20 års moratorium mot oljeleting
Norsk oljepolitikk er styrt av et eksploratorisk imperativ: Der det finnes olje, der skal det utvinnes. Hvorfor leter vi fortsatt etter olje, hvis det virkelig er tilfelle at fossil energi tilhører en fase vi må arbeide oss ut av?
Dagens tema og gjesteskribent er ikke hva du vanligvis finner på Liberaleren, men vi håper du finner forfatter og forslag interessant. Forslaget kommer fra bloggen Utopisk Realisme, hvis innehaver er Morten Tønnessen. Han er PhD -student at Department of Semiotics, University of Tartu i Estland. Han definerer seg som utopist. Tønnessen har bosatt seg i Brasil.
Av Morten Tønnessen
I de ulike klimamodellene som er i bruk av IPCC og andre er et avgjørende spørsmål hvor mye av den fossile energien som vil bli tatt ut og nyttiggjort av vår sivilisasjon. Alt? Halvparten? Forskjellen lar seg måle i antall grader temperaturøkning. Men i Norge foregår ingen debatt om hvor mye av petroleumsressursene vi skal la ligge. Resultatet er en oljepolitikk på automatgir.
Bloggen Utopisk realisme lanserte mandag 2. juni et forslag om å innføre et 20 års moratorium, dvs. selvpålagt forbud, mot oljeleting i norske farvann. Dagen etter støttet Sondre Båtstrand, talsperson for De grønne, forslaget i sin VG-blogg Grønn i Bergen. En hissig debatt i VGs interaktive spalter telte tidligere i dag, torsdag, 141 innlegg, hvorav ingen, interessant nok, refererer til den opprinnelige bloggposten i Utopisk realisme.
Reaksjonene på VG Nett er overveiende negative, og inneholder en bemerkelsesverdig mengde skjellsord og æreskrenkelser – til feil adressat; akkompagnert av løsaktige påstander om denne adressats naturfagskunnskaper, økonomiforståelse, mentale helse osv. De mer saklige innsigelsene kan oppsummeres som følger:
1. Å slutte med leteboring ville koste oss tapte inntekter – de fleste av skriblerne mener bestemt det ville resultere i økonomisk ruin, “tilbake til steinalderen” etc.
2. Norges oljeproduksjon utgjør bare en liten del av verdens totale oljeproduksjon. Drivhuseffekt blir det uansett hva vi gjør.
3. Norge er en oljenasjon, og det er det ikke noe å gjøre med.
Om Sverige og andre steinalderland
At et moratorium mot leteboring vil resultere i tapte inntekter er greit nok. Påstander om en påfølgende økonomisk ruin er imidlertid dårlig fundert. I det minste måtte man da definere hva man regner som “ruin”. Skriblerne på VG Nett snakker om alt fra “tilbake til 70-tallet” via krigsøkonomien til ”tilbake til steinalderen”. Og alle synes å ta for gitt at vi har det bedre i dag enn noensinne tidligere (noe som ikke er så selvsagt at det kan påstås udokumentert, hvilket velferdskriterium man enn måtte operere med).
Det er selvsagt tilfelle at Norge i dag er rikere enn noensinne – den jevne nordmanns kjøpekraft kan grovt sett sies å være ti ganger større enn for et århundre siden. Men til tross for all oljehengighet: Hvor stor andel av Norges økonomi utgjør oljebransjen, underleverandører etc. inkludert? Oljen sies å være det som skiller oss fra Sverige. Det er selvsagt bare en del av sannheten (svensk økonomi kjennetegnes f.eks. også av en større mengde privat kapital enn norsk økonomi), men gir likevel et godt bilde: Ville det virkelig være en katastrofe å komme “helt ned” på Sveriges nivå, økonomisk sett?
Om utopisk realisme som et politisk perspektiv
De to andre innvendingene vil jeg komme tilbake til etter hvert som denne kommentaren skrider frem. Forslaget om et 20 års moratorium mot oljeleting i norske farvann er fra min side et pragmatisk politisk innspill, i den forstand at det er ment som et policy-forslag ulike grupperinger kan tenkes å enes om, til tross for at de kan være uenige i omliggende spørsmål (som f.eks. nedtrapping av oljeutvinning i eksisterende felt). Det er dermed et realpolitisk utslag av min utopiske realisme, et ideologisk perspektiv som kan karakteriseres som utopisk på kort sikt og realistisk på lang sikt. Som jeg sier det i bloggens motto: “Utopisme. Det er på lang sikt det eneste realistiske.”
En slik holdning må, i dagens politiske virkelighet, fremfor alt baseres på en godt begrunnet økonomiforståelse, særlig med sikte på naturens rolle i økonomien (og omvendt) og ulike fremtidsscenarier. En tidsskriftartikkel fra min hånd som 20. juni publiseres i det estiske tidsskriftet TRAMES, ”The statistician’s guide to Utopia I: The future of growth”, er egnet til å kaste lys over hvordan jeg tenker. Der presenterer jeg ulike scenarier for verdensøkonomien frem til år 2300, og gir råd til tre grupperinger, på grunnlag av historisk økonomisk statistikk samt befolkningsfremskrivninger:
a) De som ønsker å opprettholde vekstøkonomien lengst mulig
b) De som ønsker å opprettholde en verdensbefolkning omlag av dagens størrelse
c) De som ønsker å minimere belastningen på naturen
Om utopistens rolleforståelse kan det kort sies at det å reise debatt, ved å utvide folks perspektiv, må forstås å ha egenverdi. Hvis politikk er det muliges kunst, så er utopistens rolle å utvide spekteret av muligheter i den politisk interessertes bevissthet. Å reise et tema i folks bevissthet er første skritt mot politisk reform.
Hvorfor leteboring?
Et moratorium mot leteboring vil være et virkningsfullt og effektfullt klimatiltak. Det vil føre til en raskere nedgang i norsk oljeproduksjon de neste 20 årene enn det man ellers vil få, siden ingen ny produksjon vil motvirke fallet i produksjonen fra eksisterende felt. Det politiske signalet dette vil sende internasjonelt vil være av stor symbolverdi: La oss ta en tenkepause – en time-out – i utvinningen av fossil energi.
At Norges oljeproduksjon bare utgjør en liten del av verdens totale oljeproduksjon er en sannhet med modifikasjoner. Av oljeproduksjonen globalt står Norge for nærmere 4 % – og forbrenning av petroleumsprodukter står for nærmere en tredjedel av verdens CO2-utslipp. Vi er blant de aller største oljeeksportørene, og en villet nedgang i forventet norsk oljeproduksjon de neste 20 årene vil resultere i overskrifter verden over – og trekke oljeprisen opp. De endelige virkningene av et moratorium vil avhengige av om andre oljeprodusenter følger etter.
Ikke minst vil det å slutte å lete etter olje i norske farvann gjøre det klart at vi må lete andre steder, etter fremtidens energi. Forskning, investeringer etc. vil mer og mer konsentreres om fornybar energi – både fra statens side, og næringslivets, siden en dør rett og slett er lukket. Kapitalstrømmer vil med andre ord styres i en mer fremtidsrettet retning.
Tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen påpekte nylig overfor Dagsavisen at vi har en stygg tendens til å sette i gang utvinning overalt hvor vi kommer over drivverdige felt. Når skal vi for første gang få oppleve at et drivverdig felt ikke settes i produksjon? Så lenge det ikke har funnet sted, må vi konstatere at norsk oljepolitikk er styrt av et eksploratorisk imperativ: Der det finnes olje, der skal det utvinnes. Denne tvangsmessige tilnærmingen til oljeressursene er det vi må komme bort fra.
Hvorfor moratorium?
Forbildet til et moratorium mot oljeleting hentet jeg fra det moratoriummet som det internasjonale samfunnet ble enige om for Antarktis sin del. Der er det ikke lov, ifølge internasjonal rett, å utvinne olje eller andre naturressurser. Et lignende moratorium bør, som det svenske Miljöpartiet har tatt til orde for, komme på plass for Arktis sin del.
Et moratorium kjennetegnes ved at det på den ene siden er et selvpålagt forbud, som man altså har kommet til enighet om, og for det andre at det er midlertidig, eller tidsavgrenset. Det gir en mulighet til å revurdere moratoriumet i det det løper ut, i lys av utviklingen som har funnet sted – i vitenskapelig forståelse, økonomisk velstand, miljøproblemer osv. I klimasaken er det per i dag klare tegn på at problemene er i ferd med å løpe løpsk, samtidig som all statistikk viser økende globale utslipp og alle prognoser tyder på fortsatt økning i fossil energibruk. Det er med andre ord tid for å ta grep som monner – og som gir oss en tenkepause.
Hvorfor norske farvann?
Når jeg har foreslått et moratorium mot oljeleting i norske farvann, så skyldes det først og fremst at på norsk sokkel er det norsk lov som gjelder. Kommer et flertall på Stortinget til enighet om et moratorium, så blir det sånn. Det er med andre ord vår sak, og det er en enkel sak.
Ideelt sett ville et moratorium mot oljeleting gjelde ikke bare i norske farvann, men også i andre farvann. I et bredere perspektiv måtte selvsagt det være målet – men det er det altså opp til andre land å iverksette. Norges rolle ville være å sette i gang debatten internasjonalt ved å være førstemann ut.
Til en viss hjelp i den debatten kunne det også være om StatoilHydro ble instruert, av sin majoritetseier, den norske stat, til å innstille sin letevirksomhet også i andre farvann. Siden leting og utvinning i fjerne himmelstrøk i økende grad erstatter den norskbaserte oljeproduksjonen, er dette faktisk ingen detalj, men et viktig spørsmål. Det ville naturligvis være dobbeltmoralsk av Norge å innstille letevirksomhet i norske farvann, og samtidig fortsatte den i andre deler av verden.
Hvorfor 20 år?
20 år er forsåvidt et skjønnsmessig mål. Det spenner over fem stortingsperioder, og gir altså et langsiktig perspektiv i en realpolitisk sammenheng – med muligheter for å unngå populistiske omkamper hvert bidige valg. Det er samtidig lenge nok til å være informativt og forutsigbart for næringslivet, som i sine investeringsbeslutninger fremfor alt tar hensyn til forventede rammebetingelser (og forventet etterspørsel, pris etc.) i driftsperioden.
Ved utløpet av moratoriet vil det bli evaluert. Etter 20 år uten oljeleting kan vi forvente at vi i mellomtiden vil ha satset sterkt på utvikling av alternative energikilder. I lys av utviklingen av klimakrisen, vår kunnskap om den og forholdene på energisiden kan det da vurderes om moratoriet skal forlenges eller ikke.
Om norsk oljepolitikk, og andre tvangshandlinger
Som jeg påpekte i mitt innspill til Lavutslippsutvalget (på deres debattsider) består Norges viktigste bidrag til en global klimapolitikk i å la så mye som mulig av oljen og gassen ligge. Dette synes å stride mot den intuisjon den moderne nordmann har utviklet – ideen om å la noe av oljen ligge avfeies straks som “urealistisk” og ”useriøst”. Når ble det et imperativ i norsk politikk at alt det som kan utvinnes, det skal utvinnes? Det ligger en skjebnetro, og et mønster av tvangshandlinger i denne tankegangen som er verdt et psykologisk studium.
Et moratorium mot oljeleting kan etter min mening ikke i særlig grad ses på som et angrep mot næringsfriheten. Et hvert sivilisert samfunn (det være seg en nasjonalstat, eller en annen forsamling av borgere) må trekke opp linjene for hvilken næringsvirksomhet som er tillatelig, eller ønskelig, og hvilken som ikke er det. Snarere enn bare å flikke på teknologien i enhver samfunnssektor etter ostehøvelmetoden burde vi kanskje, i en miljøpolitisk sammenheng, i større grad nettopp velge ut hvilke næringsgrener vi bør luke ut, og avvikle. Slik får næringslivet klare rammer å forholde seg til, og det politiske livet klare prioriteringer.
