Vårt Land har i disse dager en debatt om hvorvidt kristen-Norge burde sette mer inn på å misjonere blant pakistanere i Norge, etter at Misjonssambandet sa de vil misjonere blant norske muslimer. Pakistanere flest er som kjent fra en muslimsk bakgrunn, og mange er fortsatt praktiserende muslimer.
"Hvis vi driver misjon i Pakistan," sier professor ved TF Tormod Engelsviken til Vårt Land, "kan vi ikke behandle pakistanere forskjellig i Norge". Mon det? Tolker ikke mange Bibelens misjonsbefaling slik at alle folkeslag må få høre det glade budskap? Å drive misjon i fjerne strøk i Pakistan stiller i så fall i en annen klasse enn å drive misjon på norsk grunn, hvor budskapet er rimelig godt kjent, og lett tilgjengelig.
Deler av debatten i Vårt Land har dreid seg om hvorvidt muslimer er å regne som hedninger - fra et teologisk ståsted (hedninger defineres strengt tatt i Bibelen enten som a) ikke-jøder, eller b) de som verken er kristne (følger Jesus) eller er jøder, påpeker generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon i et debattinnlegg). Muslimer er som kjent ett av Bokens folk, i likhet med kristne og muslimer (og regner Jesus som en profet).
Vårt Lands overskrift her om dagen var lite heldig: "Ingen strategi for å frelse pakistanere". De trenger altså å frelses? De er altså ellers fortapt? Tror ikke muslimske pakistanere på en (og én) Gud (Allah), akkurat som kristne?
Det fundamentale problemet med dette snakket er at de representantene for kristen-Norge som omtaler og betrakter norske muslimer som hedninger, fortapt etc. alt har konkludert på forhånd. De har sett Sannheten, og det er ingenting igjen å diskutere, eller ha noen dialog om. Alt som gjenstår er å frelse de som ennå ikke har sett Sannheten. Mange muslimer mener selvsagt også å ha sett Sannheten - i Muhammed og Koranen. Slik sett stiller denne grupperingen av kristen-Norge på nøyaktig lik linje med "fundamentalistiske muslimer" - "end of discussion".
En mer fruktbar form for kommunikasjon i et multietnisk samfunn enn misjon er religiøs dialog. Det innser kanskje sogneprest Rune Behring i Grønland menighet, som til Vårt Land sier: "- Vi driver ikke direkte misjonering ... det meste foregår på dialogplan". Å snakke om ens tro (eller mangel på sådan) er viktig. Men premisset for en dialog kan ikke være at man alt har sett og tenkt og forstått alt som det er nødvendig å ta inn over seg. Premisset for en dialog må være at man forteller om sin tro, og hører om andres tro, og så ser hvor veien bærer. Noe annet er ikke redelig verken intellektuelt sett eller fra et åndelig ståsted.
Og om man så oppriktig mener å ha sett Sannheten? Ja, så får man være modig nok til å møte et annet menneske - med eller uten tro - på like vilkår. Du taler din sak, så taler jeg min. Vær nå bare trygg i din tro!
På nett: Se Vårt Lands "Verdidebatt", særlig "Forbudt misjon?".
Vårt Lands overskrift her om dagen var lite heldig: "Ingen strategi for å frelse pakistanere". De trenger altså å frelses? De er altså ellers fortapt? Tror ikke muslimske pakistanere på en (og én) Gud (Allah), akkurat som kristne?
Det fundamentale problemet med dette snakket er at de representantene for kristen-Norge som omtaler og betrakter norske muslimer som hedninger, fortapt etc. alt har konkludert på forhånd. De har sett Sannheten, og det er ingenting igjen å diskutere, eller ha noen dialog om. Alt som gjenstår er å frelse de som ennå ikke har sett Sannheten. Mange muslimer mener selvsagt også å ha sett Sannheten - i Muhammed og Koranen. Slik sett stiller denne grupperingen av kristen-Norge på nøyaktig lik linje med "fundamentalistiske muslimer" - "end of discussion".
En mer fruktbar form for kommunikasjon i et multietnisk samfunn enn misjon er religiøs dialog. Det innser kanskje sogneprest Rune Behring i Grønland menighet, som til Vårt Land sier: "- Vi driver ikke direkte misjonering ... det meste foregår på dialogplan". Å snakke om ens tro (eller mangel på sådan) er viktig. Men premisset for en dialog kan ikke være at man alt har sett og tenkt og forstått alt som det er nødvendig å ta inn over seg. Premisset for en dialog må være at man forteller om sin tro, og hører om andres tro, og så ser hvor veien bærer. Noe annet er ikke redelig verken intellektuelt sett eller fra et åndelig ståsted.
Og om man så oppriktig mener å ha sett Sannheten? Ja, så får man være modig nok til å møte et annet menneske - med eller uten tro - på like vilkår. Du taler din sak, så taler jeg min. Vær nå bare trygg i din tro!
På nett: Se Vårt Lands "Verdidebatt", særlig "Forbudt misjon?".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar