Trygve Slagsvold Veum, landbruksminister og leder av
programkomiteen til Senterpartiet, har gjort det klart at Senterpartiet nå vil
gå inn for fri jakt på ulv, og at det ikke skal være ulv i Norge. Standpunktet
er ikke overraskende, gitt partiets holdninger de siste årene.
De andre store rovdyrene i Norge – gaupe, jerv og bjørn –
skal SP fortsatt gå inn for at vi skal ha her i landet. Som Senterpartiet er
godt kjent med, står disse tre artene for langt større skader på sau og rein
enn ulven gjør. Hvorfor da gå inn for å utrydde nettopp ulven?
Jeg forsvarte min doktorgrad om miljøfilosofi og norsk
ulveforvaltning i fjor, et arbeid som dekket historisk tid samt særlig årene
2006-2011. Hovedfunnet mitt i forhold til ulveforvaltning var at den sterke, om
enn marginale motstanden mot ulv bare kan forklares om vi tar ulvens sterke
symbolikk i betraktning. Det er ingenting ulven gjør som kan forklare hatet mot ulven, hvis vi sammenligner med
holdningen til de andre rovdyrene.
Ulven har blitt et symbol på avmakt og frustrasjon på bygda,
og på sentralmyndighetenes overstyring av lokale ønsker. Det er ikke egentlig
ulven ulvemotstanderne vil til livs, det er alt det den representerer – ikke
minst dårlige kår for tradisjonelle driftsformer i landbruket. Ulven er ikke
bare poster boy for de andre
rovdyrene – noe som, med medienes hjelp, har gitt uinformerte byfolk inntrykk
av at det er ulven som spiser all sauen som tas av rovdyr. Den har også blitt
en syndebukk for den uheldige utviklingen i mange landbrukspregede
utkantområder.
Denne utviklingen er det Senterpartiet – og ikke minst
landbruksministeren fra partiet – burde snakke om. Hva mener de om den stadige
nedgangen i antall gårdsverk med sau, om de stadig større besetningene av sau,
om umuligheten av å få en normal norsk inntekt og samtidig ha godt med tid til
dyrene på gården? Kort sagt, hvordan mener partiet at vi skal ta vare på sauen
vår i dette landet, gitt gjeldende politikk og prognoser? Selv mener jeg at vi
trenger å ta et krafttak for å gi anstendige rammevilkår til bønder som driver
i liten skala og med tradisjonelle driftsformer. Hva mener Slagsvold Veum?
Alt dette er viktige saker som Senterpartiet kunne ha sagt
noe vettugt om. Men i stedet går de nok en gang i strupen på ulven, symbolet på
alt partiet er imot. Den triste sannheten er at resultatet av Slagsvold Veums
visjoner, om de hadde blitt ført ut i livet, knapt hadde hjulpet norsk landbruk
det minste. Naturmangfoldet ville derimot være svekket, samtidig som Norges
allerede middelmådige renommé internasjonalt hadde blitt svekket ytterligere.
Utspillet til landbruksministeren er forståelig gitt Senterpartiets
kulturelle fordommer, men det hadde tjent partiet til ære om de hadde maktet å
forholde seg mer til realiteten enn til kulturelle symboler.
Morten Tønnessen
Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger
[Publisert i Aftenposten i dag, i noe forkortet utgave:]
Ulv, ulv!
Aftenposten fortjener ros for å ta opp det ømfintlige spørsmålet om hvor stor andel av de innmeldte tapene av sau til rovdyr som er reelle. 140 millioner kroner per år hadde vært en grei pris å betale, hadde det bare ført til aksept for rovdyr i norsk natur. Problemet er at dagens ordning bare fyrer opp under misnøyen.
Leder i Norges Bondelag Nils Bjørke kan ikke forstå hvordan det kan jukses med tapstall. Tillat meg å forklare: Ordningens matematikk er enkel – rovdyrene beskyldes for tap av enhver sau som ikke kommer til rette. Bonden fritas dermed i realiteten for ansvaret for sine dyr.
Det mest sigende med Aftenpostens oppslag er imidlertid det følgende: Ulv på forsiden, ulv brettet ut inne i avisen. Ikke et ord om at ulven faktisk er det av våre rovdyr som tar færrest sau. Slik reproduserer avisen den feilaktige forestillingen om ulven som det typiske rovdyret, og som sauens nemesis.
PS: At ulven uler mot månen, det er noe vi ser mest av i menneskers fortellinger. Bare i eventyret er det alltid fullmåne.
Morten Tønnessen PhD-student i semiotikk, Universitetet i Tartu
Innlegget mitt "Ulven som syndebukk" står i dag på trykk i Dagbladet, som et debattinnlegg. Opprinneglig sendte jeg det som kronikk. Her er den komplette teksten (kronikk-versjon):
Ulven som syndebukk
Noe må skje med rovdyrdebatten. For slik som den bedrives i dag, er den ikke til nytte for noen parter. Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder.
Tilsynelatende forholder både tilhengere og motstandere av å legge til rette for ulv og andre rovdyr i Norge seg til fakta – men kildebruken og tilliten til ”vitenskap” er radikalt forskjellig. Slik skusles mange fakta bort. Her er det forøvrig kritikkverdig at avisen Nationen ikke forholder seg balansert til fakta, men ensidig baserer sitt virkelighetsbilde på identifikasjonen med utvalgte interessegrupper. Verre er det at den norske rovdyrdebatten har blitt nærsynt og perspektivløs. Ulvetilhengerne nøyer seg typisk med å forholde seg til verneproblematikk, og ulvemotstanderne til situasjonen for norsk landbruk. Skal vi komme ut av den bakevja rovdyrdebatten har havnet i, så må begge parter forsøke å ta den andre sidens interessehorisont og kunnskapsbakgrunn inn over seg.
Demonisering av ulven er ikke noe nytt fenomen. Også våre grunnleggende forestillinger om sau og lam går langt tilbake i vår kulturkrets (tenk bare på tanken om Jesus som ”Guds lam”). Noe av bakgrunnen for at nettopp striden mellom ulv og sau har kommet til å representere striden mellom by og land, er at mennesket og ulven økologisk sett slett ikke er så ulike. Opprinnelig levde vi begge i små, familiebaserte grupper med rimelig store jaktområder innen territoriet. Men siden vi begynte med landbruk og husdyrhold har sauen og andre husdyr kommet imellom oss og ulven. En problematisk forestilling i vår tid er ideen om at mennesket har monopol på utnyttelse av byttedyr. Denne tanken innebærer at vi, som mennesker, skulle ha et slags økologisk voldsmonopol i egenskap av å være det dominerende (kanskje det eneste) rovdyret. Ulv, bjørn, gaupe og jerv blir da redusert til å være frekke konkurrenter i kampen om ”vårt” matfat. ”Tap” av sau til ulv regnes av mange i dag som sløsing med ressurser.
Alle nordmenn ”vet” i dag at ulven spiser sau. Men hva er fakta? Faktum er at ulven så langt i år skal ha tatt nærmere 400 sau. Mer enn hundre ganger så mange sau går ”tapt” av andre grunner. Studier av ulvens diett har vist at sau og husdyr spiller en helt marginal rolle i skandinavisk sammenheng (og selv i norsk sammenheng). Det er elgen som er ulvens foretrukne bytte – rådyr er andrevalget, bever tredjevalget. Tydeligere enn noe annet demonstrerer disse faktaene at striden rundt ulv og sau er en symbolsk konstruksjon. Med det mener jeg at striden om ulv og sau har mer å gjøre med våre kulturelle forestillinger enn med ulvens faktiske atferd.
Men det går dypere enn dette. Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.
Det er imidlertid mange måter å være virkelighetsfjern og fremmedgjortpå. Neglisjering av bygdefolks realiteter er én metode som kan lede i den retningen – neglisjering av økologiske realiteter en annen. Ideen om at mennesket har monopol på byttedyr og andre naturlige ressurser er etisk uforsvarlig, og må overkommes både i byen og på landet. Fra en fenomenologisk perspektiv gir det god mening at dagens sauebønder opplever ulven som et nytt og fremmed element i norsk natur, siden ulven praktisk talt ble drevet til utryddelse i Sør-Norge allerede for 150 år siden. Men den hører til her. I tusener av år har bønder levd side om side med ulv i norsk natur. Det nye ved dagens situasjon er ikke at det er ulv i Norge, men at det er så få av dem – og så mange mennesker, med aktiviteter så omfattende at andelen ”villmark” det siste århundret har gått ned fra omlag halvdelen av landarealet til en åttendedel.
Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.
Fra et fenomenologisk ståsted (om vi nå for en gangs skyld setter oss i dyrenes sted) er denne utviklingen innen landbruket svært uheldig. Færre og større bruk betyr flere dyr per bonde. Denne utviklingen har nå gått så langt at det for mang en bonde i praksis har blitt uhåndterlig vanskelig å følge opp husdyrene på en personlig måte. Norske sauer ble en gang i tiden gjetet. Og ennå hører vi forslag, i våre dagers rovdyrdebatt, om flere gjetere, som en løsning på hele problemet. Men så ”rike” som vi har blitt, har vi ikke råd til å holde oss med gjetere!
Det bør bli flere ulv i Norge. Og flere bønder. Flere hender i norsk landbruk! Med et lavere forholdstall mellom antall husdyr og antall bønder blir alt enklere – ikke minst et forsvarlig husdyrhold, og gode bondeliv. La oss derfor se en allianse av bønder og miljøvernere – en allianse som tar til orde for organisering av vårt samfunn etter en ny (men velprøvd) økonomisk modell, med sterkere vekt på lokal produksjon og selvforsyning – og driftsformer som både er mer humane og dyrevennlige enn dagens! Hadde denne visjonen blitt virkeliggjort, så hadde ulven med det samme opphørt å fungere som offerlam i norsk offentlighet.
Norske Morten er første utenlandske doktorand i semiotikk: Ulver, trafikklys og kulturmiks
Morten Tønnessen (33) er ikke bare eneste norske doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu, men også den første utenlandske doktoranden ved avdeling for semiotikk. Men trolig ikke den siste.
Vi møter Morten i studentbyen Tartu, og han vil gjerne forklare oss hva semiotikk er for noe. - Et kjent eksempel er trafikklys. Det er et av de mest åpenbare tegnene som folk flest kan forstå. Når du har grønt og rødt med gult imellom, vet de fleste at dette har en konvensjonell mening. Grønt betyr kjør – og så videre. Men det er også en dobbeltkoding, en koding i forhold til rekkefølge. Et raskt blikk på et trafikklys, og du får lett tak i hva det er meningen du skal gjøre. De er symboler med tilfeldig mening som man bare har blitt enige om.
Semiotikk er altså læren om tegn og bruken av dem, får vi vite. – Men så ser vi hvordan mange i dag bare ser på tegnene – trafikklysene – og ikke lenger på trafikken. Dette er for meg et tegn på fremmedgjøring, folk er så til de grader til stede i tegnvirkeligheten at de ikke lenger ser naturen bak, mener Morten.
Semiotikken handler altså om tegnenes virkemåte, forklarer Morten engasjert. – Og om kontekst. Noe av det første en semiotiker vil spørre om, er hvilken sammenheng tegnene opptrer i.
IKKE BARE TARTU-MOSKVA
– Når det er snakk om Tartu og semiotikk nevnes ofte "Tartu-Moskva-skolen". Hva er egentlig det?
– Det er en tradisjon eller skoleretning i semiotikken som først og fremst er knyttet til Juri Lotmans arbeid og til kultursemiotikk. Lotman og andre utvikler modeller for samfunnet og hvordan kultur og subkultur kan analyseres. Men en annen semiotikk-tradisjon som Tartu og Estland også har er knyttet til den tysk-baltiske biologen Jakob von Uexküll. – Dette er viktigere i mitt eget arbeid. Han var forløperen for den såkalte bio- eller natursemiotikken. I Estland har man dermed både en tradisjon for kultur- og for natur-semiotikk – en slags naturfilosofi om forholdet mellom menneske og natur. Det gjør Tartu til et potent sted innen semiotikk internasjonalt.
Morten utvikler det som på fint kalles en uexkülliansk fenomenologi, en slags naturfilosofi der Jakob von Uexküll står sentralt. – Et kjernebegrep er miljøforandring, i sammenheng med de konkrete opplevde livsverdenene til mennesker og andre levende vesener. Videre har jeg et case study om norsk ulveforvaltning – et norsk-estisk forskningsprosjekt som sammenligner det økologiske rommet i Estland og i Norge.
KULTURMØTE SOM BEVEGGRUNN
Det er ikke tilfeldig at sentrale personer i den estlandske semiotikktradisjonen har en sammensatt kulturell bakgrunn, mener Morten: – Juri Lotman var selv russisk jøde. Han hadde en kompleks bakgrunn, og endte opp i Tartu fordi han ikke ble tolerert i Russland. Sovjetmaktene lot ham være i et slags indre eksil i imperiets periferi, og Tartu hadde en gammel universitetstradisjon. Lotman dannet på 60-tallet det første internasjonale tidsskriftet for semiotikk – Sign Systems Studies – som fremdeles kommer ut i Tartu.
Den andre kilden til semiotikktradisjonen – Jakob von Uexküll, var derimot fra en tysk kulturkrets og en annen tid. Han fikk sin grunnleggende universitetsutdanning i Tartu, men oppholdt seg senere andre steder i Europa. Han regnet seg selv som tysk, selv om Estland i dag regner ham som en av sine egne.
En innvandret russer og en utvandret tysker står altså sentralt i det estiske semiotikkprosjektet, og akkurat dette ser Morten som et viktig poeng: – Kulturblandingen er sannsynligvis noe av beveggrunnen til disse forskerne.
INTERNASJONALISERING
– Hvorfor har ingen utlendinger tatt doktorgraden i semiotikk her før?
– Ja, hvorfor har ingen selv tatt seg hit før med den ambisjonen? Det er først i de siste årene at Universitetet i Tartu har søkt aktivt etter utenlandske studenter på alle nivåer. Nå foregår det som i Norge en internasjonalisering ved universitetet her. Foreløpig er det bare 5-600 internasjonale studenter her, av 15-20000.
Morten har flere besøk i Tartu bak seg før han tok fatt på doktorgraden. I år kom han for å begynne på alvor, og doktorgraden skal være fullført i 2011. Inntil da bor han fast i Tartu sammen med kona Helena, som er fra Brasil.
STUDENTBY OG KULTURSENTRUM
Tartu er med sine omlag 100000 innbyggere en fin by å studere i, mener han. – Studentene er veldig synlige i bybildet. Byen er også liten nok til å være ganske oversiktlig når det gjelder de fagene jeg er involvert i. Det er en by det er lett å føle seg hjemme i, akkurat passe stor. Samtidig er institusjonen Universitetet i Tartu gammel og stor nok til å bære brorparten av Estlands akademiske tradisjon. Tartu er en slags kulturell hovedstad.
Semiotikeren Morten har også et tips for dem som måtte ha fattet interesse for det han driver med. Til høsten åpner nemlig Universitetet i Tartu et engelskspråklig masterprogram i semiotikk.
STUDIEMULIGHETER I ESTLAND
Vil du lære estisk, er Estland et selvsagt valg. Men estiske læresteder har også over 100 internasjonalt godkjente studieprogrammer på engelsk. Vanlig løp er 3 år bachelor + 2 år master. Noen plasser er gratis, eventuelle skolepenger kan den norske lånekasen gi støtte til.
Engelskspråklig master – hete tips:
- IKT-programmene ved Tallinns tekniske universitet og Universitetet i Tartu: Cyber Security og Software Engineering.
- Programmet Film Arts - Baltic Film and MediaSchool (BFM), Tallinn.
- Animation – Estlands kunstakademi, Tallinn
- Materials and Processes for Sustainable Energetics – Univ. i Tallinn.
