[Kronikk
i Fædrelandsvennen lørdag 14. august 2010]
Ulven på Sørlandet
Alle har nok hørt historien om ulv og sau. Men du ville kanskje blitt overrasket om du hørte hva den skandinaviske ulven faktisk spiser: Aller mest elg, endel rådyr, litt bever, og ellers litt småtteri her og der.
Jeg er i sluttfasen av et doktorgradsprosjekt hvor norsk ulveforvaltning er mitt ”case study”. Det var derfor med interesse jeg leste Fædrelandsvennens hovedoppslag 5. august: ”Ulven har herjet saueflokken hans”. Det er flott at beretningen til sauebonden Helge Fossen kommer frem, men jeg undrer meg over den journalistiske vurderingen som resulterte i at overskriftene ukritisk gjenga bondens historie. Mens han sier 27 sauer og lam er drept eller savnet etter ulvens herjinger, har Statens naturoppsyn kun bekreftet at ulv står bak i fire av tilfellene. Hvorfor ringte ikke Fædrelandsvennen en med kompetanse i å bedømme dette?
”Ulven herjet” – det blir altså konklusjonen. Her er det flere ting å merke seg. Som semiotiker synes jeg det er megetsigende at bonden omtales med navn, mens sauene oppgis som et antall, og ulven konsekvent omtales som ”ulven”. Omtalen av ”ulven” har mytologiske undertoner – noe som passer godt med vår allmenne oppfatning av ulven som et vesen (inkarnasjonen av det onde, osv.) med enorm kulturell kraft. Det er dette dyret som symboliserer de store rovdyrene i landet vårt. Folk flest er antagelig ikke klar over at de andre rovdyrene – bjørn, jerv og gaupe (noen år også kongeørn) – står for langt større skader på husdyr enn ulven gjør.
Det er ulven som et hatobjekt nummer én. I manges bevissthet står den ikke bare som representant for rovdyrene – det ville, utemmede – men også for myndighetenes distriktspolitikk generelt og landbrukspolitikk spesielt. Det er ikke lett å være sauebonde i 2010, eller å drive gårdsbruk i liten skala. Mange gir opp. Det underliggende problemet i rovdyrstriden er den pågående strukturrasjonaliseringen, som kort sagt går ut på at myndighetenes rammebetingelser bevisst er slik utformet at det ikke skal lønne seg å drive smått. Her må også forbrukerne kjenne sitt ansvar: Å ha lavpris som eneste kriterium for mat bidrar ikke til etableringen av sunn husdyrkultur. En av konsekvensene er at det blir stadig flere dyr å passe på for hver bonde. Dét er det verste som kan skje. Vi trenger flere hender i norsk landbruk, ikke færre!
Under slike omstendigheter er det at ulven har blitt syndebukk. Det er da ikke overraskende at krav om fellingstillatelse (i Vest-Agder) har blitt reist og gitt så fort noen sauer ble ”tatt av ulven”. Men hva sier dette om den sørlandske mentaliteten? Er virkelig Dyreparken det eneste stedet vi vil tolerere tilstedeværelsen av ulv – på utstilling? Ulven var overalt i landet vårt, inntil en intensiv utrydningskampanje fra 1840-årene av bidro til at den snart var fortrengt til nord. I dag opererer norske myndigheter med et forvaltningsområde som er så lite på det smaleste at det er lattervekkende naivt å forvente at alle ulver skal holde seg innenfor vårt administrativt oppmerkede område. Fenomenologisk sett er det ikke noe merkelig ved at sauebønder synes at ulven ikke hører hjemme i norsk natur – den har jo vært borte i generasjoner. Men i det lange løp har ulven vært her – med oss.
Et av de grunnleggende problemene i den norske rovdyrdebatten er riften mellom offisiell, vitenskapelig kunnskap på den ene siden og folkelige erfaringer på den andre. Mytologiske forestillinger om ulven er hardlivede, og mang en forvalter har fortvilt over å ikke komme noe sted med informasjonskampanjer. Selv synes jeg at erfaringene og opplevelsene til folk og fe absolutt må frem i lyset. Sauebondens historie er alt gjengitt av Fædrelandsvennen – så la meg nå gjengi ulvens side av saken: Fra ulvens perspektiv er sauen unaturlig tallrik der den forekommer. Knapt noe vilt dyr av sammenlignbart slag forekommer i slike mengder, og i slik utstrekning, som sauen og våre øvrige vante husdyr. Det som har skjedd over store deler av verden de siste århundrene er at husdyrene våre i stadig større grad har overtatt landskapene, og fortrengt ville arter. Dette er i mye større grad tilfelle i tettere befolkede land – i Norge er saken først og fremst den at menneskelige installasjoner (veier, demninger) og aktiviteter har trengt inn nær sagt overalt, til fortrengning for villmark. Ulven er et tilpasningsdyktig dyr, og kan leve også under slike omstendigheter – men bare om vi gir den rom.
Morten Tønnessen, PhD-student ved Universitetet i Tartu
