Kronikk: "Veien ut av antropocen: Miljøvernere og dyrevernere, foren deres krefter!"

Igår ble en kronikk jeg har vært med på å skrive (sammen med kriminologi-professorene Guri Larsen og Ragnhild Sollund) trykket i Klassekampen. Den heter "Veien ut av antropocen: Miljøvernere og dyrevernere, foren deres krefter!" og er fra idag tilgjengelig i fulltekst i debattforumet Nye Meninger.

Utdrag:

Splittelsen mellom dyrevernere og miljøvernere her i landet og i store deler av verden for øvrig er tragisk, både for dyr og miljø. Kjernen i den ideologiske striden er hvorvidt det er individer, eller økosystemer og arter som deler av disse, som har egenverdi, og dermed politisk interesse. Men vi mener at både individer og levende systemer har egenverdi! Og dermed blir ethvert dyrevern som ikke tar opp i seg miljøhensyn, og ethvert miljøvern som ikke tar opp i seg dyrevernhensyn, et mangelfullt perspektiv og dårlig som politisk strategi for å hindre miljøkrise, klimaendringer og dyrs lidelser. Har vi ett ønske for fremtiden på aktivistenes front, så er det å få bli vitne til en tilnærming mellom, og helst en sammensmelting av, dyrevern- og miljøvernbevegelsen.

 

Valgkampens overraskelse: De Grønne og sperregrensa

For et par måneder siden skrev jeg i Utopisk Realisme at jeg mente det var uklokt av Miljøpartiet De Grønne (MDG) sin talskvinne Hanna Marcussen å gå ut med partiets hårete målsetning om å komme over sperregrensa ved stortingsvalget i høst, og å framstille det som om partiet har noen sjanse på direktemandat i ikke bare Oslo men også Akershus, Hordaland og Rogaland. På det tidspunktet var partiets bestenotering på en nasjonal meningsmåling 2,3%, og kun én meningsmåling hadde vist at partiet ville få direktemandat i Oslo.

Siden den gang har målingene bare blitt bedre, med flere målinger på over 2% på landsplan, rekordmålinger i flere fylker inkludert Sør-Trøndelag, og flere meningsmålinger som gir nok oppslutning i Oslo til direktemandat til MDGs førstekandidat Rasmus Hansson. Juli-målingene nasjonalt kan så langt se ut til å gi et snitt på omlag 2%. Det store sjokket kom idag, med Respons sitt juli-partibarometer for Aftenposten, Adresseavisa og Bergens Tidende. Der får MDG utrolige 3,6% oppslutning. Dette er aller første gang at De Grønne i Norge måles til en oppslutning like under sperregrensa, og en soleklar bestenotering. Ifølge Poll of polls ville dette gi direktemandat i Oslo, Akershus og Hordaland; ifølge TV2 (se Poll of polls) i Oslo og Hordaland, ifølge Respons selv kun i Oslo. Etter Poll of polls mandatberegning ville SVs Lysbakken (Hordaland) og Solhjell (Akershus) tape kampen om stortingsmandat mot MDG med denne oppslutningen.

I og med denne meningsmålingen er det ikke lenger helt utenkelig at MDG kan komme over sperregrensa ved valget i september. Framgangen på meningsmålingene har så langt bare tiltatt, og partiet ser ut til å være inne i et positivt driv. Spørsmålet er om dette fortsetter helt fram til valget - og med hvilken styrke. En klar tendens det siste halvåret er uansett at stadig flere later til å støtte partiet etterhvert som det blir synlig og begynner å bli tatt på alvor som et reelt alternativ.

MDG har de siste par månedene gjort det langt bedre på meningsmålingene enn forventet, og jeg må derfor revurdere mitt syn på partiets hårete målsetning om å komme over 4% ved stortingsvalget. De Grønne skal nok være godt fornøyd med å få inn sin første stortingsrepresentant, fra Oslo, som fortsatt er det mest sannsynlige - men med ett er ikke sperregrensa lenger en helt umulig idé. Det hadde vært fantastisk med åtte-ni ferske MDG-fjes på tinget - eller om ikke annet 2-3 direktemandater. Selv om tanken ennå er uvant, så underbygges dens mulighet av at MDG ifølge helheten av meningsmålinger er valgkampens store overraskelse, med størst framgang av samtlige partier siden nyttår, mangedoblet oppslutning siden sist stortingsvalg, og for første gang noensinne med en reell sjanse ifølge målingene.

... Og når sperregrensa er nådd, så må neste mål bli å vokse seg større enn de andre småpartiene og bli landets fjerde største parti.

Se også:

Om De Grønnes målsetning om å komme over sperregrensa (mai 2013)

De Grønne større enn Rødt! (januar 2011)

Disse hadde fortjent å komme inn (september 2009)

Utopisk Realismes råd ved valget 2009 (september 2009)

Mediedekning av boken "Hvem er villest i landet her?"

[Sakset fra min engelskspråklige, akademiske blogg Utopian Realism]

The anthology Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder [Who is wildest in this country here? Brutality towards animals and nature in the Anthropocene, the age of Man], which was released by Spartacus forlag/Scandinavian Academic Press May 15th, and for which I am one of three editors, was mentioned on Østlandssendingen, a regional news program on the radio station NRK P1, the same day, via an interview with Ragnhild Sollund, one of my co-editors. 

It might also have been mentioned in an interview with Sollund on Radio Norge the same day. 

Sollund also appeared, talking about our book, on NRK P2's weekly program Verdibørsen Saturday May 18th, along with Dag Hessen, one of the book's contributors, both of them with extensive interviews. A podcast of the program is available (these two interviews start at 29m 55s). My voice is heard in the background as the book is introduced, and I am mentioned as one of the editors along with Sollund and Guri Larsen. Furthermore, professor emeritus in criminology Nils Christie comments the book.

Oljekutt og Kjetil Lunds regneferdigheter

[Publisert som debattinnlegg i Aftenposten idag 27. juni.]

Oljekutt er effektiv klimapolitikk, argumenterer forskere fra Statistisk Sentralbyrå i Aftenposten 18. juni. I sin kommentar 25. juni avviser Kjetil Lund, Aps statssekretær i Finansdepartementet, forskernes funn om at lavere norsk oljeproduksjon kan gi kostnadseffektive globale utslippskutt på en lite innsiktsfull måte. Lunds fremste argument er at «ensidige» norske kutt i produksjonen kanskje vil erstattes fullt ut av økt produksjon i andre land – og i så fall blir det ingen klimaeffekt. Lund forutsetter da at ingen følger etter Norge. Men mye av poenget med produksjonskutt av klimahensyn vil jo være å gi en signaleffekt, og å gå inn i rollen som et foregangsland. Dersom dette blir riktig vellykket og ingenting av produksjonskuttet erstattes av økt produksjon i andre land, vil klimaeffekten bli langt større enn SSB-forskerne anslår.

Det er for øvrig ganske utrolig at Arbeiderpartiet og Finansdepartementet går så hardt ut mot et så moderat forslag, som kun ville innebære et produksjonskutt på 3-4% av dagens produksjonsnivå. Som Det internasjonale energibyrået (IEA) påpeker må 2/3 av den fossile energien bli liggende ubrukt om vi skal ha brukbar sjanse til å unngå en global temperaturstigning på over 2 grader. I det perspektivet har heller ikke SSB-forskerne gått dypt nok inn i materien.

Morten Tønnessen

Førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Stavanger

Kjetil Lund

Om lek og blodig alvor [Kors:vei]

[Publisert i Kors:vei 2/2013]

Hva er lek, og hva har det med sivilisasjonens opprinnelse å gjøre? Jo nå skal du høre. Historien begynner med en katt ved navn Muki. Muki bor i Tartu, Estland, og liker som mange katter å leke med maten, i hvert fall når det er mus som står på menyen. For Muki var leken storartet – men for musen var det ingen lek. Musen lekte ikke, for ham eller henne (hva vet jeg) var det blodig alvor, et drama på liv og død. Grusomhetslek, kaller jeg sånt – det er det som finner sted når én leker på en annens bekostning.

Men det var dette med sivilisasjonens opprinnelse. Etologen Marc Bekoff er meget glad i dyr og framhever gjerne det samfunnsbyggende med lek. Den som er med på leken må nemlig stole på de andre lekende – det handler om tillit. Tillit til at alle holder seg til spillets regler. Ta for eksempel lekeslåssing, som forekommer blant både mennesker og dyr: Der handler det om å ha tillit til at man ikke skader andre bare fordi man kan. Under lekeslåssing er det helt avgjørende at den som er stor og sterk bedriver det som på forskerspråk kalles selv-handikapping – og altså holder seg tilbake – for at leken skal være moro for alle parter. Lek handler med andre ord om et nøye tilstrebet likeverd.

Men si det til Muki, du, midt i kampens for henne lattermilde hete. Jeg har sett henne leke seg med å torturere en forkommen liten mus, og jeg har sett henne leke med en tøymus ved først å kaste sistnevnte veggemellom. Men det er ikke så moro, i lengden, med en tøymus som ikke vil noen steder på egen hånd.  Så Muki gikk lei. Den levende musen derimot gikk hun ikke fort lei av, der bidro Mukis selv-handikapping bare til å forlenge seigpiningen, og altså leken.

Det er vel bare katter som er så yndige vesener at de kan komme unna med å være så borti natta grusomme folk. Men men: Det var Muki som fikk meg til å forstå at om leken er tillitens og spillereglenes og likeverdets og altså sivilisasjonens opphav, så er den også opphav til en hel rekke usmakelige fenomener – tortur og annet grums som vi finner i sivilisasjonens skyggedaler.

Det gjelder å ha en lekepartner – å more andre, ikke bare seg selv.

Morten Tønnessen er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger. Han driver ellers bedriften Spør Filosofen (www.sporfilosofen.no).

Pressemelding fra Spartacus: Lansering av Hvem er villest i landet her?

[Pressemelding fra Spartacus forlag sendt ut idag]

BOKLANSERING: HVEM ER VILLEST I LANDET HER?

Onsdag lanseres en bok som på flere måter angriper vårt forhold til dyrs rettigheter i Norge.

Hvert år bruker vi millioner av dyr til mat, klær, underholdning eller forskning. "Hvem er villest i landet her?" retter et kritisk søkelys på Dyrevelferdsloven, og viser at vår bruk av dyr ofte hviler på et sviktende moralsk grunnlag. Forfatterne drøfter vårt forbruk av dyr innen matproduksjon, pelsdyroppdrett, fangsttradisjoner, rovdyrforvaltning, dyreforsøk og hold av kjæledyr, i en bok som er utpreget tverrfaglig.

Bidragsytere: Rune Ellefsen, Tormod Burkey,  Espen Gamlund, Ann Margaret Grøndahl, Dag O. Hessen, Live Kleveland, Anton Krag, Tore S. Kristiansen, Siri Martinsen, Cecilie Marie Mejdell og Toralf Metveit.

Velkommen til åpen lansering i Domus Nova på St. Olavs plass
Onsdag 15. mai. kl. 16:00, Rom 770.
Arr:: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO.

Medieoppslag fra åpningen av videokunstutstillingen "Asylum" på Utsikten kunstsenter

Mandag 13. april publiserte avisen Agder saken “Magedans på kunstutstilling”, om åpningen av “Asylum” på Utsikten Kunstsenter 11. april, hvor det bl.a. står: 

Utstillingen ble åpnet med kåseri av filosof Morten Tønnesen som delte sine tanker om hva det vil si å ha livet på vent uten å kunne fylle sitt potensiale og realisere sine drømmer.

Samme tekst, også av Tor Magne Gausdal, er publisert 12. april på sidene til Radio Kvinesdal. Begge steder står Gausdal også bak et bilde fra åpningen hvor jeg er med.

