Til venstre: Oljedop.
Oljeminister Terje Riis-Johansen åpner nå den 21. konsesjonsrunden på norsk sokkel, og signaliserer at han ønsker å gi industrien tilgang til hittil uutforskede områder. "Det er oljeselskapene selv som skal nominere blokker som de ønsker skal være en del av konsesjonsrunden", skriver Dagbladet.
Oljeministeren viser til hensynet til verdiskaping og sysselsetting. Hva angår verdiskaping, så har tydeligvis ikke Riis-Johansen forstått at vi i dag har for høy (sykt høy) verdiskaping. Som lykkeforskningen viser, har ikke den siste generasjonens vekst i de rikeste landene (som Norge tilhører) ført til bedre opplevd livskvalitet. Velferdsstatens kanskje fremste utfordring er ifølge mange analytikere økte utgifter til helsestell og pensjoner (ikke minst som følge av at yrkeslivet blir mer spesialisert og krevende, som følge av teknologisk utvikling og økende verdiskaping!). Hvordan kan Riis-Johansen og hans protegeer være så sikre på at forholdene i Norge blir bedre av å helle mer olje på bålet?
Så var det sysselsettingen. Det er ingen tvil om at oljerikdommen har ført til svære inntekter for nordmenn flest - men økonomisk sett er en av følgene økt kjøpekraft (og investeringsevne) og dermed høyere priser, lønninger og kostnadsnivå. Oljerikdommen har derfor finansiert offentlige arbeidsplasser osv. - men den har også økt lønns- og kostnadsnivå til høyder som gjør at det i Norge ikke "er økonomisk" å holde oss med endel "lavtlønnsyrker" som ellers kunne bidratt til sysselsetting landet over. Hushjelper er for u-land (eller mellominntektsland), i Norge blir omsorgsyrkene nødvendigvis høyt profesjonaliserte og institusjonaliserte (og byråkratiserte). Dette peker i retning av et paradoks som i og for seg burde ha veltet vekstøkonomien: Jo rikere vi blir (på den norske måten - med tilnærmet likelønn osv.), jo mindre har vi råd til!
Summa summarum? Noe å ta seg til (les: sysselsetting) har folk funnet til alle tider. Et Norge på oljedop går som et olja lyn - så lenge det varer. Men det er faktisk ressurser vi brenner opp (hvorfor fortest mulig? Hvorfor alt, nå?). - Og omsorgen, mann! Omsorgen. Den har vi knapt råd til lenger.
Oljeminister Terje Riis-Johansen åpner nå den 21. konsesjonsrunden på norsk sokkel, og signaliserer at han ønsker å gi industrien tilgang til hittil uutforskede områder. "Det er oljeselskapene selv som skal nominere blokker som de ønsker skal være en del av konsesjonsrunden", skriver Dagbladet.
Oljeministeren viser til hensynet til verdiskaping og sysselsetting. Hva angår verdiskaping, så har tydeligvis ikke Riis-Johansen forstått at vi i dag har for høy (sykt høy) verdiskaping. Som lykkeforskningen viser, har ikke den siste generasjonens vekst i de rikeste landene (som Norge tilhører) ført til bedre opplevd livskvalitet. Velferdsstatens kanskje fremste utfordring er ifølge mange analytikere økte utgifter til helsestell og pensjoner (ikke minst som følge av at yrkeslivet blir mer spesialisert og krevende, som følge av teknologisk utvikling og økende verdiskaping!). Hvordan kan Riis-Johansen og hans protegeer være så sikre på at forholdene i Norge blir bedre av å helle mer olje på bålet?
Så var det sysselsettingen. Det er ingen tvil om at oljerikdommen har ført til svære inntekter for nordmenn flest - men økonomisk sett er en av følgene økt kjøpekraft (og investeringsevne) og dermed høyere priser, lønninger og kostnadsnivå. Oljerikdommen har derfor finansiert offentlige arbeidsplasser osv. - men den har også økt lønns- og kostnadsnivå til høyder som gjør at det i Norge ikke "er økonomisk" å holde oss med endel "lavtlønnsyrker" som ellers kunne bidratt til sysselsetting landet over. Hushjelper er for u-land (eller mellominntektsland), i Norge blir omsorgsyrkene nødvendigvis høyt profesjonaliserte og institusjonaliserte (og byråkratiserte). Dette peker i retning av et paradoks som i og for seg burde ha veltet vekstøkonomien: Jo rikere vi blir (på den norske måten - med tilnærmet likelønn osv.), jo mindre har vi råd til!
Summa summarum? Noe å ta seg til (les: sysselsetting) har folk funnet til alle tider. Et Norge på oljedop går som et olja lyn - så lenge det varer. Men det er faktisk ressurser vi brenner opp (hvorfor fortest mulig? Hvorfor alt, nå?). - Og omsorgen, mann! Omsorgen. Den har vi knapt råd til lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar