Min forfatterside på Spartacus sin nettside

Min forfatterside på nettsiden til Spartacus er nå komplett, med bilde og kort introduksjon.

Se også oversiktssiden Årets forfattere.

Bok snart ute: Hvem er villest i landet her?

Spartacus har begynt å annonsere boka Hvem er villest i landet her, som jeg er redaktør for sammen med Ragnhild Sollund og Guri Larsen. Kommer i april. Se forlagets presentasjon her.

Referanse og endelig tittel:

Sollund, Ragnhild, Morten Tønnessen and Guri Larsen (eds) 2013. Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder. Oslo: Spartacus/Scandinavian Academic Press.

Forsideutkast:

Kulturverk-kommentar i dypøkologidebatten

I artikkelen "Et dypøkologisk forsvar", publisert av nettmagasinet KULTURVERK.COM, skriver Magne Stolpnessæter, i en kommentar til Espen Gamlunds kronikk (og tidsskriftartikkel) "Hva er galt med dypøkologien?":

Dypøkologi handler derfor like mye om teoretisk forarbeid som relevant praksis hos en kreativ minoritet så lenge tingenes orden består. Og det er helt riktig som Morten Tønnesen sier, at dypøkologien trenger en solid oppdatering. Diskusjoner rundt taktikk kontra strategi er et naturlig sted å begynne.

Artikkelen har flere gode poenger. Den avsluttes slik:

Om det er stille rundt dypøkologien i dagens hovedsstrømsmedier, vil jeg allikevel hevde at dens opplevde relevans faktisk er sakte stigende. Det finnes revitaliserte dypøkologiske understrømninger rundt omkring i verden – også i Norge – som kommer til syne på verdensveven, eksempelvis her på KULTURVERK. 

Selv om ikke alle uttrykksformene er rent akademiske av natur, viser de at dypøkologien stadig gjenoppdages av nye generasjoner. De snart forgangne sekstiåtterne har ikke monopol på denne egnen. 

I år er det nøyaktig førti år siden Arne Næss fanget dypøkologien i ord. Ikke bare lever den enda, den har fortsatt sine beste dager foran seg. Tross alt.

Se også: Klassekampen-intervju om Arne Næss sin dypøkologi

Bill.mrk. "platonisk prostitusjon"

Mitt kommersielle nettsted Spør Filosofen er på nett igjen.

Bill.mrk. "platonisk prostitusjon".

Kritisk til tette bånd mellom UiS og olja

Mitt debattinnlegg "Kritisk til tette bånd mellom UiS og olja" ble 30. august 2012 trykket i Stavanger Aftenblad - følger du lenken finner du teksten i PDF-fil.

Jeg undertegnet debattinnlegget som "Førsteamanuensis i filosofi ved UiS og varamedlem i UiS-styret" (jeg har siden rykket opp til å bli fast styremedlem).

Concerned Scientists på Facebook

Concerned Scientists Norway har fått Facebook-side. Anbefales!

Jeg er medlem.

Hva betyr "utopisk realisme"?

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

In an email exchange via the biosemiotics email list (web address now added to "Some related academic links", right margin) related to my recent blog post "Why I joined the ISCB", Edwina Taborsky asked me to define what I mean by "utopian realism", the name of this blog. My reply read like this:

[A] utopia is commonly understood as a desirable yet unachievable - impossible - future state, e.g. of a society. By "utopian realism", I mean an attitude to the state of the world that is realistic (e.g. attainable, likely) in the long term. In the short term, a state closely resembling status quo is typically what is most likely to occur. In the long term, however, it is often very unrealistic to envision a continuation of a state closely resembling status quo - and conversely, the possible future states of society etc. which we regard as totally unrealistic today, are often more likely to materialize in the long term than is the status quo. A utopian realist, then, is one who takes the long view, who has the courage to fight for desirable ideas and states of affairs (no matter how their short-term prospects look like), and who has the insight that the status quo is just a passing phenomenon.

Klassekampen-intervju om Arne Næss sin dypøkologi

9. januar sto dette intervjuet på trykk i Klassekampen (rettere sagt er dette intervjuteksten som jeg fikk til sitatsjekk, ble trykt med minimale endringer):

– Espen Gamlund sier at dypøkologien er utdatert. Jeg mener tvert imot at dypøkologien trenger en oppdatering. Om den får det, har den potensiale til å få bred innflytelse, sier Morten Tønnessen, filosof og førsteamanuensis ved Institutt for helsefag på Universitetet i Stavanger. 

I en kronikk i Klassekampen i går pekte Gamlund på at dypøkologien ser ut til å ha forsvunnet helt fra både norsk samfunnsdebatt og miljøfilosofi de siste årene. Dypøkologien svikter både som filosofisk teori og som utgangspunkt for praktisk politikk, mener han. 

Tønnessen, som har jobbet med Næss’ filosofi i mange år, og blant annet var med på å arrangere markeringen av 100-årsdagen for hans fødsel, er ikke enig. Han tror at dypøkologiens fravær fra den politiske debatten først og fremst har sammenheng med dens radikale svar på miljøutfordringene.

– Espen Gamlund har rett når han sier at dypøkologien ikke er en av de mest brennhete miljøfilosofiene i dag. Heller ikke politisk er gjennomslaget stort. Spørsmålet er om det noen gang har vært det – for dypøkologien har aldri vært retningsgivende for en norsk regjering. I dag står norsk klimapolitikk i spagat mellom egeninteressen knyttet til olje og gass, og klimaspørsmålet. Da er det ikke rart at den norske regjeringen ikke har omfavnet dypøkologien, sier han. 

Men Tønnessen tror også at dypøkologiens manglende gjennomslag har sammenheng med Næss’ egen personlighet.

– Arne Næss var en begavet filosof, men han kan ikke sies å ha vært et politisk talent. Selv om han nok hadde mange gode innsikter å fore den dypøkologiske bevegelsen med, klarte han ikke å omsette disse i politisk innflytelse. Han var rett og slett mer av en filosofisk inspirasjonskilde. Men om han hadde vært et slikt universalgeni som både hadde politisk teft og storslagen retorikk, tror jeg godt dypøkologien kunne fått dypere feste, uttaler han. 

– Er ikke Næss’ teori om at vår mulighet til selvrealisering som mennesker ligger i kontakten med naturen, litt utdatert for dagens byboende mennesker?

– Vi har kanskje større krav til komfort i dag. Samtidig har vi et levende friluftsliv som viser at det å være i fysisk aktivitet i naturen er viktig for mange i Norge. Når Gamlund sier at FÅ er interessert i dette, synes jeg han overdriver. Det er riktig nok få som er så interessert som Næss, men det er mange som vil.

At Næss’ idealer ikke stemmer overens med dagens virkelighet, kan dessuten ha vel så mye å gjøre med vår økende fremmedgjøring i forhold til naturen, mener Tønnessen, som tror vår tids distanse til naturen like gjerne viser fram det avgjørende viktige ved dypøkologiens ideer.

– Vi har mistet følelsen av å være i og med naturen, og det gjør det vanskelig å håndtere miljøproblemene vi står overfor. Om vi skal klare å se på for eksempel klimautfordringen med klarsyn, tror jeg det er avgjørende å holde på naturerfaringen som del av vår identitet, sier han. 

En sentral del av Gamlunds kritikk av dypøkologien, går på dens vektlegging av det ontologiske perspektivet – altså beskrivelsen av verden som den er. En god miljøfilosofi tilpasset dagens samfunn, må heller legge vekt på etiske og politiske problemstillinger, mener han. Tønnessen peker på at det ikke finnes noe gitt svar i denne motsetningen, og at det er stor uenighet innad i filosofifaget om dette.

– Men jeg mener det er litt naivt å tro at man kan få en godt opplyst etikk om man skal overse spørsmålet om verdensbilde. Det er naturlig å begynne der, og så komme til etikken etter hvert, sier han.

Min artikkel om klima, økonomi og fossil energi i E-International Relations

Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:

On January 27th my article "Cutting the Gordian knot: Two Addictions at the Root of Our Climate Change Problem" was published on E-International Relations, which is according to itself "the world's leading website for students of international politics". This is the closest thing to a position statement I have published on the important topic of climate change.

I was invited to contribute with an article by E-IR's Commissioning Editor Jacob Kennedy a couple of weeks back.

Full text:

Cutting the Gordian knot: The two addictions that are the roots of our climate change problem

Interest internationally in environmental issues including climate change has tended to evolve in waves and slumps. These developments are reflected in membership totals for environmental NGOs, the extent and intensity of media coverage, and, noticeably, political will to commit to ambitious plans and significant societal change. The last wave crest arguably coincided with the Copenhagen climate summit in 2009, the so-called COP15 or 15th Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). A majority of concerned scientists, activists and politicians all employed a real hope that the international community would finally get around to commit to make the necessary changes in policy. As we all know, no such turning point was accomplished. The sentiment at the time of the Doha summit (COP18) in December 2012 was very different (for a recent e-International Relations article on the Doha summit, see The “Doha Miracle”? Where are the Women in Climate Change Negotiations? by Katharina Höne). The Kyoto protocol, which first commitment period (2008-2012) was about to run out, was nominally renewed for a second commitment period (2013-2020), but it included no new national commitments beyond what EU countries and the other implied countries had already committed to, and the Kyoto I countries Japan, Russia, Canada and New Zealand chose not to take part. It is symptomatic that a major news TV channel such as the CNN did not even report the agreement that had been reached. The new protocol covers only 14% of global carbon dioxide emissions, and is of marginal importance compared to Kyoto I, which was itself criticized by environmentalists and scientists for not being ambitious enough.

The UNFCCC was adopted at the Earth Summit in Rio de Janeiro, Brazil, in 1992 (for a recent e-International Relations article on the UNFCCC process and its prospects, see 2015 the New Copenhagen? The UNFCCC Process Risks Falling into Faulty Patterns by J. Jackson Ewing). 2012 was thus the year of Rio+20, a follow-up to the first Earth Summit and officially a United Nations Conference on Sustainable Development, yet again hosted by Brazil. However, no major breakthroughs were made there either. Environmentalists at large appear to hope that the lackluster performance of recent international conferences on environmental issues is indicative of a slump in the interest in these issues internationally, and that the public’s interest in such matters will soon grow again.

Given the described stalemate, one would perhaps think that the state of the Earth has improved in the last few years, and thus that the current prospects of future generations of humans and non-humans have improved. That could indeed have been a valid reason for not taking action – if, that is, a business as usual scenario actually had good results to show to. At least as far as climate change is concerned, however, that is not at all the case. Emissions of greenhouse gases in general and carbon dioxide emissions in particular keep on increasing year after year [1], as does the atmospheric level of carbon dioxide [2]. In consequence average global temperature still shows a clear long-term warming trend [3]. This is all well-documented, and there is considerable consensus in the scientific community about the basics of these correlations. Nevertheless there is heated debate about them, largely due to Big Oil lobbying, advertising campaigns etc., and a worryingly widespread and not unrelated anti-scientific sentiment. The facts, however, support two interrelated observations that are fundamental in deep ecology: That our present interference with the non-human world is excessive and the situation rapidly worsening, and that policies affecting basic economic, technological and ideological structures must therefore be changed [4].

The economic problem

In order to understand the driving forces behind anthropogenic (in other words human-made) climate change, we have to start by grasping the driving forces – or at least the fundamental development – in the economy. The connection between economic growth and environmental problems has been discussed ever since the publication of The Limits to Growth in 1972 [5]. The most reliable historical data on Gross Domestic Product (GDP) figures were gathered and processed by Angus Maddison (1926-2010) [6], whose work is presented by the Groningen Growth and Development Centre. Revised estimates based on his groundbreaking work have recently been published by Bolt and van Zanden [7]. Measured in Purchasing Power Parity (PPP), a technique which displays the real GDP understood as the value of an economy’s production at fixed prices, their data shows that average GDP per capita globally has declined only in four years since 1950. In other words, humanity as a whole has on average experienced economic growth all years since 1950 except these four years – namely in 1975, 1982, 1991 and 2009. By this measure average global wealth per capita has doubled since 1970 and tripled since 1955. Meanwhile world population has increased from 2,8 billion in 1955 via 3,7 billion in 1970 to some 7 billion today [8], which in sum means that the size of the world economy as a whole has grown seven- or eightfold since 1955 and almost fourfold since 1970.

In the essay ‘Economic possibilities for our grandchildren’, written during the depression, John Maynard Keynes envisioned that “the economic problem”, the struggle for subsistence – which had always up till then been the primary, most pressing problem of the human race – “may be solved, or be at least within sight of solution, within a hundred years” [9]. 83 years have now passed. “If the economic problem is solved,” reasoned Keynes, “mankind will be deprived of its traditional purpose” – “for the first time since his creation man will be faced with his real, his permanent problem – how to use his freedom from pressing economic cares, how to occupy the leisure, which science and compound interest will have won for him, to live wisely and agreeably and well.” It is arguably the case that more than half of all the economic activity that has ever taken place – since the birth of humankind – has taken place since the publication of Keynes’ essay [10]. We have reached our “destination of economic bliss”. And yet, there is no end in sight. The aim of pursuing (endless) economic growth has been universally acclaimed across the globe, as a primary attachment of our time.

As we have seen, there is a correlation between post-war economic growth and the steady increase in emissions of greenhouse gases we witness, and there is further a correlation between the increase in emissions of carbon dioxide, for one thing, and the somewhat similarly increasing atmospheric level of carbon dioxide. These correlations are not static or simple, but they exist – and this is a scientific fact. Why, then, have we seen so little progress in our collective handling of climate change? Keynes’ wise words point to a partial answer: Overall, in 2012, there is no lack of wealth anymore; the socioeconomic problems that occur are a result of poor distribution of wealth internationally. But since we have in this sense solved the economic problem, we have been deprived of our traditional purpose – the struggle for subsistence. While this should be good news to any thinking politico, it is arguably the case that we as humanity, in other words as one international community, have so far not dared to face our permanent problem – in Keynes’ words, how to use our new-won freedom to live wisely and agreeably and well. Had that been the case, why would even the richest countries on Earth keep pursuing seemingly endless economic growth, despite the well-documented detrimental effects on the environment [11] and so-called happiness studies indicating that people in rich countries are not getting much happier once a certain level of wealth has been attained? The fact is that our societies and our political systems are addicted to economic growth. And this may in turn be viewed as the deepest of all the roots of the climate change problem that we are currently facing.

Our two addictions

The pursuing of economic growth in an already more-than-wealthy country – say, Norway – is both wasteful and unjust. It is wasteful because the additional use and movement of material resources does generally not result in a happier population, and it is unjust in so far as one nation’s exploitation of resources limits another nation’s exploitation of resources. For instance, when Norway’s government aims to extract practically as much of its petroleum resources as is technically feasible, this implies that other, poorer nations will not be able to do the same if an international agreement is at some point made that prohibits such maximized petroleum extraction. Given that even the International Energy Agency (IEA) now says that 2/3 of all fossil fuels will have to stay in the ground if we are to avoid a 2⁰+ increase in global average temperature [12], this is not an altogether unlikely future policy.

Besides being addicted to economic growth, present societies are also generally addicted to fossil fuels. Two addictions thus combined constitute a Gordian knot in the root system of the climate change problematic. Can we cut the Gordian knot, and decouple these two addictions? That would amount to becoming able to think clearly about climate change. In essence the challenge we are facing given anthropogenic global warming is simple: We have to phase out our use of fossil fuels, at least to a very substantial degree. But the discourse about solutions has been muddled by the power of fossil fuels lobbyists and our addiction to fossil fuels. As an example, the concept of Carbon Capture and Storage (CCS) has become a focal point in the debate (as well as in research), giving false hope that the climate change problem can be overcome without phasing out our use of fossil fuels. Naturally, the commercial interests that some companies and some countries have in saving the fossil fuels industry, or prolonging it for as long as possible, explain why we are discussing CCS at all. And while we are waiting for mature CCS technology or the perfect techno-fix which saves our fossil fuels-based civilization, business as usual is the default policy – and the climate change problem grows. The CCS discourse is a distraction, and one that may cost us dearly.

Cutting or untying the Gordian knot would not solve all our problems with regard to environmental issues. But if we succeed in decoupling our addiction to economic growth and our addiction to fossil fuels, we would at least be able to envision the low-carbon economy that has now almost become official orthodoxy on realistic terms. No matter how we approach climate change, it is crucial that other central environmental concerns, including nature conservation, are not sacrificed in the process of phasing out fossil fuels. After cutting the Gordian knot that is our current dual addiction, however, we would be faced with another challenge: Namely, how we are to reinvent our economic system. The current growth model served us well for a long time, but it does not do so anymore. At the very least this is the case for all already more-than wealthy countries. And besides, the quicker we make a transition to a truly sustainable economic system – one that does not depend on endless growth – the easier it will be to phase out our use of fossil fuels in time to avoid catastrophic climate change.

References

[1] Emission Database for Global Atmospheric Research (EDGAR). Retrieved January 22, 2013, from http://edgar.jrc.ec.europa.eu/overview.php?v=CO2ts_pc1990-2011

[2] National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) – Mauna Loa Observatory (Hawaii) dataset. Retrieved January 22, 2013, from http://co2now.org/

[3] Hansen, J., M. Sato and r. Ruedy (2013). Global Temperature Update Through 2012. Retrieved January 22, 2013, from http://www.columbia.edu/~jeh1/mailings/2013/20130115_Temperature2012.pdf

[4] Næss, Arne (1993). The deep ecological movement: Some philosophical aspects. In: Zimmerman, Michael (ed.), Environmental Philosophy: From Animal Rights to Radical Ecology. Englewood Cliffs: Prentice Hall, 193–212 (p. 197).

[5] Donella H. Meadows, Gary. Meadows, Jørgen Randers and William W. Behrens III (1972).

The Limits to Growth. New York: Universe Books.

[6] Maddison, Angus (2003). The World Economy. Historical Statistics. Paris: OECD.

[7] Bolt, Jutta and Jan Luiten van Zanden (2013). The First Update of the Maddison Project; Re-estimating Growth Before 1820. Maddison-Project Working Paper WP-4. Retrieved January 22, 2013, from http://www.ggdc.net/maddison/publications/pdf/wp4.pdf  

[8] International Data Base, according to United States Census Bureau. Retrieved January 22, 2013, from http://www.census.gov/population/international/data/idb/worldpoptotal.php

[9] Keynes, John Maynard (1931 [1930]). Economic possibilities for our grandchildren. Pp. 358-373 in John Maynard Keynes, Essays in Persuasion (1931). New York: W.W. Norton & Co.

[10] Tønnessen, Morten 2008. The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth. TRAMES 12.2: 115-126.

[11] Special report: How our economy is killing the Earth. New Scientist issue 2678, 16 October 2008.

[12] World Energy Outlook 2012. IEA 2012.

Author bio

Morten Tønnessen (born 1976) is an Associate professor in philosophy at the University of Stavanger, Norway. He is the chair of Minding Animals Norway, the secretary of the Nordic Association for Semiotic Studies and a board member of the International Society for Code Biology. Tønnessen has an academic blog, Utopian Realism. His PhD thesis (2011) introduces Uexküllian phenomenology; other publications include “The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” (2008 – TRAMES 12 (62/57), 2: 115–126) and “The Global Species” (2010 – New Formations 69: 98-110).

Svar til Bondelaget - om hvorfor høyere kraftfôrpris er bra for sauenæringen og dyrevelferden

11. januar svarte Norges Bondelags 1. nestleder på mitt debattinnlegg i Ny Tids juleutgave "Gjør sauen en bjørnetjeneste".

Idag, 18. januar, står mitt svar på dette innlegget, skrevet på vegne av Minding Animals Norge og godkjent av styret der. Det lyder slik:

Sauen som ble til fem høns

Berit Hundåla, 1. nestleder i Norges Bondelag, illustrerer i sitt svar «Ulven løper ikke forbi matfatet» (11. januar) et av mine hovedpoenger i debattinnlegget «Gjør sauen en bjørnetjeneste» (21. desember). Hundåla gir meg «for så vidt» rett i at det ikke er ulven som truer sauenæringen i Norge, i og med at det nesten ikke er beitedyr igjen i områdene som inngår i ulvesonen, siden mange har avviklet driften «på grunn av uakseptable tap av dyr på sommerbeite». Tap til hvilke rovdyr? Hundåla insinuerer at det er ulven som står bak. Men selv i ulvesonen står andre store rovdyr for en større del av predasjonen på sau enn ulven. Dermed eksemplifiserer i praksis Hundåla min påstand om at ulven har blitt en posterboy for de andre rovdyrene. Mange er frustrert over de store rovdyrene, og retter sinnet mot ulven. 

Jeg er klar over at mange bønder har gått ut av sauenæringen etter store tap til rovdyr. I Rendalen har jeg i forskningssammenheng intervjuet et ektepar som ga opp etter å ha tapt et stort antall sau til ulv. Men flere forlater næringen på grunn av den rådende landsbrukspolitikken. 

Minding Animals støtter Bondelaget i at det på mange måter er fordelaktig å gjøre bruk av grasressursene i utmarka til beiting. Utstrakt bruk av utmarksbeite resulterer i mye utetid for sau og til dels storfe, og det er i seg selv et godt grunnlag for god dyrevelferd. Særlig tydelig blir dette om vi sammenligner med livsvilkårene for gris og kyllinger, som i konvensjonell drift tilbringer hele sine liv innendørs uten noen gang å oppleve sollys eller en naturlig, ujevn grunn. Utnyttelse av utmarksressursene bidrar dessuten til bedre selvforsyning, og er sunn fornuft økonomisk sett.

I lys av dette spør vi oss om Norges Bondelag kan støtte oss i at prisen på kraftfôr bør opp. Dagens lave kraftfôrpriser er jo hovedårsaken til at grasressursene har tapt mye av sin opprinnelige verdi. De som støtter fortsatt lave kraftfôrpriser bidrar dermed til å støtte opp om dagens utvikling som innebærer vekst i den delen av husdyrholdet som i størst grad er kraftfôrbasert (gris og kylling), parallelt med en utfasing av bruk av utmarksressurser. Utviklingen innebærer at også sau og storfe i stadig større grad livnærer seg på kraftfôr, hvorav mye er importert. Dette er verken bra for dyrevelferden eller for norsk landbruk, som gjennom den pågående strukturrasjonaliseringen mister et par tusen årsverk hvert år. Kan Norges Bondelag si seg enig med Minding Animals i at denne utviklingen bør snus, ved at kraftfôrprisen økes betraktelig og utmarksressursene slik gjenvinner sin verdi? Resultatet kunne blitt flere hender i landbruket, flere husdyr i utmarka, bedre ressursutnyttelse, bedre dyrevelferd og høyere selvforsyningsgrad. Eneste «ulempe» er at innendørs hold av gris og kylling hadde blitt mindre lønnsomt og/eller at butikkprisene på svinekjøtt, egg og kylling hadde blitt høyere. Tar dere utfordringen, Norges Bondelag? 

Morten Tønnessen, 

Leder av Minding Animals Norge

Punktum (eller i hvert fall semikolon) for Pappaaabloggen

Min Pappaaablogg har i og med posten Postskriptum (etterskrift) fått en slags avslutning, etter lang tids stillhet. Jeg kommer nå ikke til å oppdatere den bloggen (men derimot denne, samt min akademiske, engelskspråklige blogg Utopian Realism - samt musikkbloggen The Schopenhauer Experience, som idag ble oppdatert med nevnte artists eneste nye låt i 2012, "Cecilia").

Debattinnlegg i Ny Tid: Gjør sauen en bjørnetjeneste

Intervju på Verdibørsen

Lørdag 15. desember ble et 17-minutters intervju med meg som leder av Minding Animals Norge (samt filosof og semiotiker ansatt ved Universitetet i Stavanger) sendt på P2 i Verdibørsen. Podcast er tilgjengelig her. Intervjuet var ved Aase Cathrine Myrtveit.

Hva konkret innebærer Kyoto 2?

EU, Norge, Sveits og Australlia - Kyoto2 har altså omtrent samme rekkevidde internasjonalt som EØS-avtalen.

Upresist fra regjeringen (MD): "USA, India, Kina og mange andre land skal også kutte i sine utslepp fram til 2020, men utanfor ein juridisk bindande avtale." For India og Kina sin del må dette være i forhold til forventet utslippsvekst, ikke i absolutte tall.

Det at avtalen ifølge Solhjell ikke innebærer skjerpede utslippskutt, det må vel innebære at EU samt de tre andre landene simpelthen har skrevet inn sine nåværende nasjonale målsetninger for 2020?

Jeg har ennå ikke funnet endelig avtaletekst på nett. Tips, noen?

Minding Animals Norge bidrar på temakveld om pelsdyr

Minding Animals Norge sitt styremedlem Inger-Johanne Marheim er en av dem som skal holde innlegg på fokuskvelden til Grønn Ungdoms dyrevernutvalg, mandag 29. oktober.

Legg ned pelsdyrnæringa!

I morgen klokken 19:00 på Dattera til Hagen

De Grønne-kandidater arrestert utenfor den andre presidentdebatten

Den andre debatten mellom kamphanene Obama og Romney fant sted i natt norsk tid (hele debatten kan ses på CNN). Bloggen "Dispatches from the underclass", som drives av den uavhengige journalisten Rania Khalek, basert i Washington DC, har idag en post kalt "A 'mockery of democracy': 3rd party candidates arrested outside of presidential debate", hvor jeg har lagt inn et svar. Det var president- og visepresidentkandidaten til De Grønne i USA som ble arrestert. Ut fra videoopptaket i nevnte blogg ser det ut til at de to hadde satt seg i en gate, før de ble fjernet av politiet. Slikt har jeg vært med på selv. Dette er åpenbart en planlagt aksjon hvor arrestasjon var et ønsket resultat - ingen overraskende arrestasjon.

Bloggen "Dispatches from the underclass" aka journalisten Rania Khalek mener episoden viser at USA ikke er noe demokrati, og at kritikkverdige forhold ikke kommer fram i lyset. Dette underbygges ved å vise til avtalen som Republikanerne og Demokratene har inngått i anledning den andre presidentdebatten. Men ingenting av det bloggen trekker fram fra denne avtalen er sjokkerende eller uvanlig alarmerende. Hovedpoenget som trekkes fram er at spørsmålene fra salen skal holde seg til det som er avtalt på forhånd.

Min kommentar i den amerikanske bloggen lyder som følger:

Morten Tønnessen #

Not so convincing (and PS: I am all for third party candidates, and the Green party, and deeply skeptical of the political power of multinationals etc). Sure, a town hall debate should be more spontaneous. But that doesn’t mean the US is not a democracy of sorts. Sitting down on a street to get intentionally arrested is fine, but let’s not pretend the arrest proves that the US is not a democracy.

Program for forskningsseminaret "Dyr, menneske og mat"

[Se også på nettsiden til Minding Animals Norge]

Program

Dyr, menneske og mat – Dyreetikk i landbruket

Minding Animals Norges forskningsseminar 2012

Tid: Lørdag 22. september kl. 10-16

Sted: Domus Nova, Oslo (St. Olavs plass 5), seminarrom 770 (7. etasje)

*******

10⁰⁰-10¹⁵              Velkomst

10¹⁵-10⁴⁵              Kristin Armstrong Oma (Universitetet i Oslo)

Dyr som mat og/eller medlemmer av hushaldet i forhistoria

10⁴⁵-11¹⁵              Simen Mørstad Johansen (Universitetet i Tromsø)

Dyreetikk og det moderne samfunn

11¹⁵-11⁴⁵              Morten Tønnessen (Universitetet i Stavanger)

Den globale arten sett i lys av Umwelt-etikken

11⁴⁵-12¹⁵              Rune Ellefsen (Universitetet i Oslo)

Pelsdyrnæringen i legitimitetsproblemer – Hva med andre husdyrnæringer?

12¹⁵-13⁴⁵              Lunsj (for egen regning, ute)

13⁴⁵-14¹⁵              Kristian Ellingsen, Cecilie Mejdell, Kristine Grimsrud, Hanne Marie Nielsen, Pirjo Honkanen, Ståle Navrud, Ingrid Olesen (Nofima, Veterinærinstituttet, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Sveriges Landbruksuniversitet og København Universitet)

Dyrevelferd som avlsmål – Vil noen betale ekstra for en glad laks?

14¹⁵-14⁴⁵              Johan Schulze (Veterinærinstituttet, Trondheim)

Tillit bra, kontroll bedre

14⁴⁵-15¹⁵              Anne Viken (veterinær, blogger, debattant)

[Uten tittel]

15¹⁵-16⁰⁰              Åpen diskusjon

Program for Dyreetikkonferansen (21/9)

Fullt program for Dyreetikkonferansen ligger her (og her melder du deg på).

Programmet inkluderer:

• Videohilsen fra filosofen Peter Singer
• To paneldebatter om tilstanden i og fremtiden for dyrehold i norsk landbruk
• Foredrag/Innledninger av forskerne Kristian Bjørkdahl og Runar Døving, bonde Geir Grosberg samt representanter fra TINE, Mattilsynet, Høyre og Miljøpartiet De Grønne

SPs ulvehat og ulvens symbolikk

Trygve Slagsvold Veum, landbruksminister og leder av programkomiteen til Senterpartiet, har gjort det klart at Senterpartiet nå vil gå inn for fri jakt på ulv, og at det ikke skal være ulv i Norge. Standpunktet er ikke overraskende, gitt partiets holdninger de siste årene.

De andre store rovdyrene i Norge – gaupe, jerv og bjørn – skal SP fortsatt gå inn for at vi skal ha her i landet. Som Senterpartiet er godt kjent med, står disse tre artene for langt større skader på sau og rein enn ulven gjør. Hvorfor da gå inn for å utrydde nettopp ulven?

Jeg forsvarte min doktorgrad om miljøfilosofi og norsk ulveforvaltning i fjor, et arbeid som dekket historisk tid samt særlig årene 2006-2011. Hovedfunnet mitt i forhold til ulveforvaltning var at den sterke, om enn marginale motstanden mot ulv bare kan forklares om vi tar ulvens sterke symbolikk i betraktning. Det er ingenting ulven gjør som kan forklare hatet mot ulven, hvis vi sammenligner med holdningen til de andre rovdyrene.

Ulven har blitt et symbol på avmakt og frustrasjon på bygda, og på sentralmyndighetenes overstyring av lokale ønsker. Det er ikke egentlig ulven ulvemotstanderne vil til livs, det er alt det den representerer – ikke minst dårlige kår for tradisjonelle driftsformer i landbruket. Ulven er ikke bare poster boy for de andre rovdyrene – noe som, med medienes hjelp, har gitt uinformerte byfolk inntrykk av at det er ulven som spiser all sauen som tas av rovdyr. Den har også blitt en syndebukk for den uheldige utviklingen i mange landbrukspregede utkantområder.

Denne utviklingen er det Senterpartiet – og ikke minst landbruksministeren fra partiet – burde snakke om. Hva mener de om den stadige nedgangen i antall gårdsverk med sau, om de stadig større besetningene av sau, om umuligheten av å få en normal norsk inntekt og samtidig ha godt med tid til dyrene på gården? Kort sagt, hvordan mener partiet at vi skal ta vare på sauen vår i dette landet, gitt gjeldende politikk og prognoser? Selv mener jeg at vi trenger å ta et krafttak for å gi anstendige rammevilkår til bønder som driver i liten skala og med tradisjonelle driftsformer. Hva mener Slagsvold Veum?

Alt dette er viktige saker som Senterpartiet kunne ha sagt noe vettugt om. Men i stedet går de nok en gang i strupen på ulven, symbolet på alt partiet er imot. Den triste sannheten er at resultatet av Slagsvold Veums visjoner, om de hadde blitt ført ut i livet, knapt hadde hjulpet norsk landbruk det minste. Naturmangfoldet ville derimot være svekket, samtidig som Norges allerede middelmådige renommé internasjonalt hadde blitt svekket ytterligere.

Utspillet til landbruksministeren er forståelig gitt Senterpartiets kulturelle fordommer, men det hadde tjent partiet til ære om de hadde maktet å forholde seg mer til realiteten enn til kulturelle symboler.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger

Studentparlamentet i Oslo vs. VG: Ung klokskap

[Debattinnlegg sendt VG]

Ung klokskap

«Den som ikke er radikal i sin ungdom har som kjent ikke noe hjerte», skriver Astrid Meland under streken i VG 28. august, med henvisning til at Studentparlamentet i Oslo nå går inn for å fase ut forskning som øker eller forlenger petroleumsutvinning. Meland går langt i å omtale forslaget som et «tulleforslag», og hevder at «de som driver med hydrokarboner … forsker seg fram til ting som er mer miljøvennlige». Kommentarene hennes forbigår et hovedpoeng ved Studentparlamentets nye linje: Nemlig at økt utvinningsgrad resulterer i økte klimautslipp ved forbruk av olje og gass. Også Borten Moe våger å framstille økt utvinningsgrad som «god ressursutnyttelse». Men som klimaforskere som James Hansen har poengtert, er det helt avgjørende i klimasaken hvor mye av den fossile energien som blir utvunnet, og hvor mye som blir liggende igjen under bakken. Med sitt mål om å fase ut forskning som fører til økt eller forlenget petroleumsutvinning bidrar Studentparlamentet i Oslo på en konstruktiv og klarsynt måte i denne debatten. Det er et klokt og framtidsrettet standpunkt de har inntatt. Og jeg bidrag gjerne til å gi studentenes utspill filosofisk ballast. Jeg benytter samtidig anledningen til å oppfordre mine filosof-kolleger landet rundt om å komme på banen. Dette er ikke barnestreker eller umodent ungdomssnakk – det er mer skarpskodde tanker enn man hører fra voksnere hold. Det er ikke alle som blir klokere med alderen.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi ved UiS