Ikke til valg for MDG

Jeg har (på forespørsel) gitt nominasjonskomiteen i Rogaland MDG beskjed om at jeg ikke er villig til å stå på stortingslista ved stortingsvalget i 2021. Dette skyldes bl.a. partiets syn på karbonfangst, som jeg har argumentert mot innad i partiet. Jeg har heller ikke fornyet medlemskapet ved å betale medlemskontingent, av samme grunn.

Ved stortingsvalget i 2017 sto jeg på 2. plass i Vest-Agder og 8. plass i Rogaland for MDG.

Om Ropstad, Næss og verdensbefolkningens fremtid

KrF-leder Kjell Ingolf Robstad har de siste dagene uttrykt bekymring for synet på menneskeverd innen miljø- og dyrevernbevegelsen. Blant det han har tatt for seg er miljøverneres kritikk av befolkningsvekst. I Dagbladet har Ropstad en av de siste dagene lovet å «kjempe med nebb og klør» mot at ettbarnspolitikk skal innføres i Norge («Ropstad frykter ettbarnspolitikk i Norge»). I en kronikk i Bergens Tidende skriver han at den «norske økofilosofen Arne Næss mente at verden ikke tålte en befolkning på mer enn 100 millioner.» Som kilde for denne påstanden lenker Bergens Tidende til mitt bokkapittel «Statistikerens guide til utopia II: En demografisk analyse av øko-visjoner om befolkningsnedgang i det tredje årtusen», som forøvrig er åpent tilgjengelig på nett.

At verden ifølge Næss «ikke tålte en befolkning på mer enn 100 millioner» er misvisende. Det jeg skriver i kapittelet som Bergens Tidende lenker til, er at Arne Næss ved en anledning uttrykte at han mente en verdensbefolkning på 50 millioner ville være tilstrekkelig til å opprettholde og videreutvikle et kulturelt mangfold på nivå med dagens. Om vi legger inn en sikkerhetsmargin ved å tredoble dette antallet, antydet han at en global befolkning på 150 millioner kunne ivareta dette hensynet. Dette er i så fall et minimumsanslag for hvilket befolkningsmål Næss kunne gå inn for, ikke et anslag over hvor mange mennesker verden «tåler». I anledning en spørreundersøkelse han gjennomførte, spurte Arne Næss også en gang: «Why more than 100 million humans on Earth?»

Næss var generelt tydelig på at mens han mente at å sikte mot en lavere verdensbefolkning vil være akseptabelt for menneskers del, vil dette være ønskelig sett fra ikke-menneskelige vesener sitt perspektiv. Dette er et av punktene i den dypøkologiske plattform, som Næss utarbeidet i samarbeid med George Sessions. I en versjon av plattformen som jeg viser til i Dagbladet-kronikken «Europa i overgangsalderen» lyder dette punktet: «Full utfoldelse av enkeltmenneskets og kulturmangfoldets muligheter er forenlig med vesentlig reduksjon av menneskepopulasjonens størrelse. Bevarelse og videreutvikling av andre livsformers mangfold og rikdom forutsetter en slik reduksjon.»

Grunnen til at et lavere antall mennesker er ønskelig, og kanskje helt nødvendig, sett fra andre levende vesener sitt perspektiv, er at det høye antallet mennesker som lever i dag legger beslag på en uforholdsmessig stor andel av Jordens arealer og ressurser. I løpet av 1900-tallet økte verdens befolkning omtrent med femgangen, i tillegg økte det gjennomsnittlige velstandsnivået også med femgangen. Altså økte ressursbruken til mennesker samlet sett omtrent 25 ganger. Som en følge av dette har viltlevende dyr og planter verden over blitt marginalisert, noe som har resultert i en pågående krise for det biologiske mangfoldet på kloden.

Arne Næss mente altså at en lavere befolkning kan være akseptabelt med tanke på menneskers ve og vel – forutsatt at befolkningsreduksjon oppnås ved humane midler. Med en lavere befolkning på sikt vil hver og en av oss kunne bruke noe mer ressurser enn i en overbefolket verden. En lavere verdensbefolkning er derfor i høyeste grad forenlig med omtanke for menneskers levekår. I artikkelen «A good life for all within planetary boundaries», publisert i tidsskriftet Nature Sustainability i fjor, slår Daniel W. O´Neill og hans kolleger fast at ikke et eneste land i verden i dag har et høyt velferdsnivå samtidig som de har en bærekraftig ressursbruk. Det burde bekymre Ropstad. Å sikte mot en lavere befolkning på lang sikt vil gjøre det lettere å oppnå bærekraftig velferd. Det er strengt tatt ikke et alternativ å bare fortsette som i dag.

I kronikken i Bergens Tidende skriver Ropstad at han er urolig med tanke på miljøvernere som tar «til orde for drakoniske tiltak for å redusere verdens befolkning.» Inntrykket han etterlater, ved å nevne Arne Næss i neste setning, er at dypøkologen Arne Næss tok til orde for «drakoniske tiltak». Næss sitt mantra i denne sammenhengen var imidlertid at det kan fødes «100 barn det ene året, 99 det andre, 98 det tredje...» Det innebærer en reduksjon i fødselstallet på omtrent 1 prosent per år, og er i tråd med Næss sin insistering på at befolkningsreduksjonen han tok til orde for måtte skje med humane midler.

I det nevnte bokkapittelet har jeg regnet på hvor lang tid det ville ta å nå ulike befolkningsmål, og hvor raskt befolkningens størrelse må endre seg fra år til år for å oppnå dem. Konklusjonen er at alle de ulike øko-visjonene om befolkningsnedgang i det tredje årtusen i prinsippet er oppnåelige bare man legger et tilstrekkelig langt tidsperspektiv til grunn. For eksempel kan verdensbefolkningen reduseres til en milliard mennesker i løpet av 350 år med mindre enn 1 prosent årlig befolkningsnedgang. Med et slikt tempo kan en overlagt befolkningsreduksjon skje med humane midler.

Også de av FNs befolkningsscenarier som går lengst fram i tid støtter opp om at en lavere verdensbefolkning kan oppnås med humane midler. Per år 2300 anslår FN at verdensbefolkningen vil telle et sted mellom 2,3 milliarder og 36,4 milliarder. En enkel observasjon tilsier da at vi har et reelt handlingsrom når det gjelder den fremtidige størrelsen på befolkningen. Forskjellen på de to scenariene til FN er ikke større enn at i det ene fødes det 1,8 barn per kvinne, i det andre 2,2, de neste tre århundrene. Dette er et godt stykke unna Ropstads alarmerende uttalelser om frykt for innføring av ettbarnspolitikk i Norge. Ettbarnspolitikk er ikke nødvendig for å oppnå det målet Næss så for seg – og vil tvert imot ha klare problematiske sider, som Ropstad selv er inne på.

I likhet med Ropstad har også statsminister Erna Solberg, og tidligere statsminister Kåre Willoch, tatt til orde for å få opp barnetallene i Norge, for å ta vare på velferdsstaten. De fremstår dermed som motpolene til Arne Næss og andre som bekymrer seg over dagens overbefolkning. I og med at dagens velferdsnivå ikke er bærekraftig, ville denne befolkningsvekst-troikaen imidlertid gjøre lurt i å heller gi vurderingene til fremtredende miljøfilosofer og forskere en sjanse til.

Warren opp i tet?

På snittet av målinger foran det demokratiske primærvalget når Elizabeth Warren ifølge RealClearPolitics nye rekordhøyder, mens både Biden og Sanders befinner seg nær bunnivåene deres for det siste halve året. Warren leder på 3 av de siste 4 målingene. Går det bare en vei heretter, ettersom Bidens medvind-supportere slutter seg til Warren?

Kunnskapstørst 19. september: Hadde Arne Næss rett om miljøkrisen?

Torsdag 19. september holder jeg foredrag under Forskningsdagene, på Måltidets hus i Stavanger. Info (også gjengitt nedenfor) og lenke til påmelding her.

Valgresultat Stavanger

I Stavanger sto jeg som nr. 28 på MDG sin liste. Endte rangert som nr. 23 etter rettelser - 31 personstemmer og 4 slengere (= +35), av 72 på lista.

Kilde: Valgprotokoll Stavanger

Intervju i Ledernytt om etikk og ledelse

Her er et intervju med meg som har blitt publisert av magasinet Ledernytt: "God bedriftskultur skal lære medarbeiderne å modnes i moralsk forstand".

På MDGs Rogalands-liste

Jeg har blitt nominert på 35. plass på fylkestingslista til Rogaland MDG foran valget 2019.

Nr. 28 på lista for Stavanger MDG

Her er omtale av nominasjonskomiteens listeforslag i Stavanger MDG, i Rogaland Avis. Jeg er innstilt som nr. 28 (ønsket plass langt nede på lista).

Statoils CO2-fangst og CO2-utslipp - grønnvasking i forholdet 1:200

Hvert år fører forbrenning av olje og gass Statoil produserer til CO2-utslipp på noe sånt som 200 millioner tonn. Samtidig fanger Statoil hvert år ca. 1 million tonn CO2, og injiserer dette i Utsira-formasjonen. Dette ser endel ellers oppegående mennesker som bevis på at karbonfangst kan løse klimaproblemene. En smule naivt? Det vises da gjerne til at Statoil på 20 år har fanget 20 millioner tonn CO2. Men samtidig har de altså, på de samme 20 årene, pumpet opp olje og gass som har ført til utslipp av noe sånt som 4.000 millioner tonn CO2.

To mediesaker om Marianne Sol Levinsens utmelding av MDG

Marianne Sol Levinsen har meldt seg ut av MDG - og dette kommenterer jeg, som fylkesleder i Rogaland, i to nyhetsoppslag idag:

Melder seg ut av MDG (Karmøynytt)

Levinsen melder seg ut etter personkonflikt (Haugesunds Avis)

På Verdibørsen i dag - om utopisk tenkning

I dagens Verdibørsen blir jeg intervjuet om utopisk tenkning, med vekt på utopisme og realisme.

Tre innlegg på tampen av valgkampen - svar til Schjøtt-Pedersen; angrep på landbruksministeren

Kristiansand avis ca. 7. september: "Vi trenger en ny landbruksminister" (nedlastbar PDF, s. 26)

   Alle snakker om hvem blir ny statsminister, men for millioner av dyr er ny landbruksminister viktigst. I Norge i dag foregår systematiske brudd på Dyrevelferdsloven, med stortingsflertallets velsignelse. I flere år har regjeringen ført en politikk som bryter med sentrale prinsipper i loven.

   Siden Dyrevelferdsloven ble innført i 2009, har først den rødgrønne regjeringen og så dagens blåblå regjering forbrutt seg mot lovens bestemmelser om dyrs egenverdi, rett til naturlig atferd, tilfredsstillelse av artsspesifikke og individuelle behov. Landbruksministeren, Jon Georg Dale (Frp), har i dag ansvaret for dette, og før han de tidligere landbruksministrene Sylvi Listhaug, Senterpartiets Lars Peder Brekk og Trygve Slagsvold Vedum.

   Dyrevelferdslovens § 23 slår fast at dyr i menneskers varetekt har krav på å «holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd.» I lys av lovens bestemmelser er det ingen overdrivelse å si at flere sektorer i landbruket preges av dårlig dyrevelferd og miljø som medfører unaturlig og usunn adferd.

   Rev, som holdes i norsk pelsdyrnæring, har bevegelsestrang og beveger seg i det fri over store avstander. Mink har svømmehud mellom tærne og behov for å bevege seg i et naturlig miljø med vann. Begge arter holdes i pelsdyrnæringen i trange nettingbur. Mink lever alene i fri tilstand, mens gruppehold av mink i praksis fortsatt er tillatt.

   De fleste slaktekyllinger, verpehøns og griser, og alle mink og rev i pelsdyrnæringen, berøves for muligheten til noen gang å oppleves et naturlig, variert miljø, og for muligheten til å ha et noenlunde normalt sosialt liv.

   Når det gjelder husdyrenes individuelle behov, utgjør regjeringens stordriftspolitikk en alvorlig utfordring for velferden til mange husdyr. Med så stor dyretetthet som det i dag er i næringene for slaktekylling, verpehøns og pelsdyr, har bonden i praksis ingen mulighet til å følge opp dyrenes individuelle behov på en tilfredsstillende måte.

   Løsningen er i prinsippet enkel: Vi må begynne å følge Dyrevelferdsloven i praksis. For å få til det, kan det se ut som vi trenger en ny landbruksminister – fra MDG.

   Morten Tønnessen

   2. stortingskandidat for Vest-Agder MDG og talsperson for Dyrevernpolitisk nettverk i MDG

 

Fædrelandsvennen 6. september: "Alle mann til pumpene!" (svar til Norsk Olje og Gass)

   I innlegget «Oljeselskapene møter framtida» (24. august) gir Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (Norsk Olje og gass) inntrykk av at oljeselskapene er framtidsrettede, og at det bare er å kjøre på med oljeproduksjon. Eksemplene han kommer med på at oljeselskaper også til en viss grad satser på fornybar energi kan imidlertid på ingen måte rettferdiggjøre fortsatt oljeproduksjon for full maskin.

   «Norge står bare for to prosent av verdens oljeproduksjon», skriver Schjøtt-Pedersen. Det betyr imidlertid også at vi står ansvarlige for to prosent av klimagassutslippene som skriver seg fra forbrenning av olje globalt. Det er ikke småtteri for et land som har mindre enn en promille av verdens befolkning.

   Norge er faktisk blant de ti landene i verden som eksporterer mest fossil energi, med utslippene dette medfører. Vi er en stor aktør i denne sammenhengen, og det å avvikle brorparten av norsk olje- og gassproduksjon i løpet av en 15-årsperiode, som MDG går inn for, vil gjøre en reell forskjell.

   Schjøtt-Pedersen viser til «de enorme inntektene fra oljevirksomheten som vi bruker til å betale for helsevesen og utdanning». Det er imidlertid ikke åpenbart at det å fortsette med å rette flesteparten av milliardene som investeres i Norge mot oljenæringen er det beste verken for den norske statskassen eller for de omkring 200.000 arbeidsplassene som i dag er knyttet til olje- og leverandørindustrien.

   Klimarisiko er et nøkkelord i denne sammenhengen. Dersom de internasjonale bestrebelsene på å gjennomføre Parisavtalen lykkes, kan olje og til dels gass komme til å miste mye av sin verdi. Med fortsatte oljeinvesteringer i 100-milliarderklassen hvert år risikerer vi å investere i noe som ikke har fremtiden for seg. Regningen får til syvende og sist norske borgere. Det er mye tryggere å bygge ned olje- og leverandørindustrien på en planmessig måte, med satsning på omstilling til annen næringsvirksomhet, enn å vente på en framtidig markedskollaps.

   Tilgang til nye arealer i Barentshavet er ifølge Schjøtt-Pedersen «viktig for at Norge fortsatt skal kunne være verdens beste land å bo i.» En titt på de høyest rangerte landene på Human Development Index er imidlertid megetsigende. Alle de nordiske landene gjør det bra på slike levekårsrangeringer – også uten olje. På en annen levekårsrangering, Social Progress Index, er Norge nå rangert på delt tredjeplass med Island, etter Danmark på førsteplass og Finland på andre. 

   Uten oljenæringen blir Norge et litt vanligere nordisk land. Det er ikke så galt, det.

   Morten Tønnessen

   2. stortingskandidat for Vest-Agder MDG

Fædrelandsvennen 7. september: "Gi dyra en ny landbruksminister!"

   For millioner av dyr er det ikke navnet på statsministeren som betyr noe, men hvilken landbrukspolitikk som føres.

   Jon Georg Dale er landbruksminister i dag, og før han hadde produksjonsdyra i tur og orden Sylvi Listhaug, Senterpartiets Lars Peder Brekk og Trygve Slagsvold Vedum som ansvarlig verge.

   I flere tiår har utviklingen gått mot en sentralisering med færre bønder og flere dyr per gård. Bonden får mer gjeld og mindre tid. Enten det er snakk om gris, slaktekylling, høns, rev eller mink, så blir dyra mer og mer behandlet som ledd i en produksjonskjede. Det vi egentlig snakker om er levende, følende enkeltindivider. Dyrevelferdsloven fastslår at dyr har egenverdi, artsspesifikke og individuelle behov, og rett til naturlig atferd.

   Landbruksministeren har det overordnede ansvaret for å følge opp loven. I dag brytes dyrevelferdsloven hver dag, ved at millioner av dyr nektes adgang til utemiljø, dagslys og muligheter til naturlig atferd. Det er uakseptabelt.

   Det er landbruksministeren som har et særskilt ansvar for å endre politikken til fordel for dyra, på en slik måte at Dyrevelferdsloven følges. Derfor trenger vi et sterkt grønt parti på Stortinget som viser forståelse for dyrs behov, og kan stille med en landbruksminister som har dyrenes beste i tankene.

   Morten Tønnessen

   2. stortingskandidat for Vest-Agder MDG