Se også: "Opening of the art exhibition "Asylum" at Utsikten" (Utopian Realism)

Bokomslag og bibliografisk referanse

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

Here's the cover page and back page of the Human-Animal Studies anthology I am co-editing which will be released on May 15th:

The change made today involves reordering the names of the editors in line with what we agreed on. The correct reference to the book is thus:

Sollund, Ragnhild, Morten Tønnessen and Guri Larsen (eds) 2013. Hvem er villest i landet her: Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder [Who is wildest in this country here? Brutality towards animals and nature in the Anthropocene, the age of Man]. Oslo: Spartacus Forlag/Scandinavian Academic Press.

Statoil ut av oljesanden! - eller alternativet: 3,6 graders oppvarming

Anbefales:

Statoil siktar mot 4 graders oppvarming (Energi og klima)

Se også Statoil-styrets motsvar til aksjonærforslaget om å trekke selskapet ut av canadisk oljesand.

Tweet om Norges dobbeltmoral i klima- og oljesaken

Science Nordic om Norges dobbeltmoral i klima- og oljesaken - uttalelser fra flere viktige stemmer; rett til kjernen! sciencenordic.com/economists-cal…
— Morten Tønnessen (@SporFilosofen) May 8, 2013

Hvem er villest i landet her?: Forsidebilde; lenke til boklansering

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:]

The upcoming book launch May 15th of the Norwegian Human-Animal Studies anthology I have co-edited has been announced on the website of Department of Criminology and Sociology of Law (University of Oslo), which will host the event - see here.

Also, here's a version of the cover image in somewhat higher resolution:

Om De Grønnes målsetning om å komme over sperregrensa

[*Oppdatering (9. mai): Idag meldes det at en meningsmåling utført av InFact for VG gir MDG en oppslutning på mer enn 4% i Oslo, og 1,9% på landsbasis]

Undertegnede arbeidet i 2003 som Miljøpartiet De Grønnes valgkampsekretær/partisekretær, i deltidsstilling, som partiets eneste ansatte. For min egen del skisserte jeg da hva som burde være partiets langsiktige mål: Først å bli jevnstore med dagens Rødt (dengang RV), deretter å komme over sperregrensa, og så innhente de andre småpartiene ett etter ett.

Ved lokalvalget 2011 gjorde MDG det svært bra, og fikk 2-2,6% i storbyene Oslo, Bergen og Trondheim. Forventningene er derfor store foran høstens Stortingsvalg, hvor partiet for første gang føler de har en reell sjanse.

MDGs talskvinne Hanna Marcussen har i flere medier gått ut med partiets hårete målsetning om å komme over sperregrensa - i høst. Hun framhever samtidig at partiet har sjanse på direktemandat i Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. 

Det tror jeg er uklokt. Partiets egne sammenstilling av meningsmålinger - tilgjengelig via Facebook-gruppa "Vi vil se Miljøpartiet De Grønne på meningsmålingene" - viser at partiet i de par siste månedene har hatt ganske stabil oppslutning på landsmålingene. Snittet er 1,1%. Fylkesmålinger viser en oppslutning på 0,1% (Vest-Agder) til 1,9% (Oslo). Tendensen det siste året er stigende, men selv om denne trenden skulle fortsette vil partiet ikke passere 2% på landsbasis innen valget. Per idag er ikke partiet inne på Stortinget på noen fylkesmåling (selv om det har vært inne på én måling for Oslo), og heller ikke over 4% i et eneste av landets 19 fylker*.

Problemet med De Grønnes målsetning om 4% oppslutning i høst er at det vil få et rekordresultat (1-2%) til å se ut som en fiasko. Partiet hadde gjort klokere i å satse på å konsolidere resultatet fra lokalvalget i 2011 - som i seg selv ville være et fremskritt, siden partiet tidligere har hatt problemer med å bli tatt alvorlig til nasjonale valg, siden De Grønne ikke tidligere har hatt sjanse på stortingsmandat. Iår har partiet en sjanse til stortingsmandat - i Oslo, og det burde være det naturlige fokuset for partiet, ved siden av å gjenta suksessen fra 2011. Når partiet en gang har nådd den milepælen - første stortingsmandat - så er det naturlige neste målet å komme over sperregrensa. Men her og nå er nok det å satse så høyt at det som ellers vil være en suksess vil fremstå som et flaut og helt unødvendig nederlag.

Som valgforsker Bernt Aardal understreker har MDG potensiale til å ta velgere fra både Venstre og SV, og ikke minst å kapre sentrumsorienterte miljøinteresserte velgere. Partiet kan dessuten ha appell hos velgere som misliker den skarpe blokkinndelingen av norsk politikk.

Boklansering i Oslo 15. mai: Hvem er villest i landet her?

Boklansering:

Hvem er villest i landet her?

Råskap mot dyr og natur i antropocen – menneskets tidsalder

Denne tverrfaglige boken kritiserer menneskets bruk av dyr på ulike plan, og den argumentasjonen vi mennesker fører til torgs for å forsvare denne bruken.

Vi lever i antropocen – menneskets tidsalder. Ved å sette seg selv i sentrum, og ved å opphøye seg over alle andre arter, overser mennesket at alle vesener er unike, det være seg som individ eller art.

Hvert år dreper vi i Norge millioner av dyr for å spise dem og bruke dem til klær, og mange tusen dyr brukes som selskap, i forskningseksperimenter og til underholdning, samtidig som en rekke dyreslag jaktes på og drepes med rekreasjon eller rovdyrkontroll som formål.

I boken eksemplifiseres, diskuteres og kritiseres menneskers bruk av andre, sansende og følende individer. Boken tar opp forbruk av dyr innen matproduksjon, pelsdyroppdrett, fangsttradisjoner, rovdyrforvaltning, dyreforsøk og hold av kjæledyr. Den retter et kritisk søkelys på Dyrevelferdsloven.  Intensjonen er å vise at vår bruk av dyr forstemmende ofte hviler på et sviktende moralsk grunnlag. Et overordnet tema i boken er hvordan menneskets dominans på jorden har ført til at natur og dyr er underlagt samfunnsøkonomiske interesser.

Tid: Onsdag 15. mai kl. 16.00

Sted: Domus Nova, Oslo (St. Olavs plass 5), seminarrom 770 (7. etasje)

Program:

16.00:    Velkommen, og litt om bokens idé og bakgrunn ved medredaktør Ragnhild Sollund (UiO)

16.05:    Litt om boken ved forlagsredaktør i Spartacus SAP Hanne Line Solem

16.10:    Om bokens innhold ved medredaktør Guri Larsen (UiO)

16.15:    Om mennesker og dyr i antropocen ved medredaktør Morten Tønnessen (UiS)

16.22:    Om dyremishandling ved bidragsyter Siri Martinsen (NOAH)

16.30:    Kommentar til boken ved Kristian Bjørkdahl (SUM)

16.37:    Spørsmål fra salen, diskusjon

Oppdatert CV

Min detaljerte, engelskspråklige CV har blitt oppdatert for året (mer presist i februar). 14 sider med godsaker. Tilgjengelig for lesning og nedlastning på min Scribd-side.

Filmet intervju nå på nettsidene til Minding Animals

Video-intervjuet med meg om relasjoner mellom mennesker og dyr, som inngår i videoinstallasjonen til kunstner Anne Helen Robberstad, "Sårbar" (som for tiden utstilles på Hå Gamle prestegard), er nå tilgjengelig på nettsidene til Minding Animals Norge - nærmere bestemt her.

Video-intervju fra "Sårbar" på nett

Intervjuet med meg som inngår i Anne Helen Robberstads videoinstallasjon "Sårbar" (se tidligere innlegg) er nå tilgjengelig på nett, i Minding Animals Norge sin Vimeo-kanal. Du ser den her.

Innhold:

• 00.33- Biosemiotikk
• 01.22- Å være bonde
• 04.19- Å være tjent med
• 07.43- Forhold til dyr
• 14.31- Kjøttforbruk
• 20.04- Interessekonflikt
• 26.59- Gandhi
• 31.05- Følelser
• 34.37- Fremtiden

Videoinstallasjonen "Sårbar" åpnet på Hå Gamle Prestegard

Fra Rogaland meldes det at omlag 200 personer var tilstede da Anne Helen Robberstads videoinstallasjon "Sårbar" og to andre utstillinger åpnet på Hå Gamle Prestegard lørdag 20. april. Videoinstallasjonen, som inkluderer filmede intervjuer med undertegnede (i egenskap av å være leder av Minding Animals Norge og førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger) og nestleder av Minding Animals Norge, Kristin Armstrong Oma, blir stående til begynnelsen av juni. Det 36-minutters lange intervjuet med meg, som på skjermen har form av en monolog i flere klipp, omhandler relasjoner mellom mennesker og dyr (jf. fagfeltet Human-Animal Studies).

Moderasjon på norsk

Lønnsoppgjøret i privat sektor landet etter sigende på rundt 3,5 % gjennomsnittlig lønnsøkning - ifølge Aftenposten innebærer det en reallønnsvekst på rundt 2 %. Dette betegnes som moderat - og på radio spekuleres det i at siden lønnsveksten blir et halvt prosentpoeng mindre enn ventet (og mindre enn de siste årene), er det mulig Norges Bank setter ned styringsrenten - noe som ytterligere vil øke reallønnsveksten.

Men er dette virkelig et moderat lønnsoppgjør? 

• I en situasjon hvor norske lønninger ligger 69 % over snittet i EU, mer enn en fordobling i lønnsgapet til EU det siste tiåret? 
• I en situasjon hvor økonomer og kommentatorer funderer på om Norge idet oljen en dag tar slutt må kutte i lønningene, nominelt? 
• I en situasjon hvor flere land i Europa kutter i lønningene for folk flest?

Valg til UiS-styret: Valgprogram

Jeg har siden høsten 2012 vært representant for midlertidig ansatte i UiS-styret, og stiller til gjenvalg nå i april. Her er valgprogrammet mitt:

a) Morten Tønnessen

b) 37 år

c) Førsteamanuensis i filosofi ved Institutt for helsefag, Samfunnsvitenskapelig fakultet

d) Bakgrunn: Tønnessen har sittet i UiS-styret som representant for midlertidig ansatte siden høsten 2012. Han forsvarte sin doktorgrad i semiotikk/filosofi – med et case study om norsk ulveforvaltning – i 2011 ved Universitetet i Tartu (Estland). Tønnessen har organisasjonserfaring (han er for tiden leder av Minding Animals Norge (http://mindinganimals.no/), sekretær i Nordic Association for Semiotic Studies (http://nordicsemiotics.org/) og styremedlem i International Society of Code Biology (http://www.codebiology.org/)), og er tverrfaglig orientert. I egenskap av å være en filosof/semiotiker som i en ti års tid har studert biologiske/økologiske fenomener har han tilknytning til så vel humanistiske fag som samfunnsvitenskap og naturvitenskap. Akademisk blogg: http://UtopianRealism.blogspot.com.

e) Morten Tønnessen ønsker å fortsette arbeidet for:

• Økt internasjonalisering (inkludert økt forskermobilitet)
• Høyere ambisjoner for forskning (publikasjonspoeng, siteringer, deltakelse på internasjonale konferanser m.m.)
• Gode kår for tverrfaglig forskning og undervisning
• Et grønt universitet

Se også engelsk tekst.

Min forfatterside på Spartacus sin nettside

Min forfatterside på nettsiden til Spartacus er nå komplett, med bilde og kort introduksjon.

Se også oversiktssiden Årets forfattere.

Bok snart ute: Hvem er villest i landet her?

Spartacus har begynt å annonsere boka Hvem er villest i landet her, som jeg er redaktør for sammen med Ragnhild Sollund og Guri Larsen. Kommer i april. Se forlagets presentasjon her.

Referanse og endelig tittel:

Sollund, Ragnhild, Morten Tønnessen and Guri Larsen (eds) 2013. Hvem er villest i landet her? Råskap mot dyr og natur i antropocen, menneskets tidsalder. Oslo: Spartacus/Scandinavian Academic Press.

Forsideutkast:

Kulturverk-kommentar i dypøkologidebatten

I artikkelen "Et dypøkologisk forsvar", publisert av nettmagasinet KULTURVERK.COM, skriver Magne Stolpnessæter, i en kommentar til Espen Gamlunds kronikk (og tidsskriftartikkel) "Hva er galt med dypøkologien?":

Dypøkologi handler derfor like mye om teoretisk forarbeid som relevant praksis hos en kreativ minoritet så lenge tingenes orden består. Og det er helt riktig som Morten Tønnesen sier, at dypøkologien trenger en solid oppdatering. Diskusjoner rundt taktikk kontra strategi er et naturlig sted å begynne.

Artikkelen har flere gode poenger. Den avsluttes slik:

Om det er stille rundt dypøkologien i dagens hovedsstrømsmedier, vil jeg allikevel hevde at dens opplevde relevans faktisk er sakte stigende. Det finnes revitaliserte dypøkologiske understrømninger rundt omkring i verden – også i Norge – som kommer til syne på verdensveven, eksempelvis her på KULTURVERK. 

Selv om ikke alle uttrykksformene er rent akademiske av natur, viser de at dypøkologien stadig gjenoppdages av nye generasjoner. De snart forgangne sekstiåtterne har ikke monopol på denne egnen. 

I år er det nøyaktig førti år siden Arne Næss fanget dypøkologien i ord. Ikke bare lever den enda, den har fortsatt sine beste dager foran seg. Tross alt.

Se også: Klassekampen-intervju om Arne Næss sin dypøkologi

Bill.mrk. "platonisk prostitusjon"

Mitt kommersielle nettsted Spør Filosofen er på nett igjen.

Bill.mrk. "platonisk prostitusjon".

Kritisk til tette bånd mellom UiS og olja

Mitt debattinnlegg "Kritisk til tette bånd mellom UiS og olja" ble 30. august 2012 trykket i Stavanger Aftenblad - følger du lenken finner du teksten i PDF-fil.

Jeg undertegnet debattinnlegget som "Førsteamanuensis i filosofi ved UiS og varamedlem i UiS-styret" (jeg har siden rykket opp til å bli fast styremedlem).

Concerned Scientists på Facebook

Concerned Scientists Norway har fått Facebook-side. Anbefales!

Jeg er medlem.

Hva betyr "utopisk realisme"?

[Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism]

In an email exchange via the biosemiotics email list (web address now added to "Some related academic links", right margin) related to my recent blog post "Why I joined the ISCB", Edwina Taborsky asked me to define what I mean by "utopian realism", the name of this blog. My reply read like this:

[A] utopia is commonly understood as a desirable yet unachievable - impossible - future state, e.g. of a society. By "utopian realism", I mean an attitude to the state of the world that is realistic (e.g. attainable, likely) in the long term. In the short term, a state closely resembling status quo is typically what is most likely to occur. In the long term, however, it is often very unrealistic to envision a continuation of a state closely resembling status quo - and conversely, the possible future states of society etc. which we regard as totally unrealistic today, are often more likely to materialize in the long term than is the status quo. A utopian realist, then, is one who takes the long view, who has the courage to fight for desirable ideas and states of affairs (no matter how their short-term prospects look like), and who has the insight that the status quo is just a passing phenomenon.

Klassekampen-intervju om Arne Næss sin dypøkologi

9. januar sto dette intervjuet på trykk i Klassekampen (rettere sagt er dette intervjuteksten som jeg fikk til sitatsjekk, ble trykt med minimale endringer):

– Espen Gamlund sier at dypøkologien er utdatert. Jeg mener tvert imot at dypøkologien trenger en oppdatering. Om den får det, har den potensiale til å få bred innflytelse, sier Morten Tønnessen, filosof og førsteamanuensis ved Institutt for helsefag på Universitetet i Stavanger. 

I en kronikk i Klassekampen i går pekte Gamlund på at dypøkologien ser ut til å ha forsvunnet helt fra både norsk samfunnsdebatt og miljøfilosofi de siste årene. Dypøkologien svikter både som filosofisk teori og som utgangspunkt for praktisk politikk, mener han. 

Tønnessen, som har jobbet med Næss’ filosofi i mange år, og blant annet var med på å arrangere markeringen av 100-årsdagen for hans fødsel, er ikke enig. Han tror at dypøkologiens fravær fra den politiske debatten først og fremst har sammenheng med dens radikale svar på miljøutfordringene.

– Espen Gamlund har rett når han sier at dypøkologien ikke er en av de mest brennhete miljøfilosofiene i dag. Heller ikke politisk er gjennomslaget stort. Spørsmålet er om det noen gang har vært det – for dypøkologien har aldri vært retningsgivende for en norsk regjering. I dag står norsk klimapolitikk i spagat mellom egeninteressen knyttet til olje og gass, og klimaspørsmålet. Da er det ikke rart at den norske regjeringen ikke har omfavnet dypøkologien, sier han. 

Men Tønnessen tror også at dypøkologiens manglende gjennomslag har sammenheng med Næss’ egen personlighet.

– Arne Næss var en begavet filosof, men han kan ikke sies å ha vært et politisk talent. Selv om han nok hadde mange gode innsikter å fore den dypøkologiske bevegelsen med, klarte han ikke å omsette disse i politisk innflytelse. Han var rett og slett mer av en filosofisk inspirasjonskilde. Men om han hadde vært et slikt universalgeni som både hadde politisk teft og storslagen retorikk, tror jeg godt dypøkologien kunne fått dypere feste, uttaler han. 

– Er ikke Næss’ teori om at vår mulighet til selvrealisering som mennesker ligger i kontakten med naturen, litt utdatert for dagens byboende mennesker?

– Vi har kanskje større krav til komfort i dag. Samtidig har vi et levende friluftsliv som viser at det å være i fysisk aktivitet i naturen er viktig for mange i Norge. Når Gamlund sier at FÅ er interessert i dette, synes jeg han overdriver. Det er riktig nok få som er så interessert som Næss, men det er mange som vil.

At Næss’ idealer ikke stemmer overens med dagens virkelighet, kan dessuten ha vel så mye å gjøre med vår økende fremmedgjøring i forhold til naturen, mener Tønnessen, som tror vår tids distanse til naturen like gjerne viser fram det avgjørende viktige ved dypøkologiens ideer.

– Vi har mistet følelsen av å være i og med naturen, og det gjør det vanskelig å håndtere miljøproblemene vi står overfor. Om vi skal klare å se på for eksempel klimautfordringen med klarsyn, tror jeg det er avgjørende å holde på naturerfaringen som del av vår identitet, sier han. 

En sentral del av Gamlunds kritikk av dypøkologien, går på dens vektlegging av det ontologiske perspektivet – altså beskrivelsen av verden som den er. En god miljøfilosofi tilpasset dagens samfunn, må heller legge vekt på etiske og politiske problemstillinger, mener han. Tønnessen peker på at det ikke finnes noe gitt svar i denne motsetningen, og at det er stor uenighet innad i filosofifaget om dette.

– Men jeg mener det er litt naivt å tro at man kan få en godt opplyst etikk om man skal overse spørsmålet om verdensbilde. Det er naturlig å begynne der, og så komme til etikken etter hvert, sier han.

Min artikkel om klima, økonomi og fossil energi i E-International Relations

Sakset fra min engelskspråklige blogg Utopian Realism:

On January 27th my article "Cutting the Gordian knot: Two Addictions at the Root of Our Climate Change Problem" was published on E-International Relations, which is according to itself "the world's leading website for students of international politics". This is the closest thing to a position statement I have published on the important topic of climate change.

I was invited to contribute with an article by E-IR's Commissioning Editor Jacob Kennedy a couple of weeks back.

Full text:

Cutting the Gordian knot: The two addictions that are the roots of our climate change problem

Interest internationally in environmental issues including climate change has tended to evolve in waves and slumps. These developments are reflected in membership totals for environmental NGOs, the extent and intensity of media coverage, and, noticeably, political will to commit to ambitious plans and significant societal change. The last wave crest arguably coincided with the Copenhagen climate summit in 2009, the so-called COP15 or 15th Conference of the Parties to the United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC). A majority of concerned scientists, activists and politicians all employed a real hope that the international community would finally get around to commit to make the necessary changes in policy. As we all know, no such turning point was accomplished. The sentiment at the time of the Doha summit (COP18) in December 2012 was very different (for a recent e-International Relations article on the Doha summit, see The “Doha Miracle”? Where are the Women in Climate Change Negotiations? by Katharina Höne). The Kyoto protocol, which first commitment period (2008-2012) was about to run out, was nominally renewed for a second commitment period (2013-2020), but it included no new national commitments beyond what EU countries and the other implied countries had already committed to, and the Kyoto I countries Japan, Russia, Canada and New Zealand chose not to take part. It is symptomatic that a major news TV channel such as the CNN did not even report the agreement that had been reached. The new protocol covers only 14% of global carbon dioxide emissions, and is of marginal importance compared to Kyoto I, which was itself criticized by environmentalists and scientists for not being ambitious enough.

The UNFCCC was adopted at the Earth Summit in Rio de Janeiro, Brazil, in 1992 (for a recent e-International Relations article on the UNFCCC process and its prospects, see 2015 the New Copenhagen? The UNFCCC Process Risks Falling into Faulty Patterns by J. Jackson Ewing). 2012 was thus the year of Rio+20, a follow-up to the first Earth Summit and officially a United Nations Conference on Sustainable Development, yet again hosted by Brazil. However, no major breakthroughs were made there either. Environmentalists at large appear to hope that the lackluster performance of recent international conferences on environmental issues is indicative of a slump in the interest in these issues internationally, and that the public’s interest in such matters will soon grow again.

Given the described stalemate, one would perhaps think that the state of the Earth has improved in the last few years, and thus that the current prospects of future generations of humans and non-humans have improved. That could indeed have been a valid reason for not taking action – if, that is, a business as usual scenario actually had good results to show to. At least as far as climate change is concerned, however, that is not at all the case. Emissions of greenhouse gases in general and carbon dioxide emissions in particular keep on increasing year after year [1], as does the atmospheric level of carbon dioxide [2]. In consequence average global temperature still shows a clear long-term warming trend [3]. This is all well-documented, and there is considerable consensus in the scientific community about the basics of these correlations. Nevertheless there is heated debate about them, largely due to Big Oil lobbying, advertising campaigns etc., and a worryingly widespread and not unrelated anti-scientific sentiment. The facts, however, support two interrelated observations that are fundamental in deep ecology: That our present interference with the non-human world is excessive and the situation rapidly worsening, and that policies affecting basic economic, technological and ideological structures must therefore be changed [4].

The economic problem

In order to understand the driving forces behind anthropogenic (in other words human-made) climate change, we have to start by grasping the driving forces – or at least the fundamental development – in the economy. The connection between economic growth and environmental problems has been discussed ever since the publication of The Limits to Growth in 1972 [5]. The most reliable historical data on Gross Domestic Product (GDP) figures were gathered and processed by Angus Maddison (1926-2010) [6], whose work is presented by the Groningen Growth and Development Centre. Revised estimates based on his groundbreaking work have recently been published by Bolt and van Zanden [7]. Measured in Purchasing Power Parity (PPP), a technique which displays the real GDP understood as the value of an economy’s production at fixed prices, their data shows that average GDP per capita globally has declined only in four years since 1950. In other words, humanity as a whole has on average experienced economic growth all years since 1950 except these four years – namely in 1975, 1982, 1991 and 2009. By this measure average global wealth per capita has doubled since 1970 and tripled since 1955. Meanwhile world population has increased from 2,8 billion in 1955 via 3,7 billion in 1970 to some 7 billion today [8], which in sum means that the size of the world economy as a whole has grown seven- or eightfold since 1955 and almost fourfold since 1970.

In the essay ‘Economic possibilities for our grandchildren’, written during the depression, John Maynard Keynes envisioned that “the economic problem”, the struggle for subsistence – which had always up till then been the primary, most pressing problem of the human race – “may be solved, or be at least within sight of solution, within a hundred years” [9]. 83 years have now passed. “If the economic problem is solved,” reasoned Keynes, “mankind will be deprived of its traditional purpose” – “for the first time since his creation man will be faced with his real, his permanent problem – how to use his freedom from pressing economic cares, how to occupy the leisure, which science and compound interest will have won for him, to live wisely and agreeably and well.” It is arguably the case that more than half of all the economic activity that has ever taken place – since the birth of humankind – has taken place since the publication of Keynes’ essay [10]. We have reached our “destination of economic bliss”. And yet, there is no end in sight. The aim of pursuing (endless) economic growth has been universally acclaimed across the globe, as a primary attachment of our time.

As we have seen, there is a correlation between post-war economic growth and the steady increase in emissions of greenhouse gases we witness, and there is further a correlation between the increase in emissions of carbon dioxide, for one thing, and the somewhat similarly increasing atmospheric level of carbon dioxide. These correlations are not static or simple, but they exist – and this is a scientific fact. Why, then, have we seen so little progress in our collective handling of climate change? Keynes’ wise words point to a partial answer: Overall, in 2012, there is no lack of wealth anymore; the socioeconomic problems that occur are a result of poor distribution of wealth internationally. But since we have in this sense solved the economic problem, we have been deprived of our traditional purpose – the struggle for subsistence. While this should be good news to any thinking politico, it is arguably the case that we as humanity, in other words as one international community, have so far not dared to face our permanent problem – in Keynes’ words, how to use our new-won freedom to live wisely and agreeably and well. Had that been the case, why would even the richest countries on Earth keep pursuing seemingly endless economic growth, despite the well-documented detrimental effects on the environment [11] and so-called happiness studies indicating that people in rich countries are not getting much happier once a certain level of wealth has been attained? The fact is that our societies and our political systems are addicted to economic growth. And this may in turn be viewed as the deepest of all the roots of the climate change problem that we are currently facing.

Our two addictions

The pursuing of economic growth in an already more-than-wealthy country – say, Norway – is both wasteful and unjust. It is wasteful because the additional use and movement of material resources does generally not result in a happier population, and it is unjust in so far as one nation’s exploitation of resources limits another nation’s exploitation of resources. For instance, when Norway’s government aims to extract practically as much of its petroleum resources as is technically feasible, this implies that other, poorer nations will not be able to do the same if an international agreement is at some point made that prohibits such maximized petroleum extraction. Given that even the International Energy Agency (IEA) now says that 2/3 of all fossil fuels will have to stay in the ground if we are to avoid a 2⁰+ increase in global average temperature [12], this is not an altogether unlikely future policy.

Besides being addicted to economic growth, present societies are also generally addicted to fossil fuels. Two addictions thus combined constitute a Gordian knot in the root system of the climate change problematic. Can we cut the Gordian knot, and decouple these two addictions? That would amount to becoming able to think clearly about climate change. In essence the challenge we are facing given anthropogenic global warming is simple: We have to phase out our use of fossil fuels, at least to a very substantial degree. But the discourse about solutions has been muddled by the power of fossil fuels lobbyists and our addiction to fossil fuels. As an example, the concept of Carbon Capture and Storage (CCS) has become a focal point in the debate (as well as in research), giving false hope that the climate change problem can be overcome without phasing out our use of fossil fuels. Naturally, the commercial interests that some companies and some countries have in saving the fossil fuels industry, or prolonging it for as long as possible, explain why we are discussing CCS at all. And while we are waiting for mature CCS technology or the perfect techno-fix which saves our fossil fuels-based civilization, business as usual is the default policy – and the climate change problem grows. The CCS discourse is a distraction, and one that may cost us dearly.

Cutting or untying the Gordian knot would not solve all our problems with regard to environmental issues. But if we succeed in decoupling our addiction to economic growth and our addiction to fossil fuels, we would at least be able to envision the low-carbon economy that has now almost become official orthodoxy on realistic terms. No matter how we approach climate change, it is crucial that other central environmental concerns, including nature conservation, are not sacrificed in the process of phasing out fossil fuels. After cutting the Gordian knot that is our current dual addiction, however, we would be faced with another challenge: Namely, how we are to reinvent our economic system. The current growth model served us well for a long time, but it does not do so anymore. At the very least this is the case for all already more-than wealthy countries. And besides, the quicker we make a transition to a truly sustainable economic system – one that does not depend on endless growth – the easier it will be to phase out our use of fossil fuels in time to avoid catastrophic climate change.

References

[1] Emission Database for Global Atmospheric Research (EDGAR). Retrieved January 22, 2013, from http://edgar.jrc.ec.europa.eu/overview.php?v=CO2ts_pc1990-2011

[2] National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) – Mauna Loa Observatory (Hawaii) dataset. Retrieved January 22, 2013, from http://co2now.org/

[3] Hansen, J., M. Sato and r. Ruedy (2013). Global Temperature Update Through 2012. Retrieved January 22, 2013, from http://www.columbia.edu/~jeh1/mailings/2013/20130115_Temperature2012.pdf

[4] Næss, Arne (1993). The deep ecological movement: Some philosophical aspects. In: Zimmerman, Michael (ed.), Environmental Philosophy: From Animal Rights to Radical Ecology. Englewood Cliffs: Prentice Hall, 193–212 (p. 197).

[5] Donella H. Meadows, Gary. Meadows, Jørgen Randers and William W. Behrens III (1972).

The Limits to Growth. New York: Universe Books.

[6] Maddison, Angus (2003). The World Economy. Historical Statistics. Paris: OECD.

[7] Bolt, Jutta and Jan Luiten van Zanden (2013). The First Update of the Maddison Project; Re-estimating Growth Before 1820. Maddison-Project Working Paper WP-4. Retrieved January 22, 2013, from http://www.ggdc.net/maddison/publications/pdf/wp4.pdf  

[8] International Data Base, according to United States Census Bureau. Retrieved January 22, 2013, from http://www.census.gov/population/international/data/idb/worldpoptotal.php

[9] Keynes, John Maynard (1931 [1930]). Economic possibilities for our grandchildren. Pp. 358-373 in John Maynard Keynes, Essays in Persuasion (1931). New York: W.W. Norton & Co.

[10] Tønnessen, Morten 2008. The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth. TRAMES 12.2: 115-126.

[11] Special report: How our economy is killing the Earth. New Scientist issue 2678, 16 October 2008.

[12] World Energy Outlook 2012. IEA 2012.

Author bio

Morten Tønnessen (born 1976) is an Associate professor in philosophy at the University of Stavanger, Norway. He is the chair of Minding Animals Norway, the secretary of the Nordic Association for Semiotic Studies and a board member of the International Society for Code Biology. Tønnessen has an academic blog, Utopian Realism. His PhD thesis (2011) introduces Uexküllian phenomenology; other publications include “The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth” (2008 – TRAMES 12 (62/57), 2: 115–126) and “The Global Species” (2010 – New Formations 69: 98-110).

Svar til Bondelaget - om hvorfor høyere kraftfôrpris er bra for sauenæringen og dyrevelferden

11. januar svarte Norges Bondelags 1. nestleder på mitt debattinnlegg i Ny Tids juleutgave "Gjør sauen en bjørnetjeneste".

Idag, 18. januar, står mitt svar på dette innlegget, skrevet på vegne av Minding Animals Norge og godkjent av styret der. Det lyder slik:

Sauen som ble til fem høns

Berit Hundåla, 1. nestleder i Norges Bondelag, illustrerer i sitt svar «Ulven løper ikke forbi matfatet» (11. januar) et av mine hovedpoenger i debattinnlegget «Gjør sauen en bjørnetjeneste» (21. desember). Hundåla gir meg «for så vidt» rett i at det ikke er ulven som truer sauenæringen i Norge, i og med at det nesten ikke er beitedyr igjen i områdene som inngår i ulvesonen, siden mange har avviklet driften «på grunn av uakseptable tap av dyr på sommerbeite». Tap til hvilke rovdyr? Hundåla insinuerer at det er ulven som står bak. Men selv i ulvesonen står andre store rovdyr for en større del av predasjonen på sau enn ulven. Dermed eksemplifiserer i praksis Hundåla min påstand om at ulven har blitt en posterboy for de andre rovdyrene. Mange er frustrert over de store rovdyrene, og retter sinnet mot ulven. 

Jeg er klar over at mange bønder har gått ut av sauenæringen etter store tap til rovdyr. I Rendalen har jeg i forskningssammenheng intervjuet et ektepar som ga opp etter å ha tapt et stort antall sau til ulv. Men flere forlater næringen på grunn av den rådende landsbrukspolitikken. 

Minding Animals støtter Bondelaget i at det på mange måter er fordelaktig å gjøre bruk av grasressursene i utmarka til beiting. Utstrakt bruk av utmarksbeite resulterer i mye utetid for sau og til dels storfe, og det er i seg selv et godt grunnlag for god dyrevelferd. Særlig tydelig blir dette om vi sammenligner med livsvilkårene for gris og kyllinger, som i konvensjonell drift tilbringer hele sine liv innendørs uten noen gang å oppleve sollys eller en naturlig, ujevn grunn. Utnyttelse av utmarksressursene bidrar dessuten til bedre selvforsyning, og er sunn fornuft økonomisk sett.

I lys av dette spør vi oss om Norges Bondelag kan støtte oss i at prisen på kraftfôr bør opp. Dagens lave kraftfôrpriser er jo hovedårsaken til at grasressursene har tapt mye av sin opprinnelige verdi. De som støtter fortsatt lave kraftfôrpriser bidrar dermed til å støtte opp om dagens utvikling som innebærer vekst i den delen av husdyrholdet som i størst grad er kraftfôrbasert (gris og kylling), parallelt med en utfasing av bruk av utmarksressurser. Utviklingen innebærer at også sau og storfe i stadig større grad livnærer seg på kraftfôr, hvorav mye er importert. Dette er verken bra for dyrevelferden eller for norsk landbruk, som gjennom den pågående strukturrasjonaliseringen mister et par tusen årsverk hvert år. Kan Norges Bondelag si seg enig med Minding Animals i at denne utviklingen bør snus, ved at kraftfôrprisen økes betraktelig og utmarksressursene slik gjenvinner sin verdi? Resultatet kunne blitt flere hender i landbruket, flere husdyr i utmarka, bedre ressursutnyttelse, bedre dyrevelferd og høyere selvforsyningsgrad. Eneste «ulempe» er at innendørs hold av gris og kylling hadde blitt mindre lønnsomt og/eller at butikkprisene på svinekjøtt, egg og kylling hadde blitt høyere. Tar dere utfordringen, Norges Bondelag? 

Morten Tønnessen, 

Leder av Minding Animals Norge

Punktum (eller i hvert fall semikolon) for Pappaaabloggen

Min Pappaaablogg har i og med posten Postskriptum (etterskrift) fått en slags avslutning, etter lang tids stillhet. Jeg kommer nå ikke til å oppdatere den bloggen (men derimot denne, samt min akademiske, engelskspråklige blogg Utopian Realism - samt musikkbloggen The Schopenhauer Experience, som idag ble oppdatert med nevnte artists eneste nye låt i 2012, "Cecilia").

Debattinnlegg i Ny Tid: Gjør sauen en bjørnetjeneste

Intervju på Verdibørsen

Lørdag 15. desember ble et 17-minutters intervju med meg som leder av Minding Animals Norge (samt filosof og semiotiker ansatt ved Universitetet i Stavanger) sendt på P2 i Verdibørsen. Podcast er tilgjengelig her. Intervjuet var ved Aase Cathrine Myrtveit.

Hva konkret innebærer Kyoto 2?

EU, Norge, Sveits og Australlia - Kyoto2 har altså omtrent samme rekkevidde internasjonalt som EØS-avtalen.

Upresist fra regjeringen (MD): "USA, India, Kina og mange andre land skal også kutte i sine utslepp fram til 2020, men utanfor ein juridisk bindande avtale." For India og Kina sin del må dette være i forhold til forventet utslippsvekst, ikke i absolutte tall.

Det at avtalen ifølge Solhjell ikke innebærer skjerpede utslippskutt, det må vel innebære at EU samt de tre andre landene simpelthen har skrevet inn sine nåværende nasjonale målsetninger for 2020?

Jeg har ennå ikke funnet endelig avtaletekst på nett. Tips, noen?