Fremtidens religionskart

Vårt Land hadde for en ukes tid siden en artikkel hvor de omtalte en rapport om utsiktene for verdens religioner fram mot år 2050.
/
Ifølge Progressive Policy Institute er fordelingen av troende idag slik på verdensbasis:
Kristne 33,3 %
Muslimer 21,3 %
Hinduer 13,2 %
Buddhister 5,8 %
Sikher 0,3 %
Jøder 0,2 %
/

Tallene Vårt Land refererte til inkluderte ateister og agnostikere. I sum toppet disse seg rundt 1970 - andelen i dag skal være rundt det halve. Disse tallene motsier den alminnelige oppfatningen om en ubetinget utvikling i retning av sekularisering i betydning ikke-tro.

/

(Også "kinesisk folketro" eller noe slikt var nevnt i Vårt Lands artikkel - dette er den religiøse grupperingen som har gått kraftigst tilbake det siste hundreåret).

/

Også de krisepregede ideene om islams enorme vekst motsies til dels av rapporten (selv om andelen muslimer i Europa riktig nok er raskt økende pga. den siste generasjonens innvandring). På verdensbasis spås kristendom å være største religion også i 2050. Veksten i antall troende kristne ventes imidlertid på "nye misjonsmarker", ikke i gammel-kristne Europa, som tvert imot opplever diversifisering - minoritetenes vekst.

/

Det er mulig Vårt Lands kilde var World Religion Database.

Religion den nye ideologien?

Konrad - som etter sigende muligens tilhører det ekstreme sentrum, og som forøvrig er en mann, eller kanskje en kvinne, i sin beste alder, eller kanskje litt eldre - fra Konrads tankesmie, har lagt igjen noen vettuge kommentarer til tre ulike innlegg her i Utopisk Realisme. Takk for det. De tre kommentarene viser til mine tre innlegg Skeiv verden: Jan Simonsens blogg, Hitler vs. Stalin: Et falskt valg og (uten sammenligning forøvrig) Jan Simonsen som "blogger", og er selvsagt å finne der. Når jeg likevel finner det verd å skrive denne posten, er det fordi det later til å gå en rød trød gjennom de tre kommentarene, som her gjengis i sin helhet.

Skeiv verden: Jan Simonsens blogg
Ja uigurene er opplagt en nøtt: Hvem skal man være _mest_ mot, kommunistene eller muslimene? "De har ikke fått dyrket sin religion i fred" skriver Simonsen. Pussig, har da aldri har klager over undertrykking av muslimer fra den siden.

---

Hitler vs. Stalin: Et falskt valg
Tankevekkende innlegg om vanskelig spørsmål. Man kan f.eks. telle lik og da er kanskje Stalin et hestehode foran. Bernt Hagtvet (tror jeg det var) skjelnet mellom de to ved å si at Hitlers regime hadde ondskap som _ideologi_ (rasismen/antisemittismen), mens Stalin bedrev myrderier og utsulting uten at dette var et mål i utgangspunktet. Og Hitlers folk bedrev myrderier med industriell systematikk. For ofrene er forskjellen naturlig nok uvesentlig.

Mer interessant er kanskje situasjon pr ca. 1938. På det tidspunktet var Stalins herjinger langt foran Hitlers tilsvarende, og jeg forstår godt at folk på den tiden valgte Hitler foran Stalin. Selv så sent som 1940 var det ikke opplagt at Hitler sto for ondskap (på grunnlag av det man visste da og særlig på bakgrunn av vinterkrigen). Å velge Hitlers side virket nok fornuftig og rimelig på mange, ikke som et valg for nazismen, men som et valg mot Stalin.

---

Jan Simonsen som "blogger"
Det er forstemmende, særlig det nye dogmet på høyresiden om at islam ikke er en religion men en "totalitær ideologi". Ved å definere islam som "ideologi" kan man med et kunstgrep skifte spilleregler, nå blir sammenligningen med nazisme og stalinisme naturlig, mens sammenligning med hinduisme eller protestantisme ikke blir relevant (litt pussig egentlig når vi vet at nazismen i stor grad var et protestantisk fenomen).

Gode poenger!

Ideologienes tid er over, ble det sagt så snart kommunismen liksom falt (bare ikke i Kina, hvor den har inngått i en meget suksessfull symbiose med kapitalismen - samlet om de tre verdige mål for et moderne samfunn: Vekst, vekst og vekst). Så kom 11.9. I USA ble det kanskje mest en avsporing. Her i Norge derimot, her ser vi til daglig skaden i undergrunnen av politisk debatt (slik som 11.9 har blitt utnyttet politisk, må vite - til denne dag). Islam ble gjort til den nye verdensfienden - Sovjets arvtaker i Vestens øyne (ved noen av dem). Å sette likhetstegn mellom en bestemt tolkning av politisk islam (1979-) og islam som religion (med en historie på innpå halvannet tusen år), det er selvsagt like lite representativt som å sette likhetstegn mellom KrF og den romersk-katolske kirke. Ikke desto mindre begås dette kunststykket dag ut og dag inn (det er så man blir lei, grundig lei).

Det er ikke bare innvandringskritikere og islamofobe som kan ha følelsen av å ha mistet sitt land. Slik en konspirasjonsatmosfære er til å bli syk i sjelen av.

Frelse pakistanere?

Vårt Land har i disse dager en debatt om hvorvidt kristen-Norge burde sette mer inn på å misjonere blant pakistanere i Norge, etter at Misjonssambandet sa de vil misjonere blant norske muslimer. Pakistanere flest er som kjent fra en muslimsk bakgrunn, og mange er fortsatt praktiserende muslimer.

"Hvis vi driver misjon i Pakistan," sier professor ved TF Tormod Engelsviken til Vårt Land, "kan vi ikke behandle pakistanere forskjellig i Norge". Mon det? Tolker ikke mange Bibelens misjonsbefaling slik at alle folkeslag må få høre det glade budskap? Å drive misjon i fjerne strøk i Pakistan stiller i så fall i en annen klasse enn å drive misjon på norsk grunn, hvor budskapet er rimelig godt kjent, og lett tilgjengelig.

Deler av debatten i Vårt Land har dreid seg om hvorvidt muslimer er å regne som hedninger - fra et teologisk ståsted (hedninger defineres strengt tatt i Bibelen enten som a) ikke-jøder, eller b) de som verken er kristne (følger Jesus) eller er jøder, påpeker generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon i et debattinnlegg). Muslimer er som kjent ett av Bokens folk, i likhet med kristne og muslimer (og regner Jesus som en profet).

Vårt Lands overskrift her om dagen var lite heldig: "Ingen strategi for å frelse pakistanere". De trenger altså å frelses? De er altså ellers fortapt? Tror ikke muslimske pakistanere på en (og én) Gud (Allah), akkurat som kristne?

Det fundamentale problemet med dette snakket er at de representantene for kristen-Norge som omtaler og betrakter norske muslimer som hedninger, fortapt etc. alt har konkludert på forhånd. De har sett Sannheten, og det er ingenting igjen å diskutere, eller ha noen dialog om. Alt som gjenstår er å frelse de som ennå ikke har sett Sannheten. Mange muslimer mener selvsagt også å ha sett Sannheten - i Muhammed og Koranen. Slik sett stiller denne grupperingen av kristen-Norge på nøyaktig lik linje med "fundamentalistiske muslimer" - "end of discussion".

En mer fruktbar form for kommunikasjon i et multietnisk samfunn enn misjon er religiøs dialog. Det innser kanskje sogneprest Rune Behring i Grønland menighet, som til Vårt Land sier: "- Vi driver ikke direkte misjonering ... det meste foregår på dialogplan". Å snakke om ens tro (eller mangel på sådan) er viktig. Men premisset for en dialog kan ikke være at man alt har sett og tenkt og forstått alt som det er nødvendig å ta inn over seg. Premisset for en dialog må være at man forteller om sin tro, og hører om andres tro, og så ser hvor veien bærer. Noe annet er ikke redelig verken intellektuelt sett eller fra et åndelig ståsted.

Og om man så oppriktig mener å ha sett Sannheten? Ja, så får man være modig nok til å møte et annet menneske - med eller uten tro - på like vilkår. Du taler din sak, så taler jeg min. Vær nå bare trygg i din tro!

På nett: Se Vårt Lands "Verdidebatt", særlig "Forbudt misjon?".