Min artikkel om klima, økonomi og fossil energi i E-International Relations

Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:

On January 27th my article "Cutting the Gordian knot: Two Addictions at the Root of Our Climate Change Problem" was published on E-International Relations, which is according to itself "the world's leading website for students of international politics". This is the closest thing to a position statement I have published on the important topic of climate change.

I was invited to contribute with an article by E-IR's Commissioning Editor Jacob Kennedy a couple of weeks back.

Full text:

Cutting the Gordian knot: The two addictions that are the roots of our climate change problem

Interest internationally in environmental issues including climate change has tended to evolve in waves and slumps. These developments are reflected in membership totals for environmental NGOs, the extent and intensity of media coverage, and, noticeably, political will to commit to ambitious plans and significant societal change. The last wave crest arguably coincided with the Copenhagen climate summit in 2009, the so-called COP15 or 15th Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). A majority of concerned scientists, activists and politicians all employed a real hope that the international community would finally get around to commit to make the necessary changes in policy. As we all know, no such turning point was accomplished. The sentiment at the time of the Doha summit (COP18) in December 2012 was very different (for a recent e-International Relations article on the Doha summit, see The “Doha Miracle”? Where are the Women in Climate Change Negotiations? by Katharina Höne). The Kyoto protocol, which first commitment period (2008-2012) was about to run out, was nominally renewed for a second commitment period (2013-2020), but it included no new national commitments beyond what EU countries and the other implied countries had already committed to, and the Kyoto I countries Japan, Russia, Canada and New Zealand chose not to take part. It is symptomatic that a major news TV channel such as the CNN did not even report the agreement that had been reached. The new protocol covers only 14% of global carbon dioxide emissions, and is of marginal importance compared to Kyoto I, which was itself criticized by environmentalists and scientists for not being ambitious enough.

The UNFCCC was adopted at the Earth Summit in Rio de Janeiro, Brazil, in 1992 (for a recent e-International Relations article on the UNFCCC process and its prospects, see 2015 the New Copenhagen? The UNFCCC Process Risks Falling into Faulty Patterns by J. Jackson Ewing). 2012 was thus the year of Rio+20, a follow-up to the first Earth Summit and officially a United Nations Conference on Sustainable Development, yet again hosted by Brazil. However, no major breakthroughs were made there either. Environmentalists at large appear to hope that the lackluster performance of recent international conferences on environmental issues is indicative of a slump in the interest in these issues internationally, and that the public’s interest in such matters will soon grow again.

Given the described stalemate, one would perhaps think that the state of the Earth has improved in the last few years, and thus that the current prospects of future generations of humans and non-humans have improved. That could indeed have been a valid reason for not taking action – if, that is, a business as usual scenario actually had good results to show to. At least as far as climate change is concerned, however, that is not at all the case. Emissions of greenhouse gases in general and carbon dioxide emissions in particular keep on increasing year after year [1], as does the atmospheric level of carbon dioxide [2]. In consequence average global temperature still shows a clear long-term warming trend [3]. This is all well-documented, and there is considerable consensus in the scientific community about the basics of these correlations. Nevertheless there is heated debate about them, largely due to Big Oil lobbying, advertising campaigns etc., and a worryingly widespread and not unrelated anti-scientific sentiment. The facts, however, support two interrelated observations that are fundamental in deep ecology: That our present interference with the non-human world is excessive and the situation rapidly worsening, and that policies affecting basic economic, technological and ideological structures must therefore be changed [4].

The economic problem

In order to understand the driving forces behind anthropogenic (in other words human-made) climate change, we have to start by grasping the driving forces – or at least the fundamental development – in the economy. The connection between economic growth and environmental problems has been discussed ever since the publication of The Limits to Growth in 1972 [5]. The most reliable historical data on Gross Domestic Product (GDP) figures were gathered and processed by Angus Maddison (1926-2010) [6], whose work is presented by the Groningen Growth and Development Centre. Revised estimates based on his groundbreaking work have recently been published by Bolt and van Zanden [7]. Measured in Purchasing Power Parity (PPP), a technique which displays the real GDP understood as the value of an economy’s production at fixed prices, their data shows that average GDP per capita globally has declined only in four years since 1950. In other words, humanity as a whole has on average experienced economic growth all years since 1950 except these four years – namely in 1975, 1982, 1991 and 2009. By this measure average global wealth per capita has doubled since 1970 and tripled since 1955. Meanwhile world population has increased from 2,8 billion in 1955 via 3,7 billion in 1970 to some 7 billion today [8], which in sum means that the size of the world economy as a whole has grown seven- or eightfold since 1955 and almost fourfold since 1970.

