Igår holdt jeg mitt innlegg "Estranged, endangered, extinct: Lessons from the extinction of the Scandinavian wolf" på verdenskongressen i miljøhistorie, som i disse dager arrangeres i København. Temaet er altså skandinavisk ulveforvaltning - med vekt på den norske siden.
I innlegget argumenterte jeg for at ulv i en slik situasjon som dyrene befinner seg i i dag i hvert fall i Norge (muligens også i Sverige) er fremmedgjorte dyr. For norske ulver er det per i dag vanskelig å bygge og opprettholde normale sosiale relasjoner. Det sosiale livet er i vansker pga. menneskelig press i form av jakt (særlig ulovlig - den lovlige jakten tar i større grad hensyn til ulvenes sosiale struktur). Men viktigst er dagens lave bestand, med derav følgende lav populasjonstetthet. Dagens skandinaviske ulvebestand er unormalt lav, etter økologiske forhold (for mindre enn to hundre år siden var det 2,000 ulv i Skandinavia - hvorav kanskje 500 i Norge).
Et av spørsmålene jeg fikk fra salen dreide seg om muligheten for å la ulv etablere seg i reinsdyrbeltet i nord (i både Norge og Sverige). Et stort problem for den skandinaviske ulvestammen er jo at bestanden er isolert fra ulvene i Russland-Finland-Baltikum. Eneste mulighet for friskt blod går gjennom migrasjon over lange avstander - og denne migrasjonen blir hyppig sabotert av det engasjerte mindretallet som motsetter seg dagens offisielle vernepolitikk. Økologisk sett ville det å tillate ulv i nord gi god mening (hvorfor ikke i hele Norge? Sverige har jo prinsipielt åpnet opp for etablering av ulv hvor som helst). I hele Norge var det tradisjonelt ulv. Spørsmålet dreier seg selvsagt om samenes rett til en viss autonomi, og hensyn til deres næringsinteresser i form av reinhold. Samenes autonomi er uvilkårlig et element her, men det kaster bare ballen videre: Sametinget bør overbevises om å tillate etablering av ulv i nord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar