søndag 12. juli 2009

Om "å hjelpe dem der hvor de er"

I norsk innvandringsdebatt hører man stadig argumentet om at vi burde "hjelpe dem (disse menneskene, altså) der hvor de er" i stedet for å "hjelpe" dem her i landet, ved å slippe dem inn. Det skal etter sigende være billigere - og per person er det ikke tvil om at norsk velstandsnivå er noe av det "dyreste" i verden. Ut fra en kost/nytte-tankegang virker argumentet umiddelbart besnærende (om man da godtar at dette først og fremst er et spørsmål om kostnadseffektivitet).

Problemet med argumentet slik som det brukes i norsk debatt er at det tyder på en manglende forståelse av hvorfor mennesker flytter eller flykter over landegrenser. Mange gjør det selvsagt i jakt på et bedre liv, tryggere kår. Og dette punktet som jeg hentyder til her har også å gjøre med det faktum at det - med unntak av kvoteflyktninger - er flere fra middelklassen enn fra "lavere klasser" som faktisk får til å ta seg til andre land eller kontinenter.

Årsaken er åpenbar: Å ta seg til et annet kontinent er såpass dyrt at det krever litt midler. I fattigere land kan det være nødvendig å selge hus og alle eiendeler for å få råd til flybilletten (eventuelt honoraret til en menneskesmugler, som så skaffer en plass i en container el.l.). I virkelig fattige land ville ikke engang det ha vært nok. Med andre ord: Jo mer bemidlet man er, jo større sjanse har man til å ta seg til et annet land, eller kontinent (annet enn til fots).

Dagens "asylstrøm" er et resultat av to grunnleggende trender:
1) Fortsatt rimelig tarvelige levekår i store deler av verden (til tross for jevnt økende forventet levealder etc.) - ikke minst er gapet til "de mest avanserte land" fortsatt rimelig stort
2) Økende velstand verden over

Nøden var større for en generasjon eller to siden. Men velstanden er større i dag, også i de aller fleste fattigere land. Og dermed er det flere som har mulighet til å flytte på seg. Det er bare å ta en titt på statistikk over veksten i internasjonal infrastruktur og transport den siste generasjonen, så skjønner man noe av tegningen.

Å minske gapet mellom levekårene i den "mest fremadskredne" delen av den kapitalistiske sivilisasjon og de mindre fremadskredne delene vil isolert sett redusere interessen for å ta seg til vår del av verden. Men økt velstand i fattigere deler av verden vil samtidig bedre muligheten for å ta seg til et annet sted. Selv i en rettferdig, balansert verden uten særlige økonomiske forskjeller vil mange naturlig ønske å ta seg til et annet land for å prøve seg der, om de bare har økonomisk mulighet til det. Den verden vi levde i før - en verden hvor folk flest ikke hadde råd til å prøve lykken i en fremmed land - den verden kan være historie.

2 kommentarer:

Simen sa...

Interessant innlegg. Spesielt det du skriver om hvem «de» er, altså generelt personer fra middelklassen. Det kan både bekrefte fordommene mange har om «lykkejegerne», men det kan også avkrefte fordommer mange har om resurssvake innvandrere som, dersom det blir lagt til rette for det, kan være med å bidra til fellesskapet.

Morten Tønnessen sa...

Jeg mener selvsagt ikke at alle er lykkejegere. Man bør selvsagt skille (i diskusjonen) mellom dem som har et reelt asylbehov (dvs. er på flukt) og dem som "kun" er ute etter bedre levevilkår. Selv mener jeg at det er fullt ut legitimt å søke bedre levevilkår for en selv og ens familie.

Ellers har du selvsagt rett i at mange innvandrere er ressurssterke og har mye positivt å bidra med - både økonomisk sett og kulturelt.