Hitler vs. Stalin: Et falskt valg

Er Hitler og Stalin like ille? spør Dagbladets Magasinet på nett, ved en viss Astrid Meland. Tre blogger har per nå kommentert saken. En av dem, "Blue Eyes" fra bloggen NordiskForsvar (aka Welcome to the dark side!), fremstår som nazist (nasjonalsosialist). "Hitler var en mann med et enormt begjær for den hvite rase," skriver hun, "og alt han ønsket var å redde folket sitt." Det var altså for en god sak, må vite. "Liberalisten" på LiberalVerden, en halvt polsk student med bakgrunn fra forsvaret som etter sigende "misliker sosialisme og hater alt som heter kvotering" melder på sin side Nei, Hitler og Stalin var ikke like ille - "Stalin var mye verre". Den tredje bloggen, et av tidens (uforståelig populære) konspiratoriske nettsteder, håndterer i grunn ikke spørsmålet, men nøyer seg med å hevde at EU-parlamentet er fascistisk.

Joda. Nå ble man klok, nå.

Om valget mellom Hitler og Stalin er det for det første det å si at det er et falsk valg. I vår tid virker det kanskje uskyldig å skulle ha en mening om hvem av dem som var verst. På den tiden da de begge hadde stor makt - altså i perioden 1933-1945 - hadde slike "meninger" helt andre konsekvenser. Man valgte gjerne den "minst verste", for å støtte kampen mot den "verste". Og utfallet ble at tusener på tusener selv i land som ikke var kontrollert av noen av de to tok side med enten den ene eller den andre verdensambisiøse diktatoren (som mange NS- og NKP-folk i Norge). Ironisk nok bidro en slik stillingtagen til å bekrefte den realpolitiske situasjonen: Her hadde man å ta et valg.

Men det var et falskt valg. For det var selvsagt til syvende og sist uhyrlig å stille seg bak hvem som helst av de to. Hvordan hadde ikke nyere europeisk historie kunnet utspille seg, om flere (og med mer kraft, og offervilje) hadde gjort det klart at de ville avvise og bekjempe både Hitler og Stalin?

Med dette mener jeg ikke å si at de som tok side f.eks. med England nødvendigvis fremstår som helgener - det var stor skepsis til Det britiske imperiet på denne tiden, sannsynligvis sammenlignbart med dagens USA-skepsis, og for en stor del med god grunn, Englands imperialisme tatt i betraktning.

Min bestefar, Jens L. Seip, var da krigen kom til Norge 24 år (se min biografi "TIDSVITNE: Livshistorien til Jens L. Seip fortalt til Morten Tønnessen"). Han skulle senere distribuere illegale aviser og bli sendt til Grini og Sachsenhausen. Selv om han like etter krigen startet på et nær livslangt medlemskap i Arbeiderpartiet, hadde han de første etterkrigsårene noe sympati med NKP og gikk i et leserinnlegg inn for at de to partiene skulle danne regjering sammen (en av de illegale avisene han var med på å spre var ellers Friheten - det dreide seg ellers også bl.a. om den anarkistiske avisen Avantgarden).

Utdrag fra Tidsvitne:

I et notat skrevet rundt 1990 beskriver Jens den politiske stemningen i klassemiljøet i gymnasårene.

Da Hitler kom til makten i januar 1933, gikk jeg i første gym. Jeg har inntrykk av at jeg når det gjaldt samfunnsspørsmål, i løpet av det skoleåret hadde en bra utvikling fra barn til interessert og engasjert ungdom. Jeg fikk vel flere impulser til det, men de viktigste fikk jeg vel i gymnassamfunnet som hadde mye interessant og engasjerende både i foredrag og diskusjoner alle de tre årene jeg gikk på gymnasiet. Jeg tror nok at jeg alt høsten 1932 regnet meg som sosialist (men det ble før krigen ikke noe av at jeg ble politisk organisert). Jeg kan ikke tidfeste så nøye andre trekk i min overbevisningsutvikling, men jeg vil tro at jeg alt det skoleåret kunne karakterisere meg som pasifist [den pasifistiske holdningen skulle han miste i løpet av krigsårene], internasjonalist og anti-nazist. Jeg nevner dette for å sette det i forhold til det faktum at min klasse var den klasse på skolen der det omkring Hitlers maktovertakelse gjorde seg gjeldende en sterk Hitler-begeistring. Faktisk gjaldt det et klart flertall av klassen, riktignok for de fleste bare for noen måneder eller et års tid. Det gikk så langt at noen av dem tegnet kart over klassen (etter hvordan vi satt ved pultene) med fargelegging etter vår holdning til nazismen! Her var det vel jeg som ble betegnet som deres argeste motstander, de brukte uttrykk som "jøde-marxist". Men jeg har ikke inntrykk av at disse motsetningene skapte noe vondt blod, noen personlige motsetninger eller noen misstemning i klassen.

Forskning: Vrakpant kan øke CO2-utslipp

Jeg omtalte nylig Liv Signe Navarsetes forslag om økt vrakpant for dem som kjøper null- eller lavutslippsbil (omtalt i Dagbladet og VG) - Kollektivkort i vrakpant! På Forskning.no spør forskerne Kristin Linnerud (CICERO) og Erling Holden: Bør du kjøpe ny bil? De peker særlig på at det mange ikke tenker på er hvor mye energi, ressurser osv. som går med i å produsere en ny bil. Dette gjelder selvsagt elbiler og hybridbiler på lik linje med bensin- og dieselbiler (i begge tilfeller er regnestykket, dvs. miljøeffekten, avhengig av produksjonsmåten - gjenbruk av innsatsvarer, energikilder som er benyttet osv.). I et livsløpsperspektiv taler denne faktoren isolert sett for å bruke biler så lenge som mulig.

Tenker man at den fremtidige reduksjonen i CO2-utslipp fra bilene fortsetter på samme måte som det har gjort i de siste 20 årene, knapt 1 prosent per år, vil den optimale utskiftningstakten være 20 år. Det kan dermed se ut som vi i dag har en ideell situasjon; gjennomsnittlig alder for personbiler som vrakes mot pant, er nemlig 20 år. Alle forsøk på å redusere bilenes levealder, og dermed gjennomsnittsalderen for bilparken, vil derfor føre til at de totale CO2-utslippene øker.

Navarsetes forslag kan altså resultere i økte utslipp, i hvert fall i mange tilfeller (der det en "sparer" av utslipp ved å skifte til renere teknologi mer enn spises opp av økte utslipp knyttet til raskere utskiftning av biler). Mitt forslag om en vrakpantordning som stimulerer til å parkere biler for godt vil derimot lettere kunne ha en utelukkende positiv miljøeffekt, idet både økt kollektivtransport og sykkelbruk netto vil kreve mindre produksjon av transportmateriell, ikke mer.

Kollektivkort i vrakpant!

Samferdselsminister og Sp-leder Liv Signe Navarsete vil ifølge NTB/VG/Dagbladet gi inntil 40,000 kroner i vrakpant til dem som kjøper "nullutslippsbil". Hensikten er å få fart på utskiftingen av eldre, mer forurensende biler, og fornye den norske bilparken. Også biler som går på biodrivstoff skal belønnes. Valgkampinnspillet er modellert etter en tysk ordning som gir omkring 22,500 kroner i ekstra vrakpant for biler eldre enn 9 år, gitt at man kjøper en ny bil (et intensiv for å støtte tysk bilindustri?). Et næringsmotiv legger selvsagt til grunn (slik det gjerne gjør når Sp snakker politikk) - ministeren sier til NTB at hensikten med forslaget dels er å stimulere norsk elbilindustri.

Under Navarsete tjener partikollega Erik Lahnstein - tidligere utredningsleder i Norges Rederiforbund - som statssekretær. I 2003 var han toppkandidat for Felleslista til Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne i Oslo (se min tidligere post "Jeg og Frp-muslimen", om Felleslistas kandidat Danny G. Chaudhry, som har gått fra Sp til Frp). Jeg var på den tiden valgkampsekretær for Miljøpartiet De Grønne, og satt i et utvalg som styrte politikkutformingen til Felleslista. Under samtaler og seminarer med Erik Lahnstein foreslo jeg den gang å innføre en ordning med vrakpant som skulle få fortgang i utskiftingen av eldre, forurensende biler. Lahnstein mente det var et godt forslag.

Forslaget mitt skilte seg imidlertid fra Navarsetes utspill på to måter:
1) Den økte vrakpanten var knyttet til standarden til bilen som vrakes - ikke til standarden på den nye bilen (i forslaget mitt ble biler uten katalysator pekt ut som en spesielt viktig type biler det gjaldt å få av veien)
2) I stedet for å gi et kronebeløp i vrakpant - i praksis, slik Navarsetes forslag er utformet, en subsidiering av visse nye bilmodeller - foreslo jeg å gi ett års fri kollektrivtransport i vrakpant. Hensikten var med andre ord ikke bare å få eldre, forurensende biler av veien, men også å få folk over fra bil til kollektiv.

Hva blir vrakpanten for dem som slutter å kjøre bil? spør De Grønne Arbeidsmaur. Siste punkt tar for seg nettopp det spørsmålet. Slik Navarsetes forslag er utformet vil det stimulere folk til å forbli bilister - i en global virkelighet hvor antall bilister er i ferd med å bli farlig høyt (og om alle disse bilene var "nullutslippsbiler"? - så ville de likevel kreve enorme mengder energi, og kreve et intrikat globalt nettverk av veier som stykker opp habitater og vandreruter etc.).

Forslaget mitt om vrakpant kan med fordel oppdateres, for å passe bedre til varierende forhold rundt omkring i landet (det opprinnelige forslaget var utformet med tanke på Oslo): Ett års fri kollektivtransport i fylket hvor du bor (familiekort, for dem som har behov for det) - og hvorfor ikke få en gratis sykkel til alle familiemedlemmer på kjøpet, betalt av Navarsetes departement, som vrakpant for en hvilken som helst bensin- eller dieselbil som ikke erstattes med en ny bil? Det kunne ha blitt starten på en virkningsfull samferdselspolitikk.

Den barmhjertige samaritan vs. Staten

Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". I oppslaget "90 prosent av prestene gikk rett forbi en skadd mann" skriver Dagbladet om Richard Wisemans bok fra 2007, "Quirkology". Jeg skal her kun gå inn på historien om den barmhjertige samaritan. Dagbladet skriver:

PRESTER ER IKKE SPESIELT flinke til å leve etter de idealene de snakker om fra prekestolen.

I et amerikansk eksperiment ble et utvalg unge prester bedt om å forberede en preken om lignelsen om den barmhjertige samaritan.

De ble så bedt om å gå en kort strekning til en kirke like ved for å holde prekenen.

På veien dit hadde forskerne plassert ut en skuespiller kledd som en uteligger. Da presten kom forbi, utga han seg for å få et illebefinnende.

Selv om de nettopp hadde tenkt ut en preken om den barmhjertige samaritan, gikk over halvparten av prestene rett forbi den skadede mannen uten å hjelpe.

Og i et nytt eksperiment, der prestene i tillegg fikk beskjed om at de hadde dårlig tid og måtte skynde seg til kirka, unnlot hele 90 prosent av dem å stoppe for å sjekke om det gikk greit med uteliggeren.

Dette er klassisk sosialpsykologi. Folk flest er meget mottakelige for forventningspress, særlig fra autoriteter. Eksperimenter viser for eksempel at et stort flertall er villig til å gå langt i å påføre et ukjent menneske smerte, så lenge en autoritetsperson sier det er forsvarlig (og for en god sak). I dette tilfellet antar jeg at mange av de unge prestene (hvem er forresten han på bildet? Ung er han i hvert fall ikke) ville forsvare seg ved å vise til at det er jo staten (ev. kommunen osv. - det offentlige) som er ansvarlig for slikt i vårt samfunn. Den barmhjertige samaritan er historie; ansvaret for å ta seg av de syke og de svake har blitt "nasjonalisert". Uten tidspress stoppet riktignok rundt halvparten for å hjelpe, eller undersøke behovet for hjelp. under normale/avslappede omstendigheter har vi altså ivaretatt en viss menneskelighet. Men når tidspresset styrer hverdagen, da er det enda lettere å bare overlate medmenneskeligheten til en usynlig (og slett ikke allestedsnærværende) stat.

Vargen mot Staten: Negasjonens makt

Dagbladet har intervjuet Varg Vikernes ("Greven" angrer ingenting), som etter 16 år er ute på prøve. I intervjuet distanserer Varg seg fra kallenavnet Greven (som skriver seg fra et nick han brukte som musiker). Hva så med "varg"? Det er et interessant valg - som han har benyttet i lang tid. Varg er et eldre synonym for ulv - skjønt, i førmoderne tider ble varg brukt om både ulv og "bestialske" mennesker som man mente var besatt av den onde. Det er derfor iblant tvil om hva som menes når det i kirkebokoppføringer heter at den og den ble tatt av dage av varg. Enten kan det da være snakk om ulv - eller, "varg" kan simpelthen være en omskrivning av "uforståelig ondskap" (brutal drapsmann).

Den godeste Varg Vikernes uttrykker et tydelig behov for å definere seg selv, eller hvordan han fremstår for omverdenen. Det er et forståelig behov. I og med den fortsatte bruken av navnet "Varg" er det klart at han ikke har forlatt negasjonen som grunnleggende grep - til tross for hva han gir uttrykk for i intervjuet med Dagbladet. Noe av problemet med å konstruere sitt offentlige selv slik som han har gjort, er at tidligere utsagn og påstander henger ved også senere i livet. Og når han åpent vedgår å ha manipulert offentligheten bevisst og systematisk tidligere, hvorfor skulle vi da ta ham på ordet nå? Han er knapt den mest troverdige figuren. Når det er sagt, så er det selvsagt av verdi at han forteller historien sett fra sin side.

Varg ber om ro til en ny start. Det fortjener enhver som ærlig ønsker det. Jeg ser imidlertid ett stort problem med fortellingen til Varg Vikernes, slik som den fremkommer i Dagbladet: Nemlig at alt som har skjedd ham bortforklares eller unnskyldes med de vanskelige eller urettferdige omstendighetene. Skylden tilkommer til syvende og sist alltid noen andre; drapet på musikerkollega Øystein Aarseth forklares f.eks. med at denne etter sigende selv gikk med planer om tortur og drap av Varg ("Jeg kan ikke angre på at jeg tok livet av en som skulle drepe meg"). En ny start er en bra ambisjon - men her er selvinnsikt og ansvarsfølelse (å ta ansvar for det en har gjort) en begynnelse.

Ammunisjon og dynamitt i kjelleren forklares som beredskap i tilfelle angrep på landet - regjering og myndigheter kan vi jo ikke stole på, det viste de under andre verdenskrig (at både regjering og ikke minst stortingsrepresentanter utviste stor feighet da krigen kom til Norge er faktisk en ganske så korrekt beskrivelse). Her gir Varg assosiasjoner til de høyrevridde gerilja-grupperingene i USA - hadde drapsofferet hans vært et annet (og, hadde han - da dét kom på moten, valgt å fremstå som "terrorist"), kunne han lett ha endt opp som "Norges Timothy McVeigh".

Egenfremstilling er ingen enkel sak. Men et konspiratorisk verdensbilde er ikke det mest fruktbare (PS, jeg er anarkistisk anlagt og har selv sittet i fengsel (for sivil ulydighet), så poenget mitt er på ingen måte at ramsalt kritikk ikke kan være på sin plass). Det hadde vært interessant å høre mer om det politiske ståstedet ditt, Varg - men før en slik samtale kan bli fullt ut meningsfull, må man opphøre med å definere seg kun gjennom negasjoner (satanist, nazist, Varg).

Kanskje livet som småbruker kan være en positiv start? "Vi ønsket oss et stille og fredelig sted med flott natur utenfor byen", sier Varg til Dagbladet - "Jeg liker å snekre og har alltid likt å bruke kroppen". Lykke til med det.

Kolonimakten Norge

Under følger et debattinnlegg som skal stå på trykk i denne ukas Ny Tid. Det er en omredigert og utvidet utgave av min tidligere bloggpost 'Norge som kononimakt: Hvor er avisene?'.

Kolonimakten Norge

Av Morten Tønnessen (UtopiskRealisme.blogspot.com)

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden" (Imperiets byrde), hvor Norge figurerer som en av samtidens ni kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweeks Christopher Dickey, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem." For Norges del dreier det seg hittil mest om vårt internasjonale renommé - vår troverdighet som humanitær aktør og miljønasjon.

For Norges del er følgende besittelser omtalt: Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter den Førstes øy og Dronning Maud Land (Antarktika). Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av Norges besittelser uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial, dvs. imperialistisk karakter er de okke som. Det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," bemerker Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! I arktiske farvann er det ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende - i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed - å gi offisielt avkall på Svalbard. Det ville, gitt Svalbards betydning i Norges argumentasjon, sette en standard som vi kunne håpe ville danne presedens, med en Arktis-traktat etter modell av Antarktis-traktaten som endelig siktemål. Formålet med en slik traktat for arktiske farvann ville være å sikre at Arktis skal være fritt for militær aktivitet og ikke minst for utvinning av naturressurser. Å gi avkall på territoriale besittelser ville uten tvil virke konstruktivt i en tid hvor klimaendringer gjør ny ressursutnyttelse praktisk mulig (ikke minst gjelder dette olje og gass). Også på Antarktika kunne Norge være en modell, ved å gi avkall på Dronning Maud Land. Det ville styrke mulighetene for en langsiktig videreføring av Antarktis-traktaten, siden vi ville gjøre det ufrakallelig klart at Norge ikke noengang vil gjøre krav på naturressurser i dette området. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek - "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."

^^^

Se ellers Morgenbladets Marius Lien skrive om Etterdønninger fra Trankebar (april 2009) - om den dansk-norske handelsstasjonen i Sør-India 1616-1845.

Norge, en kolonimakt? Kjenn på ryggmargsrefleksen.

Alle piler peker oppover

Hentet fra Puste: En grønn lunge i bloggsfæren, som oppgir følgende kilde:

Kilde figurer: Steffen W, Sanderson A, Tyson P D, Jäger J, Matson P, Moore III B, Oldfield F, Richardson K, Schellnhuber H-J, Turner II B L and Wasson R J (2004) Global Change and the Earth System: A Planet Under Pressure. The IGBP Book Series, Springer-Verlag, Berlin, Heidelberg, New York. Via New Scientist (her finnes også referanser til originalkilder for hver av figurene).

Sistnevnte skriver:

The two sets of graphs ... illustrate how human activity has changed since the beginning of the Industrial Revolution, and the impacts that our societies have had on the Earth as a whole.

Bryt tabuet: La klimaforskere diskutere velstandsnivået!

Forskning.no hadde lørdag en sak kalt "Kina slår i bordet med norsk forskning" . I saken uttaler forsker ved NTNU Edgar Hertwich, som sammen med Cicero-forskeren Glen Peters har utarbeidet rapporten ”Carbon Footprint of Nations: A Global Trade-Linked Analysis”, at han ønsker å bryte tabuet om å diskutere velstandsnivå. Jeg forstår Hertwich slik at ønsket velstandsnivå og -mål er tabu innen norsk og internasjonal klimaforskning og -debatt.

I rapporten tar Hertwich og Peters høyde ikke bare for utslipp knyttet til produksjon for egen befolkning, men også knyttet til eksport og import (en slik regnemåte kommer Kina bedre ut av, siden de har et stort eksportoverskudd til mange land - det er derfor ikke overraskende at de er tjent med å vise til slike beregninger).

Et av funnene som har overrasket Hertwich og Peters mest, er det nærmest lineære samsvaret mellom rikdom og CO2-utslipp.

- Vi hadde kanskje sett for oss en liknende tendens som for svoveldioksyd, der utslippene er størst i en tung utviklingsfase, men avtar etter hvert som økonomien tillater rensing. Slik er det ikke med CO2. Utslippene øker med økt rikdom, nesten uavhengig av kategori. Det må få konsekvenser.

- Sier du ganske enkelt at velstanden må ned hvis vi skal få ned klimagassutslippene?

- Jeg ønsker i det minste at vi må kunne begynne å snakke om velstand. Hittil har det vært tabu, til og med innen forskning. Kanskje må vi lete etter alternative velstandsmål. Utviklingen vi er inne i nå, er ikke bærekraftig. Det er jeg helt overbevist om.

Rapportforfatternes observasjoner på dette punktet bryter med samtidens ortodoksi, som går ut på at land naturlig vil ta seg av klimautslipp så fort de blir rike nok, og kommer i besittelse av avansert nok teknologi.

Utopisk Realisme ønsker debatten velkommen!

Dagbladets muslim-debatt: Fordummende

Er det rasistisk å diskutere om muslimer kan bli i flertall? spør Dagbladet. Hvorfor i all verden presentere et hypotetisk scenario som er forsvinnende lite sannsynlig som et troverdig scenario? Det er skremmende å se hvor sikre "muslim-skeptikerne" nå er i sin sak - med en tallforståelse (og fremtidsforståelse) som må være hentet fra et parallelt univers. Dagbladets journalistikk er først og fremst fordummende. Debatter som denne later til å være selvbekreftende, og utvikle seg videre av sin egen kraft. Det er skremmende at etter 8 år med Bush er USA mer opplyst enn Norge når det gjelder hvordan man forholder seg til landets egne muslimer.

Problemet bunner i at Dagbladet i sin sak om fremskrivning av Norges folketall (i intervju med en representant for Statistisk Sentralbyrå) viser til at det i dag finnes mellom 85,000 og 165,000 muslimer i Norge (maksimalt en tredel av innvandrerbefolkningen), og at SSB anslår andelen muslimer i år 2060 til mellom fire og elleve prosent (eller, med en annen regnemåte, femten prosent).

Mer bakkenære spørsmål hadde vært:
- Er det sannsynlig at kristne/religiøse vil være i flertall i 2060? ( - DET er usikkert, selv i dag)
- Er det sannsynlig at kvinner vil være i flertall i 2060? (Svaret på det er JA)

Demografi er et fag (som jeg forøvrig har studert) hvor sannsynlighet er et nøkkelord, og usikkerheten ofte er stor. FNs mest langsiktige befolkningsfremskrivninger sier at verdens totale folkemengde i år 2300 sannsynligvis vil være et sted mellom 2,3 milliarder og 36 milliarder.

Hvor mange muslimer kjenner du? Som jeg har skrevet tidligere her i Utopisk Realisme gjelder integreringsproblemene vi strir med like mye å få integrert etniske nordmenn til en ny (globalisert) hverdag, som å integrere innvandrere. Jeg kjenner en amerikansk professor i filosofi. Han frykter islam, Iran osv (og kjenner ingen muslimer personlig). Men han er likevel ikke opphengt i faren for at "muslimene kommer", som mange i Norge. Det er skremmende at etter 8 år med Bush er USA mer opplyst enn Norge når det gjelder hvordan man forholder seg til landets egne muslimer.

Debatter som denne later til å være selvbekreftende, og utvikle seg videre av sin egen kraft. Norges usiviliserte debatt om muslimer minner meg her om klimadebatten, hvor såkalte skeptikere (et ord få klimarabulister er verdige til - Sextus Empiricus ville snudd seg i sin grav) har preget det offentlige ordskiftet med stadige gjentakelser av dårlig funderte påstander. For hver gjentakelse - synes det - blir påstanden oppfattet som mer troverdig. Goebbels ville ha vært stolt. Det er skremmende å se hvor sikre "muslim-skeptikerne" nå er i sin sak - med en tallforståelse (og fremtidsforståelse) som må være hentet fra et parallelt univers.

Konrads tenkesmie har forøvrig noen gode poenger:

Artikler som den i Dagbladet bygger på noen sentrale men bare delvis uttalte premisser:

1) Det er tenkelig at muslimer blir i flertall i løpet av overskuelig tid (hvorfor skulle Dagbladet ellers ta opp temaet?).

2) Islam/muslimer generelt er på en eller annen viktig måte et problem (hvorfor skulle ellers Dagbladet ta opp temaet?).

3) Muslimer har felles interesser og en felles politisk agenda (hvorfor skulle det ellers være relevant om de blir i flertall?).

Se forøvrig min tidligere post "Hva gjorde din bestefar under krigen?", hvor jeg kritiserer Human Rights Service sin bruk av tall fra SSB.

Norge som kolonimakt: Hvor er avisene?

Ingen norske medier later hittil til å ha plukket opp Newsweeks sak denne uken "The Empire Burden", hvor Norge figurerer som en av ni av samtidens kolonimakter. "Det siste århundrets historie", skriver Newsweek, "burde ha bevist hevet over enhver tvil at imperier er feller, som tapper enorme ressurser og til syvende og sist enorm prestisje fra de som bygde dem."

For Norges del er følgende besittelser omtalt:
1 Svalbard
2 Jan Mayen
3 Bouvet Island
4 Peter Island
5 Queen Maud Land

Til forskjell fra de fleste andre koloniale besittelsene som er nevnt i artikkelen er tre av disse uten permanente beboere (skjønt, kan man egentlig tale om permanente beboere selv på Svalbard?). Territoriale besittelser av en kolonial (imperialistisk) karakter er de okke som. Men det er vel fordi vi ikke har måttet forholde oss til "innfødte" at vi har maktet å komme fra dette - i egne øyne, om ikke verdens - som noe annet enn en "kolonimakt".

"Det er faktisk sjelden at imperiske makter på egen hånd bestemmer seg for å gi opp så mye som en flik av sine fremmede territorier eller sin innflytelse utenlands," skriver Newsweek. Her kunne Norge sette et godt eksempel: Overlat de ovennevnte besittelsene til FN! Særlig Dronning Mauds land står sentralt her, gitt Antarktikas langsiktige betydning i klimasammenheng og ellers. Som tidligere "besitter" ville vi selvsagt fortsatt være velkomne til å ha et nærvær av forskere osv. I arktiske farvann er det heller ingen tvil om at det kunne virke konfliktdempende (i det nye kappløpet mot Nordpolen, nå i ressursøyemed) å gi offisielt avkall på Svalbard.

"Ideen om imperiet er ikke lenger plausibel", skriver Newsweek, "imperiets virkelighet er ikke lenger troverdig."

København-rapporten: Hovedkonklusjoner

Nedenfor har jeg oversatt de seks hovedkonklusjonene fra København-rapporten til norsk (se tidligere innlegg her). Hentet fra rapportens side 6, 'Executive summary'.

Viktig melding 1:
Klimatiske trender
Nyere observasjoner viser at utslipp av klimagasser og mange aspekter av klimaet endrer seg nær den øvre grensen av IPCCs spekter av prognoser. Mange viktige klimaindikatorer er allerede i bevegelse utover det mønsteret av naturlige svingninger som det moderne samfunnet og økonomien har utviklet seg og vokst frem innen. Disse indikatorene inkluderer gjennomsnittlig global overflatetemperatur, stigende hav, global havtemperatur, utbredelsen av is i Arktis, forsuring av havet og ekstreme klimatiske hendelser. Med uforminsket utslipp vil mange klimatrender sannsynligvis akselerere, noe som fører til en økende risiko for brå eller irreversible klimatiske skift.

Viktig melding 2:
Sosiale og miljømessige forstyrrelser
Forskningssamfunnet byr på mye informasjon for å støtte opp om diskusjoner om "farlige klimaendringer". Nyere observasjoner viser at samfunn og økosystemer er svært sårbare selv for klimaendringer av beskjedent omfang, med fattige land og samfunn, økosystemtjenester og biologisk mangfold spesielt utsatt. Temperaturøkninger på mer enn 2 grader vil være vanskelig for moderne samfunn å håndtere, og vil trolig forårsake store samfunnsmessige og miljømessige forstyrrelser gjennom resten av århundret og senere.

Viktig melding 3:
Langsiktig strategi: Global mål og tidsplaner
Raske, varige og effektive tiltak basert på koordinert global og regional handling er nødvendig for å unngå "farlige klimaendringer", uavhengig av hvordan det defineres. Svakere mål for 2020 øker risikoen for alvorlige konsekvenser, inkludert at man passerer vippe-punkter, og gjør oppgaven med å møte mål for 2050 vanskeligere og mer kostbart. Det å fastsette en holdbar, langsiktig pris på karbon, og å iverksette en politikk som fremmer energieffektivitet og lav-karbonteknologier, er sentralt for effektiv handling.

Viktig melding 4:
Rettferdighetsbetraktninger
Klimaendringer har, og vil ha, sterkt differensierte effekter på mennesker innen og mellom land og regioner, for denne generasjonen og for fremtidige generasjoner, og på menneskelige samfunn og den naturlige verden. En effektiv, godt finansiert sikkerhetsnett for tilpasning er nødvendig for dem som i minst grad er i stand til å håndtere virkninger av klimaendringer, og rettferdige handlingsstrategier er nødvendige for å beskytte de fattige og mest sårbare. Det å takle klimaendringer må sees som en vesentlig del av de bredere målene om å styrke sosioøkonomisk utvikling og likhet over hele verden.

Viktig melding 5:
Ingen unnskyldning for passivitet
Samfunnet har allerede mange verktøy og tilnærminger - økonomiske, teknologiske, atferdsmessige og forvaltningsmessige - for å håndtere utfordringen med klimaendringer på en effektiv måte. Med mindre disse verktøyene blir kraftfullt og bredt implementert, vil man ikke oppnå en tilpasning til de uunngåelige klimaendringene og den samfunnsmessige forvandlingen som er nødvendig for å de-karbonisere økonomien. En rekke fordeler vil følge fra en samlet innsats for å oppnå effektiv og rask tilpasning og handling. Disse inkluderer jobbvekst i den bærekraftige energisektoren; reduserte kostnader knyttet til helsemessige, sosiale, økonomiske og miljømessige effekter av klimaendringer, samt reparasjon av økosystemer og revitalisering av økosystemtjenester.

Viktig melding 6:
Å leve opp til utfordringen
For at den samfunnsmessige forvandlingen som er nødvendig for å møte utfordringen med klimaendringer skal kunne oppnås, må en rekke begrensninger av betydning overvinnes og kritiske muligheter benyttes. Disse inkluderer å redusere tregheten i sosiale og økonomiske systemer; å bygge på et voksende folkelig ønske om at regjeringer må gjøre noe med klimaendringene; å redusere aktiviteter som øker utslippene av klimagasser og redusere standhaftighet (f.eks. subsidier); og å muliggjøre overgangen fra ineffektiv forvaltning og svake institusjoner til innovativt lederskap innen administrasjon, privat sektor og det sivile samfunnet. Det å koble klimaendringer til bredere anliggender som bærekraftig forbruk og produksjon, menneskerettighetsspørsmål og demokratiske verdier er avgjørende for å endre samfunn i retning av mer bærekraftige utviklingsbaner.

Fra København til Tvedestrand

Sammendrags-rapporten (synthesis report) fra konferansen 'Climate Change: Global risks, challenges and decisions' (København, March 2009) har nå blitt publisert. Den er ført i pennen av Nicholas Stern, Daniel M. Kammen, Katherine Richardson og ni andre.

It is based on the 16 plenary talks given at the Congress as well as input from over 80 chairs and co-chairs of the 58 parallel sessions held at the Congress.

Forordet viser til konferansepublikasjonen, hvor mitt abstract 'The nature view held by environmentalists: Attitudes in the Norwegian environmental establishment' inngår, blant 1,400 andre (inkludert et dusin eller så norske bidrag). "Most of the approximately 2500 people attending the Congress were researchers, many of whom have also been contributors to the IPCC reports. Participants came from nearly 80 different countries" (jeg var der som den eneste formelt fra Estland (Universitetet i Tartu)).

Omtale: 'Climate catastrophe getting closer, warn scientists' (Yahoo news)'

The report said greenhouse gas emissions and other climate indicators are at or near the upper boundaries forecast by the UN Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), whose 2007 report has been the scientific benchmark for the troubled UN talks.

There is also new evidence that the planet itself has begun to contribute to global warming through fall out from human activity.

Figuren ovenfor er hentet fra rapportens side 29 (Daniel Kammen: 'The Benefits of Decarbonising the Economy'), og viser den marginale kostnaden ved å nå stabilisering av atmosfærisk CO2-innhold på et visst nivå innen 2030, gitt at man starter med de mest kostnadseffektive tiltakene (randbemerkning: Jeg mener selvsagt ikke at kostnadseffektivitet (eller vekstmaksimering) bør være det eneste, enn si viktigste, kriteriet). Som det fremgår av figuren er ulike typer CCS (Carbon Capture & Storage) såvel som erstatning av kull med gass kostnadskrevende sammenlignet med andre tiltak. Beregningene er foretatt av konsulentselskapet McKinsey & Company for svenske Vattenfall. - Så hører det selvsagt til vekstøkonomiens natur å forsøke å maksimere bruken av kostnadskrevende tiltak (som jo resulterer i økt BNP-vekst)...

En alternativ vei vises av Tvedestrand kommune, som tirsdag vedtok en målsetning om å bli karbonnøytrale innen 2020 - uten kjøp av klimakvoter! Den logiske følgen av slike målsetninger er selvsagt å fase ut Norges fossile industri. Dét er kanskje ikke kostnadseffektivt - men bunnsolid og fremtidsrettet.

6-timersdagen og lavvekstpolitikken

Gerd Liv Valla har blitt styremedlem i Framtiden i Våre Hender, og ber LO velge tid fremfor penger (Dagsavisen). Mer konkret sier hun at hun ønsker seg at LO ved tariffoppgjørene fremover "ville kreve mer fritid i bytte mot økt kjøpekraft". Det mener hun på sikt er et av de mest effektive svarene på klimakrisen. Lavere reallønnsvekst (og kortere arbeidstid) skal bli utkommet. De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Men en opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må ikke minst bygge på strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst.

Vallas forslag er i utgangspunktet godt i tråd med lav-vekstalternativet jeg har skildret som en pragmatisk mulighet i min tidsskriftartikkel 'The Statistician's Guide to Utopia I: The Future of Growth' (TRAMES, 2008). Grunnen til at en lav-vekstpolitikk kunne være meningsfull er at ethvert høyvekst-scenario over tid er uopprettholdbart (dersom verden som helhet skulle oppleve lignende vekst som i den første etterkrigstiden (frem til oljesjokket) frem til år 2300, ville én dags økonomisk aktivitet i 2300 tilsvare all økonomisk aktivitet til dags dato). De som ønsker seg en langsiktig fortsettelse av vekstøkonomien gjør derfor lurt i å argumentere for lavere vekstrater. Selv et lavvekst-scenario er problematisk, dersom man ønsker å minimere miljøproblemene. Men det er uansett det eneste vekst-scenariet som hører hjemme i en langsiktig økonomisk debatt.

Spørsmålet er hvor lenge man kunne ha 'byttet økt kjøpekraft i lavere arbeidstid'. Sekstimers-dagen ville blitt realisert (gitt en normal arbeidstid på 37,5 timer) etter at en hadde 'gitt avkall' på rundt 20 % reallønnsvekst. La oss si at det er realisert etter ti år (eller, om kravet var halvert reallønnsvekst, 20 år). Hva skulle da bli politikken? Fortsatt kutt i arbeidstiden, eller tilbake til (full) reallønnsøkning? På virkelig lang sikt ville en linje hvor en tok ut all produktivitetsvekst (her anslått til 20 % per tiår) i kortere arbeidstid (gitt et utgangspunkt på 37,5 timer) resultere i etterhvert forsvinnende kort arbeidstid:
- etter 100 år: 12 timer arbeidsuke
- etter 200 år: 4 timer arbeids
- etter 300 år: 1 time og 20 minutts arbeidsuke

En opprettholdbar økonomisk modell for lavere vekst må, som de grove beregningene ovenfor antyder, gi rom for strukturer som leder i retning av lavere produktivitetsvekst. Om vi viderefører dagens produktivitetsvekst de neste 100 og 200 og 300 årene, vil ikke 6- eller 7-timersdag gjøre store forskjellen. 'Maksimer produktiviteten!' er et dogme som må falle. ' La enhver lønnsom teknologi fylle Jorden!' likeså.

6-timersdagen kan være et godt tiltak - og virkningene det ville ha på veksttakten ville vært positivt, i vår situasjon. Men en langsiktig strategi for vekstøkonomien representerer det altså ikke. Enkelte utopister har riktignok sett for seg et samfunn hvor arbeidstiden reduseres til det bagatellmessige. Min utopi er snarere et samfunn hvor alt arbeid er meningsfylt (og selvorganisert, for dem som er interessert i det).

Tidsvitne på bibliotek i Oslo, Bergen og Trondheim

Biografien 'Tidsvitne: Livshistorien til Jens L. Seip fortalt til Morten Tønnessen' er nå tilgjengelig på fire bibliotek i ialt 6 eksemplarer, ifølge BIBSYS (hvor navnet mitt er feilstavet Tønnesen, og tittelen er feilaktig gjengitt som 'Tidsvitne: Jens L. Seips livshistorie / fortalt til Morten Tønnesen'):
- Husbanken/biblioteket
- Nasjonalbiblioteket
- Universitetsbiblioteket i Bergen, Bibliotek for humaniora
- Universitetsbiblioteket i Trondheim, Biblioteket Dragvoll

Boken er katalogisert med emneordene 'Biografi', 'Norge', '1900-tallet', 'Andre verdenskrig', 'Internasjonalt samarbeid', og er en av de ti nyeste titlene man finner via søkeordet 'konsentrasjonsleire'.

Se her for en oppdatert oversikt over hvor boken kan kjøpes.

NTB på kollisjonskurs med astronomi

Basert på en NTB-melding rapporterer VG at 'Jorda kan gå under i planetkollisjon'. Oppslaget viser til Nature-artikkelen 'Existence of collisional trajectories of Mercury, Mars and venus with the Earth'. Det er planeten Mars som stilles på tiltalebenken.

Den gode nyheten er at en slik planetkollisjon er usannsynlig. Og skulle scenariet likevel slå til, vil det uansett drøye 3,5 milliarder år før det skjer.

Det er faktisk 99 prosent sannsynlighet for at planetene vil fortsette i sine baner helt til sola eksploderer om fem milliarder år.

Interessant! Hvorfor ikke da heller vinkle det slik: "Jorda vil nesten helt sikkert ikke gå under i planetkollisjon" . - Et kroneksempel på tabloid vinkling.

Siste setning er forøvrig tull og tøys. Sola kommer ikke til å eksplodere - det er den ikke tung nok til. Den kommer til å ese ut som en rød kjempe og deretter sammentrekkes til en hvit dverg.

Oljefondet til bistand? Absolutt

Dagbladet har et oppslag ('- Vi kan redde millioner av menneskeliv') om Tor Økland Barstad (19) sin egenutgitte pamflett 'Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige' (se bloggen hans). Økland Barstad foreslår å gi enten hele oljefondet, eller i hvert fall en tredel eller halvdel av det, i bistand. Det er mange argumenter for en slik løsning. Å gi en tredel eller mer av fondsmidlene i bistand ville vært en enorm nyhet (og ville ha utfordret andre med store velstandsfond). Norsk velstand ville uansett forbli nokså nær verdenstoppen (så absurd rike er vi).

Bloggen 'Revolusjonært roteloft' anmelder teksten og mener bl.a. Økland Barstad ikke diskuterer:

• Hvor kommer fattigdommen fra?
• Hvorfor forblir folk fattige? Er det bare mangel på bistand fra oss i vesten som gjør at utviklingslandene sliter?
• Hvilken rolle spiller oljefondet i norsk økonomi? (og i verdensøkonomien)
  

Les forfatterens tilsvar i samme blogg.

Kritiske kildehenvisninger kan man alltid etterlyse. Men når vedkommende på det revolusjonære roteloftet som konklusjon utbasunerer det følgende:

Jeg håper ... at Tor skjønner at det kan være at grunnen til at ingen andre har foreslått å gi hele oljefondet i bistand, ikke er fordi at alle andre er griske og feige. Det er fordi det er en så enkel løsning at den ikke er mulig å realitetsbehandle.

... så er det ikke helt treffende. Det er ingenting praktisk sett som setter en stopper for å forvalte oljeformuen på denne måten. Dette er et spørsmål om politikk. Konsekvensene ville bl.a. ha vært
a) en gedigen økning (i hvert fall på kort sikt) i internasjonal bistand
b) lavere norsk velstandsutvikling enn ellers (men fortsatt vekst)
c) et kraftig signal på den internasjonale scenen, ved at verdens nest største offentlige fond (dersom HELE fondet ble gitt i bistand) ble trukket ut av aksje- og obligasjonsmarkeder

Det er allerede klart at vår forvaltning av oljefondet har en internasjonal signaleffekt (ved å trekke seg ut av enkeltbedrifter, snart muligens også ved å øremerke en del av fondsmidlene til f.eks. fornybar teknologi). Å gi en tredel eller mer av fondsmidlene i bistand ville vært en enorm nyhet (og ville ha utfordret andre med store velstandsfond). Norsk velstand ville uansett forbli nokså nær verdenstoppen (så absurd rike er vi).

Det er mange argumenter for en slik løsning. Personlig ville jeg kanalisere bistandsmidlene til grasrota snarere enn til statsmakter. Det burde imidlertid vurderes opp mot andre forslag til forvaltning av oljefondsmidlene, som kjøp av afrikanske statsobligasjoner, investeringer i fornybar energi mm. (pensjoner må vi kunne finansiere på normalt vis). Slik Økland Barstad har formulert seg ville det være fullt mulig - en kunne f.eks. gi halve dagens fondsmidler i bistand (med konkrete forpliktelser over f.eks. 10-20 år), og omdirigere den gjenværende halvparten av fondsmidlene til statsobligasjoner i fattige land (særlig afrikanske - til spesielt gode betingelser?) og avviklingsprosjekter for fossil energi. Midlene som settes av til bistandsutbetalinger de kommende 10-20 år kunne med fordel plasseres i en etisk bank, type Cultura Sparebank.

Tekno-hype

"Jens er i utakt med folket", skriver Dagsavisen - det nye klimabarometeret til TNS Gallup viser nemlig at et massivt flertall ikke har noen tro på at gasskraft med CO2-håndtering bidrar til å begrense klimaendringene.

Dette samsvarer generelt godt med resultatene fra en spørreundersökelse jeg gjennomførte blant aktører i norsk miljødiskurs høsten 2006 (jf. 'The nature view held by environmentalists. Attitudes in the Norwegian environmental establishment', poster her). Der ble gasskraft med bruk av CCS rangert ganske nøyaktig midt på treet, og også der systematisk lavere enn enhver form for fornybar energi. Interessant nok ser ikke CCS ut til å ha bredere oppslutning i folket i dag, til tross for at teknologien i mellomtiden har blitt hypet av regjering og media.

• Folk har et dårligere inntrykk av gasskraftverk med CO2-håndtering (såkalt CCS) enn av alle de fornybare energikildene.

• Bare 22 prosent mener CCS bidrar til å begrense klimaendringene. Til sammenligning sier 76 og 74 prosent at vindkraft henholdsvis til havs og på land bidrar.

• Ikke mer enn 38 prosent sier de totalt sett har et positivt inntrykk av månelandingsprosjektet, mot 87 prosent for vannkraft og 69 prosent for vindkraft.

"Den norske klimasatsingen får passet sitt påskrevet i undersøkelsen", skriver Nettavisen - kun "14 prosent av oss blir stolte når vi tenker på Norges innsats for å begrense klimautslippene."

"En fordømt løgner": Umberto Eco om fiksjon og vitenskap

Universitetet i Tartu har publisert en komplett video med Umberto Ecos foredrag i Tartu 6. mai, 'On the Ontology of Fictional Characters: a Semiotic Study'. Mitt spørsmål, og Ecos svar, er å finne i intervallet 01:11:25 - 01:14:15.

Ord for ord:

MT My name is Morten Tønnessen, I’m a PhD student at Department of Semiotics. And – you talked about the difference between physical existence and fictional existence. And I would like you to say something about what role fiction can be said to play within natural science, or applied science.

UE No... No, I missed ... the real question.

MT Let me finish. First, it’s obvious of course that imagination and creativity are fundamental traits of humans in many walks of life. And often in applied science, we start out with imagining something that does not exist – it’s totally mind-dependent; and then we carry it into life. So it actually turns into something with a physical existence. Isn’t that the work of fiction?

UE No! I... Take, for instance the cold fusion. Typical example of a scientific hoax. It was untrue. I don’t say that fiction is mistake – which is different. Ptolemy believed in good faith the Earth was still immobile, huh? – and the Sun turned. It was not making fiction – it was committing a mistake. Simple and believed. I say that there is fiction when the author pretends to say the truth, and asks you to pretend that you are believing it. In this case you are in a fictional world. If not, it’s a lie. If I tell you there is an elephant outside, and you naively go out to see whether it is there or not, that is not a case of fiction, I am only a damn liar, that’s all. And you are too much naive, hehe. Except, you are not Thomas Aquinas, because it seems that ... comrades told him, because he was only studying, huh? – 'Thomas, there is an ass flying on the skies', and... (mimics Thomas looking to the skies:) Uh? He went out to look, and, there was not... they laughed: Ahaha... And he said, ‘I believed it was more, very similar... that there was an ass flying.’ Then the monk lied, ehehehe...

Kommentar: Ecos definisjon av fiksjon, at "there is fiction when the author pretends to say the truth, and asks you to pretend that you are believing it", er grei. Moteksemplene hans later på den annen side ikke til å ha noe som helst å gjøre med spørsmålet mitt, hvor jeg omtaler fiksjon (innen vitenskap) som noe som angår noe som først forestilles og så blir virkeliggjort (som noe fysisk eksisterende). Ecos eksempler angår enten a) feilslåtte vitenskapelige teorier eller b) løgner/spøker. Hvorvidt noen av disse kvalifiserer som 'fiksjon' er en sak for seg selv.

Mest vist på Scribd

Mest vist per 2. juni 2009 (11. februar i parentes)

1 (1) The Statistician's Guide to Utopia: The Future of growth 443 (255 = +188)
2 (2) Umwelt ethics 317 (166 = +151)
3 (3) Historieløst om klima 204 (110 = +94)
4 (4) Hvem har ansvaret for volden? 177 (102 = +75)
5 (4) SemioPhenomenon poster 166 (102 = +64)
6 (opp) Must Naine Tartus 152
7 (-) Steps to a Semiotics of Being 151 (0 = +151)

Siste nyheter: CV, Preludium til romanen HUFF, 'The Nature View Held by Environmentalists' abstract/plakat. For en full oversikt over dokumentene jeg har lastet opp, se her. For et tidligere innlegg om visninger på Scribd, se her.

Mitt innspill til Klimakur 2020: Tidsperspektivet for vekstøkonomien

Etatsgruppen Klimakur 2020 har bedt offentligheten om innspill om virkemidler. Mitt bidrag heter 'Tidsperspektivet for vekstøkonomien', og er postet i forumet til Klimakur 2020 under kategorien 'Andre tema'.

Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt

Tidsperspektivet for vekstøkonomien

Det er ingen tvil om at det er en sammenheng mellom den vekstøkonomien vi har adoptert og vår tids klimaproblemer. Her ligger roten til prognosene om økt "energibehov" (strengt tatt: etterspørsel) i fremtiden osv. Med en annen økonomisk modell ville denne tørsten etter mer og mer energi kunne gi seg. Samtidig antar 'alle' i dag naivt a) at det ikke finnes noe legitimt alternativ til vekstmodellen (skjønt fagfeltet 'ecological economics' er etablert, og bl.a. har rotfeste i Norge gjennom Senter for økologisk økonomi, Tromsø). Følgen er at ingen økonomer, politikere eller byråkrater i full offentlighet reiser spørsmålet: Hvor lenge kan vekstøkonomien vedvare? Og hvor lenge bør den vedvare? Jf. min artikkel 'THE STATISTICIAN’S GUIDE TO UTOPIA: THE FUTURE OF GROWTH'.

Mitt argument er kort sagt som følger: Lykkeforskningen (happiness studies) viser at velstandsvekst i allerede rike land de siste tiårene ikke har resultert i bedre rapportert (opplevd) velvære. Samtidig er det i dag åpenbart hvilke konsekvenser fortsatt økt energiforbruk osv. har for miljøet. Fortsatt økonomisk vekst er derfor ikke konstruktuivt.

Overgang til en annen økonomisk modell enn vekstmodellen, det er det eneste virksomme klimatiltaket på lang sikt, ettersom
a) samtlige andre tiltak enten før eller siden vil miste sin netto virkning som følge av evig volumvekst i økonomisk virksomhet, eller
b) vil gi opphav til andre slags miljøproblemer, som følge av høy prioritering av klimatiltak og neglisjering av andre miljøhensyn.

Estland og den internasjonale resesjonen

[Fra Estlands-Nytt nr. 1, 2009]

Estland og den internasjonale resesjonen

Av Morten Tønnessen

På nyåret 2008 siden skrev jeg i Ukebrevet Mandag Morgen om den økonomiske situasjonen i Baltikum. Økonomen Viktor Trasberg ved Universitetet i Tartu advarte da om muligheten for en økonomisk nedtur verre enn noen på den tiden forestilte seg. Statsminister Andrus Ansip hadde nylig offentlig gått i rette med opposisjonsleder Edgar Savisaar og hans påstand om at en negativ vekst i brutto nasjonalprodukt (BNP) på ett til to prosent var rett rundt hjørnet. Latterlig, mente Ansip. I dag har vi fasiten. Ifølge The Economist falt Estlands reelle BNP (real GDP) i 2008 med 3,5 %. Prognosen for i år lyder på en tilbakegang på 8 %.

Estlands sentralbank opererte på det tidspunktet da jeg i norsk offentlighet videreformidlet muligheten for en økonomisk nedtur i Baltikum med fire ulike scenarier, hvor det ”verste” innebar at den internasjonale finanskrisen, som begynte midt i 2007, skulle begynne å få konsekvenser for hele økonomien. Det var akkurat det som skjedde. Forholdet i år er imidlertid målt i BNP verre enn det noen forutså i konkrete prognoser. I et større perspektiv var det likevel ikke uventet. En slik høy og rask vekst i lønninger, priser og import som de baltiske landene opplevde i årene før dagens nedtur kunne ikke fortsette i det uendelige. På den lyse siden teller det at inflasjonen nærmest har stoppet opp - og Estlands underskudd på handelsbalansen ventes nå å halveres de nærmeste årene (Latvias problemer er av en helt annen størrelsesorden).

Ingen depresjon

Den internasjonale resesjonen - om prognosene slår til den første nedgangen år-til-år i globalt BNP siden andre verdenskrig - blir påstått å være den verste økonomiske krisen siden depresjonen. Under overskriften "Mer druer, mindre vrede" argumenterer Zachary Karabell i Newsweek 22. april for at en slik sammenligning er meget lite treffende. Det har han helt rett i. Sammenligningen bygger på en utelukkende relativ fremstilling av økonomien, mens absolutte økonomiske størrelser neglisjeres. Situasjonen i de europeiske landene som er hardest rammet - Estland inkludert - er illustrerende.

Karabell, som leder River Twice Research, peker på flere åpenbare forskjeller, blant annet at dagens arbeidsledighetstall både i Europa og USA er langt lavere enn de var under depresjonen. Vel så viktig er det at det å være arbeidsledig i dag har mindre ødeleggende konsekvenser, fordi det sosiale sikkerhetsnettet er langt bedre. Et poeng som mange andre har pekt på er at tilbakegangen i BNP i rammede land er langt mildere enn den var under depresjonen. Selv 5-10 % nedgang i den økonomiske aktiviteten i løpet av et år er ganske annerledes enn en bortskrelling av en tredjedel av BNP over få år, som USA opplevde under depresjonen.

Ikke engang i relative termer er med andre ord dagens økonomiske krise sammenlignbar med forholdene tidlig på 30-tallet. Tar vi en titt på absolutte økonomiske størrelser - som reelt BNP (BNP justert for prisutviklingen), blir sammenligningen direkte grotesk. Om et land har femdoblet BNP siden 1930, så blir en tilbakegang på 8 % noe ganske annet i dag enn det var den gang. Indeksert snakker vi om forskjellen på en tilbakegang fra 100 til 92 og en tilbakegang fra 500 til 460 (som fortsatt er 4,6 ganger mer enn 100).

Krise? Hvilken krise?

Etter hva jeg har kunnet fange opp er det ingen tilløp til panikk her i Estland, til tross for at landet sammen med de baltiske naboene Litauen og Latvia samt øystatene Island og Irland er blant de hardest rammede i Europa, med en ventet tilbakegang år-til-år i BNP på rundt 10 %. Det er verd å merke seg at alle disse fem landene var på veksttoppen i Europa for et par-tre år siden. I absolutte termer består tilbakegangen i å skru klokka noen få år tilbake (BNP i dag er med andre ord på nivå med BNP for noen få år siden). Estlands BNP dette året er en av de tre til fem beste noteringene noensinne. Depresjon?

Noen ville kanskje innvende at vi enda ikke vet hvor dypt den pågående økonomiske krisen vil gå. Det er i og for seg riktig - skjønt de fleste sentrale økonomiske prognoser ikke varsler noe tilsvarende som utviklingen i BNP i 30-årene. Mest sannsynlig er det at den "krisen" vi er inne i representerer et taktskifte - en normalisering av vekstrater, etter en periode (2002-2007) med voldsomt ekspanderende internasjonal handel og eksepsjonelt høy vekst i BNP på verdensplan. Estland for sin del ventes av The Economist å oppleve ny BNP-vekst i årene 2011 til 2013 - men nå med mer ”normale” vekstrater (2-4 %).

Ulver, trafikklys og kulturmiks

[Fra Aftenpostens Estlands-bilag, 27. mai 2009 - tekst Øyvind Rangøy (engelsk oversettelse - Wolves, traffic lights and cultural mix - i Utopian Realism)]

Norske Morten er første utenlandske doktorand i semiotikk: Ulver, trafikklys og kulturmiks

Morten Tønnessen (33) er ikke bare eneste norske doktorgradsstudent ved Universitetet i Tartu, men også den første utenlandske doktoranden ved avdeling for semiotikk. Men trolig ikke den siste.

Vi møter Morten i studentbyen Tartu, og han vil gjerne forklare oss hva semiotikk er for noe. - Et kjent eksempel er trafikklys. Det er et av de mest åpenbare tegnene som folk flest kan forstå. Når du har grønt og rødt med gult imellom, vet de fleste at dette har en konvensjonell mening. Grønt betyr kjør – og så videre. Men det er også en dobbeltkoding, en koding i forhold til rekkefølge. Et raskt blikk på et trafikklys, og du får lett tak i hva det er meningen du skal gjøre. De er symboler med tilfeldig mening som man bare har blitt enige om.

Semiotikk er altså læren om tegn og bruken av dem, får vi vite. – Men så ser vi hvordan mange i dag bare ser på tegnene – trafikklysene – og ikke lenger på trafikken. Dette er for meg et tegn på fremmedgjøring, folk er så til de grader til stede i tegnvirkeligheten at de ikke lenger ser naturen bak, mener Morten.

Semiotikken handler altså om tegnenes virkemåte, forklarer Morten engasjert. – Og om kontekst. Noe av det første en semiotiker vil spørre om, er hvilken sammenheng tegnene opptrer i.

IKKE BARE TARTU-MOSKVA

– Når det er snakk om Tartu og semiotikk nevnes ofte "Tartu-Moskva-skolen". Hva er egentlig det?

– Det er en tradisjon eller skoleretning i semiotikken som først og fremst er knyttet til Juri Lotmans arbeid og til kultursemiotikk. Lotman og andre utvikler modeller for samfunnet og hvordan kultur og subkultur kan analyseres. Men en annen semiotikk-tradisjon som Tartu og Estland også har er knyttet til den tysk-baltiske biologen Jakob von Uexküll. – Dette er viktigere i mitt eget arbeid. Han var forløperen for den såkalte bio- eller natursemiotikken. I Estland har man dermed både en tradisjon for kultur- og for natur-semiotikk – en slags naturfilosofi om forholdet mellom menneske og natur. Det gjør Tartu til et potent sted innen semiotikk internasjonalt.

Morten utvikler det som på fint kalles en uexkülliansk fenomenologi, en slags naturfilosofi der Jakob von Uexküll står sentralt. – Et kjernebegrep er miljøforandring, i sammenheng med de konkrete opplevde livsverdenene til mennesker og andre levende vesener. Videre har jeg et case study om norsk ulveforvaltning – et norsk-estisk forskningsprosjekt som sammenligner det økologiske rommet i Estland og i Norge.

KULTURMØTE SOM BEVEGGRUNN

Det er ikke tilfeldig at sentrale personer i den estlandske semiotikktradisjonen har en sammensatt kulturell bakgrunn, mener Morten: – Juri Lotman var selv russisk jøde. Han hadde en kompleks bakgrunn, og endte opp i Tartu fordi han ikke ble tolerert i Russland. Sovjetmaktene lot ham være i et slags indre eksil i imperiets periferi, og Tartu hadde en gammel universitetstradisjon. Lotman dannet på 60-tallet det første internasjonale tidsskriftet for semiotikk – Sign Systems Studies – som fremdeles kommer ut i Tartu.

Den andre kilden til semiotikktradisjonen – Jakob von Uexküll, var derimot fra en tysk kulturkrets og en annen tid. Han fikk sin grunnleggende universitetsutdanning i Tartu, men oppholdt seg senere andre steder i Europa. Han regnet seg selv som tysk, selv om Estland i dag regner ham som en av sine egne.

En innvandret russer og en utvandret tysker står altså sentralt i det estiske semiotikkprosjektet, og akkurat dette ser Morten som et viktig poeng: – Kulturblandingen er sannsynligvis noe av beveggrunnen til disse forskerne.

INTERNASJONALISERING

– Hvorfor har ingen utlendinger tatt doktorgraden i semiotikk her før?

– Ja, hvorfor har ingen selv tatt seg hit før med den ambisjonen? Det er først i de siste årene at Universitetet i Tartu har søkt aktivt etter utenlandske studenter på alle nivåer. Nå foregår det som i Norge en internasjonalisering ved universitetet her. Foreløpig er det bare 5-600 internasjonale studenter her, av 15-20000.

Morten har flere besøk i Tartu bak seg før han tok fatt på doktorgraden. I år kom han for å begynne på alvor, og doktorgraden skal være fullført i 2011. Inntil da bor han fast i Tartu sammen med kona Helena, som er fra Brasil.

STUDENTBY OG KULTURSENTRUM

Tartu er med sine omlag 100000 innbyggere en fin by å studere i, mener han. – Studentene er veldig synlige i bybildet. Byen er også liten nok til å være ganske oversiktlig når det gjelder de fagene jeg er involvert i. Det er en by det er lett å føle seg hjemme i, akkurat passe stor. Samtidig er institusjonen Universitetet i Tartu gammel og stor nok til å bære brorparten av Estlands akademiske tradisjon. Tartu er en slags kulturell hovedstad.

Semiotikeren Morten har også et tips for dem som måtte ha fattet interesse for det han driver med. Til høsten åpner nemlig Universitetet i Tartu et engelskspråklig masterprogram i semiotikk.

STUDIEMULIGHETER I ESTLAND

Vil du lære estisk, er Estland et selvsagt valg. Men estiske læresteder har også over 100 internasjonalt godkjente studieprogrammer på engelsk. Vanlig løp er 3 år bachelor + 2 år master. Noen plasser er gratis, eventuelle skolepenger kan den norske lånekasen gi støtte til.

Engelskspråklig master – hete tips:

- IKT-programmene ved Tallinns tekniske universitet og Universitetet i Tartu: Cyber Security og Software Engineering.

- Programmet Film Arts - Baltic Film and Media School (BFM), Tallinn.

- Animation – Estlands kunstakademi, Tallinn

- Materials and Processes for Sustainable Energetics – Univ. i Tallinn.

- Applied Measurements Science –- Univ. i Tartu.

- Semiotics - Univ. i Tartu.

Mer informasjon: www.studyinestonia.ee

Kilde: Mariann Lugus, Archimedes-stiftelsen.

Estlands kebabrevolusjon

For et par år siden startet jeg en gruppe på Orkut hvor jeg beklaget meg over at det ikke fantes kebab i Estland. Kebab (og falaffel, som er min greie) er jo et tegn på sivilisatorisk utvikling. Ikke minst representerer forekomsten av kebab et barometer for etnisk og kulturelt mangfold.

Første gang jeg oppdaget kebab (eller rettere sagt falaffel) i Estland var for halvannet år siden, i Tallinn. Et tyrkisk spisested, drevet av et par av de syv tyrkerne i landet. De informerte meg om at de hadde startet opp et halvår tidligere, som førstemann ut til å servere kebab i Estland.

Da jeg og min kone vendte tilbake i februar, etter et år i Brasil (hvor kebab og falaffel er å finne på enkelte arabiske spisesteder), var scenen en annen. Enda litt reising til og fra Tallinn har bekreftet at det nå finnes minst 4-5 kebab-kiosker på den strekningen og i Tallinn (inkludert en kiosk ved Tallinns dyrehage). Selv i Tartu, med 100.000 innbyggere, serveres det nå kebab minst tre steder (en kebab-kiosk, restauranten Istanbul (hvor kebaben forekommer som mer tradisjonell middagsrett), og til og med hos en kjøpesenter-café).

Kebaben har kommet til Estland!

Mer "krise", takk - hint fra klimaåret 2008

Utopisk Realisme skrev i går om de siste klimagasstallene fra SSB/SFT, for 2008. - Det er ikke uventet at utslippene går ned i disse krisetider, sier Knut H. Alfsen, forskningsdirektør i Cicero senter for klimaforskning, til Dagbladet. "Finanskrisen ga klimakutt", melder Dagsavisen/NTB. – Så snart vi får bedre råd igjen, vil vi kjøre mer, produsere mer og forurense mer, sier Bellona-nestleder Marius Holm til NTB.

Riktig nok. Her ligger det en lærepenge som gjenspeiler en av klimastatistikkens langsiktige sannheter: Flere "kriseår", takk. Mindre oljeproduksjon! Mindre veitrafikk! Lavere industriproduksjon!

For dem som måtte lure: Jeg er ikke ironisk.

Alle som kjenner forholdene vet at det over tid er en klar sammenheng mellom stadig økonomisk vekst og økte klimagassutslipp. Vekstlobbyen viser ofte til at utslippene per BNP-produksjon tenderer til å gå ned ettersom et land blir mer velstående. Det er riktig nok. Men en slik relativ målestokk blir fullstendig misvisende om man ikke også tar absolutte størrelser i betraktning. Det er ingen tvil om at globale klimautslipp fremdeles viser en eksponentiell vekstrate. Det hjelper lite hvor "karboneffektive" vi enn er, så lenge totalen er himmelvidt over førindustrielle nivåer.

Og denne såkalte krisen ... en krise som for en stor del preges av å være de rikes krise ... den er da slett ikke den verste vi har vært borti. Om vi bare hadde kunnet betrakte den som en sunn justering ... så kunne vi frivillig ha gått inn i en periode (10 år? 20?) med en villet og planlagt nedgang, år for år, i veitrafikk, i industriproduksjon, og ikke minst i produksjon av olje og gass (på dette området burde nedgangen skje langt raskere - steng kranene! (er det ett samfunnsområde hvor jeg hadde kunnet forsvare økosabotasje (utført i den elskverdigste åpenhet) - eller, bedre, bredt mobiliserte blokader etc. - så ville det sannelig ha vært innen petrobransjen. Som sagt: Steng kranene!)).

Klimagasser: Petrobransjen største utslippskilde

SSB/SFT har publisert foreløpige utslippstall for 2008. De viser at olje- og gassindustrien har gått forbi industrien som Norges største utslippskilde (telt under ett står Norges industri, petrobransjen inkludert, for mer enn halvparten av Norges offisielle utslipp).

Mens utslipp fra petrobransjen har økt med ca. 90 prosent siden 1990, har den øvrige industriens klimagassutslipp i samme periode blitt redusert med 27 %.

Målt i Sm³ ventes forøvrig den norske produksjonen av gass å passere oljeproduksjonen til neste år.

Utslipp av klimagasser, etter kilde 2008*. Prosentvis endring 2007-2008* og 1990-2008*. Mill. tonn CO₂-ekvivalenter

	2008	Prosentvis endring 2007-2008	Prosentvis endring 1990-2008
Totalt	53,8	-2,2	8,4
Industri	14,1	-3,7	-27,0
Olje- og gassvirksomhet	14,3	-0,7	90,3
Veitrafikk	10,4	0,4	33,8
Andre mobile utslipp	6,8	-7,3	16,4
Landbruk	4,3	1,0	-1,8
Andre utslipp	3,9	-2,6	-18,6

Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn.

Estland og den nordiske velferdsmodellen: Hvorfor det ikke er mer enn 11 flyktninger i Estland

Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland.

Den estiske ukeavisen Kesknädal publiserte 13. februar i fjor en redaksjonell kommentar til mitt intervju med den estiske presidenten, Toomas Hendrik Ilves. Overskriften lød "Ilves sammenligner Estlands og Norges sosialsystem" ("Ilves võrdles Eesti ja Norra sotsiaalsüsteemi"). Her følger en oversettelse av størsteparten av artikkelen.

Det baltiske, engelskspråklige bladet City Paper publiserte i februarnummeret et intervju med Estlands president Toomas Hendrik Ilves. Den norske journalisten Morten Tønnessen åpnet med spørsmål til presidenten om innvandring og problemer på arbeidsmarkedet.

Tønnessen sa: "Estland har uttalt at landet ønsker å komme nærmere de skandinaviske landene. Samtidig er det f.eks. betydelige forskjeller mellom velferdsystemene til Estland og Norge. Hva er likheten mellom den skandinaviske velferdsmodellen og Estlands?"

Ilves sa: "Det gjør meg trist å høre at slike utdaterte klisjeer blir distribuert så vidt. Jeg vil anbefale deg å gjøre hjemmeleksa di og finne ut hva som virkelig skjer i Estland. Estlands og de skandinaviske landenes 'sosiale systemer' er ikke forskjellige - faktisk de er svært like. Hovedproblemet er penger. "

Journalisten avslutter intervjuet ved å si: "Etter den sovjetiske okkupasjonen av Estland har landet satt alt inn på medlemskap i EU og NATO. Selv om Estland [etter sigende] setter "liberale verdier" høyt, er det mer enn ett paradoks som gjenstår. For eksempel mener jeg at Estlands forhold til Russland og russere har hatt en betydelig innvirkning på utformingen av Estlands innvandringspolitikk, som følgelig har blitt så restriktiv. I henhold til data fra UNHCR (FNs høykommissær for flyktninger), som sist publiserte tall i 2004, er det ikke mer enn 11 flyktninger i Estland, mens tallet i Norge er over 40 000. Hva slags visjon har presidenten for fremtiden?"

På dette punktet svarte Ilves i en irettesettende tone: "Estland har mye mer liberal innvandringspolitikk og er åpnere enn mange andre EU-land. Norge er simpelthen rikere og har flere fordeler for migranter. Vanligvis setter jeg pris på intervjuer der journalisten prøver å legge litt mer ettertanke i spørsmålene."

I senere år har estisk utenrikspolitikk dvelt ved sine favorittemner ... IT-sektorens fremgang og menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan ... Men når spørsmål om etnisitet og sosialpolitikk besvares, da endres tonen radikalt. Hvorfor? Fordi på disse to områdene har Estland verdens øyne på seg.

Koalisasjonspolitikkens vanlige måte å håndtere utenlandsk kritikk knyttet til sosiale problemer på er å identifisere [kritikeren som] inkompetent og å henvise til deres manglende evne til å forstå forholdene i Estland.

Det høres latterlig ut å påstå at forbindelsene med Russland ikke har påvirket innvandringspolitikken til Estland. Det er videre urimelig å sammenligne mulighetene for velferdstjenester i Norge med de i Estland. ... Har presidenten virkelig følt at journalisten ikke har gjort hjemmeleksa si, eller [så han] et uventet speil under nesen?

Stor seier for Kongresspartiet i India

Det indiske kongresspartiet var presset fra alle kanter. BJP spilte på konflikt mellom hindu og muslim etter terrorangrepet i Mumbai. Partier til venstre hadde trukket seg fra regjeringen etter atom-avtalen med USA. Nye partier og allianser hadde tatt form, basert på filmstjerners masseappell og regional egenart. Etter en oppsplittet valgkamp har Kongresspartiet overrasket alle med sin største valgseier på 18 år - dels ved å spille på Gandhi-navnet (fra Nehru-dynastiet). En ny Gandhi, en ny seier.

Kongresspartiet har erklært seg som vinnere av valget til nasjonalforsamlingen ( Lok Sabha) i India, melder VG, etter at prognoser viser at de sammen med deres allierte vil få mange nok mandater til å danne regjering. "Kongressen kommer sterkt tilbake" (Congress comes back), er overskriften til The Economist, som peker på at Kongresspartiet vant en overraskende seier (også ved sist valg var mange overrasket over at Kongresspartiet (så vidt) maktet å bli større enn BJP). Tidlige prognoser tyder på at Kongresspartiet kan ha økt oppslutningen fra 26,7 % i 2004 til rundt 29 %. Det høres kanskje ikke så mye ut, men er mye i et land hvor det offisielt var fire ulike store politiske grupperinger foran valget (Kongresspartiet, hindunasjonalistene BJP og deres allierte, en allianse av venstrepartier og en allianse av regionale partier). For øyeblikket ligger Kongresspartiet an til å få 201 av de 543 parlamentssetene - det meste noe indisk parti har hatt på 18 år, og 258 mandater sammen med sine allierte. Uttellingen i mandater er svært god - med 29 % av stemmene får Kongresspartiet 37 % av mandatene.

The Times of India skriver at Kongresspartiet inntok venstre, høyre og sentrum. I en video sier partileder Sonia Gandhi at Manmohan Singh vil fortsette som statsminister. Hennes sønn, Rahul Gandhi, har i løpet av valgkampen markert seg som en kommende figur med masseappell.

Her er den siste valgprognosen til The Times of India (andre partier: 83 mandater):

PARTY	CONG +	BJP +	LEFT +	BSP	SP	RJD +	AIADMK +	TDP	BJD	JD(S)
WON	258	158	24	21	23	4	10	9	13	3