Også dyr er dødelige vesener

Fredag 5. september arrangerer Minding Animals Norge sitt fjerde forskningsseminar - denne gangen på Blindern (se Call for papers med mer info her). Jeg har nettopp sendt inn følgende abstract:

Øko-eksistensialisme og dyrs dødelighet

Et forsvar for et mer inkluderende begrep om dødelighet

 

Abstract til «Dyrene og døden», Minding Animals Norge sitt fjerde forskningsseminar

Av Morten Tønnessen, førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger (Institutt for sosialfag samt Institutt for helsefag), og leder av Minding Animals Norge

Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager på dets glede. Mennesket ser ut over jorden, og den ånder som en stor lunge; ånder den ut, da stimer der yndige liv fra alle porer og strekker armene mot solen, men ånder den inn, da går der et bristningens stønn gjennom vrimmelen, og likene pisker i marken som byger av hagl.

 

Peter Wessel Zapffe, «Den siste Messias»

Som sitatet ovenfor illustrerer, mente Peter Wessel Zapffe (1899–1990), Norges første øko-eksistensialist, at menneskets bevissthet om all lidelsen og døden i naturen var en tung byrde å bære. I likhet med mange andre filosofer mente han at det av alle klodens vesener kun er mennesket som er seg bevisst at det en dag skal dø. Dette gir forståelsen av mennesker som dødelige vesener («mortals») en helt spesiell dybde.

 

Et dødelig vesen, det er ikke et vesen som kan dø, men et vesen som ikke kan annet enn å dø. Gjennom denne nødvendighetens logikk preger døden våre liv som mennesker, og kaster iblant en skygge over livets gleder – enten det er vår egen død eller andres som preger oss.

 

Men det er jo ikke bare mennesker som er dødelige. Det å være dødelig følger jo av å leve (Tønnessen 2010: 375), og det å være dødelig er en av en rekke ontologiske “existential universals” som absolutt alle levende vesener har til felles (Tønnessen, forestående).

 

Å ha dødsbevissthet, det innebærer å vite at man skal dø. Utfra en logosentrisk kunnskapstradisjon, hvor abstrakt, kontekstfri kunnskap er forbildet, er det lett å avfeie dyrs dødsbevissthet. Michael Polanyi’s begrep om «taus kunnskap» (Polanyi 2000), det vi vet men ikke kan sette ord på, egner seg bedre når en skal beskrive dyrs dødsbevissthet.

 

Referanser

Tønnessen, Morten 2010. Steps to a Semiotics of Being. Biosemiotics 3(3): 375–392

Tønnessen, Morten, forestående. Existential universals: Biosemiosis and existential semiosis. I: Eero Tarasti, Richard Littlefield og Paul Forsell (red.), antologi, Paris: Mouton de Gruyter.

Polanyi, Michael 2000 [1966]. Den tause dimensjonen. Oslo: Spartacus.

Zapffe, Peter Wessel 1933. I Essays, redigert av J. B. Gundersen, 1992, Aventura.

Dyrene og døden - forskningsseminar på Blindern 5. september

[Se også hjemmesiden til Minding Animals Norge]

***

CALL FOR PAPERS – Dyrene og døden

Minding Animals Norge sitt fjerde forskningsseminar

Tid: Fredag 5. september kl. 10–

Sted: Helga Engs hus (Blindern), Seminarrom U30

 

Minding Animals inviterer med dette til vårt årlige tverrfaglige forskningsseminar. Temaet i år er døden. Når dyrs død blir gjort til gjenstand for samfunnsdebatt, handler det oftest om regulering av smerten i dødsøyeblikket. Konkrete temaer inkluderer slaktetransport og mobile slakterier, bruken og effekten av bedøvelse o.l. før avliving og jegeres treffsikkerhet med gevær eller pil og bue. Vi ønsker å behandle spørsmålet slik at det også handler om livet utover selve dødsøyeblikket. Hva betyr døden for dyrene selv? Er det bare mennesket som har dødsbevissthet, dvs. en bevissthet om at vi er dødelige vesener som en dag skal dø? Er det å miste livet et moralsk relevant tap også for (andre) dyr? Hvordan preger døden livene til ulike dyr? Hvordan preger dyrs død livet til menneskene og samfunnet? I hvilken grad er ulike dyr i stand til å sørge over andres død og lidelse? 

Den systematiske oppfostringen og avlivningen av dyr i vårt samfunn legitimeres ofte ved å vise til tradisjon og nødvendighet. Også avlivingens metoder («human avlivning», som det paradoksalt snakkes om når vi avliver dyr, til tross for at dette uttrykket er en selvmotsigelse all den tid vi ellers regner det å være human og det å avlive som motsetninger), eller avlivingens blotte eksistens, begrunnes dermed typisk med tradisjon og/eller nødvendighet. Forsvaret for «human avlivning» antyder videre at så lenge eksemplarets endelikt er uten lidelse, så er det etisk uproblematisk. Samtidig er det å ta menneskeliv et av de store tabuene i vår kultur. Hva, om noe, er det som gjør det sistnevnte kategorisk verre enn det førstnevnte? Vi ønsker å ta opp slike spørsmål, men også spørsmål som går utover dette. 

Vi inviterer akademikere og studenter fra alle fagtradisjoner til å utvikle og dele sine tanker om temaet dyrs død. Bidrag sendes til post@mindinganimals.no innen 25. august. Innsendte sammendrag («abstract») bør være på 100–400 ord. Vi svarer fortløpende på innsendte sammendrag. Du kan også melde deg på uten å presentere, ved å skrive til samme epostadresse.