Min tante Marte Seip nevnte i forbifarten en god idé for innvandrings- og integreringspolitikk (i hvert fall i min tolkning): Å gå over fra integrering gjennom institusjoner (asylsentre, bosentre etc.) til en slags fosterfamilieordning (f.eks. for unge, foreldreløse) og fadderordning (særlig for familier). Fra kommunalt ansvar til privat ansvar. Ordningene måtte være tidsavgrensede og fleksible, tilpasset hver enkelts behov og ønsker. Resultatet hadde blitt en toveis integrering (for flyktninger såvel som asylsøkere, eventuelt også fremmedarbeidere - samt, ikke minst, integrering (til å orientere seg i den nye flerkulturelle virkeligheten) av nordmenn), i stedet for dagens mer byråkratisk betonte sosialisering, som strengt tatt ikke er særlig sosial.
1 kommentar:
Hvorfor skal ordningen forbeholdes flyktninger? (Jeg antar det dreier seg om flyktninger og ikke alle former for innvandrere)
Hva med andre som faller utenfor samfunnet? Denne av-institusjonaliseringen av samfunnet kan med letthet overføres til eldresentre, SFO, dagsentre, enkelte typer psykiatriske institusjoner, samt avskaffe behovet for f.eks miljøarbeidere...
Tante Seip tenker simpelthen ikke stort nok!
Legg inn en kommentar