In the essay ‘Economic possibilities for our grandchildren’, written during the depression, John Maynard Keynes envisioned that “the economic problem”, the struggle for subsistence – which had always up till then been the primary, most pressing problem of the human race – “may be solved, or be at least within sight of solution, within a hundred years” [9]. 83 years have now passed. “If the economic problem is solved,” reasoned Keynes, “mankind will be deprived of its traditional purpose” – “for the first time since his creation man will be faced with his real, his permanent problem – how to use his freedom from pressing economic cares, how to occupy the leisure, which science and compound interest will have won for him, to live wisely and agreeably and well.” It is arguably the case that more than half of all the economic activity that has ever taken place – since the birth of humankind – has taken place since the publication of Keynes’ essay [10]. We have reached our “destination of economic bliss”. And yet, there is no end in sight. The aim of pursuing (endless) economic growth has been universally acclaimed across the globe, as a primary attachment of our time.

As we have seen, there is a correlation between post-war economic growth and the steady increase in emissions of greenhouse gases we witness, and there is further a correlation between the increase in emissions of carbon dioxide, for one thing, and the somewhat similarly increasing atmospheric level of carbon dioxide. These correlations are not static or simple, but they exist – and this is a scientific fact. Why, then, have we seen so little progress in our collective handling of climate change? Keynes’ wise words point to a partial answer: Overall, in 2012, there is no lack of wealth anymore; the socioeconomic problems that occur are a result of poor distribution of wealth internationally. But since we have in this sense solved the economic problem, we have been deprived of our traditional purpose – the struggle for subsistence. While this should be good news to any thinking politico, it is arguably the case that we as humanity, in other words as one international community, have so far not dared to face our permanent problem – in Keynes’ words, how to use our new-won freedom to live wisely and agreeably and well. Had that been the case, why would even the richest countries on Earth keep pursuing seemingly endless economic growth, despite the well-documented detrimental effects on the environment [11] and so-called happiness studies indicating that people in rich countries are not getting much happier once a certain level of wealth has been attained? The fact is that our societies and our political systems are addicted to economic growth. And this may in turn be viewed as the deepest of all the roots of the climate change problem that we are currently facing.

Our two addictions

The pursuing of economic growth in an already more-than-wealthy country – say, Norway – is both wasteful and unjust. It is wasteful because the additional use and movement of material resources does generally not result in a happier population, and it is unjust in so far as one nation’s exploitation of resources limits another nation’s exploitation of resources. For instance, when Norway’s government aims to extract practically as much of its petroleum resources as is technically feasible, this implies that other, poorer nations will not be able to do the same if an international agreement is at some point made that prohibits such maximized petroleum extraction. Given that even the International Energy Agency (IEA) now says that 2/3 of all fossil fuels will have to stay in the ground if we are to avoid a 2⁰+ increase in global average temperature [12], this is not an altogether unlikely future policy.

Besides being addicted to economic growth, present societies are also generally addicted to fossil fuels. Two addictions thus combined constitute a Gordian knot in the root system of the climate change problematic. Can we cut the Gordian knot, and decouple these two addictions? That would amount to becoming able to think clearly about climate change. In essence the challenge we are facing given anthropogenic global warming is simple: We have to phase out our use of fossil fuels, at least to a very substantial degree. But the discourse about solutions has been muddled by the power of fossil fuels lobbyists and our addiction to fossil fuels. As an example, the concept of Carbon Capture and Storage (CCS) has become a focal point in the debate (as well as in research), giving false hope that the climate change problem can be overcome without phasing out our use of fossil fuels. Naturally, the commercial interests that some companies and some countries have in saving the fossil fuels industry, or prolonging it for as long as possible, explain why we are discussing CCS at all. And while we are waiting for mature CCS technology or the perfect techno-fix which saves our fossil fuels-based civilization, business as usual is the default policy – and the climate change problem grows. The CCS discourse is a distraction, and one that may cost us dearly.

Cutting or untying the Gordian knot would not solve all our problems with regard to environmental issues. But if we succeed in decoupling our addiction to economic growth and our addiction to fossil fuels, we would at least be able to envision the low-carbon economy that has now almost become official orthodoxy on realistic terms. No matter how we approach climate change, it is crucial that other central environmental concerns, including nature conservation, are not sacrificed in the process of phasing out fossil fuels. After cutting the Gordian knot that is our current dual addiction, however, we would be faced with another challenge: Namely, how we are to reinvent our economic system. The current growth model served us well for a long time, but it does not do so anymore. At the very least this is the case for all already more-than wealthy countries. And besides, the quicker we make a transition to a truly sustainable economic system – one that does not depend on endless growth – the easier it will be to phase out our use of fossil fuels in time to avoid catastrophic climate change.

