fredag 10. juli 2009

Hitler vs. Stalin: Et falskt valg

Er Hitler og Stalin like ille? spør Dagbladets Magasinet på nett, ved en viss Astrid Meland. Tre blogger har per nå kommentert saken. En av dem, "Blue Eyes" fra bloggen NordiskForsvar (aka Welcome to the dark side!), fremstår som nazist (nasjonalsosialist). "Hitler var en mann med et enormt begjær for den hvite rase," skriver hun, "og alt han ønsket var å redde folket sitt." Det var altså for en god sak, må vite. "Liberalisten" på LiberalVerden, en halvt polsk student med bakgrunn fra forsvaret som etter sigende "misliker sosialisme og hater alt som heter kvotering" melder på sin side Nei, Hitler og Stalin var ikke like ille - "Stalin var mye verre". Den tredje bloggen, et av tidens (uforståelig populære) konspiratoriske nettsteder, håndterer i grunn ikke spørsmålet, men nøyer seg med å hevde at EU-parlamentet er fascistisk.

Joda. Nå ble man klok, nå.

Om valget mellom Hitler og Stalin er det for det første det å si at det er et falsk valg. I vår tid virker det kanskje uskyldig å skulle ha en mening om hvem av dem som var verst. På den tiden da de begge hadde stor makt - altså i perioden 1933-1945 - hadde slike "meninger" helt andre konsekvenser. Man valgte gjerne den "minst verste", for å støtte kampen mot den "verste". Og utfallet ble at tusener på tusener selv i land som ikke var kontrollert av noen av de to tok side med enten den ene eller den andre verdensambisiøse diktatoren (som mange NS- og NKP-folk i Norge). Ironisk nok bidro en slik stillingtagen til å bekrefte den realpolitiske situasjonen: Her hadde man å ta et valg.

Men det var et falskt valg. For det var selvsagt til syvende og sist uhyrlig å stille seg bak hvem som helst av de to. Hvordan hadde ikke nyere europeisk historie kunnet utspille seg, om flere (og med mer kraft, og offervilje) hadde gjort det klart at de ville avvise og bekjempe både Hitler og Stalin?

Med dette mener jeg ikke å si at de som tok side f.eks. med England nødvendigvis fremstår som helgener - det var stor skepsis til Det britiske imperiet på denne tiden, sannsynligvis sammenlignbart med dagens USA-skepsis, og for en stor del med god grunn, Englands imperialisme tatt i betraktning.

Min bestefar, Jens L. Seip, var da krigen kom til Norge 24 år (se min biografi "TIDSVITNE: Livshistorien til Jens L. Seip fortalt til Morten Tønnessen"). Han skulle senere distribuere illegale aviser og bli sendt til Grini og Sachsenhausen. Selv om han like etter krigen startet på et nær livslangt medlemskap i Arbeiderpartiet, hadde han de første etterkrigsårene noe sympati med NKP og gikk i et leserinnlegg inn for at de to partiene skulle danne regjering sammen (en av de illegale avisene han var med på å spre var ellers Friheten - det dreide seg ellers også bl.a. om den anarkistiske avisen Avantgarden).

Utdrag fra Tidsvitne:

I et notat skrevet rundt 1990 beskriver Jens den politiske stemningen i klassemiljøet i gymnasårene.


Da Hitler kom til makten i januar 1933, gikk jeg i første gym. Jeg har inntrykk av at jeg når det gjaldt samfunnsspørsmål, i løpet av det skoleåret hadde en bra utvikling fra barn til interessert og engasjert ungdom. Jeg fikk vel flere impulser til det, men de viktigste fikk jeg vel i gymnassamfunnet som hadde mye interessant og engasjerende både i foredrag og diskusjoner alle de tre årene jeg gikk på gymnasiet. Jeg tror nok at jeg alt høsten 1932 regnet meg som sosialist (men det ble før krigen ikke noe av at jeg ble politisk organisert). Jeg kan ikke tidfeste så nøye andre trekk i min overbevisningsutvikling, men jeg vil tro at jeg alt det skoleåret kunne karakterisere meg som pasifist [den pasifistiske holdningen skulle han miste i løpet av krigsårene], internasjonalist og anti-nazist. Jeg nevner dette for å sette det i forhold til det faktum at min klasse var den klasse på skolen der det omkring Hitlers maktovertakelse gjorde seg gjeldende en sterk Hitler-begeistring. Faktisk gjaldt det et klart flertall av klassen, riktignok for de fleste bare for noen måneder eller et års tid. Det gikk så langt at noen av dem tegnet kart over klassen (etter hvordan vi satt ved pultene) med fargelegging etter vår holdning til nazismen! Her var det vel jeg som ble betegnet som deres argeste motstander, de brukte uttrykk som "jøde-marxist". Men jeg har ikke inntrykk av at disse motsetningene skapte noe vondt blod, noen personlige motsetninger eller noen misstemning i klassen.

1 kommentar:

Konrad sa...

Tankevekkende innlegg om vanskelig spørsmål. Man kan f.eks. telle lik og da er kanskje Stalin et hestehode foran. Bernt Hagtvet (tror jeg det var) skjelnet mellom de to ved å si at Hitlers regime hadde ondskap som _ideologi_ (rasismen/antisemittismen), mens Stalin bedrev myrderier og utsulting uten at dette var et mål i utgangspunktet. Og Hitlers folk bedrev myrderier med industriell systematikk. For ofrene er forskjellen naturlig nok uvesentlig.

Mer interessant er kanskje situasjon pr ca. 1938. På det tidspunktet var Stalins herjinger langt foran Hitlers tilsvarende, og jeg forstår godt at folk på den tiden valgte Hitler foran Stalin. Selv så sent som 1940 var det ikke opplagt at Hitler sto for ondskap (på grunnlag av det man visste da og srælig på bakgrunn av vinterkrigen). Og velge Hitlers side virket nok fornuftig og rimelig på mange, ikke som et valg for nazismen, men som et valg mot Stalin.