CCS og norsk utenrikspolitikk - en kamuflasjehistorie

Norsk utenrikspolitikk er en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.

Vårt Land omtalte for noen dager siden (som nå og alltid, og i all evighet, amen) regjeringens hovedspor i de pågående klimaforhandlingene: Bred satsning på CCS (Carbon capture and storage - fangst og lagring av CO2).

For å fremme utbredelsen av teknologien jobber Norge for at den skal godkjennes som et utslippstiltak i den såkalte grønne utviklingsmekanismen (CDM).

- Norsk mål en blindgate, heter stykket, og sitatet skriver seg fra forsker Asbjørn Torvanger ved CICERO.

I klimaforhandlingene er det Norge og andre oljeland som Canada og De forente arabiske emirater som har frontet forslag om å inkludere CCS i CDM.

Flere store utviklingsland som India og Brasil har derimot gått imot forslagene. De har både pekt på at den nye teknologien er umoden og uttrykt bekymring for mulige lekkasjer fra lagret CO2.

2 grader. Norske myndigheter mener CCS kan bli avgjørende for å nå målet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må stige mer enn 2 grader. Også Det internasjonale energibyrået (IEA) og FN mener teknologien kommer til å bli et viktig bidrag for å nå et stramt klimamål.

Asbjørn Torvanger er mer skeptisk og peker på at det kan ta 20 eller 30 år før CCS er vanlig på kraftverk rundt om i verden. Hvis 2-gradersmålet skal tas på alvor, må utslippene av CO2 kuttes kraftig før den tid. Det betyr at det vil være mye mindre utslipp igjen å fjerne når først CCS er blitt en utbredt teknologi.

Dersom utgangspunktet i stedet er et litt mindre ambisiøst mål, vil CCS få en større rolle, tror Torvanger. Hvis man ikke satser på å kutte klimautslippene kraftig de nærmeste tiårene, kan fangst og lagring bli viktig senere i dette århundret for å unngå en katastrofal oppvarming på 5 eller 6 grader.

Det burde være en vekker for de som ennå tar stilling i denne sammenhengen utifra (etiske!) verdier, snarere enn næringsinteresser, at Norge stiller på lag med andre oljenasjoner. Det er jo så gjennomskinnelig: Norge satser på CCS fordi bare en slik "løsning" kan rettferdiggjøre at vi fortsetter som storaktør innen internasjonal olje- og gassvirksomhet.

Norsk utenrikspolitikk er her, som ellers, en øvelse i å kamuflere interessepolitikk som altruistisk freds- og miljøpolitikk.