References

[1] Emission Database for Global Atmospheric Research (EDGAR). Retrieved January 22, 2013, from http://edgar.jrc.ec.europa.eu/overview.php?v=CO2ts_pc1990-2011

[2] National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) – Mauna Loa Observatory (Hawaii) dataset. Retrieved January 22, 2013, from http://co2now.org/

[3] Hansen, J., M. Sato and r. Ruedy (2013). Global Temperature Update Through 2012. Retrieved January 22, 2013, from http://www.columbia.edu/~jeh1/mailings/2013/20130115_Temperature2012.pdf

[4] Næss, Arne (1993). The deep ecological movement: Some philosophical aspects. In: Zimmerman, Michael (ed.), Environmental Philosophy: From Animal Rights to Radical Ecology. Englewood Cliffs: Prentice Hall, 193–212 (p. 197).

[5] Donella H. Meadows, Gary. Meadows, Jørgen Randers and William W. Behrens III (1972).

The Limits to Growth. New York: Universe Books.

[6] Maddison, Angus (2003). The World Economy. Historical Statistics. Paris: OECD.

[7] Bolt, Jutta and Jan Luiten van Zanden (2013). The First Update of the Maddison Project; Re-estimating Growth Before 1820. Maddison-Project Working Paper WP-4. Retrieved January 22, 2013, from http://www.ggdc.net/maddison/publications/pdf/wp4.pdf  

[8] International Data Base, according to United States Census Bureau. Retrieved January 22, 2013, from http://www.census.gov/population/international/data/idb/worldpoptotal.php

[9] Keynes, John Maynard (1931 [1930]). Economic possibilities for our grandchildren. Pp. 358-373 in John Maynard Keynes, Essays in Persuasion (1931). New York: W.W. Norton & Co.

[10] Tønnessen, Morten 2008. The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth. TRAMES 12.2: 115-126.

[11] Special report: How our economy is killing the Earth. New Scientist issue 2678, 16 October 2008.

[12] World Energy Outlook 2012. IEA 2012.

Author bio

Morten Tønnessen (born 1976) is an Associate professor in philosophy at the University of Stavanger, Norway. He is the chair of Minding Animals Norway, the secretary of the Nordic Association for Semiotic Studies and a board member of the International Society for Code Biology. Tønnessen has an academic blog, Utopian Realism. His PhD thesis (2011) introduces Uexküllian phenomenology; other publications include “The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” (2008 – TRAMES 12 (62/57), 2: 115–126) and “The Global Species” (2010 – New Formations 69: 98-110).

Nora, Greenpeace, Røkke og Bellona

Greenpeace-aktivisten Nora Christiansen, som 17. desember sammen med en spansk miljøverner klarte å komme inn på gallamiddagen på slottet under klimatoppmøtet i København, ble i dag sluppet fri, etter 20 dager i varetekt.

Video fra VG her.

I oktober 1996 aksjonerte jeg sammen med Nora i Molde. Også det var en Greenpeace-aksjon, og aksjonsmålet den gang var Røkkes tråler "American Monarch".

Her finner du en sak fra N24 som beskriver Bellonas støtte til Røkke. Bellona var også tilstede på American Monarch under dåpen av skipet - mens jeg, Nora og noen andre ankom med gummibåt og banner.

NGO-reaksjoner på København-magaplasken

København - dagen derpå (RORG)
Avtalen i København er en katastrofe for verdens fattige (Caritas)
Ingen regnskogsavtale i København (Regnskogsfondet)

Link til København-avtalen

The Copenhagen accord finner du her. Den er ikke lengre enn tre sider, tolv punkter.

Siste om klima: Storbritannia gir Kina skylden for mislykket klimakonferanse (VG).

COP15+: Slik bør en avtale se ut

For et par dager siden skrev jeg om Farene ved å inngå en avtale nå. Der argumenterte jeg for at tidens ledende nasjoner (herunder Norge) per idag ikke er modne for å inngå en klimaavtale som virkelig kan løse klimakrisen, og hintet om at en dårlig avtale kan være verre enn ingen avtale (fordi den potensielt kan gi oss en illusjon om at problemet er løst, mens vi i realiteten fortsetter i samme spor).

Green talk og grønnvasking har blitt så dominerende at det har blitt vanskelig å skille klinten fra hveten. Alle selger seg som miljøvennlige - fra kullindustrien (med renseplaner) til kjernekraften. Det grunnleggende problemet er at ingen tar et oppgjør med roten til klimakrisen: Vår industrielle sivilisasjon, bygd på tanken om evig vekst. Prognosene om en 5- til 7-dobling av verdens "energibehov" i overskuelig fremtid blir følgelig tatt for gitt, i stedet for å underkastes debatt og kritisk søkelys (til dere som deler denne samfunnsmodellen: Hvor mange ganger vil verdens energibehov behøve å mangedobles i det 22. århundre? Og i det 23.? Og i det 24.?).

De rike landene snakker om kutt i absolutte utslipps-tall (til dels basert på fiktive klimeløsninger), og de mindre rike landene om kutt i karboneffektivitet eller fremtidige forventede utslipp (og Østblokken om kutt utfra fiktivt høye tall). Utfallet i sum er vanskelig å beregne - men absolutte tall på globale utslipp legges uansett til grunn av FNs klimapanel, og under klimaforhandlingene. Problemet er at premisset

a) at globale utslipp per 2050 må være 50-80 % under 1990-nivå

fører til en utrolig innsvevring av hva som er

b) aktuelle (realiserbare) samfunnsmodeller

så lenge det samtidig legges til grunn

c) at verdens energibehov MÅ mangedobles i overskuelig fremtid (og senere?).

Det som legges til grunn i forhandlingene, er et høyteknologisk, sterkt sentralisert lavutslippssamfunn, med globalt overforbruk. Det er naivt å tro at et slikt samfunn ville innebære noen "løsning" på miljøproblemene. Tvert imot ville det høyst sannsynlig føre til et fortsatt tiltakende press på landressurser og "økosystemtjenester" (tenk bare på all den bruken det nå snakkes om, av "unyttige" landområder, til klimaformål).

En virkelig konstruktiv klimaavtale ville sett slik ut:
1. målsetning: Det settes et absolutt tak for globale klimautslipp (f.eks. 50-80 % kutt i.f.t. 1990 per 2050).
2. målsetning: Det settes et absolutt tak for verdens energibehov/-bruk (f.eks. stabilisering på 1990-nivå).
3. målsetning: Bruk av fossil energi (kull, olje, gass) utfases (f.eks. halvering innen 2020, utfast per 2050).
4. målsetning: Det settes et absolutt tak for hvor stor andel av klodens landarealer som kan anvendes til rent menneskelige formål (i dag brukes en tredel av verdens landareal bare til å fø oss). Denne andelen bør ikke øke utover dagens nivå, men sakte men sikkert reduseres, av hensyn til de millioner av arter vi deler denne planeten med (og av hensyn til vårt eget beste).

En slik klimaavtale ville bety at
a) Klimakrisen stabiliseres (selv om vi uansett vil se konsekvenser av den resten av dette århundret, og lenger).
b) Presset på klodens økosystemer når en topp i våre dager, og vil så avta over de neste århundrene.

Samtidig ville valgfriheten vår i forhold til hvilke samfunnsformer som er realiserbare i første omgang beskyttes, og i neste runde (de kommende århundrene) styrkes. Et stort mangfold av ulike holdninger til økonomi, teknologi, bruk av land etc. ville være mulig (det ville m.a.o. ha vært rom for kulturelt mangfold).

De pågående klimaforhandlingene i København baserer seg derimot på:
1. en naiv tanke om evig (dvs. på ubestemt tid) vekst i BNP og energi"behov"
2. én økonomisk modell for alle verdens land (hvor selv de allerede rike MÅ vokse mer, selv om det ikke lenger bedrer livskvaliteten)
3. en teknologisk preget tenkning som i realiteten innebærer at vi alle styrer i retning av en global utviklingsmodell basert på et menneskelig monopol på land og ressurser, hvor evig økende økonomisk aktivitet fører til fortsatt oppsplitting og nedbrytning av økosystemer og leveområder.

Siste om klima:
Monsterisfjell på vei mot Australia (VG)
Støtter Danmarks hemmelige klimaarbeid (VG)
Afrikansk opprør mot hemmelig dansk klimaforslag (VG)
Tror på norsk klimaløsning (Dagbladet)
Kronprinsen trues av klimaaktivister (Dagbladet)
- Svekker Danmarks troverdighet (Dagbladet)
U-landene i harnisk etter klimalekkasje (Dagbladet)
Det sorte får - Helge Lund (Dagbladet)

Farene ved å inngå en avtale nå

Så er det i gang - COP15 har begynt. 56 aviser i 45 land - inkludert Dagbladet - appellerer om at klimaforhandlerne må ta "det riktige valget". USA har sitt å svare for (se også her) - det har også Norge.

Bellona kalte nylig klimatoppmøtet århundrets (miljøpolitiske) event. Ser vi bakover, kan det være ørlite dekning for en slik påstand (bl.a. fordi møtet kan bli åsted for en global enighet om alvoret i situasjonen) - men ser vi fremover, så kan toppmøtet bare bli et første skritt, og neppe det mest avgjørende. Det tjener ikke klimasaken å hause opp COP15 som noen slags ferdigformulert trosbekjennelse man må si JA eller NEI til (dette gjelder også målet om 2 graders temperaturøkning, som er en politisk forenkling av forskningens budskap).

Det er det flere grunner til. For det første, er det ingenting som tyder på at verdens nasjoner er modne til å ta de skrittene som må til for å "løse" klimaproblemet her og nå. Hvordan kan det ha seg, når store, rike land har lansert ambisiøse mål om kutt i klimagasser som til forveksling ligner anbefalingene fra FNs klimapanel? Jo, det har seg slik at
a) målene er lansert før man har utformet noen konkret politikk for å oppnå dem
b) en stor del av målene skal etter planen nås gjennom å utvikle CCS (Carbon Capture & Storage), herunder "rent kull" (eller, som Norge av næringsnaturlige grunner er opptatt av, "ren gasskraft"). Altså: Fortsatt fossil energibruk - sannsynligvis mer enn noensinne før, men nå med miljøalibi. CCS er usikkert, dyrt og del av en ressurs-tenkning basert på fortsatt uttømming av ikke-fornybare ressurser.

Ad luftige mål: Vi i Norge er så stolte over at vi har som mål å bli "klimanøytrale" (en forløyen språkbruk!) innen 2030. Men dersom det bare handler om å kjøpe klimakvoter for å gjøre opp for utslippene våre - hvorfor ikke gjøre det i 2009? Det hadde jo ikke kostet stort, for et land som Norge. Er det virkelig "ambisiøst" å drøye 21 år med å kjøpe et monnelig antall klimakvoter?

Norges klimamål er videre langt mindre ambisiøst enn det ser ut til siden det ikke tar i betraktning utslippene fra petroleumseksporten vår - i realiteten dreier "klimanøytralitet" seg i den sammenhengen om et kutt på en håndfull prosent!

Slik en forløyen begrepsbruk er det som har kastet blår i øynene på folk og tilsløret de underliggende forhold. Går man under overflaten, ser man at Norges miljøpolitikk i stor grad er diktert av våre næringsinteresser.

Stort bedre står det ikke til i andre "ledende" land. USA vil stimulere til "grønn" industrivekst, Kina vil ikke kutte utslipp (nå) men nøye seg med "bedret karboneffektivitet" - noe de uansett ville oppleve gitt sin sannsynlige økonomiske utvikling de neste tiårene. Alle forsøker seg altså med å love bare det som tjener dem selv. Og alle - praktisk talt alle - lanserer forslag til tiltak som innebærer
a) tiltakende sentralisering (f.eks. atomkraftverk, gasskraftverk, storstilte vindmølleparker)
b) fortsatt økning i verdens energibehov, på ubestemt tid
c) fortsatt økonomisk vekst både i fattige land (som i noen tilfeller kan ha godt av det) og i rike land (som slett ikke trenger verken mer energi eller mer vekst)

Avtale nå, for enhver pris? Nei takk.

Når klimatoppmøtet i København er over - DA kan vi ta fatt på den virkelige diskusjonen. København er tapt.

Et Norge uten veier?

Den danske avisen Politiken melder i dag at regjeringens forslag om å bruke en tredjedel av transport-investeringene frem mot 2020 på veiutbygginger møter kritikk fra miljøhold (danskene skal bl.a. fullføre metroen i København). Den danske transportministeren Lars Barfoed (de Konservative) gikk nylig ut med sine visjoner frem til 2030 - han vil innen da bygge en ny motorvei gjennom Midt-Jylland, en ny Ring 5 fra Køge til helsingør og en havnetunnel i København. Trafikkforskere advarte i går i Berlingske tidende om at slike veiprosjekter vil føre til økte CO2-utslipp, og slik fungere dårlig sett i sammenheng med den danske regjeringens klimaambisjoner.

Her i Danmark (hvor jeg befinner meg på den første verdenskongressen i miljøhistorie) går praten høyt om det kommende klimatoppmøtet. Et alternativt toppmøte for aktivister venter 15,000 deltakere og lurer nå på hvordan de skal få huset alle sammen (se her, Politiken i dag). Det er spekulasjoner om hvorvidt den ferske statsministeren Løkke vil være "flyveklar" innen desember - og regjeringen møter utfordringer ikke minst dra Dansk folkeparti, som ifølge dagens Politiken kritiserer regjeringen bl.a. ved å hevde den blåser klimasaken ut av alle proporsjoner, og generelt balanserer kritikk og ansvarsfraskrivelse med rollen som støtteparti.

Hjemme i Norge hører jeg Frps generalsekretær Geir Moe har twitret at samferdselsminister og Sp-leder Navarsete på sett og vis er en morder, siden hun ikke sørger for gode nok veier (etter at nevnte Navarsete med uheldig ordvalg sa at det å stemme på Frp var et selvmordsprosjekt). Lufthansa lanserer solforsikring for å lokke kunder, meldes det (men bare fra Tyskland, så hva har den saken å gjøre i norske aviser? Vi er da ikke interessert i det som utspiller seg utenfor landegrensene?). Foran stortingsvalget ser det dårlig ut med henblikk på utsiktene til et ordentlig miljøvalg - praten om miljøet går til dels høyt, men generelt tenker partiene alt for tradisjonelt (og Ap- og Frp-velgere - de største velgergruppene - ser ut til å være de mest lojale velgerne).

Min reaksjon etter å ha lest om den danske samferdselsdebatten er som følger: Kunne vi ha tenkt oss en lignende grønt preget debatt i Norge? I Norge er det jo langt fra 2/3 av transportinvesteringene som brukes på kollektivtransport. Det umiddelbare motargumentet man ville vente å høre er må vite at Norge er et langstrakt land med lav befolkning. At Danmark med sin flathet og kontinentale befolkningstetthet har lettere for å legge til rette for kollektivtransport er sant nok. Det er ikke desto mindre grunn til å torpedere den norske troen på at hver eneste øy har rett til en bro, hver fjellbygd en tunnel. Kollektivtransporten bør bygges ut i byene, samt mellom dem. Men på landet, der kan man ikke vente seg et byaktig kollektivtilbud. Det kan ikke være et mål å legge hele landet under asfalt. Vil man ha tilgang på et hyppig kollektivtilbud, så bør man bosette seg i et byområde eller nær naturlige transportruter. Bosetter man seg på landet (og det burde over tid flere gjøre), så skal det ta litt lenger tid å ta seg frem.

Hva så med privatbiler? Det er ingen menneskerett å ha bil - og tilgang til et problemfritt veinett. Det er rett og slett ikke bærekraftig om alle på denne kloden betrakter det som en menneskerett å ha bil. Vi nordmenn bør for vår del forsøke å utvikle et samfunn hvor man ikke i så stor grad som i dag er avhengig av bil, for å komme til jobb, butikker etc. Dette krever dyptgående endringer i arealplanlegging og reisevaner. I fremtiden bør det i Norge være færre biler - særlig i byene, hvor det er flust av alternative reisemåter.

"Et Norge uten veier?" høres kanskje litt drastisk ut - noen veier er nok praktisk å beholde, for å ta seg frem. Men debatten i Norge burde dreie seg om hvilke veier vi vil grave opp - ikke om hvilke nye veier vi vil anlegge.

Se ellers mitt innlegg fra i går om geo-ingeniørvirksomhet, og nobelprisvinners Paul Crutzens holdning til det (Bjørn Lomborg - som garantert vil skape bråk under klimatoppmøtet i Køben i desember - vil ifølge Politiken "piske havet til skyer" og slik løse hele klimasulamitten).

København-rapporten: Hovedkonklusjoner

Nedenfor har jeg oversatt de seks hovedkonklusjonene fra København-rapporten til norsk (se tidligere innlegg her). Hentet fra rapportens side 6, 'Executive summary'.

Viktig melding 1:
Klimatiske trender
Nyere observasjoner viser at utslipp av klimagasser og mange aspekter av klimaet endrer seg nær den øvre grensen av IPCCs spekter av prognoser. Mange viktige klimaindikatorer er allerede i bevegelse utover det mønsteret av naturlige svingninger som det moderne samfunnet og økonomien har utviklet seg og vokst frem innen. Disse indikatorene inkluderer gjennomsnittlig global overflatetemperatur, stigende hav, global havtemperatur, utbredelsen av is i Arktis, forsuring av havet og ekstreme klimatiske hendelser. Med uforminsket utslipp vil mange klimatrender sannsynligvis akselerere, noe som fører til en økende risiko for brå eller irreversible klimatiske skift.

