Norske medier har de siste dagene (stort sett i tråd med internasjonale medier) presentert Obamas State of the Union-tale som uttrykk for at de store forventningene har falt til jorden. Det var faktisk tonen også før talen (i selve talen sto derimot Obama, noe ukomfortabel, på sitt på mange felt, skjønt han har lansert et par "populistiske" tiltak ovenipåkjøpet). Fallende popularitet har vært et kjennetegn på Obamas stilling - skjønt han kun nøt bred popularitet en kort tid rundt innsettelsen; valget var som kjent rimelig jevnt.
/
Etterpåklokskapen synker nå inn, hos enkelte. "Den nye vinen" var ikke SÅ forskjellig fra den gamle, likevel. Norske medier og kommentatorer har hatt så naive forventninger til Obama, at de bare måtte lande før eller siden. Skjønt, ennå er det en og annen kommentator der ute (tør jeg nevne Nobel-instituttets direktør Geir Lundestad?) som står steinfast i troen på Frelseren, og bortforklarer all krig og sånn med at "det er grenser for hva vi kan forvente". Det er det - og nettopp derfor er det også så reinspikka tøvete å vente at Obama skal te seg som en over-snittet norsk sosialdemokrat (merk: Jeg er ingen sosialdemokrat - og har fulgt Obama med interesse siden det første primærvalget i 2008).
/
Nå som oppmerksomheten er rettet mot det oppsiktsvekkende nederlaget i Massachusetts og utsiktene fremover mot midterm-valget i høst, bør det vel være klart for alle og enhver at det var helt på jordet (ou seja, utilgivelig prematurt) å tolke Obamas seier høsten 2008 som en varsling av en "ny demokratisk æra".
/
Nylige poster om Obama:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar