Av Morten Tønnessen Filosof
Statsminister Jens Stoltenberg inviterte i nyttårstalen til nasjonalt rådslag om de utfordringer landet står ovenfor i arbeidslivet og næringslivet. Artikkelforfatteren mener regjeringens klimapolitiske og økonomiske premisser vil låse oss til én samfunnsform.
Sammenlignet med andre høyt utviklede økonomier kom Norge godt ut av den globale finanskrisen. Og nå maner statsminister Jens Stoltenberg til samling i toppen. Nordmenns handlevaner ville han lille julaften ikke legge seg opp i. I nyttårstalen var det underliggende budskapet at vi må finpusse den norske modellen på alle bauer og kanter, i den økonomiske vellykkethetens navn. Går økonomien bra, kommer alt det andre av seg selv, synes tenkemåten å være.
Et forretningsministerium?
Jens Stoltenberg er utdannet sosialøkonom, og burde vite hva han snakker om. Årets nyttårstale hadde tre hovedtemaer - langsiktig økonomisk forvaltning, klimakampens fortsatte betydning, og regjeringens invitasjon til et nasjonalt rådslag om fem problemområder. Interessant nok er samtlige av regjeringens utvalgte temaer - fra fullført skolegang til satsning på teknologi og kompetanseutvikling - av avgjørende betydning for Norges økonomiske yteevne. En realistisk (noen ville si kynisk) analyse av Stoltenbergs retorikk vil lande på at det viktigste for Norges statsminister er å forvalte den norske arbeidsstokken godt. I så måte har Siv Jensens påstand om at Jens ”bare administrerer” noe for seg. Den rødgrønne regjeringen er selvsagt ikke uten sosialpolitiske målsetninger, men det er interessant å merke seg at disse i så stor grad er knyttet opp til økonomiske suksesskriterier - ikke minst yrkesdeltakelse.
Det er ikke tvil om at Norge er en økonomisk suksesshistorie. Ap har lenge spilt en ledende rolle, og partiets styringsvilje går langt tilbake. I og med fossekraftens betydning for industrialiseringen av Norge, hadde landets største parti lært seg ett og annet om naturforvaltning alt da oljen ble funnet for 40 år siden. Som Jens sa det i nyttårstalen, har naturen gitt oss mange gaver, men det er gjennom arbeid vi har gjort oss nytte av dem. Retorikken til Norges sittende statsminister formelig oser av tro på Francis Bacons læresetning om at kunnskap er makt - over naturen. Her snakker Jens om arbeidets verdi - som han selvsagt er klar over at hviler på teknologi og atter teknologi (hva er arbeidets verdi i Zimbabwe?).
En riktig oljesmurt velferdsstat har vi fått. Og nå vil Jens ta grep for å sikre ikke bare velferden, men også velstanden. Rundt nyttår kunne media melde at vi hadde et godt år bak oss, og ifølge prognosemakerne også et godt år i vente. Målestokken er da utviklingen i realinntektene, som for Norge som nasjon økte med formidable 60 % det siste tiåret. Etter å ha satt et par billioner i oljefondet - som utrolig nok eier omlag én prosent av samtlige aksjer i verden - hadde vi ennå råd til å øke det private forbruket med 40 %. Og slik skal det visst fortsette.
Hva angår klimaet, etterlyste Jens i nyttårstalen mer vekst med mindre utslipp. Det er derfor regjeringen satser så sterkt på karbonfangst, og gavmildt premierer redusert avskoging i fjerne strøk. Slik håper sosialøkonomen Jens at regnestykket skal gå opp, slik at vi kan fortsette som før, med en strømlinjeformet vekstmodell hvor alle gjør sitt til at vi kan fortsette å ha et BNP per hode som i skrivende stund oppgis til å beløpe seg til nærmere 1.000 ganger Zimbabwes.
Fremtidige generasjoner, les her
Men jeg har noen spørsmål til deg, Jens. For det første lurer jeg på om det virkelig er fremtidsrettet å legge opp til en samfunnsutvikling hvor vår sivilisasjon blir stadig mer avhengig av høyteknologi og gigantiske infrastrukturprosjekter (jf. karbonfangstens logikk). Blir det ikke da til at vi mer og mer låses til én samfunnsform, og i fremtiden vil miste reell politisk valgfrihet?
For det andre lurer jeg på hvorfor regjeringen legger til rette for at bruken av fossil energi skal fortsette lengst mulig, all den tid det er bruken av olje, gass og kull som har gitt opphav til dagens klimakrise. Når skal bruken av fossil energi fases ut?
For det tredje lurer jeg på hvor stor andel av verdens samlede aksjebeholdning oljefondet må få tak i, før regjeringen mener det er tilstrekkelig. Hva er en passende eierandel for den knappe promillen av verdensbefolkningen vi utgjør - to prosent? Tre? Her er jeg ellers ute etter svar på hvordan Norges eierskapspolitikk i og med oljefondet henger i hop med våre målsettinger om å bidra til en mindre skjev fordeling internasjonalt.
For det fjerde lurer jeg på hvorfor vi nordmenn i år 2010 skal prioritere fortsatt BNP-vekst. At de fattigste landene kan trenge BNP-vekst, det er nå så sin sak. Men hvordan hjelper det de fattige at vi vokser? I klimaåret 2009 har det jo blitt gjentatt til det kjedsommelige at mens vi har gjort oss rike gjennom store utslipp, kan ikke andre land nå følge etter i samme spor. Er det ikke riktig at om vi slapp ut mindre, så ville det bli større rom for at fattigere land kunne slippe ut endel? Og er det ikke riktig at om vi gikk ned i levestandard, så ville det ha blitt langt enklere å kutte i våre klimagassutslipp? - Det aner meg at statsministeren som svar på siste spørsmål ville peke på at rike land som Norge slipper ut mindre per dollar i BNP enn fattigere land. Det er sant nok, det - men det er samtidig tilfelle at rike land systematisk slipper ut mer per innbygger enn fattige. Hva er ønskelig levestandard for nordmenn per 2010? Per 2110? Per 2210?
Hvilket bringer meg inn på mitt femte og siste spørsmål, om vi nå går ut fra at Jens ikke er villig til å forlate vekstdogmet her og nå: Hvor lenge skal Norge som nasjon fortsette med å ha BNP-vekst som en målsetning? Jeg er ikke av dem som mener at det ikke er mulig å fortsette med BNP-vekst ennå en stund - det har jeg beskrevet i tidsskriftartikkelen ”The statistician's guide to Utopia: The future of growth”. Spørsmålet er om det er ønskelig. I klimapolitisk sammenheng strekker de lengste scenariene seg vanligvis til 2100. Når FNs klimapanel har så vanskelig for å få de langsiktige utslippsprognosene til å gå opp, skyldes det ikke minst at premisset hele tiden er verdensomfattende økonomisk vekst år for år i hele dette århundret. Men fremtiden slutter jo ikke i år 2100. Ser Jens for seg at Norge fortsatt søker BNP-vekst i år 2200?
Poenget mitt er at vår sivilisasjon ikke i det uendelige kan basere seg på dogmet om global og evigvarende vekst. Noen vil kanskje mene at slike spørsmål ikke angår oss. Men det er etisk uholdbart av dagens politikere simpelthen ikke å ha en mening om disse spørsmålene. Det burde være politisk uholdbart også.
