Øverenget og den frie vilje

Jeg har skrevet et debattinnlegg som svar på Einar Øverengets DN-kronikk "Forskerens frie vilje" (på trykk i dag).

Tittel: "Makan til vilje!"

... og med det har også jeg kastet meg inn i Hjernevask-debatten.

Strukturasjonalisering: Ikke lønnsomt

I Aftenposten i dag (Landbrukssuksessen?) har Svenn Arne Lie (Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning) en meget interessant kronikk om ståa i norsk landbruk.

Utdrag:

Importen av sentrale innsatsfaktorer i norsk matproduksjon, er landbruksversjonen av sosial dumping.

Totalvolumet, som opprettholdes tross bruksnedlegging og brakklegging av eget jordbruksareal og utmarksbeite, baserer seg i økende grad på at vi legger beslag på andre lands jordbruksareal (ca. 2,5 millioner dekar) til å fôre opp våre egne husdyr, mens eget jordbruksareal gror igjen. Norsk matproduksjon dreies bort fra en ressurs vi har mye av (gressbeite), til en ressurs vi har lite av (kraftfôr).

Denne utviklingen foregår ikke i et vakuum. Politikken med bruksnedlegging og brakklegging av areal (særlig i distriktene), legger opp til store sentraliserte gårdsbruk med høye volum basert på et stort kraftfôrforbruk. Fra myndighetshold er det et sentralt argument at strukturrasjonaliseringen skal sikre et «robust og levedyktig landbruk».

I landbruksforvaltningen er det en svært sterk tro på stordriftsfordeler, til tross for at landbruket er en arbeidsintensiv næring hvor kostnadsbesparing gjennom økt skala ofte betyr lavere lønn. ... Dagligvareindustrien trives med denne volumpolitikken, men er det en god utviklingsstrategi for landbruket?

I perioden 1995–2008 økte total kjøttproduksjon i Norge med 36 prosent (utelukkende fra kraftfôrspisende svin og kylling) samtidig som antallet gårdsbruk ble redusert med 36 prosent. I samme periode økte importen av kraftfôr med 66 prosent. Mellom 1999 og 2009 økte gjelden i landbruket med 67 prosent og totale kostnader med ca. 40 prosent. De totale inntektene i landbruket (vederlag til arbeid og egenkapital) ble derimot redusert med ca. ti prosent.

Kronikken har endel til felles med mitt debattinnlegg i Dagbladet "Ulven som syndebukk" (26. oktober), hvor jeg bl.a. skriver (uavkortet, opprinnelig tekst):

Bakgrunnen for at det overhodet er behov for noen å skylde på er at det norske landbruk befinner seg i en svært utsatt situasjon. Det siste tiåret har hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned (i praksis oftest blitt solgt eller leid ut). Sauebonde etter sauebonde vurderer å gi opp, etter generasjoner i virket. I denne situasjonen er det at ulven har blitt et symbol på staten – sentralmakten – som slik den landlige befolkningen ser det viser liten forståelse for forholdene på landsbygda. Det er byfolkets romantiske, virkelighetsfjerne forhold til naturen – som bygdefolk har et mer praktisk orientert forhold til – mange bygdefolk reagerer på.

...

Går vi enda et trinn dypere i analysen, erkjenner vi at ulven ikke bare symboliserer den norske sentralmakt, men også en internasjonal utvikling som trekker i retning av urbanisering, sentralisering og mekanisering. Sauebøndenes og andre bønders virkelige utfordringer har lite med ulv og rovdyr å gjøre. Sauebøndenes problem er snarere det som ulven har kommet til å symbolisere: ”Effektivisering” av landbruket i form av et tiltagende press for stordrift. Bakgrunnen for dette presset er i første rekke det økonomiske idealet om internasjonal arbeidsdeling og den derav følgende markedsliberalisering.

Forskjellen mellom de to analysene er tilsynelatende at jeg vektlegger internasjonale rammevilkår og tendenser, mens Lie vektlegger norske politiske valg. Sannheten ligger vel et sted i mellom. Det er uansett interessant å nyansere bildet her - og ikke minst gå inn på hvordan norske bønder i stor grad selv går inn for en politikk som de ikke er tjent med, slik også Lie bidrar til i dagens kronikk.

Bjørnevideo

Her.

Jf. min nylige post Bjørnebilder.

Bjørnebilder

Bjørneungene Salt og Pepper, ved Polar Zoo i Bardu, ble offisielt sluppet ut av det kunstige hiet for vinteren på lørdag (for tre dager siden) (bilde fra lokalavisen Fremover - med rød ball - her). Noen dager i forveien var jeg tilfeldigvis tilstede da dyrepasserne prøvde ut vårslippet, for å se hvordan bjørnene ville reagere. Her er noen bilder av de to idet de (for en liten stund) forlater det kunstige hiet, og lekeslåss i snøen.

/

Om du er overrasket over at bjørner kan våkne opp fra hiet, og så gå tilbake igjen, så skal du vite at også ville bjørner kan ligge lenge og dorme, og ha flere turer ut av og tilbake til hiet, ikke minst når været er så ustabilt som det i det siste har vært i Bardu (det kunstige hiet til Salt og Pepper var imidlertid oppvarmet og isolert).

Flere ulvevideoer - nå up close

Lenker nederst.

Wolf couple moving in synch

Wolves wrestle

Wolf play

A wolf plotting to steal my glove

Luna chased - the fun is over, time to go

Wolf tries to steal my glove

Ulver i kamp

Det generelle mønsteret var at det var Nayla og Ylva som slåss (og at det særlig var Ylva som jaget Luna, omega-ulven (nederst i hierarkiet)), mens alfa-hannen Steinulv stadig gikk i mellom, og hvinte klagende.

/

De sosialiserte ulvene ved Polar Zoo utfører sine roller i forhold til dyrepasserne (og gjester til dyreparken), og rollene seg imellom, samtidig. Dette skyldes at dyrepasserne systematisk har holdt seg nøytrale i slike situasjoner, i stedet for å "bli flokkmedlemmer". Ulvene kan derfor gå fram og tilbake mellom å slikke et dyrepasseransikt og å slåss med sidemannen (f.eks. om plassen).

Kongen på haugen

Ulvekyss

Alle disse bildene er av en dyrepasser og en langtids-besøkende dyretrener - men en av de sosialiserte ulvene, Ylva, "kysset" meg og. Vant til å slikke mennesker rundt/i munnen har de blitt etter at de som ulvevalper ble matet ved at dyrepasserne kom med mat hengende ut av munne.

/

Smaken av ulv, ja - den kjenner jeg nå.

Ulvefôring i Polar Zoo

Her er vi inne i innhegningen til det sky ulveparet, Nanok (hann) og Gaida (hunn). I plastkassen ligger kilovis av kjøttfarse (voksne ulver i parken får i snitt 2,5 kg per dag).

Ulveparet holdt seg unna så lenge vi var der inne. I naboinnhegningen, med de fire sosialiserte ulvene, holdt de også avstand idet vi brukte "tretårnet" (snarere en trapp opp til toppen av gjerdet) som de mates ifra.

Nanok og Gaida spiser. Det vil si: Nanok, hannen (til høyre), spiser - og viser tenner til livsledsageren Gaida, for å signalisere at hun enn så lenge må holde seg unna maten.

I mellomtiden fulgte de sosialiserte ulvene observant med, både på oss og iblant på hva som foregikk inne hos foreldrene Nanok og Gaida...

Skumle dyr jeg møtte i Polar Zoo

Fôring av gaupe: Før du går inn i en innhegning, må dyrepasseren gå gjennom noen sikkerhetstiltak med deg. I dette tilfellet ble jeg bl.a. fortalt at gaupa er uforutsigbar, og "en presisjonsjeger". Om den ville angripe meg for å drepe, ville den ha gått rett i strupen på meg. Jeg forestilte meg en katt, bare 10 ganger større ... men det hjalp ikke til med å roe nervene. På den annen side er det ikke slik at gauper normalt angriper folk i vill tilstand, og disse dyrene var attpåtil velfødde.
Det er tre gauper i Polar Zoo. Denne ser ut til å være den mest nysgjerrige og frampåfusne av dem. Hun forsøkte å spise rett fra kassa med kjøttfarse som dyrepasseren hadde med, og hveste mot ham da han ikke ville la henne. Til venstre: Kjøttfarse.

Den samme gaupa var lite redd for å nærme seg oss - men skvatt bort da dyrepasseren viftet med en spade (selv hadde jeg blitt bedt om å stå med spaden foran meg med ryggen til porten).


Fôring av moskusoksene: Ester (til venstre) kom først til matfatet, Klaus (til høyre) var mer septisk.

To ganger faket han et angrep på oss - først ved å jumpe fram og trampe i bakken, og så, noen minutter senere, ved å "løpe rett mot oss" - 1 meter! Han var allerede på en avstand av 3-4 meter. Trikset virka på meg - jeg følte meg redd (til tross for at jeg var fullt klar over at disse signalene bare var tidlige advarsler). Jeg ville ikke føle meg komfortabel om jeg støtte på denne karen ute på en slette.

Ulvevideoer

Her er fem videoer jeg har tatt opp i dag, som del av mitt forskningsopphold i Polar Zoo (se også Utopian Realism):

Ylva the wolf wants to play fight

Howling to the wolves of Polar Zoo

Howling with the wolves in Polar Zoo

Wolves coming to join us in Polar Zoo

Wolves take off

Ulvebilder I

Ingen ulv, dette her - hodet tilhørte en jerv, men kroppen? Er her modellert mer som en feit rev!

Mitt første bilde av de sosialiserte ulvene i Polar Zoo. Jeg er inne i innhegningen.

Mann og ulv.

Ulvebilder II

Norge ser ut som en kake nå for tida.

Denne stakkars ulven rømte fra Polar Zoo i 1993 (før den offisielle åpningen), bare for å ende opp som trofé i dyreparkens café.

Verdens beste universiteter - Norge på nivå med Russland?

Jeg har blitt statistisk utvalgt til å være med i en omdømme-undersøkelse i regi av Thompson Reuters, som nå i samarbeid med Times Higher Education skal utarbeide årets liste over verdens 200 beste universiteter.

/

Fjorårets liste toppes av disse:

1 (1) Harvard University (US)

2 (3) University of Cambridge (UK)

3 (2) Yale University (US)

4 (7) University College London (UK)

5 (6) Imperial College London (UK)

5 (4) University of Oxford (UK)

7 (8) University of Chicago (US)

8 (12) Princeton University (US)

9 (9) Massachusetts Institute of Technology (US)

10 (5) California Institute of Technology (US)

Her var Cambridge på vei opp, mens Yale datt en plass ned. Harvard toppet, til tross for noe misnøye i det internasjonale innslaget av stab og studenter.

/

På topp 10 ser vi at det er 6 amerikanske og 4 britiske universiteter - angloamerikansk dominans. Et av grepene Thomson Reuter nå signaliserer, er at omdømmeundersøkelsen skal bli både dypere og bredere for bedre å fange opp synet på ulike fagmiljøer mer detaljert. Kritiske røster har pekt på at det ikke alltid gir mening å legge ensidig vekt på "objektive kriterier" uten å ta hensyn til lokal egenart. Det er videre et faktum at brorparten av de mest prestisjefylte tidsskriftene i verden er engelskspråklige - noe som gjør at mye ikke-engelsk forskning i liten grad blir synlig. Det er ikke et stort spørsmål for Norges del, men derimot for store kulturnasjoner som er språklig selvforsynte.

/

De norske innslagene på fjorårets liste er UiO (101., opp fra 177.) og UiB (144., opp fra 227.). UiO scorer lavt på publisering og inntrykket til internasjonal stab, og høyest på inntrykket til egne ansatte og studenter. UiB scorer jevnt over ganske middels.

/

Ialt har de ulike landene som er representert på topp 200-listen dette antallet topp rangerte universiteter:

1. USA 73

2. Storbritannia 29

3. Canada 11

3. Japan 11

5. Nederland 11

6. Tyskland 10

7. Australia 9

8. Sveits 7

9. Kina 6

10. Belgia 5

10. Hong Kong 5

10. Sverige 5

13. Frankrike 4

13. Sør-Korea 4

15. Danmark 3

15. Israel 3

15. New Zealand 3

18. India 2

18. Irland 2

18. Norge 2

18. Russland 2

18. Singapore 2

23. Finland 1

23. Italia 1

23. Malaysia 1

23. Mexico 1

23. Spania 1

23. Sør-Afrika 1

23. Taiwan 1

23. Thailand 1

23. Østerrike 1

Afrika er altså representert med 1 universitet. Mens både Sverige og Danmark er trygt inne på topp 20, er Norge på grensen. Det er likevel ikke verst å være blant de 31 landene på lista.

/

At Norge og Russland (og India!) kommer på samme plassering, sier sitt. Store land som Brasil, Indonesia, Pakistan og Nigeria glimrer med sitt fravær. I hvert fall i tilfelle Brasil og Russland er det klart at de må komme skjeivt ut i internasjonale rangeringer som denne ikke minst av språklige årsaker. Begge land har veletablerte akademiske liv - men er nesten usynlige i sammenhenger som denne, fordi de hovedsaklig opererer "i sin egen verden" - det er de jo store nok til. Flere internasjonale kontakter hadde garantert resultert i at de hadde sprettet opp på verdensrangeringen.

Norges folketallsvekst - på verdenssnittet!

De endelige demografiske tallene for fjoråret viste at Norges befolkning vokser ganske så nøyaktig like raskt som verdensbefolkningen som helhet. Det er oppsiktsvekkende.

/

Årsaken er dels høy netto innvandring, og dels at fødselstallene var de høyeste siden 1972.

/
En rangering av befolkningsveksten i alle verdens land fra CIA World Fact Book plasserer Norge som nr. 170, med 0,34 % årlig befolkningsvekst. 62 land vokser her raskere enn 2% i året, 128 land raskere enn 1%, og 71 land (Norge inkludert) med 0-1% årlig (4 land har her helt stabil befolkning, og 31 land avtakende befolkning).

/

På nettoinnvandring rangerer Norge hos CIA som nr. 45, med en netto innvandring på 1,71 personer per 1,000 innbyggere. Det representerer imidlertid bare en knapp fjerdedel av det faktiske innvandringsoverskuddet, slik SSB teller.

/

SSBs tall forteller en annen historie både når det gjelder innvandring og befolkningsvekst. Sidene deres ligger nede akkurat nå - men her er omtalen fra NTB (hentet fra Stavanger Aftenblad):

Tallene fra SSB viser at det døde 41.450 personer i Norge i fjor. Fødselsoverskuddet var 20.350 personer, og sammen med innflytting førte dette til at folkemengden i Norge økte med 58.950 eller 1,2 prosent.

Bare tre av de siste 100 årene har befolkningsøkningen vært større. Ved siste årsskifte bodde til sammen 4.848.200 personer i Norge.

Fortsetter veksten i folketallet på samme måte, kommer vi til å passere 5 millioner nordmenn i løpet av 2012.

/

Det oppsiktsvekkende med tallene er hvor nær verdenssnittet Norge ligger akkurat nå. Generelt er det jo slik at fattige lands befolkning i endel tilfeller vokser raskt, mens mange rike land har lav eller ingen befolkningsvekst. Ifølge CIA World Fact Book vokste verdens befolkning i fjor med 1,13% - ifølge SSB vokste Norges befolkning i fjor med 1,2%. Det plasserer oss i samme klasse som Bangladesh, Brasil, Turkmenistan, Vietnam og Indonesia (samt Australia), som alle i fjor vokste med rundt 1,1-1,3% ifølge CIAs tall.
/

Se også Dagbladet: "Befolkningsveksten i verden stopper opp (i dette århundret)", samt min kronikk "Europa i overgangsalderen".

Fremtidens religionskart

Vårt Land hadde for en ukes tid siden en artikkel hvor de omtalte en rapport om utsiktene for verdens religioner fram mot år 2050.
/
Ifølge Progressive Policy Institute er fordelingen av troende idag slik på verdensbasis:
Kristne 33,3 %
Muslimer 21,3 %
Hinduer 13,2 %
Buddhister 5,8 %
Sikher 0,3 %
Jøder 0,2 %
/

Tallene Vårt Land refererte til inkluderte ateister og agnostikere. I sum toppet disse seg rundt 1970 - andelen i dag skal være rundt det halve. Disse tallene motsier den alminnelige oppfatningen om en ubetinget utvikling i retning av sekularisering i betydning ikke-tro.

/

(Også "kinesisk folketro" eller noe slikt var nevnt i Vårt Lands artikkel - dette er den religiøse grupperingen som har gått kraftigst tilbake det siste hundreåret).

/

Også de krisepregede ideene om islams enorme vekst motsies til dels av rapporten (selv om andelen muslimer i Europa riktig nok er raskt økende pga. den siste generasjonens innvandring). På verdensbasis spås kristendom å være største religion også i 2050. Veksten i antall troende kristne ventes imidlertid på "nye misjonsmarker", ikke i gammel-kristne Europa, som tvert imot opplever diversifisering - minoritetenes vekst.

/

Det er mulig Vårt Lands kilde var World Religion Database.

Navngitt sjiraff (Melvin til lykke)

Så har Dyreparkens nyeste tilskudd - en to uker gammel sjiraff - fått seg et navn. Dåpen tok form av en navnekonkurranse, og verken Raffen eller Laffen nådde opp.

/

"Blant de andre seks navnene som leserne stemte over, fikk Raffen flest stemmer, med nesten 15 prosent. Bak der fulgte i tur og orden Milo, Yoda, Jaques Sjiraff, Myggen og Giro."

Vinnernavnet finner du i VG.

/
Dette med å gi dyr navn har jo en lang tradisjon, helt fra Adams tid av i vårt mytologiske univers. For semiotikeren Thomas Sebeok var evnen til å "gi navn" derimot dypest sett knyttet til å kunne gjenkjenne noen personlig (dvs. som et bestemt individ, ikke bare som "et dyr av type SÅ OG SÅ"). Også mange dyr er i denne betydningen i stand til å "navngi" andre.
/

La oss så håpe at vi kan navngi Melvin (uppsda, der glapp det) også i denne betydningen!