Viktig melding 2:
Sosiale og miljømessige forstyrrelser
Forskningssamfunnet byr på mye informasjon for å støtte opp om diskusjoner om "farlige klimaendringer". Nyere observasjoner viser at samfunn og økosystemer er svært sårbare selv for klimaendringer av beskjedent omfang, med fattige land og samfunn, økosystemtjenester og biologisk mangfold spesielt utsatt. Temperaturøkninger på mer enn 2 grader vil være vanskelig for moderne samfunn å håndtere, og vil trolig forårsake store samfunnsmessige og miljømessige forstyrrelser gjennom resten av århundret og senere.

Viktig melding 3:
Langsiktig strategi: Global mål og tidsplaner
Raske, varige og effektive tiltak basert på koordinert global og regional handling er nødvendig for å unngå "farlige klimaendringer", uavhengig av hvordan det defineres. Svakere mål for 2020 øker risikoen for alvorlige konsekvenser, inkludert at man passerer vippe-punkter, og gjør oppgaven med å møte mål for 2050 vanskeligere og mer kostbart. Det å fastsette en holdbar, langsiktig pris på karbon, og å iverksette en politikk som fremmer energieffektivitet og lav-karbonteknologier, er sentralt for effektiv handling.

Viktig melding 4:
Rettferdighetsbetraktninger
Klimaendringer har, og vil ha, sterkt differensierte effekter på mennesker innen og mellom land og regioner, for denne generasjonen og for fremtidige generasjoner, og på menneskelige samfunn og den naturlige verden. En effektiv, godt finansiert sikkerhetsnett for tilpasning er nødvendig for dem som i minst grad er i stand til å håndtere virkninger av klimaendringer, og rettferdige handlingsstrategier er nødvendige for å beskytte de fattige og mest sårbare. Det å takle klimaendringer må sees som en vesentlig del av de bredere målene om å styrke sosioøkonomisk utvikling og likhet over hele verden.

Viktig melding 5:
Ingen unnskyldning for passivitet
Samfunnet har allerede mange verktøy og tilnærminger - økonomiske, teknologiske, atferdsmessige og forvaltningsmessige - for å håndtere utfordringen med klimaendringer på en effektiv måte. Med mindre disse verktøyene blir kraftfullt og bredt implementert, vil man ikke oppnå en tilpasning til de uunngåelige klimaendringene og den samfunnsmessige forvandlingen som er nødvendig for å de-karbonisere økonomien. En rekke fordeler vil følge fra en samlet innsats for å oppnå effektiv og rask tilpasning og handling. Disse inkluderer jobbvekst i den bærekraftige energisektoren; reduserte kostnader knyttet til helsemessige, sosiale, økonomiske og miljømessige effekter av klimaendringer, samt reparasjon av økosystemer og revitalisering av økosystemtjenester.

Viktig melding 6:
Å leve opp til utfordringen
For at den samfunnsmessige forvandlingen som er nødvendig for å møte utfordringen med klimaendringer skal kunne oppnås, må en rekke begrensninger av betydning overvinnes og kritiske muligheter benyttes. Disse inkluderer å redusere tregheten i sosiale og økonomiske systemer; å bygge på et voksende folkelig ønske om at regjeringer må gjøre noe med klimaendringene; å redusere aktiviteter som øker utslippene av klimagasser og redusere standhaftighet (f.eks. subsidier); og å muliggjøre overgangen fra ineffektiv forvaltning og svake institusjoner til innovativt lederskap innen administrasjon, privat sektor og det sivile samfunnet. Det å koble klimaendringer til bredere anliggender som bærekraftig forbruk og produksjon, menneskerettighetsspørsmål og demokratiske verdier er avgjørende for å endre samfunn i retning av mer bærekraftige utviklingsbaner.

Fra København til Tvedestrand

Sammendrags-rapporten (synthesis report) fra konferansen 'Climate Change: Global risks, challenges and decisions' (København, March 2009) har nå blitt publisert. Den er ført i pennen av Nicholas Stern, Daniel M. Kammen, Katherine Richardson og ni andre.

It is based on the 16 plenary talks given at the Congress as well as input from over 80 chairs and co-chairs of the 58 parallel sessions held at the Congress.

