Ifølge oppslag i Nationen ("Vil doble ulvestammen") - videreformidlet på NRK radio - har leder for den svenske rovdyrutredningen Lars-Erik Liljelund gått ut og sagt at antall ulv i Sverige bør øke fra dagens 200 til 450, altså mer enn en dobling. Den egentlige kilden er gårsdagens pressekonferanse (Nationen nevner Svenska Dagbladet, men linker til Dagens nyheter).
Liljelund understreker at forslaget forholder seg til hva som ville være en livskraftig (bærekraftig) ulvebestand, og ikke tar i betraktning sosioøkonomiske faktorer - slike vurderinger overlates altså til politikerne.
På NRK Radio presenteres dette som en nyhet. Men det er ikke noe nytt ved at forskerne har foreslått en større ulvebestand. Det har konsekvent blitt foreslått i en årrekke. Om spørsmålet er hva som er en livskraftig bestand med liten fare for (lokal) utryddelse, så er svaret klart: Dagens svenske bestand, som er omlag fem-seks ganger så stor som den norske, er ikke stor nok til å kalles livskraftig på sikt. Måltallet på 450 ulv skiller seg lite eller ingenting fra tidligere forslag som pekte på 500 individer som et antall som ville kunne rettferdiggjøre betegnelsen "livskraftig [viable] bestand" (den gang tror jeg kanskje det dreide seg om hele Skandinavia, altså inkludert Norge).
En faktor som knapt kommer frem i Nationens oppslag, men som er dekket i artikkelen til Dagens nyheter, er at anslaget på antall individer i en livskraftig bestand avhenger av graden av innavl. Idag er denne høy, noe som medfører at den genetiske variasjonen i den skandinaviske ulvepopulasjonen er tilsvarende lav. Svensk forvaltning sikter mot mindre grad av innavl - her er en rekke nye tiltak på trappene. Tidligere anslag gikk ut på at en ideell bestand bestående av 50 ulv med varierte gener ville være like livskraftig som en bestand på 500 sterkt innavlede ulver. Det må bemerkes at den svenske tilnærmingen i nyere tid forutsetter en fortsatt intens bestandsovervåkning og -forvaltning, med en god del forvaltning på mikronivå (en slik detaljstyrende tilnærming i rovdyrforvaltningen kan være problematisk, i hvert fall om den betraktes som noe mer varig enn en overgangsordning).
En annen ting det er verd å merke seg - som Nationen kort dekker, i og med en kommentar fra Folkeaksjon Ny Rovdyrpolitikk - er hvilke konsekvenser det får for Norge, om Sverige skulle gjennomføre en slik politikk. Nå må det først sies at det på ingen måte er gitt (slik WWFs Rasmus Hansson later til å gå ut fra på NRK Radio - skjønt det kanskje mest er en retorisk, appellerende uttalelse). Da svenskene endret politikk for et par år siden, var det jo Riksdagens initiativ, og ikke i tråd med forskernes anbefalinger hva bestandsmål (satt til 210) gjelder. Til tross for satsningen på genetisk mangfold innad i ulvebestanden innebar den nye politikken en innstramming hva bestandsmål gjelder.
Uansett er det fortsatt slik at Sverige har flere ulv enn Norge, dels på grunn av geografisk beliggenhet (nærmere den russiske bestanden) og dels på grunn av en årrekke med en mer liberal politikk enn Norge. Selv en frysing av dagens ulvetall i Norge og Sverige vil innebære at vi kan forvente et betydelig innslag av streifulv fra svenskegrensen. Det innebærer igjen at en "kunstig" høy andel av ulvene i Norge er streifulv, en kategori som er overrepresentert i forhold til predasjon på sau. Det er ingen åpenbar vinnerstrategi å satse på å minimere antall fastboende ulv i Norge i en situasjon hvor vi uansett kan vente oss et stadig innslag av innvandrende streifulv østfra. Om vi så landet på SPs og FNRs linje og utryddet ulven i Norge, hva fastboende ulv gjelder, kan det tenkes at problemene med predasjon på sau kunne vedvare på dagens nivå, grunnet fortsatt innsiv av streifulv. Verken status quo eller nasjonal utrydning av fastboende ulv er noen løsning på noe nivå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar