Debattinnlegg: "Livet i sentrum"

På trykk i siste utgave av Lokalavisen Kristiansand.

Valgt til Valgkampkomité samt Næringskomité i Kristiansand MDG

På styremøte i Miljøpartiet De Grønne i Kristiansand idag har jeg blitt valgt til to komitéverv - Valgkampkomiteen samt Næringskomiteen til partilaget. Sistnevnte skal på bedriftsbesøk lokalt.

Kronikk: "Veien ut av antropocen: Miljøvernere og dyrevernere, foren deres krefter!"

Igår ble en kronikk jeg har vært med på å skrive (sammen med kriminologi-professorene Guri Larsen og Ragnhild Sollund) trykket i Klassekampen. Den heter "Veien ut av antropocen: Miljøvernere og dyrevernere, foren deres krefter!" og er fra idag tilgjengelig i fulltekst i debattforumet Nye Meninger.

Utdrag:

Splittelsen mellom dyrevernere og miljøvernere her i landet og i store deler av verden for øvrig er tragisk, både for dyr og miljø. Kjernen i den ideologiske striden er hvorvidt det er individer, eller økosystemer og arter som deler av disse, som har egenverdi, og dermed politisk interesse. Men vi mener at både individer og levende systemer har egenverdi! Og dermed blir ethvert dyrevern som ikke tar opp i seg miljøhensyn, og ethvert miljøvern som ikke tar opp i seg dyrevernhensyn, et mangelfullt perspektiv og dårlig som politisk strategi for å hindre miljøkrise, klimaendringer og dyrs lidelser. Har vi ett ønske for fremtiden på aktivistenes front, så er det å få bli vitne til en tilnærming mellom, og helst en sammensmelting av, dyrevern- og miljøvernbevegelsen.

 

Amerikanske miljøvernere appellerer til sivil ulydighet mot oljesand

Fem dager etter at nedenstående appell ble publisert fikk jeg den tilsendt per epost, som deltaker i epostlisten til International Association for Environmental Philosophy. Det er ikke ofte slikt sirkuleres der. Blant underskriverne er kjente navn som James Hansen, Naomi Klein og Bill McKibben. Kjenner du noen i USA...? Vis dem til Tar Sands Action.

Published on Thursday, June 23, 2011 by CommonDreams.org

Environmental Leaders Call for Civil Disobedience to Stop the Keystone XL Pipeline
by Naomi Klein, Wendell Berry, Maude Barlow, Bill McKibben and Others

Dear Friends,

This will be a slightly longer letter than common for the internet age—it’s serious stuff.

The short version is we want you to consider doing something hard: coming to Washington in the hottest and stickiest weeks of the summer and engaging in civil disobedience that will likely get you arrested.

The full version goes like this:

As you know, the planet is steadily warming: 2010 was the warmest year on record, and we’ve seen the resulting chaos in almost every corner of the earth.

And as you also know, our democracy is increasingly controlled by special interests interested only in their short-term profit.

These two trends collide this summer in Washington, where the State Department and the White House have to decide whether to grant a certificate of ‘national interest’ to some of the biggest fossil fuel players on earth. These corporations want to build the so-called ‘Keystone XL Pipeline’ from Canada’s tar sands to Texas refineries.

To call this project a horror is serious understatement. The tar sands have wrecked huge parts of Alberta, disrupting ways of life in indigenous communities—First Nations communities in Canada, and tribes along the pipeline route in the U.S. have demanded the destruction cease. The pipeline crosses crucial areas like the Oglalla Aquifer where a spill would be disastrous—and though the pipeline companies insist they are using ‘state of the art’ technologies that should leak only once every 7 years, the precursor pipeline and its pumping stations have leaked a dozen times in the past year. These local impacts alone would be cause enough to block such a plan. But the Keystone Pipeline would also be a fifteen hundred mile fuse to the biggest carbon bomb on the continent, a way to make it easier and faster to trigger the final overheating of our planet, the one place to which we are all indigenous.

How much carbon lies in the recoverable tar sands of Alberta? A recent calculation from some of our foremost scientists puts the figure at about 200 parts per million. Even with the new pipeline they won’t be able to burn that much overnight—but each development like this makes it easier to get more oil out. As the climatologist Jim Hansen (one of the signatories to this letter) explained, if we have any chance of getting back to a stable climate “the principal requirement is that coal emissions must be phased out by 2030 and unconventional fossil fuels, such as tar sands, must be left in the ground.” In other words, he added, “if the tar sands are thrown into the mix it is essentially game over.” The Keystone pipeline is an essential part of the game. "Unless we get increased market access, like with Keystone XL, we're going to be stuck," said Ralph Glass, an economist and vice-president at AJM Petroleum Consultants in Calgary, told a Canadian newspaper last week.

Given all that, you’d suspect that there’s no way the Obama administration would ever permit this pipeline. But in the last few months the president has signed pieces of paper opening much of Alaska to oil drilling, and permitting coal-mining on federal land in Wyoming that will produce as much CO2 as 300 power plants operating at full bore.

And Secretary of State Clinton has already said she’s ‘inclined’ to recommend the pipeline go forward. Partly it’s because of the political commotion over high gas prices, though more tar sands oil would do nothing to change that picture. But it’s also because of intense pressure from industry. TransCanada Pipeline, the company behind Keystone, has hired as its chief lobbyist for the project a man named Paul Elliott, who served as deputy national director of Clinton’s presidential campaign. Meanwhile, the US Chamber of Commerce—a bigger funder of political campaigns than the RNC and DNC combined—has demanded that the administration “move quickly to approve the Keystone XL pipeline,” which is not so surprising—they’ve also told the U.S. EPA that if the planet warms that will be okay because humans can ‘adapt their physiology’ to cope. The Koch Brothers, needless to say, are also backing the plan, and may reap huge profits from it.

So we’re pretty sure that without serious pressure the Keystone Pipeline will get its permit from Washington. A wonderful coalition of environmental groups has built a strong campaign across the continent—from Cree and Dene indigenous leaders to Nebraska farmers, they’ve spoken out strongly against the destruction of their land. We need to join them, and to say even if our own homes won’t be crossed by this pipeline, our joint home—the earth—will be wrecked by the carbon that pours down it.

And we need to say something else, too: it’s time to stop letting corporate power make the most important decisions our planet faces.

We don’t have the money to compete with those corporations, but we do have our bodies, and beginning in mid August many of us will use them. We will, each day through Labor Day, march on the White House, risking arrest with our trespass. We will do it in dignified fashion, demonstrating that in this case we are the conservatives, and that our foes—who would change the composition of the atmosphere are dangerous radicals. Come dressed as if for a business meeting—this is, in fact, serious business. And another sartorial tip—if you wore an Obama button during the 2008 campaign, why not wear it again? We very much still want to believe in the promise of that young Senator who told us that with his election the ‘rise of the oceans would begin to slow and the planet start to heal.’ We don’t understand what combination of bureaucratic obstinacy and insider dealing has derailed those efforts, but we remember his request that his supporters continue on after the election to pressure the government for change. We’ll do what we can.

And one more thing: we don’t want college kids to be the only cannon fodder in this fight. They’ve led the way so far on climate change—10,000 came to DC for the Powershift gathering earlier this spring. They’ve marched this month in West Virginia to protest mountaintop removal; Tim DeChristopher faces sentencing this summer in Utah for his creative protest. Now it’s time for people who’ve spent their lives pouring carbon into the atmosphere (and whose careers won’t be as damaged by an arrest record) to step up too. Most of us signing this letter are veterans of this work, and we think it’s past time for elders to behave like elders. One thing we don’t want is a smash up: if you can’t control your passions, this action is not for you.

This won’t be a one-shot day of action. We plan for it to continue for several weeks, to the date in September when by law the administration can either grant or deny the permit for the pipeline. Not all of us can actually get arrested—half the signatories to this letter live in Canada, and might well find our entry into the U.S. barred. But we will be making plans for sympathy demonstrations outside Canadian consulates in the U.S., and U.S. consulates in Canada—the decision-makers need to know they’re being watched.

Winning this battle won’t save the climate. But losing it will mean the chances of runaway climate change go way up—that we’ll endure an endless future of the floods and droughts we’ve seen this year. And we’re fighting for the political future too—for the premise that we should make decisions based on science and reason, not political connection. You have to start somewhere, and this is where we choose to begin.

If you think you might want to be a part of this action, we need you to sign up here. As plans solidify in the next few weeks we’ll be in touch with you to arrange nonviolence training; our colleagues at a variety of environmental and democracy campaigns will be coordinating the actual arrangements.

We know we’re asking a lot. You should think long and hard on it, and pray if you’re the praying type. But to us, it’s as much privilege as burden to get to join this fight in the most serious possible way. We hope you’ll join us.

Maude Barlow
Wendell Berry
Tom Goldtooth
Danny Glover
James Hansen
Wes Jackson
Naomi Klein
Bill McKibben
George Poitras
David Suzuki
Gus Speth

p.s.—Please pass this letter on to anyone else you think might be interested. We realize that what we’re asking isn’t easy, and we’re very grateful that you’re willing even to consider it.

Svar på Ross Wolfes marxistiske kritikk av miljøbevegelsen

Jeg har på oppfordring kommentert Ross Wolfe's artikkel-lange blogg-post "Man and Nature, Part IV: A Marxist Critique of the 'Green' Environmental Movement". Bloggen hans heter The charnel-house: Historico-philosophical notes. Kommentaren min er gjengitt i sin helhet her (med en håndfull trykkfeil på plass, som i originalen).

In accordance with the title and slogan of my academic blog, "Utopian Realism", I pride myself of acknowledging the importance of being empirically informed about past and current ecological and social developments globally, and to the extent possible to have an informed view of possible future societies. I am generally aligned with deep ecology in Arne Næss' sense, and further somewhat aligned with anarchism - and Gandhism. Plus I am a vegetarian with a preference for organic produce of milk and egg. So should I feel attacked? Yes and no. My response will predominantly have the form of reference to empirical reality. Ideology carried out in isolation from empirical reality is always irrelevant, if not outright dangerous.

You write that small-scale organic farming is "an elitist phenomenon not only in the smug sense of ethical virtue that comes with buying organic or local, but also in a very real, economic sense". There is something to your points as to pricing of products from organic farming. Yes, organic farming is labour-intensive rather than capital-intensive (relatively speaking). However, I do not regard that a weakness of organic farming. Industrialized agriculture is characterized in economic terms by being capital-intensive. Now, the price of labour varies significantly (extremely) globally, and this is particularly visible and manifest within global agriculture. The price of machinery and such, on the other hand, is in comparison approximately equal globally (though local varietions in labour costs and taxes etc. spill over to some extent on local costs of machinery as well). Does this make organic farming potentially more of a rich-country phenomenon? Not necessarily (that depends on your exact definition of organic farming). Fair trade initiatives at their best could in principle allow for more labour-intensive agriculture than what is the norm locally in poorer countries as well (note that the very poorest countries have much less machinery in use in their agriculture today, which in part explains their low productivity (yields) in mainstream terms). Use of more machinery is always presented as cost-effective and as increasing productivity. The ways in which labour is priced - valued, though, can change the whole picture.

You diss the greens' preference for family farming. This is not only an ‘organic’ longing, however, but quite widespread in many declining rural societies. As a matter of fact, of course, a major transition is going on globally from small-scale family farming to industrialized agriculture with little labour and high productivity bought by way of capital investment. Whereas many of these family farms were initially subsistence farms (in a society where most poeple were farmwers), we are now about to leave a transitional phase where there have been a lot of family farms operating on market terms in a society where they have been a declining minority. This declining trend reflects increases in productivity and capital-intensity. In Norway - to use an example I am well informed about - there are very few family farms left (only approximately one out of ten farms are run by husband and wife who have no other occupation), and the number is rapidly declining. Even more telling is the fact that a majority of Norwegian farmers have more income from other jobs or activities than they do from their farming activity. It is thus not only the traditional family farm that is threatened, but equally important the farming profession as a full-time occupation. Now we can always discuss whether or not this is a social problem. I'd argue that it is.

And not only is it a social problem from a human point of view. It is further a social problem from the point of view of many farm animals. The declining number of farmers is not only mirrored in increased productivity and capital-intensity. These trends are both reflected in a steadily increasing ration of livestock per farmer. Engendering animal equivalents of mass societies, this is surely a social problem in its own right, and a characteristic feature of industrial agriculture. My claim is that we can legitimately talk about "ecological alienation" in many of these cases (think about chicken - some of which perversely advertised as 'free-range' - that share a floor with thousands of others and never see daylight).

Yet another parallel to declinging farmer numbers, increasing productivity and increasing ratios livestock/farmer is the increasing ratio of land per farmer which we see occuring in Western farming (in other parts of the world, the situation is quite another - namely, societies under demographic pressure (with rapidly increasing populations) and in lack of arable land often have to deal with the problem of having smaller and smaller pieces of land for the poor rurals. Here, what used to be a somewhat sustainable model of ‘subsistence-farming’ is in danger of being transformed to a specifically modern kind of poverty and misery).

You write: "To generalize the practice of local farming and small shops would mean a regression to a quasi-feudal state of existence, with massive urban depopulation and the death of probably 95% of the Earth’s people." Not necessarily so. "Local farming" and "small shops" can come in so many variations, so we cannot generalize this way. A local society I happen to know which is full of small shops is that of Suruí in the municipality of Magé in the Brazilian state of Rio de Janeiro. I much enjoyed getting to know where everything was to be found - an exercise which took months, since it implied getting to know the whole neigbourhood, where many had small shops and bars and workshops etc., some of which with regular opening hours, others open whenever a customer knocked. I cannot see how the West's supermarket-model is necessarily representative of a higher level of civilization, nor how it should be taken to be superior in social terms. There is no de-urbanization involved, and much less any mass-death.

You write: “The Malthusian theory of a limit-point to the growth of population was materially disproven by the industrial revolution taking place before his very eyes.” While there is something to that as to his concrete theory, the industrial revolution proved nothing at all with regard to how many people the Earth can sustain. In particular, it did not at all prove that there are no limits whatsoever to how many the Earth can sustain. This remains a question of in part empirical nature. It is both conceivable

1) that the Earth can sustain a bigger human population that it does today, and

2) that the Earth can in the long turn only sustain a somewhat smaller human population than today BUT AT THE COST OF ITS MEDIUM-TERM CARRYING CAPACITY.

In other words, it is also conceivable that even maintaining today’s human population level will over time weaken the Earth’s carrying potential with regard to us. Besides, there are ethical issues concerning how big share of this planet’s land and resources we are to reserve for ourselves, and how much we let be available for other creatures (not counting our ‘affiliated species’ in agriculture, which are basically tools for our own ends).

While your claim that making local farming the only norm would mean the death of 95% is wildly exaggerated and as such erronous, it is true that organic and non-intensive farming is as a rule more land- and labour-intensive alike. This must pose a paradox to any well-informed green. One implication is that if all of today's agricultural produce was made organic, we would likely need to cultivate even more land (and one third of the Earth's total land mass is already in use for human food production, pastures etc. included). In that sense there is even a potential conflict between organic farming and food security for a growing human population (which will grow at least for another 30-40 years).

We must recall, however, that very much of today's land use in agriculture is tied to meat consumption. So here vegetarianism and organic farming are allies: The more vegetarians there are (or, to modify, the lower the meat consumption), the more organic farming do we have room for. On a utopian planet where everyone were vegetarians, we would have room for global, fully organic farming, PLUS we would be able to leave more land for wildlife. This ultimate combination is indeed possible. A global organic diet with a high share of meat is much less realistic, and would be much less environmentally friendly.

Let me also mention "The vegetarian's (or vegan's) paradox", which I have described in http://www.ut.ee/SOSE/sss/tonnessen311.pdf: "vegetarians, and especially radical ones, such as vegans, might face some paradoxes. For example: In a world of vegans — with no animal products consumed nor produced — what would be the fate of domesticated animals? ... In a vegan world, we would be left with two alternatives: Either we could keep them in zoos or as a sort of pets, or we would have to let them go extinct. What the vegan should ask herself is: Is an animal that depends on human beings for its pure existence really better off not existing?" A vegetarian's response to this paradix is telling of his or her values. It is fully possible to reply that domesticated animals are better off not existing, but if that is a vegetarian's position, it reveals that his/her dietary preference is NOT put into effect for the sake of the animals the vegetarian does not eat. Perhaps for the sake of wildlife, or for a kind of ethical purity?

I will not say much about Arne Næss and his view on population, but let me mention that I think his view on population control was not very fruitful (and I am saying this as a former student of demography). Nevertheless I share his vision of a human population that is in the long term substantially smaller than today's population. By long term we are talking about a transitional phase with pretty even decline in world population lasting for 300-1000 years (anything quicker would be inhumane, if we are talking about a deline on the scale of minus 90%). Næss himself underlined the importance of thinking about this only in a long-term perspective. He claimed to be reformistic on the short term, but revolutionary in the long term, and in the case of his view on population I think that is quite accurate (he used to talk about 100 kids being born this year, 99 the next, 98 the third...). One could argue in favor of such a development even without bringing in the intrinsic value of nature and other creatures. A somewhat lower world population in the long term would arguably increase the chance that future societies will be able to offer their citizens lives in abundance rather than misery.

As my idea about a transitional phase of 300-1000 years with regard to demography illustrates, I believe in developing and preparing something worthy of the name "a new civilization". My ideology of utopian realism presupposes that we can talk about three historical phases in this context:

1) Our age (the modern age, if you like)

2) A transitional phase - era of adjustment

3) A truly sustainable society

Following the deep ecology of Arne Næss, I believe that this desired development would entail profound changes in philosophy, science, economy, and ideology. Though much change would occur in our generation, my perspective implies that the change that can occur in our lifetimes would only mark the beginning of this new path in the development of humanity. We could initiate revolutionary change, and prepare revolutionary change, but not complete it.

You write: "What we are faced with is thus clear: either we must accept the renaturalization of humanity, or, inversely, the humanization (or socialization) of nature." A dangerous and simplified choice, I think - though, if we take it seriously, you seem to be winning as we speak. This maxime further reminds me of Heidegger's talk in "The fundamental concepts of metaphysics" about the human need for making itself at home in the world - by, I would argue, making the whole planet Earth its home, qua humanized. This is a valid perspective on human alienation. But it is a poor real-life solution of our existential problem (especially since we never will feel fully at home no matter how much we make the Earth "our own").

You write that your vision would entail "both the transformation of man and nature." “The Marxist vision of an emancipated society is one of abundance and plenitude, not of scarcity and shortage." Abundance of what? On a even further "humanized" planet, there would surely not be much abundance in wildlife. Is not that a kind of abundance that can enrich our lives as well? And as I have argued above, future economic abundance in future societies is more likely if we know to limit ourselves and to leave room for other creatures as well.

"It is a vision of unlimited human freedom," you write, "not within the constraints of an ascetic lifestyle.” Unlimited in what sense? On what planet? You seem in your concluding marxist vision to be neglecting empirical reality and our embeddedness in nature and on this concrete planet.

Keynes wrote in the wake of the Great Depression about humankind's age-old fight to overcome poverty - the problem of Man. His article was called ”Economic Possibilities for Our Grandchildren”. We can rightfully ask whether the "utopian" future society he sketched therein, a society where Man's problem would have been solved, has to a large extent been achieved. There are still poor people on this planet (and addressing that remains a core political task), but today a vast majority globally do not live in material misery. The global growth of the last 80 years has surpassed Keynes expectations. At what point will we realize that past utopias of a "society of abundance" has largely been achieved?

PS: For an evaluation of different scenarios about global economic growth up to the year of 2300, see my journal article "The future of growth", http://mpra.ub.uni-muenchen.de/19644/.

Environment, embodiment and gender - innholdsfortegnelse

Den nye antologien Environment, Embodiment and Gender, redigert av Ane Faugstad Aarø og Johannes Servan, kan kjøpes fra utgiveren, Bergensforlaget Hermes Text. Boken er omtalt på nettsidene til Institutt for filosofi ved Universitetet i Bergen.

Contents:
Introduction
Part I: Introduction to ecophenomenology
Charles Brown: The unity of eco-phenomenology: A reply to Thomson
David Abram: The invisibles
Ted Toadvine: Ecophenomenology and the resistance of nature
Part II: Embodiment and gender
Monika Langer: Sartre in the company of Merleau-Ponty, Foucault, and Düden
Kirsti Kuosa: The embodied self and identity of three women living with multiple sclerosis
Claus Halberg: The tangible invisible: Irigaray's phenomenological critique of Merleau-Ponty's notion of the flesh
Joanna Handerek: On pain and fear. The concept of the body in Gernot Böhme's philosophy
Part III: Contemporary environmental philosophy
Gunnar Skirbekk: Ethical gradualism, beyond anthropocentrism and biocentrism?
Jørgen Pedersen: Habermas and environmental ethics
Svenn Anders Noer Lie & Fern Wickson: The relational ontology of deep ecology: A dispositional alternative to intrinsic value?
Jon Helén Pedersen: Løgstrup's philosophy as environmental philosophy
Stig Ingebrigtsen & Ove Jakobsen: Circulation economics - an ecological image of Man based upon an organic worldview
Linda McGuffe: Questions concerning technology and food
Jan van Boeckel: A point of no return. Artistic transgression in the more-than-human world
Morten Tønnessen: I, wolf. The ecology of existence

Rovdyrforliket innledes - uten løsning i sikte

Erik Solheim sendte 17. desember et brev om rovdyrforliket med invitasjon til partiene paa Stortinget om samtaler paa et moete 31. januar. Brevet finner du her.

/

Se ogsaa pressemelding fra Miljoeverndepartementet datert 20. desember.

/

Brevet og pressemeldingen inneholder enkelte signaler om aapenhet for innstramming i rovdyrpolitikken, samtidig som det fastholdes at Norge skal ha et todelt maal: Levedyktige rovdyrbestander i traad med internasjonale forpliktelser og beitenaering med bruk av utmarksressurser. Uheldigvis er det slik at de nye tiltakene som vurderes i liten grad ser ut til aa kunne loese den floken norsk rovdyrpolitikk har blitt. En mer fundamental debatt maa til!

/

Se ellers Nationens oppslag:

Solheim aapner rovdyrforliket

Uenig regjering kan sende ulvesaken til Stortinget

Miljøvern og dyrevern

Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism:

I have gotten in touch with Minding Animals International, the people behind the 2009 Newcastle/Australia conference and the forthcoming 2012 conference in the same series to be arranged in Utrecht. Concretely, I have been added to the MA Email Network.

/

MAI aims to promote integration/development of contact between researchers in the field of animal studies on one hand and advocacy groups promoting environmentalism, animal rigths etc. on the other. Importantly, their vision is to support attempts to integrate the environmental movement and animal rights groups - though MAI's work is in the main theoretical/scholarly. A crucial task!

/

You'll find their Objectives & Principles here. Except for a few bizarre ideas, such as the topic of "Animals and the Queer Communities" (no offence to either party), it's all good.

Arbeidet med å legge til rette for en tilnærming mellom miljøbevegelsen og dyrevernbevegelsen er ikke minst viktig i et land som Norge, hvor de - i motsetning til i mange toneangivende europeiske land - knapt har noe med hverandre å gjøre. Akkurat som miljøvern først blir etisk gjennomtenkt og høyverdig idet man tar hensyn også til naturens individer, blir dyrevern først satt i perspektiv, og avbalansert, når man får øyet opp også for den økologiske sammenhengen. Hver for seg er de begge "grunne", nærsynte tenkemåter.

Er miljøvernere troverdige kilder?

Nettstedet Forskning.no hadde for noen dager siden en artikkel med tittelen Miljøinteresser i klimarapport? Der påpekes det bl.a. at WWF var brukt som kilde da IPCC i sin siste hovedrapport varslet om at Himalaias isbreer kan forsvinne innen 25 år (det riktige er et omlag ti ganger så langt tidsperspektiv). Biologen Morten Jødal er på prinsipielt grunnlag kritisk til at klimapanelet iblant (om enn i liten grad) har støttet seg til såkalt "grålitteratur", dvs. tilstandsrapporter som ikke fullt ut følger de strenge kriteriene for fagfelle-vurdert forskning ('peer review').

/

Det er ingen tvil om at IPCC her har gått over streken, og noe overivrig fraveket de vitenskapelige standardene de ellers holder seg til. Det er beklagelig - ikke minst for renomeet deres (heri inkludert troverdigheten). I det store og det hele er det likevel grunn til å stole på dem (men bruk av kritisk sans skader aldri!).

/

Også vår egen Jonas Gahr Støre stilles nå i noe dårligere lys, siden rapporten han og Al Gore la fram i København i desember (hvor Al Gore klisjéaktig ga oss ti år til på å handle) viste til Himalaia-blunderen. For enkelte har klimadebatten dessverre blitt en konkurranse i å gå lengst mulig i påstander om skadevirkningene av (og tempoet til) klimaendringene. Det er svært skadelig for debatten, som allerede er schizofrent splittet i en nærmest religiøst preget distinksjon mellom "troende" og "fornektere". IPCCs blundere som nylig har blitt avdekket bidrar her ikke positivt - fremfor noen er det de som burde ha holdt kompromissløst på de vitenskapelige standardene.

Den kinesiske miljøbevegelsen

I dag står min kronikk av ovennevnte navn på trykk i Adresseavisen.

Full tekst:

Den første kinesiske miljøorganisasjonen ble etablert for bare atten år siden – i dag har antallet passert 100.

Morten Tønnessen, doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu

Publisert: 02.10.2009 kl. 09:27
Endret: 02.10.2009 kl. 09:32

En hjemmeavlet miljøbevegelse finnes i dag i alle Kinas regioner. Men miljøvernerne har nok av utfordringer.

Det er ikke alment kjent at det finnes en kinesisk miljøbevegelse. Kanskje ikke så rart, gitt at til og med kinesiske embetsmenn reagerte med undring da de under Verdenskonferansen for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 ble spurt om situasjonen til de kinesiske miljøvernerne. En kinesisk miljøbevegelse? Nei, det visste de ikke noe om. I realiteten skal den første miljøorganisasjonen ha blitt etablert i 1991, altså året før.

Endel embetsmenn ble nok skamfulle da de ikke selv hadde noe å vise til. En og annen miljøaktivist var riktignok kjent i offentligheten, bl.a. "miljømartyren" Xu Xiujuan (1964-1987). Men formelt organisert var virksomheten ikke. De neste årene skulle imidlertid flere organisasjoner dannes, mange av dem av folk med bakgrunn fra akademia eller journalistikk. Noen av disse grupperingene ble tatt godt imot av myndighetene, som i Rio hadde fått inntrykk av at miljøvernere kan bidra positivt til samfunnsutviklingen.

Under den første verdenskongressen i miljøhistorie, som nylig ble avholdt i København, foredro historikerne Mei Xueqin og Mao Da – begge fra Beijing – om “Opprinnelsen, veksten og innflytelsen til miljøorganisasjoner i Kina". Doktoranden Da har selv erfaring som miljøaktivist i Kina, bl.a. i organisasjonen Venner av naturen, som er en av Kinas mest toneangivende miljøorganisasjoner, og stadig vokser i størrelse. Kinas miljøbevegelse ventes de neste årene fortsatt å vokse med en vekstrate som i det minste matcher den økonomiske veksten.

Professor Mei Xueqin inndeler i sitt arbeid den kinesiske miljøbevegelsens historie i tre perioder. De første pionerene ble etablert i årene 1991-96. Disse inkluderte foruten Venner av naturen også Beijing globale landsby. I løpet av perioden 1997-2002, preget av spesialisering og profesjonalisering, økte antallet miljøorganisasjoner til 39. I den tredje perioden, fra 2003 til 2008, har antallet passert 100, bl.a. som følge av at flere studentgrupper har gått over til å bli registrert som miljøorganisasjoner.

Felles for flere av de tidligste miljøorganisasjonene er at de hadde gode kontakter, enten med miljøvernere internasjonalt eller med internasjonale organisasjoner med representasjon i Kina. Et eksempel er Verdens naturfond (WWF), som hevder de er Kinas største miljøorganisasjon. Etter Das mening er den internasjonale støtten et tveegget sverd for kinesiske miljøvernere: De får en stor del av sine inntekter derfra, men nettopp derfor blir virksomheten deres for en stor del kanalisert til den internasjonale miljøbevegelsens hjertesaker – som klima – snarere enn til lokale kinesiske prioriteringer.

Det finnes i dag et spekter av nasjonale nettverk, organisert etter fagfelt, men ingen enkelt genuint landsdekkende organisasjon. Det frivillige organisasjonslivet i Kina har andre forutsetninger enn det vi er vant til. Ikke minst opererer mange i en gråsone mellom det offentlige og det frivillige. Endel av Kinas miljøorganisasjoner faller inn under kategorien som sarkastisk kalles "GONGOer", dvs. statsorganiserte frivillige organisasjoner. Andre er ikke formelt registrert, men tolereres likevel av myndighetene. Atter andre går under navn av frivillige foreninger, men består i realiteten av én enkelt aktivist (disse kalles av kjennere NGIs, "Non-Governmental individuals").

Det kanskje største hinderet for dagens kinesiske miljøorganisasjoner er at de ikke har lovmessig grunnlag for å bygges opp som reelle, frivillige medlemsorganisasjoner. Slik sett er miljøbevegelsens utfordring på mange måter den samme som for oppbyggingen av et sivilt samfunn generelt. Så langt har miljøvernerne ikke appellert til myndighetene om endringer i lovverket på dette punktet. Men Da tror tiden kanskje begynner å bli moden for det.

- Er Kinas miljøorganisasjoner virkelig genuine, frivillige organisasjoner, spurte han under verdenskongressen. Hvorvidt en miljøorganisasjon er uavhengig mener han er er gradsspørsmål, siden også vestlige miljøorganisasjoner til sammenligning må velge mellom støtte fra det offentlige, næringslivet eller privatpersoner.

Fra et politisk perspektiv er Das analyse at kinesiske miljøvernere har blitt mer frimodige i å tale åpent om flere og flere emner, samtidig som det ennå bedrives mye selvsensur, av frykt for motreaksjoner. Systemkritikk, for eksempel knyttet til Kinas rådende vekst- og forbruksidealer, bedrives så å si ikke. Kinesiske aktivister har for tiden nok med å opparbeide kompetanse på spesifikke fagfelt.

Slik Da beskriver utviklingen av Kinas miljøbevegelse, er den preget av profesjonalisering av enkelte foreninger som var tidlig ute med å etablere seg, bortfall av andre, som har vist seg ikke å ha livets rett, og ferske organisasjonsdannelser som fyller tomrommene som oppstår. I dag jobber en rekke organisasjoner både opp mot offentligheten og opp mot myndighetene lokalt og sentralt. Målet er å farge fremtidsvisjonen i det raskt endrende kinesiske landskapet grønn.

Ved siden av de formelle hindringene i forhold til administrativ uavhengighet er nok den største utfordringen til den kinesiske miljøbevegelsen å knytte forbindelser til grasrota. Det foregår massevis av større folkelige protester og opprør i Kina, og ofte er de knyttet til miljøspørsmål. Men her er miljøbevegelsen helt på sidelinjen – dominert av fagpersoner, snarere enn av gateaktivister. I Kina har miljøorganisasjonene hatt vilkår for å spre seg og vokse nettopp fordi miljøengasjement har blitt regnet som "politisk trygt". Men kanskje må mer folkelige allianser inngås for at de i større grad skal utfordre myndighetene i politisk sammenheng.

mortentoennessenATgmail.com

http://UtopiskRealisme.blogspot.com

The Economist diskuterer lavere global befolkning

Det anerkjente, (markeds)liberale tidsskriftet The Economist diskuterer i disse dager om det ville være ønskelig på sikt med en lavere global befolkning. Diskusjonen foregår fra 21. august til 1. september, og teller per i dag rundt 700 innlegg.

Too many people?

"This house believes that the world would be better off with fewer people."

Siden starten på diskusjonen har andelen som svarer "ja" på dette spørsmålet økt fra 70 til 80 %.

Noen som husker Peter Wessel Zapffes forslag om å sikte mot én million nordmenn?

Tidligere debatter med avstemning på The Economist (oversikt her):
Returning to the Moon
Honest broker (USAs rolle i Midtøsten)
Sustainable development
Reaching 65
The private sector and international aid

Her har The Economists lesere bl.a. stemt mot å sende amerikanere til månen igjen, og for at dagens pensjonssystem må opphøre.

– Gi kollektivkort og sykkel i vrakpant

Miljøpartiet De Grønne - som har fått nye nettsider - henviser til meg i en pressemelding datert 13. august.

– Gi kollektivkort og sykkel i vrakpant

Sondre Båtstrand

Miljøpartiet De Grønne vil belønne dem som vraker bilen uten å kjøpe en ny. Vrakpant skal ikke bare stimulere til nyere bilpark, men også en mindre bilpark. Vraker du bilen skal du kunne få ett års gratis kollektivtransport og en sykkel, mener MDG. De siste ti årene har det antallet biler i Norge økt med en halv million.

Samferdselminister Liv Signe Navarsete vil gi opptil 40 000 kr i vrakpant til dem som kjøper ny nullutslippsbil.

– Navarsetes forslag tar ikke hensyn til dem som ikke vil ha ny bil. Vi mener det er viktig å redusere antallet biler på norske veier, og derfor må vi belønne dem som avstår fra egen bil. De bør kunne vrake bilen og få både kollektivkort og sykkel i pant, sier talsperson Sondre Båtstrand, som har plukket opp tråden fra bloggeren Morten Tønnessen som nylig lanserte forslaget.

– Bilproduksjon er svært ressurskrevende, og for at en fornying av bilparken skal ha vesentlig positiv miljøeffekt, må de eldste bilene bli erstattet av el-biler og hybrider, ikke bare nye bensin- og dieselbiler. Samtidig kan heller ikke nye drivstoffer gjøre dagens bilisme bærekraftig, og vi trenger å få flere bilister over på tog, buss, bane, sykkel og føtter. Den grønne løsningen er storsatsing på kollektivtransport og samfunnsplanlegging som reduserer transportbehovet, sier Sondre Båtstrand i Miljøpartiet De Grønne.

Det siste tiåret har det blitt en halv million flere biler i Norge, og biltrafikken er en direkte årsak til klimaendringer, skog- og fiskedød, avlingsskader og alvorlige sykdommer. I Norge er hundretusenvis alvorlig plaget av veistøv, eksos og trafikkstøy, og trafikkulykkene koster hundrevis av menneskeliv og fører til titusenvis av personskader. Landskap, dyrket mark og bomiljø vil fremdeles bli vandalisert dersom vi fortsetter samfunnsplanleggingen på bilismens premisser.