Forordet viser til konferansepublikasjonen, hvor mitt abstract 'The nature view held by environmentalists: Attitudes in the Norwegian environmental establishment' inngår, blant 1,400 andre (inkludert et dusin eller så norske bidrag). "Most of the approximately 2500 people attending the Congress were researchers, many of whom have also been contributors to the IPCC reports. Participants came from nearly 80 different countries" (jeg var der som den eneste formelt fra Estland (Universitetet i Tartu)).

Omtale: 'Climate catastrophe getting closer, warn scientists' (Yahoo news)'

The report said greenhouse gas emissions and other climate indicators are at or near the upper boundaries forecast by the UN Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), whose 2007 report has been the scientific benchmark for the troubled UN talks.

There is also new evidence that the planet itself has begun to contribute to global warming through fall out from human activity.

Figuren ovenfor er hentet fra rapportens side 29 (Daniel Kammen: 'The Benefits of Decarbonising the Economy'), og viser den marginale kostnaden ved å nå stabilisering av atmosfærisk CO2-innhold på et visst nivå innen 2030, gitt at man starter med de mest kostnadseffektive tiltakene (randbemerkning: Jeg mener selvsagt ikke at kostnadseffektivitet (eller vekstmaksimering) bør være det eneste, enn si viktigste, kriteriet). Som det fremgår av figuren er ulike typer CCS (Carbon Capture & Storage) såvel som erstatning av kull med gass kostnadskrevende sammenlignet med andre tiltak. Beregningene er foretatt av konsulentselskapet McKinsey & Company for svenske Vattenfall. - Så hører det selvsagt til vekstøkonomiens natur å forsøke å maksimere bruken av kostnadskrevende tiltak (som jo resulterer i økt BNP-vekst)...

En alternativ vei vises av Tvedestrand kommune, som tirsdag vedtok en målsetning om å bli karbonnøytrale innen 2020 - uten kjøp av klimakvoter! Den logiske følgen av slike målsetninger er selvsagt å fase ut Norges fossile industri. Dét er kanskje ikke kostnadseffektivt - men bunnsolid og fremtidsrettet.

Havstigning pga. klimaendring - Feil i NTB-melding

NTB skrev i en melding 9. mars det følgende om København-konferansen Climate Change: Global Risks, Challanges and Decisons (10.-12. mars), jf. forskning.no:

Vannet stiger mer

Forskning på issmeltingen ved polene og stigningen av havnivået er eksempler på områder der kunnskapen ennå ikke er god nok.

IPCC anslår i sin siste rapport at havene i løpet av dette århundret vil stige med mellom 18 og 59 centimeter, men dette er først og fremst basert på antakelsen om at havvannet utvider seg fordi det blir varmere. Smeltevann fra pol-is var ikke med i beregningsgrunnlaget, på grunn av manglende data.

Basert på ny forskning tror mange forskere nå at vannstanden kan stige med mellom 80 og 130 centimeter innen 2010. Det vil i så fall få katastrofale konsekvenser for øyer og lavtliggende kystsamfunn.

Det dreier seg selvsagt om 2100.

De samme forskerne understreker ellers at de pågående klimaendringene vil føre til ytterligere havstigning de kommende århundrene ... 2100 er mye brukt som et langsiktig tidsperspektiv, men det strekker seg i grunn ikke langt nok.

Posterpresentasjon på kongressen Climate Change: Global Risks, Challenges and Decisions (København 10.-12. mars)

Dette er posteren som jeg om få dager kommer til å presentere på kongressen 'Climate Change: Global Risks, Challenges and Decisions' (København, 10-12. mars 2009). Den bærer tittelen 'The Nature View Held by Environmentalists: Attitudes in the Norwegian Environmental Establishment', og presenterer utfallet av to spørsmål fra en spørreundersøkelse som jeg utførte i 2006. Denne undersøkelsen ble foretatt med respondenter fra beslutningstakere involvert i norsk miljødiskurs.

Det som blir presentert på posteren er funnene i forhold til hvilke naturlige enheter - fra 'enkeltmennesker' til 'naturen' - som respondentene tilla egenverdi, samt hvordan de rangerte 14 energikilder (heri opptatt energibæreren hydrogen) i forhold til miljøvennlighet.

Posteren er også lastet opp til Scribd (word format). Det samme gjelder abstractet, som vil bli gjort tilgjengelig for beslutningsmakere på FNs klimakonvensjon i København desember 2009, COP15.

De øvrige funnene fra undersøkelsen vil bli presentert i debattboken Utslippsfrie nye verden?