Ny blogg - The Schopenhauer Experience

"Bandet" mitt, The Schopenhauer Experience, har fått sin egen blogg. Her finner du en komplett "diskografi", linker til låter online osv.

Siste skudd på stammen heter "No Words This Time". Det er det første jeg har komponert på mer enn et år. Stemmebruk, men ingen tekst. Eksistensialistisk elektronika kaller jeg det nå ...

Utdrag fra romanen HUFF på nett

Begynnelsen på romanen HUFF er nå lastet opp til Scribd.

Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til skjebnen.

I dag skal jeg riste skjebnen som en vott.

Fuck skjebnen.

I dag skal jeg bli den jeg er.

(Zapffe + Nietzsche = sant)

Når du sier jeg likner Luther – er det et kompliment, eller?
[Heffalompen]

Når du sier alle er idioter, er det uttrykk for selvinnsikt, eller?
[Morten]

For så vidt ikke.
[Heffalompen]

Journalister og tall - en dårlig match

Stavanger Aftenblad skriver i artikkelen 'Null klimautslipp fra lager i havbunnen':

10,7 tonn CO₂ er hittil lagret i Utsiraformasjonen fra Sleipnerfeltet. Seismikkbildene viser at CO2-et har fordelt seg over et fire kilometer langt og tre kvadratkilometer stort område inne i sandsteinbergarten, nede i havbunnen.

Dette området har et volum på 12 kubikk-kilometer. Og her har vi altså pumpet ned 10,7 tonn, eller 10,7 mill gram CO_2? 12 kubikk-kilometer svarer til 12.000.000.000 (12 mrd.) kubikkmeter. Skal vi tro Stavanger Aftenblad er tettheten av CO2 i denne del av Utsiraformasjonen omtrent 1 gram CO2 per 1000 kubikkmeter.

10,7 tonn CO2 svarer omlag til utslippet fra én borger i et rikt land.

10,7 MILLIONER tonn CO2 er selvsagt det riktige. Den virkelige tettheten i den aktuelle delen av Utsiraformasjonen er med andre ord omtrent 1 tonn CO2 per 1000 kubikkmeter, eller altså 1 kilo CO2 per kubikkmeter (dvs. 1 gram CO2 per liter).

Dette er bare et tilfeldig valgt eksempel. Skulle man ha rettet alle norske journalisters tallfeil (ikke minst feil av størrelsesorden 1000, 1 million, 1 milliard) ville det ha tatt all tid fra 9 til 1600 - om man så begrenset seg til omtale av klima og økonomi i riksmediene.

Hvordan skal folk kunne lære seg disse tallstørrelsene, når mediene gjør elementære regnefeil, på ungdomsskolenivå?

Havstigning pga. klimaendring - Feil i NTB-melding

NTB skrev i en melding 9. mars det følgende om København-konferansen Climate Change: Global Risks, Challanges and Decisons (10.-12. mars), jf. forskning.no:

Vannet stiger mer

Forskning på issmeltingen ved polene og stigningen av havnivået er eksempler på områder der kunnskapen ennå ikke er god nok.

IPCC anslår i sin siste rapport at havene i løpet av dette århundret vil stige med mellom 18 og 59 centimeter, men dette er først og fremst basert på antakelsen om at havvannet utvider seg fordi det blir varmere. Smeltevann fra pol-is var ikke med i beregningsgrunnlaget, på grunn av manglende data.

Basert på ny forskning tror mange forskere nå at vannstanden kan stige med mellom 80 og 130 centimeter innen 2010. Det vil i så fall få katastrofale konsekvenser for øyer og lavtliggende kystsamfunn.

Det dreier seg selvsagt om 2100.

De samme forskerne understreker ellers at de pågående klimaendringene vil føre til ytterligere havstigning de kommende århundrene ... 2100 er mye brukt som et langsiktig tidsperspektiv, men det strekker seg i grunn ikke langt nok.

Favelakids

Den dokumentariske boka Falkene i favelaen - Guttene i narkotrafikken (brasiliansk original: Falcão - Meninos do Trafico), som utgis på Livro Forlag til høsten, er ferdig oversatt av meg og kona, og et 'Oversetternes forord' er skrevet.

Fra forordet til forfatterne MV Bill og Celso Athayde (se ellers Livros omtale):

Vi ønsker ikke med denne boken å presentere løsninger på problemet med ungdomskriminalitet, promotere bestemte meninger, eller levere en grundig analyse basert på teorier for å forklare årsakene til denne tragedien. Vi ønsker rett og slett å fortelle om vanskelighetene som er en del av dagliglivet til beboerne i favelaene.

Denne boken er dedikert til alle familiene som har mistet barnet sitt i denne vanvittige krigen og kampen for å overleve. Denne boken er dedikert til mødrene til alle ”falkene” (utkikkere/vaktposter) som arbeider for narkotikagjengene – kvinner som aldri ønsket å akseptere at barna deres ble kriminelle, men som samtidig aldri har trodd på at lovene i Brasil er laget for å ivareta deres basisrettigheter, som å skaffe mat til familien deres eller utdanning til barna deres. En setning som vi stadig hørte, og som vi, dessverre, må slutte oss til, var: ”Å drepe barnet mitt i lovens navn er lett, det som er vanskelig er å lage en lov som gjør at jeg kan ivareta og fø opp barnet mitt.”

Posterpresentasjon på kongressen Climate Change: Global Risks, Challenges and Decisions (København 10.-12. mars)

Dette er posteren som jeg om få dager kommer til å presentere på kongressen 'Climate Change: Global Risks, Challenges and Decisions' (København, 10-12. mars 2009). Den bærer tittelen 'The Nature View Held by Environmentalists: Attitudes in the Norwegian Environmental Establishment', og presenterer utfallet av to spørsmål fra en spørreundersøkelse som jeg utførte i 2006. Denne undersøkelsen ble foretatt med respondenter fra beslutningstakere involvert i norsk miljødiskurs.

Det som blir presentert på posteren er funnene i forhold til hvilke naturlige enheter - fra 'enkeltmennesker' til 'naturen' - som respondentene tilla egenverdi, samt hvordan de rangerte 14 energikilder (heri opptatt energibæreren hydrogen) i forhold til miljøvennlighet.

Posteren er også lastet opp til Scribd (word format). Det samme gjelder abstractet, som vil bli gjort tilgjengelig for beslutningsmakere på FNs klimakonvensjon i København desember 2009, COP15.

De øvrige funnene fra undersøkelsen vil bli presentert i debattboken Utslippsfrie nye verden?

Jeg og Frp-muslimen

Oslo-politikeren og norsk-pakistaneren Danny G. Chaudhry har meldt overgang fra Senterpartiet til Fremskrittspartiet, cf. Dagbladet, Frp-muslim vil ha moské-stopp. Vi hadde litt kontakt under valgkampen i 2003, da Miljøpartiet de Grønne stilte fellesliste med Senterpartiet i Oslo, og Danny var listas innvandrer-kandidat, mens jeg var valgkampsekretær for De grønne.

Hva skal man si? Overrasket er jeg i hvert fall ikke. Fra dengang husker jeg ham som en løs kanon på dekk. Jeg var overrasket over at ledelsen fra SPs side - som inkluderte tidligere statssekretær i dagens regjering Steinulf Tungesvik og dagens statssekretær Erik Lahnstein - begge Samferdselsdepartementet - ga ham så mye politisk spillerom som de gjorde. De tillot ham bl.a. å dobbeltkommunisere, med ett budskap til norsk-pakistanske velgere og et annet til andre velgere.

Steinulf Tungesvik er nå SPs toppkandidat i Hordaland. På Felleslista fra 2003 sto Danny Ghazanfar Iqbal, som han da kalte seg, kun på en 15. plass, men endte likevel opp som den fremste stemmesankeren, etter en i norsk sammenheng ukonvensjonell og pågående valgkamp. På bunnen av lista sto Jan Eggum, Jon Eikemo og Arne Næss, som sympatiserte med henholdsvis MDG/SP/MDG.

Author vacancy: Estonia

The news blog Global Voices, which is written by more than 100 bloggers (see also Wikipedia), is looking for a volunteer author/blogger to report from the blogosphere in Estonia.

Global Voices is a leading participatory media news room for voices from the developing world. Begun in 2005 as a simple blog hosted at the Berkman Center for Internet and Society at Harvard University, Global Voices has grown into a vibrant global community of more than 150 active volunteer authors and translators and more than 20 freelance part- time regional and language editors.

Børsfolk om oljemoratorium

Traderen gkjel tok i november Utopisk realismes forslag om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann opp på Stock Talk, et diskusjonsforum for tradere på Oslo Børs.

Utopisk realisme ?

De som er interessert i temaet kan vurdere hvorvidt det ville være så enkelt som forfatteren antyder, - at dersom vårt Storting vedtok et slikt moratorium ville det bli slik. Jeg kan tenke meg at andre, f.eks. USA ville legge et betydelig press på de som ville finne på slikt for å avstå fra det.

Forfatteren tar dessuten IPCC`s scenarier og modeller for et fait accompli. Det er mange som mener at dette bare er modeller, -og diskutable som sådan.

Enkelt? Riktig interessant ville det i hvert fall blitt. Om USA hadde lagt press på oss, så ville vel det nettopp illustrere viktigheten av en slik beslutning?

IPCCs scenarier kan man selvsagt stille seg kritisk til - men legg da merke til at det kan tenkes at de kan ta feil i begge retninger, dvs. enten over- eller undervurdere sannsynlig klimaendring. Et viktig poeng er at de mindre sannsynlige utkommene fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått hittil - dvs. i ekstremene av scenarioene. Den pågående finanskrisen og resesjonen (et randfenomen som likevel på ingen måte er uten historiske paralleller), som kom så overraskende på så mange, skulle vel illustrere at det også kan være grunn til å beskytte seg mot det "nesten utenkelige". Når det er sagt så er det godt vitenskapelig grunnlag for å si at alvorlige, systematiske og dels uoversiktlige klimaendringer nå for lengst er i gang. Et annet sentralt poeng er at andre livsformer enn mennesket i liten grad kan beskytte seg mot klimaendringer på samme måte som vi kan.

Det er med glede jeg merker meg at forslaget har nådd til Oslo Børs. Mer av det, takk.

Webstatistikk Utopisk realisme

Data fra og med 14. desember 2008. Inkluderer 280 sidelastninger, og 215 unike brukere - hvorav 202 førstegangsbesøkende og 13 tilbakevendende gjester.

80 % av besøkende besøkte siden fra et sted i Norge. Besøkende fra ytterligere 13 land (inkludert Marokko, Singapore og Afghanistan) domineres av USA (5 %) og Estland (5 %), fulgt av Indonesia (2,5 %) og Brasil (2 %).

Kun 5 % er tilbakevendende besøkere. 4 av 5 befinner seg på siden i forbløffende kort tid.

107 forskjellige søkeord, eller kombinasjoner av søkeord, har brakt folk til siden.

De mest populære innleggene disse månedene var de følgende:
Om mitt debattinnlegg 'Burlesk vitenskapsparodi'
Finansavisen i USA kort fortalt
Reversing the brain drain - interview with Estonias's president
Avaaz - hjelp til Burma
Biografien om min bestefar Jens L. Seip

Kirken vil ha moratorium mot oljeleting

Den norske kirke, Kirkens Nødhjelp og Norges kristne råd går nå inn for et 5 års moratorium mot oljeleting.

I disse fem årene ønsker de seg en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen.

Mer her.

Jmf. mitt forslag fra sist sommer om å innføre et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann.

Dette er årets viktigste valgkampsak!

Svart-kunstner - om David Abram's besøk i estisk media

ERR - Estisk Rikskringkasting - publiserte 6. februar følgende nyhetsmelding på nett:

Tartus kohtuvad semiootika koolkonnad

Tartus algas 6. veebruaril semiootikakonverents ,,Fenomenoloogia kohtub semiootikaga''. Kahes töötoas osalevad kokku teadlased 10 riigist, et kahte lähenemist üksteisele ligemale tuua.

Esimeses töötoas keskendutakse maastiku tajumisele ja teises töötoas animaaluse tajumisele ning selle osale inimloomuses.

Konverentsi peakorraldaja Morten Tönnesseni sõnul on taju semiootikute jaoks põnev valdkond. "Taju hõlmab nii keskkonna, teiste inimeste kui ka kõige muu kogemist. Maailma kogemine oleneb suuresti inimese enda hoiakutest või tunnetest,'' rääkis Tönnessen.

Peakorraldaja Tönnessen on ise norralane, kes õpib 2007. aastast Tartu Ülikoolis. Idee konverents just Tartus pidada tuli talle Tartu Ülikooli semiootikaosakonna ajaloolise tausta tõttu. Just seetõttu on Tartusse kohale tulnud ka oma ala eksperdid. Peaesineja on Ameerika kultuuriökoloog David Abram, kes on tuntud oma käsitluste poolest ühendada traditsioonilist fenomenoloogiat ökoloogiliste teemadega.

Tönnessen loodab Tartus kahte koolkonda üksteisele lähemale tuua. "Kokku saavad kaks loodusele keskenduvat mõtteviisi: ameeriklaste ökoloogiline fenomenoloogia ja eestlaste biosemiootika," ütles Tönnessen.

10. veebruarini toimuva ürituse sõnavõtte on lubanud kajastada mainekas semiootika teadusajakiri "Biosemiotics".

:::::::::::::::::::::::::::

En kunngjøring av workshopene i Tartu Postimees 4. februar, under overskriften "Semiootikakonverentsile tuleb mustkunstnik", hadde et noe annet fokus: "Tryllekunstner (eller, bokstavlig: 'svart-kunstner', som de kaller tryllekunstner på estisk) kommer til semiotikk-konferanse".

Se ellers Utopian Realism.

The Economist om Norges dobbeltmoral i miljøsammenheng

The Economist kritiserer i denne ukas artikkel "Binge and Purge" Norge for å være dobbeltmoralsk som et kombinert olje- og miljøland. Det har de selvsagt helt rett i. Artikkelen er en tresiders statusrapport om "Norge og miljøet".

Home to a green-minded people and government, Norway exports the dirty stuff to
the rest of the world. The result is a contradiction.

Integrering gjennom fosterforeldre/faddere

Min tante Marte Seip nevnte i forbifarten en god idé for innvandrings- og integreringspolitikk (i hvert fall i min tolkning): Å gå over fra integrering gjennom institusjoner (asylsentre, bosentre etc.) til en slags fosterfamilieordning (f.eks. for unge, foreldreløse) og fadderordning (særlig for familier). Fra kommunalt ansvar til privat ansvar. Ordningene måtte være tidsavgrensede og fleksible, tilpasset hver enkelts behov og ønsker. Resultatet hadde blitt en toveis integrering (for flyktninger såvel som asylsøkere, eventuelt også fremmedarbeidere - samt, ikke minst, integrering (til å orientere seg i den nye flerkulturelle virkeligheten) av nordmenn), i stedet for dagens mer byråkratisk betonte sosialisering, som strengt tatt ikke er særlig sosial.

Biografien om min bestefar - Jens L. Seip

Biografien "TIDSVITNE. Livshistorien til Jens L. Seip fortalt til Morten Tønnessen" foreligger på Kolofon forlag (ISBN 978-82-300-0508-8). Også tilgjengelig via Bokdykk, Bokkilden, Haugen Bok, Libris, www.ord.no og gjennom bestilling i din lokale bokhandel.

Omslaget er nå lastet opp til Scribd.

Vaskeseddel:

Jens L. Seip (1916-2006) fikk gjennom livsløpet nært kjennskap til to av institusjonene som på godt og vondt kjennetegnet det tyvende århundret: Konsentrasjonsleirene og FN. På bildet orienterer han (t.h.) den afghanske kongen (t.v.), kronprinsen (bak) og statsminister Daoud (i midten) om FN-prosjektet han ledet i Kabul 1961-1962.

En tidligere kollega kaller ham «Norges boligminister». Hans politiske arkitektur spente fra medvirkning til etablering av den norske Husbanken til en rådgivende rolle under forsøk på å opprette lignende institusjoner i Afghanistan og Tanzania.

I nærmere 50 år snakket Jens lite om krigsopplevelsene, og de to årene i Sachsenhausen.
Men etter at han pensjonerte seg ved utgangen av 1991 gikk det ikke mer enn én uke før han tok fatt på erindringsarbeidet. Da ble han også minnet på hvordan fangenskapet hadde motivert ham til politisk arbeid. I et brev til sin kone, Gun, skrev han på vei hjem fra Tyskland at han i løpet av tiden i fangenskapet var blitt rødere. «Jeg kommer ellers stadig mer til at min kristendom driver meg til sosialisme.»

Badingen etterpaa

Etter aa ha hört nyheten om Arne Näss sitt dödsfall gikk jeg i svömmebassenget. Et par flaggermus slo fölge, og badet samen med meg.

Arne Næss

Arne Næss er død.

Gud være med oss.

Hans arbeid er ikke over.

= = =

Se ogsaa Utopian Realism, min akademiske blogg.

Workshops i Tartu med David Abram

Jeg er hovedorganisatoren bak de to workshopene "The Ecology of Perception. Landscapes in Culture and Nature" og "Animal Minds", som vil bli arrangert i Tartu, Estland, 6-7. og 9-10. februar 2009. Arrangementene er åpne for alle interesserte.

Mer informasjon på workshopenes hjemmeside, SemioPhenomenon.

Poster-presentation paa The IARU International Scientific Congress on Climate Change

Organisörene av The IARU International Scientific Congress on Climate Change, som vil bli arrangert i Köbenhavn, mars 2009, melder at mitt arbeid “The nature view held by environmentalists. Attitudes in the Norwegian environmental establishment” vil väre aa see paa kongressen i form av en poster-presentasjon. Konferansen er en forberedelse til det politiske mötet i desember 2009.

Et grønt Norge, for et grønnere Europa?

Bloggen Teknofaun (aka Øyvind Strømmen) har utfordret Utopisk Realisme til å ta opp temaet ”Hvilket ansvar har Norge for Europa?”. Problemstillingen er kort sagt om vi har et ansvar for å forsyne Europa med fornybar energi, gitt at Norge er tynt befolket, har store landarealer og naturlige forutsetninger for slik energiproduksjon.

I WWFs ferskeste beregning av ulike nasjoners økologiske fotavtrykk (Living Planet 2008) kommer vi alt i alt ut med et fotavtrykk på 6,9 hektar per person, mens vi på den annen side har en beregnet biokapasitet på 6,1 hektar per person. Vi legger med andre ord beslag på mer land enn det det vi har, til tross for at Norge sammenlignet med andre land (særlig europeiske) er tynt befolket (legg merke til at når vi her snakker om å ”legge beslag på land”, så snakker vi om den bruken av land som er det maksimale vi kan ta ut uten å overbelaste jorda. Legger vi beslag på ”mer land enn vi har”, så overbelaster vi med andre ord jorda).

Teknofaun viser til at Norge i dag har en elforsyning som nesten utelukkende er basert på vannkraft – som er fornybar energi, men resulterer i store naturinngrep. Gitt store, ”ubrukte” landarealer kan vi ha kapasitet til storstilte utbygginger av ulike former for fornybar energi, og en kunne tenke seg at overskuddet fra denne produksjonen ble eksportert til det øvrige Europa, som slik kunne hjelpes i en overgang fra fossil til fornybar energi.

Den grønne politikeren og bloggeren Dirk Geldof skal nylig ha vist til de langt mer dramatiske forholdstallene mellom økologisk fotavtrykk og biokapasitet på kontinentet. Belgia, f.eks., har nesten like stort fotavtrykk per person som oss, men langt mindre landareal, og langt mindre produktiv jord. Resultatet blir at belgierne i praksis legger beslag på fem ganger så mye land som de har.

Teknofaun har rett i at ”det er direkte pinlig at vi ikke har kommet lenger enn det vi har” i Norge, gitt våre naturlige forutsetninger og vår rikdom på landareal. Årsaken til det er selvsagt delvis at vi har satset tungt på våre naturlige forutsetninger for å utvinne olje og gass. Ikke på noe tidspunkt har vi, når sjansen har bydd seg, valgt bort å satse næringsmessig på en energiproduksjon som vi har gode forutsetninger for sammenlignet med andre land (kjernekraft er tilgjengelig for alle teknisk avanserte nasjoner, og hadde det vært opp til den politiske eliten hadde vi hatt det også i dag).

Teknofaun viser til en studie fra det tyske Heinrich Böll-instituttet som viser at det er fullt mulig å forsyne hele Europa med fornybar energi; forutsatt at land som Norge bidrar. ”Er det noe norske grønne er forberedt på å gjøre?” lyder spørsmålet. Jeg vil oppsummere mitt syn i ti punkter.

1. Jeg kommer ikke til å gå nærmere inn på hvordan det økologiske fotavtrykket beregnes. Man må imidlertid problematisere hvilke deler av den økonomiske aktiviteten som trekkes inn i beregningen – produksjon til innenlands bruk, produksjon til eksport, utenlandsk produksjon til import osv.

2. Når vi snakker om Norges andel av klimaproblemet, så gjør det en enorm forskjell om vi bare ser på det vi selv brenner av (som er utgangspunktet for offisielle tall) eller om vi også tar den oljen og gassen vi eksporterer med i beregningen. Mens Norges offisielle drivhusgass-utslipp ikke er stort mer enn en promille av verdens samlede utslipp, er vi opprinnelseslandet til grovt sagt tre prosent av verdens petroleumsforbruk. Hva vi gjør med petroleumsressursene – hvor mye vi til slutt velger å la ligge – er i utgangspunktet mye viktigere for verdens klima enn en ev. satsning på fornybar energi.

3. Ideen om vårt økologiske fotavtrykk har én stor svakhet: Nemlig at hva som er bærekraftig defineres ut fra at vi kan legge fullt beslag på alle tilgjengelige, fornybare ressurser. En slik definisjon på bærekraft er antroposentrisk, i og med at den bygger på en antakelse om at mennesket uten videre kan tillate seg å maksimere ressursuttak og bruk av land, til fortrengsel for andre livsformer. Går vi i stedet ut fra et mer balansert natursyn, hvor også andre livsformer innrømmes egenverdi og rett til livsutfoldelse, ser vi at menneskets økologiske fotavtrykk ikke bør stabiliseres på nivå med biokapasiteten, men snarere bør minimeres.

4. Ut fra en bioregion-tankegang gir det god mening å se et større økosystem under ett når vi vurderer miljø- og energipolitikk. Men ”Europa” er ikke en bioregion. Barentshavregionen kan på den annen side trekkes inn her. I så fall har vi altså i utgangspunktet et større ansvar for landene og landområdene like øst og sør-øst for oss (inkludert Baltikum og deler av Russland og Tyskland) enn for mesteparten av det kontinentale Europa. En annen bioregion som kan trekkes inn i denne diskusjonen (først og fremst med tanke på en mulig kommende utvinning av fossil energi) er den arktiske. Den er praktisk talt ubebodd, men hva vi foretar oss der kan få avgjørende betydning for forløpet av drivhuseffekten, og dermed virke inn på landområder (befolkede og ubefolkede) over hele kloden.

5. Begrepet selvforsyning er i ferd med å gå i glemmeboken. Men økologisk betraktet er det helt sentralt. Selv i de tilfellene hvor det er teknisk gjennomførbart er det ikke nødvendigvis miljøvennlig med en energiproduksjon hvor store mengder energi transporteres over lange avstander. Ett poeng her er den energien som tapes på veien. Et annet hensyn er forsyningssikkerhet. I en langsiktig diskusjon om bærekraftskriterier bør et sentralt kriterium være om en befolkning (si, den belgiske) er i stand til å være selvforsynt med fornybar energi. Er den ikke det, vel, så er det ikke en bærekraftig løsning på lang sikt å shippe inn ”grønn” energi fra Norge (store deler av Europa er, etter dette kriteriet, overbefolket).

6. Det er en tendens, i norsk offentlighet, til at visjonen om Norge som en sentral europeisk energileverandør blir dominerende i en hvilken som helst debatt om energi og miljø. Næringsmotivet står med andre ord sterkt. Dersom vi i løpet av neste stortingsperiode hadde halvert oljeproduksjonen og i stedet satset sterkt på fornybar energi til eksport, så ville jeg selvsagt ha applaudert det. Men er det realpolitisk mulig å få til?

7. En annen tendens i norsk energidiskurs (som ikke er enerådende, men som gjør seg tydelig gjeldende, spesielt på toppnivå) går ut på å si ja til alt. Denne dreiningen mot å akseptere en hvilken som helst form for energiproduksjon er del av en bredere internasjonal trend, som vi bl.a. så komme til uttrykk i den amerikanske presidentvalgkampen, særlig representert ved McCain, men også til dels av Obama. Blir dét utfallet – kommer altså en satsning på fornybar energi på toppen av olja – så blir resultatet alt i alt både skittent og ufokusert.

8. Det er betimelig av Teknofaun å minne om at fornybar energi, vannkraft inkludert, innebærer naturinngrep. Fornybar energi er med andre ord ikke problemfritt, og det er ikke nødvendigvis slik at jo mer fornybar energi vi produserer, jo bedre er det. En mulighet i fremtiden kan bli eksport av biodrivstoff basert på norsk trevirke. Heller ikke det ville være uten negativ innvirkning på miljøet, karbonnøytralitet eller ikke. På en lignende måte som dagens fornybare energi fra vannkraft har resultert i oppdemming og regulering av store deler av Norges vassdrag, er norsk skogbruk allerede i dag basert på ”økosystem-regulering” i form av kontrollert planting og uttak, dvs. systematisk menneskelig manipulering av skogene.

9. Drøye 20 år etter Brundtland-kommisjonens rapport synes den foreslåtte målsetningen om å redusere energiforbruket til de vestlige landene ut til å være fullstendig glemt. Mer miljøvennlig teknologi kan selvsagt være bra – men det gir ikke mening en gang å diskutere energiforsyning i en miljøsammenheng, uten også å snakke om hvor høyt det totale energiforbruket er. Kort sagt: Jo mindre energi vi forbruker, jo skitnere kan vi tillate oss at den er. Med et evig voksende energiforbruk kan til slutt bare en fullkomment problem-fri energiløsning bli god nok (og gambler vi på noe som markedsføres som problemfritt, så er sjansen stor for ubehagelige overraskelser. Føre-var-prinsippet erklæres herved avgått med døden).

10. Midt oppe i den globale finanskrisen, som nå er i ferd med å redefinere realpolitikken, er det god grunn til å vise en sunn skepsis hver gang miljø brukes som salgsargument for nye vekstprosjekter. En grønnere økonomi vil for en stor del være en økonomi av et mindre omfang.