Politisk empati

Politiske ledere er uten empati, hevdet 85 år gamle Jo Benkow lørdag, under Høyres valgkampåpning på torgalmenningen i Bergen.

VG snakket med ham etterpå.

- Dagens politiske ledere viser ikke i tilstrekkelig grad en ektefølt, levende og brennende interesse for sine medmennesker. De formidler et inntrykk av at de ikke har denne interessen, sier Benkow.

- Har du et konkret eksempel?

- Nei, dette er en adresseløs masseforsendelse til alle de politiske lederne i Norge, sier Benkow.

Benkows bemerkning er helt på sin plass. Slik kan den politiske (u)kulturen bli, når politikken skal være "profesjonell" og partitaktikken tar overhånd. Hvor ofte hender det i dagens politiske Norge at to politikere møtes til debatt (= diskusjon), og at den ene faktisk lykkes i å overbevise den andre om sine poenger? Så godt som aldri. Og hva betyr det, om ikke at norske politiske "debatter" er fiktive - spill for galleriet - som slett ikke dreier seg om å overbevise ved bruk av argumenter, men bare om å vise frem på forhånd vedtatte sannheter?

Empati dreier seg selvsagt om langt mer enn argumentasjon - men en første begynnelse på en (mer) empatisk politisk kultur, det kunne bestått i å ta motdebattanten på alvor som et menneske med meninger, snarere enn som en stråmann. Da kunne vi i større grad ha stolt på lederne våre. Da kunne vi ha vært trygge på at de i hvert fall mente det de sa.