Se ellers mine to bloggposter Kollektivkort i vrakpant! og Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp, samt notisen om MDGs Støtte til å gi kollektivkart i vrakpant.

Prins Charles om økonomisk vekst

Å satse på økonomisk vekst for å gjøre folk til lags er litt som å pisse i buksa for å holde varmen. Man er god og fornøyd først, men gleden varer ikke lenge. Det viser lykkeforskningen. Og det har kanskje prins Charles, Storbritannias tronarving, forstått. Naturen tåler ikke ubegrenset vekst, sier prins Charles (PlanetArk/Thomson Reuters).

Norske medier er ennå dominert av en lettvint holdning til alt som "lønner seg", "er billig", "gjør deg rik" osv.:

Så billig kan du låne nå (VG)

Oljefondet vokser stadig (Dagbladet)

Dagbladet har som kjent iblant en noe annen vinkling, med fokus på hva DU kan gjøre for DIN helse - som f.eks. å SLANKE regningene dine, se bare her: Feite regninger gjør kvinner feite

Økonomisk vekst har ikke gjort slutt på fattigdom, stress, dårlig helse og sosiale spenninger, påpeker Charles. Han sier nå at jakten på "ubegrenset økonomisk vekst" ikke lar seg opprettholde i lengden, og etterlyser "bærekraftig vekst" i stedet. Prins Charles har lenge vært en forkjemper for miljøvern, særlig økologisk landbruk.

Bærekraftig vekst? Det måtte i tilfelle være en meget lav vekst (kombinert enten med evig befolkningsnedgang eller evig forbedring i teknologi fra et miljøsynspunkt), som jeg har vist i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008).

Se ellers mitt innlegg om Gerd Liv Vallas forslag om å kreve 6-timersdag i stedet for lønnsøkning i lønnsoppgjørene.

Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.

"Vår nåværende modell for fremskritt ble selvsagt ikke utformet for å resultere i all denne ødeleggelsen," sa Charles i foredraget. "Men gitt det overveldende beviset fra så mange kanter, må vi spørre oss om det gir noen gir noen mening lenger, eller om den egner seg til formålet." Skål for det!

Ut og kløppe bilskilt!

91,000 risikerer å få skiltet klippet av på grunn av ubetalt årsavgift, melder VG - som i juni rapporterte at 15,000 flere per da risikerte avskilting målt opp mot året før (pga. 107,000 flere registrerte biler). Rundt 100,000 bilister mangler forøvrig lovpålagt ansvarsforsikring.

Her strides anarkisten i meg en smule med miljøverneren. Som frihetlig (og ikkevoldelig) anarkist har jeg ikke sansen for statens tvangsinndrivning av lovpålagte avgifter - uten mulighet for å "mene" noe om den aktuelle avgiften. Som miljøverner skulle jeg imidlertid gjerne ha sett så mange biler som mulig avskiltet og parkert for godt - ut og kleppe skilter!

Det finnes ulike anslag over hvor stor den globale bilparken er - ett anslag oppgir 850 millioner kjøretøy. Bare i USA er det 232 millioner biler, nesten 1 per person (skjønt Kina for øyeblikket har passert USA som største bilmarked målt i antall solgte nye biler). Hva skjer om antallet biler globalt dobles? spør ingeniør-professor Victor Miguel Ponce på nettstedet CarsAndPeople.

I Norge vokste bilparken sterkt (fra 1 bil i 1899, 3 biler i 1902...) inntil midt på 80-tallet, da antallet nådde mer enn halvannen million (se SSB magasinet). Også det siste tiåret har antallet registrerte biler økt med 2-4 prosent årlig. Per i dag er antallet 2,575,000 (og antall biler per 10 nordmenn har siden 1985 økt fra 4 til 5,4).

Ja, det er sannelig rette tiden for å innføre kollektivkort i vrakpant!

- Gjennomsnittsalderen for biler levert inn mot vrakpant varierer forresten med bilmerket, i følgende rekkefølge - eldste først (se figuren til SSB her):

1. Mercedes (ca. 22 år)
2. Chevrolet
3. Volvo
4. Saab
5. Toyota
6. Mazda
7. BMW
8. Volkswagen
9. Audi
10. Subaru
11. Lada
12. Honda
13. Opel
14. Nissan
15. Ford
16. Daihatsu
17. Mitsubishi
18. Peugeot
19. Fiat
20. Citroën
21. Suzuki
22. Renault
23. Chrysler
24. Seat
25. Hyundai
26. Skoda
27. Kia (ca. 11 år)

PS: Vrakpantordninger kan faktisk øke CO2-utslipp sett i et livsløpsperspektiv dersom de ikke er riktig utformet, se her. Hvor gammel bilen din bør være før du vraker den avhenger av om du erstatter den med en ny. Gjør du det, bør du ikke gjøre det for tidlig. Bytter du den derimot med f.eks. en sykkel (eller nye sko) spiller alderen på bilen din liten rolle.