Debattinnlegg i Dag og Tid: Sanninga om framtida

I denne ukas utgave av Dag og Tid, som utkom idag, har jeg et leserinnlegg under tittelen "Sanninga om framtida". Debattinnlegget ble skrevet på oppfordring fra avisa. Her følger innlegget i uredigert versjon (plukk opp et eks. av Dag og Tid - eventuelt i elektronisk form - for noe forbedret nynorsk!):

Sanninga om framtida

To diskusjonar går høgt om dagen: Kva er kjelda til terror? Og korleis hegnar me best om demokrati og ytringfridom? To stikkord i min analyse er kjeldebruk og framtidssyn.

Eg skal ikkje bruke plass her på å analysere terroristen sitt verdsbilete, som eg har skrevet om i blogginnlegget ”Terrorens retorikk: Om Anders Behring Breiviks tenkning og de siste dagers hendelser”. Men at ord har makt har me alle no fått erfare. I bloggen min vart eg kritisert for å kalle Fjordman ein høgreekstremist – det var så stigmatiserande. Og kritikaren hadde eit poeng, så eg gjekk over til å kalla han høgreradikal. Det er alltid ein fordel, i eit ordskifte, å einast om kva ein kan kallast, så ein kan bruke det same språket.

Er det eit godt poeng mange antiislamistar har desse dagane, så er det at konformiteten i norske medier fortener å gjerast til gjenstand for debatt. Mange er no redde for ei innsnevring av debatten. Det er avgjerande viktig å ikkje tåkeleggje reell usemje. Eg formidlar elles oppmodinga om å følgje nokon du er grunnleggjande usemd med t.d. på Twitter.

Som Øyvind Strømmen held frem i Dag og Tid 5.8, refererer Hallgrim Berg i Høgre til ”den kjente bloggeren Fjordman” som ei solid kjelde i si bok ”Amerikabrevet: Europa i fare”. Hovudproblemet med synet til mange antiislamistar er innslaget av samansverjingsteoriar og eit dårleg fundert framtidssyn. Demokratiske anti-islamistar som Hege Storhaug, Jan Simonsen (og Hallgrim Berg?) skiljer seg frå Breivik og Fjordman ved å ikkje basere seg på konspirasjonsteoriar, men verdsbiletet har det til felles at dei meiner å vite at vi går mot eit Europa der muslimar vil kome i fleirtal, og der det er ein reell fare for at radikale islamistar tek over, ein eller annen gong dette hundreåret.

Kvar har dei dette frå? Eg spurte på Twitter Hege Storhaug om kva for nokre demografar som var kjeldene hennar, sidan eg ikkje kjenner til demografar med slike prognosar. Svaret frå Storhaug var at kjeldane hennar var nærmare namngitte historikarar. Akkurat! No skal sjølvsagt historikarar få si sitt om framtida, men burde vi ikkje først og fremst vende oss til demografane når det står om befolkningssamansetninga si framtid?

Vi treng gode futurologar, i vår tid (Fjordman kvalifiserer ikkje). Futurologi er altfor viktig til å overlatast til konspirasjonsteoretikarar – eller historikarar for den del. Ingen har monopol på framtida (men nokon har meir kjennskap til framtida enn andre).

Det går no ein debatt om kor vi skal dra grensen i det offentlege ordskiftet. Mitt svar er slik: Eitkvart meiningsinnhald må kunne passere. Avvikande meiningar (mindretalsmeiningar) er det spesielt viktig og meiningsfullt å trekke fram, og dei fortener ein plass i debatten som er noko større enn den gruppa dei representerer (men ingen dominerande plass). Kjeldekritikk og realitetsorientering i samtids- og framtidssyn, dét er det me må passe særskilt nøye på (ikkje gjennom sensur, men gjennom tålmodig, sakleg kritikk). Det er i kombinasjon med konspirasjonsteori og dårleg realitetsforankring at all slags meiningsinnhald kan verte farleg.

Morten Tønnessen, bloggar (Utopisk Realisme), filosof og semiotikar

Dagens graf II: Materielt forbruk per innbygger, i Europa

Kilde: Miljøstatus.no (Nordmenn forbruker dobbelt så mye som EU-snittet)

Det nye Europa-kartet

Det er ikke bare Tiger Woods som kollapser - det samme gjør Europa-kartet. Ifølge det anerkjente nyhetsmagasinet (ikke kall det tidsskriftet) The Economist er Europa-kartet overmodent for å bli tegnet om på (og det skyldes ikke Ludvigsens bortgang - selv om Europa vitterlig har blitt et annet, etter det. Nei: Det sies å være...). Av politiske grunner.

The Economist er kan hende inspirert av vår historiske overenskomst med russerne om delelinjen. Norge har som kjent i dag et havområde under vår kontroll som er 7 ganger større enn Norges landareal. I mellomtiden melder VG at Erna er dobbelt så stor som Siv. Det er ingen grunn til å være ufin, VG!

Som dere ser har de baltiske landene fått en ny plassering litt lenger bort fra Russland, og litt nærmere USA. Det passer dem nok godt. Siden tradisjonelle Labour-aviser nå vender Brown ryggen, har vel han nok å ta grep med på hjemmebane - så det går ham kanskje hus forbi at Storbritannia nå har blitt relokert til sine sør-europeiske, likeså gjeldstyngede naboer.

/

Også i Skandinavias nærområde er det endringer. The Economist begrunner Hviterusslands erstatning av Baltikum med at de jo kunne hatt godt av litt nordisk innflytelse. Og så har Sveits sneket seg inn mellom Norge og Sverige. Det gjør jo forvekslinger mellom Sveits og Sverige mindre problematiske, angir The Economist, som ellers bemerker at "Norway would be glad to have another non-EU country next door".

Eva Joly sklir rett inn - men hvor?

Det meldes at norsk-franske Eva Joly, nylig innvalgt til Europaparlamentet fra Paris på en grønn liste (søsterparti av norske Miljøpartiet De Grønne), blir komitéleder. I NTB-meldingen (gjengitt i Dagbladet) heter det kort at komiteen det gjelder er "komiteen for utviklingssaker". Hva er det for noe? "Utvikling" kan jo bety så mangt (i hvert fall på politikerspråk)...

Komiteen for utviklingssaker (DEVE) ble tidligere ledet av den spanske sosialisten Josep Borrell Fontelles (som 2004-2007 var Europaparlamentets president). Arbeidsfeltet er europeisk samarbeid med særlig sikte på bistandspolitikk og forholdet til utviklingsland, promotering av demokratiske verdier og menneskerettigheter globalt inkludert. Komiteen har 34 medlemmer. Engelskspråklig hjemmeside her.

Se ellers Europaparlamentets danske hjemmeside her.

Som gruppe står EU per i dag for omkring 60 % av all bistand globalt - se ellers rapporten AidWatch 2009 for en kritisk gjennomgang.

Estland og den internasjonale resesjonen

[Fra Estlands-Nytt nr. 1, 2009]

Estland og den internasjonale resesjonen

Av Morten Tønnessen

På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.

Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).

Ingen depresjon

Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.

Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.

Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).

Krise? Hvilken krise?

Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?

Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).

Depresjon?

Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet er illustrerende. Estlands BNP dette året er en av de tre beste noteringene noensinne.

Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.

Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 5 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 95 og en tilbakegang på 500 til 475 (som fortsatt er 4,75 ganger mer enn 100).

Her i Estland, hvor jeg er bosatt, er det ingen tilløp til panikk, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en tilbakegang år-til-år i BNP på nærmere 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka et par år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for et par år siden). Estlands BNP dette året er med andre ord en av de tre beste noteringene noensinne. Depresjon?

Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste brede økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en 5-årsperiode med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og ekseksjonelt høy vekst i BNP på verdensplan.