Den barmhjertige samaritan vs. Staten

Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". I oppslaget "90 prosent av prestene gikk rett forbi en skadd mann" skriver Dagbladet om Richard Wisemans bok fra 2007, "Quirkology". Jeg skal her kun gå inn på historien om den barmhjertige samaritan. Dagbladet skriver:

PRESTER ER IKKE SPESIELT flinke til å leve etter de idealene de snakker om fra prekestolen.

I et amerikansk eksperiment ble et utvalg unge prester bedt om å forberede en preken om lignelsen om den barmhjertige samaritan.

De ble så bedt om å gå en kort strekning til en kirke like ved for å holde prekenen.

På veien dit hadde forskerne plassert ut en skuespiller kledd som en uteligger. Da presten kom forbi, utga han seg for å få et illebefinnende.

Selv om de nettopp hadde tenkt ut en preken om den barmhjertige samaritan, gikk over halvparten av prestene rett forbi den skadede mannen uten å hjelpe.

Og i et nytt eksperiment, der prestene i tillegg fikk beskjed om at de hadde dårlig tid og måtte skynde seg til kirka, unnlot hele 90 prosent av dem å stoppe for å sjekke om det gikk greit med uteliggeren.

Dette er klassisk sosialpsykologi. Folk flest er meget mottakelige for forventningspress, særlig fra autoriteter. Eksperimenter viser for eksempel at et stort flertall er villig til å gå langt i å påføre et ukjent menneske smerte, så lenge en autoritetsperson sier det er forsvarlig (og for en god sak). I dette tilfellet antar jeg at mange av de unge prestene (hvem er forresten han på bildet? Ung er han i hvert fall ikke) ville forsvare seg ved å vise til at det er jo staten (ev. kommunen osv. - det offentlige) som er ansvarlig for slikt i vårt samfunn. Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". Uten tidspress stoppet riktignok rundt halvparten for å hjelpe, eller undersøke behovet for hjelp. under normale/avslappede omstendigheter har vi altså ivaretatt en viss menneskelighet. Men når tidspresset styrer hverdagen, da er det enda lettere å bare overlate medmenneskeligheten til en usynlig (og slett ikke allestedsnærværende) stat.