert teknologi, uten særlige klimautslipp. Men et slikt samfunn hadde uansett blitt enormt ressurskrevende, særlig i form av bruk og binding av areal. Noe miljøvennlig samfunn ville det dermed ikke vært (det ville f.eks. bli svært dårlige kår for villmark og ville dyr). Håndlykkens og ZEROs syn på biodrivstoff er illustrerende i denne sammenheng. Idag blir en tredjedel av klodens landareal brukt til produksjon av mat (særlig kjøtt) til mennesker. Det er på ingen måte tilfelle at en "klimakur" alene vil gi oss fritt fram til å legge beslag på allverdens areal og ressurser. Et ytterst problematisk press på naturressursene blir det uansett. Randers og Håndlykkens fremtidsvisjon innebærer en nærmest total båndlegging av de fleste av klodens ressurser - for å realisere et høyteknologisk menneskesamfunn.

Begge to neglisjerer ovenipåkjøpet at økonomisk vekst må vurderes utifra et temporalt (tid-lig) perspektiv. Det er meningsløst simpelthen å si "ja" eller "nei" til om økonomisk vekst er forenlig med en klimavennlig politikk (i hvilke deler av verden? For hvor lang tid?). Se i denne sammenheng min tidsskriftartikkel "The future of growth".

Randers er med andre ord økonom, men forstår seg ikke på økonomi. Håndlykken er tilsvarende miljøverner, men forstår seg ikke på natur.

tirsdag 1. februar 2011

Statoil i The Economist: Conflict of interest

Jeg har lagt inn et innlegg i The Economists nettdebatt om hvorvidt naturgass vil bidra mer enn fornybar energi i klimaløsningen:
Utopian Realism wrote:

Dear Sir,
in "About sponsorship" The Economist states that your sponsors "must declare any relationship or conflict of interest they have with the subject under discussion." Statoil, the Norwegian petroleum giant, is increasingly depending on sale of natural gas, since Norwegian oil reserves are shrinking fast, while sale of natural gas is just as steadily on the rise, due to larger unexploited resources. Where is Statoil's declaration of conflict of interest to be found? I would very much like to see it, in print.

Se også: Statoil sponser naturgass-debatt i The Economist

***

Stemmegivning per nå, 13 timer før debatten avsluttes: 40% ja, 60 % nei, til følgende standpunkt:
"This house believes that natural gas will do more than renewables to limit the world's carbon emissions."
***

Se også Statoils PR-side Good ideas / Take part in the conversation (en oversikt over Statoils målrettede satsning på å kjøpe seg innflytelse over meningsdannelsen generelt og i kommersielle rom)

***

Også i siste nyhetsbrev fra The Economist annonserer Statoil: "Less CO2-emissions. Powered by Norwegian gas." Annonsen er å se ikke mindre enn TRE ganger - samtidig, altså, som The Economist kjører nettdebatt nettopp om holdbarheten i den påstanden. Petrokrati på norsk?

torsdag 20. januar 2011

Dagens graf: Energi/BNP

Sakset fra The Economists Power slide.

Nettips I: Ny klimaartikkel fra James Hansen

James Hansen har lagt ut en artikkel (fortsatt åpen for revisjon) med tittelen "Paleoclimate implications for human-made climate change", skrevet av ham selv samt Makiko Sato (25 s., PDF).

Utdrag fra abstract:

We conclude that Earth in the warmest interglacial periods was less than 1°C warmer than in the Holocene and that goals of limiting human-made warming to 2°C and CO2 to 450 ppm are prescriptions for disaster.
If warming reaches a level that forces deglaciation, the rate of sea level rise will depend on the doubling time for ice sheet mass loss. Gravity satellite data, although too brief to be conclusive, are consistent with a doubling time of 10 years or less, implying the possibility of multi-meter sea level rise this century. The emerging shift to accelerating ice sheet mass loss supports our conclusion that Earth's temperature has returned to at least the Holocene maximum. Rapid reduction of fossil fuel emissions is required for humanity to succeed in preserving a planet resembling the one on which civilization developed.

onsdag 24. november 2010

Finanskrisen og globale klimautslipp

Premature tall tydet på et tydelig fall i globale klimagassutslipp i 2009, pga. den internasjonale finanskrisen. De endelige, oppdaterte tallene viser imidlertid at nedgangen i CO2-utslipp ble langt mindre enn ventet - rundt halvparten av de første anslagene.

CO2-utslippene gikk tydelig ned i store avanserte i-land:
USA: - 6,9%
Japan: - 11,8%
Storbritannia -8,6%

Men i store framvoksende økonomier gikk de like kraftig opp:
Kina: +8%
India: +6,2%

Utviklingen ledet til at Kina (24% av globale utslipp) sprang ytterligere fra USA (17%) som klodens største CO2-utslipper.

Totalt sett på planeten Jorda ble utfallet at de globale CO2-utslippene falt med 1,3% fra rekordutslippsåret 2008 til 2009 - i det første året siden andre verdenskrig hvor man (muligens) opplevde redusert globalt BNP år-til-år.

Og i år ventes de globale utslippene å peke oppover igjen. Moral: Det er en tydelig sammenheng mellom økonomisk vekst og vekst i CO2-utslipp - men skal vi løse klimakrisen på den måten må vi se kraftig redusert BNP. Og for de som synes at dét høres naivt eller bakstreversk ut, så skal en huske at et mangedoblet BNP 50-100 år inn i fremtiden - som er mainstream-scenariet - vil gjøre oppgaven vanskeligere jo høyere vekst vi har. Mer om det i The future of growth.

Kilde ellers i denne posten: AFP/SGGP English Edition.

torsdag 11. februar 2010

Er miljøvernere troverdige kilder?

Nettstedet Forskning.no hadde for noen dager siden en artikkel med tittelen Miljøinteresser i klimarapport? Der påpekes det bl.a. at WWF var brukt som kilde da IPCC i sin siste hovedrapport varslet om at Himalaias isbreer kan forsvinne innen 25 år (det riktige er et omlag ti ganger så langt tidsperspektiv). Biologen Morten Jødal er på prinsipielt grunnlag kritisk til at klimapanelet iblant (om enn i liten grad) har støttet seg til såkalt "grålitteratur", dvs. tilstandsrapporter som ikke fullt ut følger de strenge kriteriene for fagfelle-vurdert forskning ('peer review').
/
Det er ingen tvil om at IPCC her har gått over streken, og noe overivrig fraveket de vitenskapelige standardene de ellers holder seg til. Det er beklagelig - ikke minst for renomeet deres (heri inkludert troverdigheten). I det store og det hele er det likevel grunn til å stole på dem (men bruk av kritisk sans skader aldri!).
/
Også vår egen Jonas Gahr Støre stilles nå i noe dårligere lys, siden rapporten han og Al Gore la fram i København i desember (hvor Al Gore klisjéaktig ga oss ti år til på å handle) viste til Himalaia-blunderen. For enkelte har klimadebatten dessverre blitt en konkurranse i å gå lengst mulig i påstander om skadevirkningene av (og tempoet til) klimaendringene. Det er svært skadelig for debatten, som allerede er schizofrent splittet i en nærmest religiøst preget distinksjon mellom "troende" og "fornektere". IPCCs blundere som nylig har blitt avdekket bidrar her ikke positivt - fremfor noen er det de som burde ha holdt kompromissløst på de vitenskapelige standardene.

torsdag 19. november 2009

Kondom-klima

Befolkningsspørsmål er viktige - men BT bommer når de nå mener at lavere barnetall kan spille en stor rolle for klimakrisen. Klimakrisen foregår (i hvert fall i denne omgang) i dette århundret. Befolkningsspørsmålet er et av hovedsspørsmålene for menneskehetens utvikling det neste milenniumet.

Ifølge FNs prognoser vil verdens samlede folketall sannsynligvis stabilisere seg en gang i siste halvdel av dette århundret. Afrikas folketall kan som BT skriver dobles (noe som i historisk perspektiv vil bringe kontinentet tilbake til en mer vanlig andel av verdens befolkning enn det som har vært tilfellet i kjølvannet av Europas oppblomstring og kolonisering). Men det vil ikke i seg selv gjøre avgjørende forskjell, på kort sikt, at "de fattige landene tar ansvar" i denne sammenhengen. Kinas og Indias klimautslipp har doblet seg siden 1990, noe som i svært liten grad skyldes befolkningsvekst. Snarere skyldes det massiv industrialisering. Det er globaliseringen av vekstmodellen (for en stor del etter vestlig modell) som er hovedproblemet i klimasammenheng.

Befolkningsspørsmålet er viktig, men først og fremst på virkelig lang sikt. Idet verdens befolkning stabiliseres vil vi, om ikke før, få en debatt om hvilken utvikling som er ønskelig: 1) Tilbake til vekst i verdensbefolkningen, (hvor lenge?), 2) Stabil verdensbefolkning på lang sikt eller 3) Lavere verdensbefolkning (etter en topp på kanskje 9-10 milliarder). Selv mener jeg at en lavere befolkning globalt og på samtlige kontinenter hadde vært det beste. Men en slik utvikling må være en langsiktig politikk. Det kan ta 500 år å komme ned, på humant vis, på et ønskelig befolkningsnivå.

Et av dogmene som må forkastes, er troen på at en ung og voksende befolkning er nødvendig av hensyn til økonomien. Men kortsiktige panikktiltak kan gjøre mer skade enn nytte. Selv om tiltak iverksatt de neste tiårene hadde resultert i en befolkningstopp på 1 milliarder mennesker mindre rundt 2050-2100, ville besparelsen i klimautslipp beøpt seg til mindre enn 10%. Til sammenligning gjør en årlig veksttakt i økonomien på 1,5 eller 2,5 % globalt en enorm forskjell. Lavvekstpolitikk - eller aller helst en slutt på vekstpolitikken - er altså et uten sammenligning langt viktigere tiltak.

Morten Tønnessen
Filosof og semiotiker (med demografi som del av utdanningen)

Relevante oppslag i dag:
- Gratis kondomer kan gi klimagevinst (Vårt Land)
Solheim: - Føler meg alene når jeg snakker om klima (VG)

tirsdag 8. september 2009

Norge som kolonimakt

Norges kolonivirksomhet har en fortid, en samtid og – med mindre vi skjerper oss – en fremtid.


[Kronikk i Fædrelandsvennen i dag - jf. de tidligere postene Norge som kolonimakt: Hvor er avisene? og Kolonimakten Norge]


Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmarksrefleksen. Som NUPI har påpekt har Norge et selvbilde som kolonisert land, ikke som kolonimakt. Dette til tross for at vi som del av Danmark-Norge var delaktige i slavehandelen fra rundt 1676 til 1802. Av seksti europeiske slavefort i Ghana tilhørte seks Danmark-Norge. Men de kanskje 100,000 afrikanerne som ble fraktet til Amerika, de var vel Danmarks ansvar? Sånn er det i hvert fall bekvemt å tenke. Men som dansk satellittstat ble også Norge og nordmenn involvert i slavehandelen. Et eksempel som Morgenbladet nylig har skrevet om er Engebret Hesselberg, som ble født på Ringerike i 1728 som sønn av den lokale lensmannen. Som byfogd i hovedstaden Christiansted på den karibiske øya St. Croix – i dag en av Jomfruøyene, Virgin Islands – slo han rundt 1759 ned det mest kjente slaveopprøret i ”dansk” kolonihistorie. Tretten av opprørerne ble dømt til døden, de øvrige solgt eller overlatt til sine eiere. Av de dødsdømte ble fire brent levende, to radbrukket, én knepet med glødende tenger.


Ved siden av Jomfruøyene rådde Danmark-Norge over Island, Grønland og Færøyene, samt noen få enklaver i Vest-Afrika og India (handelsstasjonen Trankebar inkludert). Sukker var den virkelig verdifulle handelsvaren den gang, og spilte en stor rolle for våre karibiske besittelser. I dag er det andre handelsvarer som er i fokus – ikke minst olje, og sjømat. Den norske retorikken om våre overlegne evner til å forvalte er det ikke alle som tar så seriøst internasjonalt, etter av vi har drevet hvalarter til randen av utryddelse fra nord til sør. Det britiske imperiet hadde en lignende retorikk for et knapt århundre siden, da de hyppig viste til sin moralske og administrative overlegenhet.


Hele det siste århundret har Norge hatt et sterkt nærvær i til dels lovløse farvann. En tid tilbake kjørte Newsweek en sak kalt "The Empire Burden" (Imperiets byrde). Der figurerte Norge som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skrev Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg per i dag mest om vårt internasjonale renommé – vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.


Følgende norske besittelser er tatt med i Newsweeks artikkel: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (en sjettedel av Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som ble omtalt av Newsweek, er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de likevel. Det er vel bare fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette – i egne øyne, om ikke verdens – som noe annet enn en "kolonimakt".


"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel (inspirert av Danmark, som nå sier Grønland kan få full uavhengighet så snart de ber om det): Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende i det nye kappløpet mot Nordpolen. La oss i første omgang gi offisielt avkall på Svalbard. Gitt Svalbards betydning i Norges nordområdepolitikk ville det sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig. Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området, og at Antarktika ikke er et sted for nasjonale egeninteresser. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere.


"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek – "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig." Det er sant nok. Samtidig ser vi i norsk sammenheng at oljeministeren (fra SP) gjør oljeleting ved Jan Mayen til valgkampsak. Oljeforskeren Helge Ryggvik minner oss i sin ferske bok ”Til siste dråpe” om oljens geopolitiske betydning. Han frykter at kampen om oljen hardner til nå som det blir mindre og mindre av lett utvinnbare felt, og at erobring og kamp om jurisdiksjon nå vil bli mer og mer aktuelt. Adm. dir. i Det Norske Oljeselskap (DNO) foreslo sist sommer at området rundt Svalbard måtte åpnes for oljevirksomhet. Like etter gikk Russland inn i Georgia. Tenk hva som hadde skjedd om myndighetene i august 2008 hadde hørt på ham og åpnet Svalbard! sier Ryggvik. Både den norske stat og Statoil orienterer seg i stigende grad mot Norges besittelser i nordområdene. Det er problematisk av flere grunner. For det første støtter fortsatt oljeleting opp om en fortsettelse på den fossile alderen som det er økende forståelse for at vi må komme oss ut av. For det andre kan det altså lett dra oss inn i internasjonale konflikter. Pådriverne for oljeleting overalt hvor det er teknisk mulig gambler derfor med Norges fremtid på mer enn ett vis. Det er det verd å huske på etter hvert som isen der nordpå smelter og den geopolitiske kampen om ”retten til Nordpolen” trappes opp.


Morten Tønnessen

Blogger og filosof

UtopiskRealisme.blogspot.com


Noen relaterte saker fra de siste dagene:

Venter på dommen nå (VG)

Moland og French står foran dommeren (Dagbladet)

Tør ikke dra på diktatorfest (Dagbladet)

Drivende spenning - Eirik Wekre: "Operasjon Isbjørn" (VG)

Klimaendringer i Sapni (Norske Samers Riksforbund)

Slår tilbake mot oljedirektør (Vårt Land) - Biskop Tor Berger Jørgensen avviser at kirkens engasjement mot oljeboring er religiøs fundamentalisme.

Flertall i nord vil vente med boring (Altaposten)

lørdag 29. august 2009

La oljen renne ut i sanden

Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet.
Bare AP og Frp godtar StatoilHydros canadiske oljesandprosjekt, melder Dagbladet.

At det overveiende statlige gigant-selskapet ikke stanses i denne saken er en miljøpolitisk skandale av dimensjoner selv i oljelandet Norge. I Norge går produksjonen av fossil energi sakte men sikkert nedover (samtidig som gass mer og mer erstatter olje i produksjonen), siden utvinningstempoet gikk i taket med Jens Stoltenberg i forskjellige sentrale posisjoner. StatoilHydro har "derfor" (siden ethvert norsk selskap må sikte mot stjernene) for lengst kastet blikket mot utlandet.

Og ikke bare mot utlandet, men også mot andre, skitnere kilder til fossil energi. Når oljesanden er så viktig, så skyldes det ikke så mye at den er skitnere enn vanlig olje, som at det finnes så store mengder av den. Det er ikke noe mål å utvikle bedre teknologi for å få utnyttet oljesanden. Oljesanden bør overhodet ikke anses, og anvendes, som en økonomisk ressurs. Ender vi på globalt plan opp med å utnytte all olje, all gass, og i tillegg all oljesand, så må IPCCs prognoser justeres grundig oppover.

Hadde StatoilHydro og Norge nøyd seg med å gå fra olje til gass (om bare fordi mye av den lettest tilgjengelige oljen alt er hentet opp), så hadde regjeringens "lavutslipps-retorikk" i det minste hatt et snev av troverdighet. I denne sammenhengen er det uholdbart å skille skarpt mellom StatoilHydro og Norge. StatoilHydro er like sentrale i Norges økonomiske ekspansjon som Det britiske ostindiske kompani var for den britiske kolonimakt.

StatoilHydro er et Norge jeg ikke vil være bekjent av.